Fargerik bredde (Munch150) 26. juli 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Dheeraj Akolkar, Edvard Munch, Hadia Tajik, Livsfrisen, Max Reinhard, melankoli, Munch150, Munchmuseet, Nasjonalmuseet, Reinhard-frisen, skrik, vampyr
add a comment
KUNST
MUNCH 150
Nasjonalgalleriet og Munchmuseet
2. juni – 13. oktober
Jubileumsutstillingen Munch 150 er en muskelsterk oppvisning i bredde, men kunne ha tjent på mindre grelle omgivelser.
Å velge undertittelen «århundrets Munch-utstilling» bare 13 år inn i et hundreår er i beste fall optimistisk, i verste fall uambisiøst. Blir dette virkelig det beste jeg kan se av Munch i min levetid, uansett om jeg overlever til 200-årsjubileet? Bør ikke Oslos to kommende splitternye museer kunne skape noe enda mer spektakulært? Når dette er sagt: Årets retrospektiv en imponerende oppvisning. Nasjonalmuseet og Munchmuseet har samarbeidet om å lage en tvillingutstilling som begynner kronologisk i sentrum og fortsetter på Tøyen. Å legge siste fase til Tøyen er naturlig, siden tyngdepunktet i Munchs testamentariske gave til Oslo Kommune lå i den modne delen av kunstnerskapet.
Blant innlånene til årets utstilling står Reinhard-frisen i særstilling. De smale, horisontale arbeidene har fått et eget rom på Munchmuseet, hvor de henger i enkle gullrammer mot svart bakgrunn høyt oppe på veggen. Monteringen gir et godt hint om hvordan det må ha sett ut i den lille teaterfoajéen i Berlin, hvor Max Reinhard i bare fem år hadde råd til å la bildene henge, før han ble nødt til å selge dem da kammerteatret hans kom i økonomiske vansker. Heldigvis er bildeserien senere blitt samlet igjen og gitt til Neue Nationalgallerie i Berlin, hvor de vanligvis befinner seg i magasinene.
Å se dem i Norge er en sjelden anledning, i seg selv er verdt et museumsbesøk. På denne utstillingen skiller de seg ut med sine matte, temperamalte overflater i duse, vakre farger. Reinhard-rommet blir en en rolig oase i en utstilling som ellers er preget av glorete og til dels forstyrrende fargevalg. Veggene er tapetsert i sterke farger: rødt og oransje, blått og lysslukende svart. Det fungerer bedre på Munchmuseet enn i Nasjonalgalleriet, antakelig fordi de høyloftede funkissalene gir mer lys og pusterom. Det er vanskelig å fatte hvorfor nettopp disse fargene er valgt, og jeg synes altfor mange malerier blir skadelidende. Noen veggfarger blasser ned bildefargene, andre skjærer mot dem.
Rundt 260 arbeider har fått plass på utstillingen, hovedsakelig malerier. Det er ikke søkt etter skjulte skatter, vekten ligger på kjente og kjære motiver. Livsfrisens sentrale plass blir tydelig i begge museer, fra de første bildene på 1890-tallet til han tok temaene opp igjen etter hjemkomsten til Norge. Nasjonalgalleriet vier det sentrale rommet til en rekonstruksjon av en utstilling i Berlin i 1903, med verker hengt opp bak en gigantisk hvit passepartout. Når et arbeid ikke har vært å få tak i er det erstattet med en reproduksjon.
Selv om betegnelsen «Livsfrisen» ikke ble brukt før i 1918, var temakretsen klar lenge før. De mest kjente verkene til Munch kan alle ordnes til Livsfrisen: Kyss, Melankoli, Vampyr og Skrik. Det handler om livets store temaer, som kjærlighet, angst, begjær og død. Her fant Munch sin form som symbolist og førekspresjonist, og ble den verdenskjente maleren vi kjenner.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. juni 2013.
Last gjerne også ned jubileumsmagasinet Munch150. Her finner du oversikt over årets arrangementer rundt om i landet, samt omtaler og intervjuer. På side 32-35 har jeg intervjuet den indiske regissøren Dheeraj Akolkar, som er igang med å lage en dokumentarfilm om Edvard Munch (muligens premiere i løpet av høsten). Akolkar er tidligere kjent for intervjufilmen «Liv og Ingmar» (2012) som nylig gikk på norske kinoer, hvor Liv Ullmann forteller om sitt forhold til Ingmar Bergman.
En handlevogn til begjær (Ida Ekblad) 13. juli 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Anders Nordby, Andrea Kroksnes, Asger Jorn, Astrup Fearnley, Auschwitz, Bali, Berlin, Camilla Løw, ekspresjonisme, Ida Ekblad, Jean Tinguely, Jessica Simpson, Lars Vilks, Lights On, Louise Bourgeois, Marte Aas, Matias Faldbakken, Museet for samtidskunst, Nasjonalmuseet, Niki de Saint Phalle, oslo, Picasso, Robert Rauschenberg, Samtidskunstmuseet, situasjonismen, Snorre Ytterstad, Willy Wonka Inc
add a comment
KUNST: For å øke kraften i uttrykket maler Ida Ekblad med handlevogner fulle av jernskrot. I gummihjulene har hun skåret inn poesi.
KUNSTANMELDELSE
Ida Ekblad
Museet for samtidskunst
25. april – 15. september 2013
Mye har vært sagt om Ida Ekblads overgang fra moteriktig konseptkunst til dagens viltre oljemalerier i retroekspresjonistisk stil. Mange er kritiske, selv om det virker tidlig å forvente kontinuitet av en kunstner som har vært aktiv under et tiår. Alt i studietida gjorde Ekblad seg bemerket med vyer og eksperimentvilje, spesielt gjennom kuratorprosjektet «Willy Wonka Inc.» sammen med Anders Nordby. De viste mye som ble toneangivende i årene etterpå, blant annet yngre New York-kunstnere i sjokoladefabrikken på Grünerløkka.
De siste ukene har Banksalen i Museet for Samtidskunst vært omgjort til Ekblads atelier. Separatutstillingen som åpnet igår omfatter nylagde og eldre arbeider, og er del av serie med norske samtidskunstnere «midtveis i karrieren» som tidligere har omfattet Camilla Løw, Matias Faldbakken, Snorre Ytterstad og Marte Aas. Ida Ekblad har allerede hatt betydelig internasjonal suksess, og utfolder seg med selvtillit og energi. En avvæpnende frekkhet går tilbake til avgangsarbeidet fra Kunstakademiet i 2006, som senere vakte oppsikt på Astrup Fearnley-museets mønstring av yngre konseptkunst i 2008, Lights On. Den tidligere taggeren Ekblad satte et rebelsk fingeravtrykk på en plakat av Jessica Simpson, ved å klistre en rosa tyggis midt i øyet på den forførende popstjernen.
Mest interessant er Ekblad fortsatt når hun nærmer seg det konseptuelle. I Banksalen viser hun et titalls bilder malt med handlevogn, hvor hjulene er dyppet i maling og kjørt fram og tilbake over lerretet. I hjulene har Ekblad skåret inn ord fra egne dikt og tekster, som nedfeller seg i motivet. Tyngden på vognene økes ved å fylle dem med jernskrot, slik at de «trykker» bedre og forsterker kraften i bevegelsen. Vognene med skrot står igjen i salen, som selvstendige verk.
En liknende stram ramme savnes i den andre større bildeserien på utstillingen, hvor flere bilder er sjokkerende dårlig malt, med pastose penselstrøk og rotete komposisjoner. Det er en gåte hvordan noen mene disse bildene ligger nær remakes av Asger Jorn og andre mestere, slik Andrea Kroksnes hevder i et katalogessay. I beste fall nærmer de seg graffiti eller ekspresjonistisk pastisj.
Derimot skal Ekblad ha honnør for uredd utprøvning og generell vilje til å ta plass. Mange har rost henne for å gi seg inn på et mannsdominert område, men som hun selv påpekte under pressevisningen: Vi skal ikke tro at modernistisk maleri har vært utelukkende macho, bare fordi de store museene i overveiende grad har kjøpt inn mannlige kunstnere. Noe liknende ble påpekt av kuratorene bak vårens store mønstring av feministisk kunst på Kunsthall Oslo, som mente at Nasjonalmuseet burde kjøpe inn alle verkene for å bøte på forsømmelsene. Eksempler på kvinnelige kunstnere som i likhet med Ekblad har jobbet med fynd og klem i store formater er Louise Bourgeois og Niki de Saint Phalle.
Ekblad trigges av eksotiske land og turistaktige opplevelser, som når hun i en landsby på Bali møter håndverkere som lager dekorative jernporter, og straks får lyst til å lage sin egen. Hun får lov til å bruke det som blir til overs fra arbeidet (mot klekkelig betaling, får vi håpe), og skaper et verket som blir et av utstillingens beste. «Untitled (Gate)» har en etterlengtet tvetydighet, med vakre ornamenter toppet av snirklete nonsensord med beklemmende likhet til teksten over porten til Auschwitz: «Arbeit macht frei.»
På den annen side er metoden knapt nyskapende. Å leie seg inn i verksteder og få hjelp av håndverkere til å produsere i teknikker du ikke behersker har vært vanlig siden Picasso, og skrapmetall og drivved har vært brukt av så ulike kunstnere som Robert Rauschenberg, Jean Tinguely og Lars Vilks. Få av de eksotiske verkene når utosiver kulturell shopping, og framstår mest som sjarmerende anekdoter fra en ryggsekkturist.
Å knytte Ekblad til den kunsthistoriske retningen situasjonismen, slik mange har gjort, virker dermed noe velvillig. Situasjonismen sprang ut av marxistisk tenkning på 1950/60-tallet, og ville ta byen tilbake fra kapitalismen. Det gjaldt å finne egne veier i et landskap overtatt av konsum, ved å «drive» rundt i byen. Når Ekblad plyndrer Berlin for skrotmetall virker det mest som en askeladdmetode, mens «drifts» for situasjonistene var en ideologisk handling, en slags fysisk-geografisk versjon av Freuds frie assossiasjons metode.
Ekblad forholder seg eklektisk til kunsthistorien, og prøver ut det hun finner visuelt interessant. Enten hun plukker fysiske gjenstander fra forlatte industribygninger eller idéer fra forlatte kunstretninger, minner hun mer om sin egen generasjons byvankere enn tidligere tiders revolusjonære.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 26. april 2013.
Ekstasens farger (Emil Nolde) 6. november 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: autentisk, Øystein Ustvedt, Berlin, bonde, Danmark, Die Brücke, Dresden, Edvard Munch, ekspresjonisme, Emil Nolde, entartete kunst, grubler, Gustav Vigeland, jakten på det autentiske, klassereise, Knut Hamsun, kunstnervenner, Nasjonalgalleriet, Nasjonalmuseet, nazisme, Ny-Guinea, Seebüll, Tyskland
add a comment
KUNSTANMELDELSE: Nasjonalgalleriet viser oss mangfoldet hos Emil Nolde, men får ikke spenningene i kunstnerskapet klart nok fram.
«Emil Nolde. Jakten på det autentiske»
Nasjonalgalleriet
12. oktober 2012 – 20. januar 2013
Det er noe vilt over Emil Noldes bilder, som om han transponerer et indre opprør over på lerretet. Utstillingen i Nasjonalgalleriet presenterer et fint utvalg arbeider, dels kronologisk, dels tematisk. Mest kjent er de dramatiske oljemaleriene, med sterke farger og tjukke malingstrøk som får motivene til å stå ut som relieffer.
I hovedsalen får vi en fruktbar sammenstilling av to motivkretser: Reisen i Sørhavet, og religiøse bilder. Rett før 1. verdenskrig deltok Nolde på en tysk vitenskapsreise til det østlige Ny-Guinea (dengang en tysk koloni), og maler øyboerne med en primitiv råhet som får en interessant parallell i den nærmest ekstatiske religiøsiteten fra Bibelscenene – som siden skulle provosere nazistene.
Emil Nolde (1867-1956) vokste opp på en bondegård i grensetraktene mellom Danmark og Tyskland. Moren snakket dansk og faren nordfrisisk, og selv giftet Nolde seg med danske Ada. I likhet med vår egen Gustav Vigeland begynte Nolde som treskjærer, og jobbet som møbelsnekker før han våget å forfølge kunstnerdrømmen. Med Ada flyttet han tilbake barndommens landskap (hvor Nolde-museet idag ligger i landsbyen Seebüll).
Vintermånedene tilbrakte de oftest i Berlin, hvor Nolde i 1907 møtte Edvard Munch. På denne tida var han medlem av kunstnerkollektivet Die Brücke, som besto av ekspresjonister basert i Dresden (senere Berlin). Et rom på utstillingen sveiper raskt gjennom fasen, fra famlende impresjonisme til livlige scener fra nattelivet i Berlin, samt kyndige tresnitt og litografier.
Brücke-malerne var sterkt inspirert av van Gogh, noe som ikke minst er synlig i Noldes maleteknikk. Ønsket om å uttrykke følelser og andre sjelelige tilstander er typisk for de tyske ekspresjonistene, som også knytter an til eldre retninger som romantikken. I Frankrike var ekspresjonismen mer et fargenes opprør, som fulgte en naturlig linje via Cézanne, Gauguin og Matisse til fauvistene. Hos Nolde finner vi dette sporet i blomsterbildene, som er viet et eget rom på utstillingen. Flere av disse bildene har en ornamental skjønnhet som vil tiltale mange besøkende. Selv uttalte Nolde at farger var som musikk, «fargene er mine noter».
Det umiddelbare og spontaneframheves ofte hos Nolde, og tolkes i utstillingens tittel som en søken etter autentisitet. Kurator Øystein Ustvedt har villet sette det tidlige 1900-tallets sannhetslengsel opp mot vår tids maskespill og iscenesettelser, men lykkes bare måtelig. De fire salene har noe klaustrofobisk over seg, som ikke bare handler om arkitektur. Mangfoldet i verkene er grundig belyst, men det pekes i liten grad utover det rent biografiske. Indre motsetninger i liv og verk forblir uartikulert, i likhet med linjer til andre kunstnere.
Noldes historie inneholder elementer av klassereise, med den karakteristiske blandingen av hjemlengsel og fjernlengsel som gjerne følger med. Han var en bonde i byen og en grubler på landet. Han trengte barndommens hav og horisont, men også storbyens omgang med kunstnervenner. Det tydeligste paradokset gjelder nazismen, som belyses i utstillingens innerste rom.
Nazisympatier hadde Nolde utvilsomt, i den grad at jeg stusser over tekster som toner dem ned. Er ikke tida snart moden for å legge vekk den moralske forargelsen? Det mest interessante ved Nolde er jo ikke hvorvidt sympatiene fantes, men hvilken ulykkelig kjærlighet det handlet om.
Nolde trodde på tysk kunsts overlegenhet og rakket gjerne ned på jødiske kunsthandlere. Han ble dypt sjokkert over å havne på utstillingen med «entartete Kunst» i 1937, særlig fordi Goebbels lenge var positiv til ham – men Hitler var av en annen mening. Ville Nolde ha latt seg bruke som verktøy i propagandaen om han hadde fått sjansen? Det virker ikke usannsynlig. Men der vår egen Hamsun var mer enn velkommen, bestemte nazistene seg altså for å utstøte Nolde, noe som paradoksalt nok hjalp ham til å tre smertefritt tilbake i det gode selskap etter krigen.
Under krigen fikk Nolde maleforbud, og turte ikke lenger bruke oljefarger i frykt for å bli avslørt av lukten. Akvarellene fra krigens dager kalte han «umalte bilder», og så på dem som skisser og utkast. For meg er de utstillingens mest positive overraskelse, med sin fluitidet og vitalitet i beskjedne formater. Figurer og former svever iblant nærmest transparent over i hverandre, på en måte som kan minne om Chagalls drømmebilder.
En forkortet utgave av denne anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 16. oktober 2012. Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr her.
Når musikk skaper liv (Samtidskunstmuseet) 30. oktober 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Catti Brandelius, Complaints Choir, Doktor Kosmos, Ellen Key, I Wish This Was A Song, Karl Ove Knausgård, Klagekoret, Michael Sailstorfer, Nasjonalmuseet, Oliver Kochta-Kalleinen, Sabrina van der Ley, Samtidskunstmuseet, Samtidsmuseet, Stina Högkvist, Tellervo Kalleinen
add a comment
KUNSTANMELDELSE: Musikk, sang og dans rister den gamle steinbygningen når Museet for samtidskunst åpner sin første gigantsatsning under direktør Sabrina van der Ley.
I Wish This Was A Song. Music in Contemporary Art
Museet for samtidskunst
14. september 2012 – 20. januar 2013
Museet for samtidskunst pleier å dele arealet opp i mindre utstillinger, men i høst er hele den gamle bankbygningen avsatt til samtidskunst og musikk. Det handler om å kombinere det visuelle med ulike former for organisert lyd, og jeg skal ikke juge: Langfra all lyden er musikk i vanlig forstand. Noe er eksperimentelt, men mist ikke motet, det er nok av verker som er lekne og følsomme, morsomme, frodige, absurde og vakre. Et stifinnerråd kan være å ikke begynne i første sal på høyre hånd, slik du vanligvis gjør på museum. Det er klart du skal se de mest utfordrende verkene også, men kanskje ikke med en gang. Start heller til venstre, hvor temaet er idoldyrkning, eller opp trappa med sang, dans, musikkvideoer og pussig skulptur.
Utstillingen er delt inn i sju «kapitler» (egentlig seks, siden det sjuende er et liveprogram). Inndelingen er ikke viktig, men illustrerer spennet. Hvert kapittel har fokus på ulike strategier for å benytte musikk i visuell kunst. Kuratorenes begrep «bildekunst» er brukt svært vidt, om bilder, skulptur, video og lys – alt som er synlig for øyet. Kapitlene Move it! og Sing along fokuserer på dans og sang, Looking to the Classics på idoldyrking og musikalske forbilder. Performative sculpture har å gjøre med skulptur som beveger seg, enten alene eller drevet av mennesker. Synesthesia er sanseforskyvninger, som når vi forbinder en lyd med en farge. Sounds of silence problematiserer musikk, hvordan vi lager den og ikke, som når Michael Sailstorfer har bygd et ubrukelig trommesett av metall fra en utrangert politibil.
Av enkeltverker vil jeg anbefale dansesalen, hvor du med trådløse øretelefoner kan danse under lysgirlandere til en wienervals bare du og kjæresten hører – prøv for all del, ikke vær feig! Et annet rom er fylt med musikkvideoene til humorfeministen Catti Brandelius, tidligere medlem av popgruppa Doktor Kosmos, som skriver om dagligliv og identitet. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen når hun triller barnevogn gjennom forstaden, etter ei dårlig natt med ungeskrik og mannesnorking, og synger, som et kvinnelig motstykke til Knausgårds brølende 1800-tallsmann: «Detta var inte vad Ellen Key tänkte sej.» (Ellen Key: Svensk 1800-tallsfeminist fra overklassen som kjempet for at individet skulle få utvikle seg fritt.)
Det kanskje morsomste prosjektet er Klagekoret, Complaints Choir, som er et work in progress fra den finske kunstnerduoen Tellervo Kalleinen og Oliver Kochta-Kalleinen. De besøker ulike land og henter inn dagligdagse klager, gjør et utvalg og setter sammen en sang, før det hele framføres av et kor, filmes og legges ut på YouTube. Sjekk gjerne ut snuttene hjemmefra, flere av dem jeg så å museet ligger på nett. Kulturforskjellene er vittige: I Singapore klages det over prestasjonspress naboer, i Tokyo over jobben, i København over været og svigermor. Hva med den nyeste videoen, fra Oslo? Den må du til museet for å se.
Ambisjonene er svimlende på I Wish This Was A Song, og jeg kunne ha fylt flere sider med beskrivelser. Mange verk er selvforklarende, andre trenger kontekst, så mange vil ha glede av en omvisning. Museet har produsert en fantastisk katalog, som på enkel norsk gir bakgrunn til kunstnere og enkeltverk. Vi er mange som har vært spente på hvordan den nye tyske direktøren Sabrina van der Ley ville påvirke Samtidsmuseet, og med I Wish This Was A Song, kuratert i samarbeid med svenske Stina Högkvist, må jeg si at hun virkelig innfrir forventningene. Innslaget av tyske og andre Berlin-baserte kunstnere er ikke minst interessant, siden utvekslingen ellers gjerne går motsatt vei, med norske kunstnere som flytter til Berlin. La oss håpe at Samtidsmuseet fortsetter å vise slike muskler framover.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 17. september 2012.