jump to navigation

Hemmelig valg (Kjærstad) 30. april 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Foto/tegninger, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags:
add a comment

Jeg står i døra til storsalen sammen med D, når Jan Kjærstad med følge kommer mot oss. Kjærstad rekker billettene fram til D, men før D rekker å ta imot ombestemmer han seg, drar hånda tilbake og snur seg mot meg:

– Nei, jeg velger DEG!

Jeg tar forfjamset imot, mens Kjærstad sier til D at man må velge jentene, vet du, ikke guttene, det er helt naturlig. D svarer at det skjønner han godt, og jeg tilføyer at det er hyggelig å bli valgt. Alle ler, mens jeg river billettene og gir dem tilbake til Kjærstad, som forsvinner inn i salen med følget sitt. Straks de er forsvunnet utbryter jeg:

– Han valgte meg! Den Store Forfatteren valgte meg!

Jeg snurrer på gulvet og gjør et lite hopp, før jeg rynker panna:

– Men han sa det bare var fordi jeg var jente!?

Både D og jeg smiler, for dette er ingen uvanlig spøk i døra på en kino.

– Ja, sier D, men det skal du ikke bry deg om. Han valgte deg, men skjønte ikke selv den ekte grunnen. Han bare trodde det var fordi du var jente. Men egentlig merket han alle ordene som flyter i lufta over hodet på deg, slik som på tegningen i bloggen din.

Aha. Ja, slik må det være. Min venn Stiftet har tegnet meg foran laptopen med blikket stivt festet på skjermen, fingrene i fart og en sky av håpefulle bokstaver over hodet: ordordordordordord. Så derfor, alle gode lesere: Velg MEG! Gjør som Jan Kjærstad, velg ordene og meg!

Stiftet tegner D, Kjærstad og meg (uten å ha vært der).

Rynkepynt (Kjeldtoft) 25. april 2007

Posted by Oda in Fashion og trend, Kulturtips, Kunst.
9 comments

Jeg ser kvinner i forfall og kjemper med meg selv. Den danske designeren Karoline Kjeldtoft har laget en protestkolleksjon med dameklær, hvor hun stiller ut rynkene og forfallet. Eldre kvinner med svarte kjoler og perler rundt halsen, de er vakkert sminket, men det er også alt som følger idealet. Kjolene har strategiske hull der kroppens alder synes best, rynkene tildekkes ikke, men framheves, som om de er en stolthet og et smykke. Gjeddeheng under armene, dype kløfter mellom hengebrystene, en naken rygg med skråstilt rysjemønster, framhevet av et perlenett fra hals til midje. Foldene framtrer som naturlige draperinger, en kroppslig opphengsmetode for vide hudgevanter. Kunstneren sier: ”Jeg bruker kroppen som en del av designet, og hudens folder som del av materialet.”

Jeg kjemper med en blanding av fascinasjon og forskrekkelse. Alle modellene er i 80-årene. Noen av dem liker kjolene, andre ville foretrukket å få gjemme kroppen bort. For meg er det en ukjent type kvinnekropp, som jeg har lært å tenke at er stygg, nesten uanstendig. Men er den gamle kvinnekroppen stygg? Kan det finnes en helt annen estetikk, som åpner for synlige spor? Gammel hud er jo vennlig. Den kan gi vakker berøring, er mild å ta på, mye mjukere enn ung hud. Det veit alle som har blitt klappet av ei bestemorshånd, eller har fått en klem av et løst bestemorskinn. Det er ikke berøringen som skremmer oss, men synet. Det er synet vi ikke er vant til. Det er gjennom blikket skammen setter inn. La oss ta blikket tilbake!

Kolleksjonen til Karoline Kjeldtoft kan ses i Oslo 15. mai 2007.

Postskrift: En annen blogger har lagt ut bilder fra Oslo-visningen her.

Lavvo 24. april 2007

Posted by Oda in Stemninger.
add a comment

Du sier: Vi er som en lavvo. Når vi ligger imot hverandre, med bøyde knær og panne mot panne, en liten firkant av luft imellom. Da er vi som en lavvo, et trygt lite sted, varmt og trangt, med bål i midten mot kulda utenfor. Den enes øyenbryn kiler mot den andres, og jeg kan kjenne pusten din som en vind mot neseborene, jeg puster den inn, og du får håret mitt i øynene, en flagrende teltduk over hodet på oss.

Løytnantens hjerte 23. april 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Foto/tegninger, Natur.
2 comments

Løytnantens hjerte inneholder to ting. En pike, og sjampanjeflasken de skal dele. På balkongen min henger det rosa hjerter på rad under en buet stengel. De åpner seg langsomt, litt for hver dag, og først kommer piken til syne. Hun er hvit og dydig, og holder knærne samlet, men løfter sakte på skjørtet, til den gule sjampanjeflasken dukker fram full av nektar.

hjerteblomst.jpg

Legenden er gammel. Det er også planten på bildet. Den vokste i bakgården vår da jeg flyttet inn, men så fant borettslaget ut at bedet skulle fjernes. Jeg trodde busken skulle flyttes til et annet sted. Men en kveld var den revet opp og slengt i en haug foran søppelkassene. Neste morgen lå den der fortsatt, et virvar av jord, visne stilker og tørkende røtter. Utpå ettermiddagen greide jeg ikke å se på det lenger. Jeg ofret vaskebøtta og løp ned for å redde busken. I bøtta fikk jeg bare plass til halve rota, resten måtte kastes. Jeg fylte på med jord fra ei gammel verandakasse, og plasserte det hele på min egen balkong. Alle kvistene var visnet, og det var seint på høsten. Jeg sjekket hver eneste dag, men snøen kom før det var tegn til noe grønt, og det ble en kald vinter. Jeg hadde gitt opp, men busken ble stående på balkongen. Ny vaskebøtte hadde jeg kjøpt, og gadd ikke rydde vekk skrotet før været ble varmt.

Først i april gikk jeg ut på balkongen igjen. Og der skjedde noe overraskende. Opp av jorda kom det et eller annet, ikke noe grønt eller spedt (vesle spira lyt få stå), neida, dette var noe annet, mørkerødt og kjøttfullt, halvveis dyreaktig, som hentet ut av en skrekkfilm. Det så ut som om fire knyttnever var i ferd med å sprenge seg ut av den skrinne jorda, to nedgravde troll, yrvåkne av vinterdvalen, på vei opp av ei gammel bøtte på min lille balkong.

To uker seinere var resultatet som på bildet. Noen fakta: Løytnantshjerte (dicentra spectabilis) tilhører valmuefamilien. Trives i skygge, krever lite stell, blomstrer i mai og juni. Obs! Ikke gi den gjødsel eller ny jord om våren: Jo skrinnere jord, jo mer blomstrer den. Stilkene visner helt ned og kan fjernes om høsten, det dukker opp nye straks snøen er vekk. Arten er opprinnelig fra Øst-Asia, kom til Norge i 1870-årene (tredve år før bygården vår ble bygget). I begynnelsen trodde folk det var en sart plante, på grunn av utseendet. Men som de fleste hjerter tåler den mer enn man først skulle tro.

Utenfor og innestengt (Hjorth) 20. april 2007

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Sitater.
5 comments

Leser Hjulskift av Vigdis Hjorth, uten helt å vite hvorfor. Suser gjennom boka på en ettermiddag, krysser av én eneste setning jeg har lyst til å huske.

Ifølge anmeldelsene handler romanen om klasseforskjeller, kvinne ovenfra og mann nedenfra, professor møter bilselger, ei klassereise nedover. Det lyder interessant, men når jeg leser virker flere av dilemmaene latterlige. Oppe eller nede, jeg ser ikke den store forskjellen. Begge er streite, ordentlige, gode borgere, samfunnets støtter. Alle problemene deres er streitingers problemer. De vasker gardiner hele tida, jeg kjenner nesten ingen som har gardiner. De spiser middag med venner, og under måltidet snakker de ustanselig om mat, riktignok en anelse forskjellig: hennes venner om gourmetingredienser, hans venner om mengden (er det nok mat, hvor er den kjøpt). Så er hun opptatt av alder, at han virker yngre enn henne, men det dreier seg om ynkelige fire år, jeg blir sittende og måpe, who cares?

Ellers: Hun tenker, han fisker. Hun foreleser, han spøker og ler. Hun drøfter ideer, han forteller om begivenheter. Hun skammer seg over at han «står i butikk», men ser også lydhørheten, som kanskje kommer med servicejobben (hun leser bøker, han leser henne). Det handler om klasse og snobberi, storby og provins. Men kanskje også om personlighetsforskjeller? Den skeptiske og kritiske planleggeren, som ikke tør å gi seg hen, mot det spontane og generøse øyeblikksmennesket, som gir og tar uten hemninger. (En tanke: Er evnen til å gi en forutsetning for evnen til å ta imot?) Et dikt av Bertolt Brecht gir navn til boka, det handler om en lengsel mot øyeblikket:

Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?

Men setningen jeg helst vil huske handler om andres nærvær, om på samme tid å føle seg utenfor og innestengt. «Uten å ville inn i det som utelukker henne, befinner hun seg likevel i det, trengt sammen.» (s41)

Kunst og hvitvin (Schiele) 19. april 2007

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
add a comment

Jeg liker å se kunstutstillinger i hvitvinsrus. Vakle foran bildene, ta svømmetak med øynene, flyte på ryggen mellom inntrykk og assossiasjoner.

Vernissage i Munchmuseet: Egon Schiele (1890-1918), den østerrikske maleren som bare ble 28 år før han døde av spansk influensa. Bildene er utlånt fra museer i Wien, de er nasjonale skatter i Østerrike. Kuratorer og konservatorer har reist til Oslo og passet på under opphengingen, fotfulgt teknikerne, sjekket lys, klima og luftfuktighet.

Til åpningen kommer prominente gjester: Den østerrikske presidenten (Heinz Fischer) taler på velmodulert engelsk om kunst, samarbeid, norsk-østerriksk vennskap. På første rad lytter Kong Harald og Dronning Sonja, den milde fru Leopold fra Leopoldmuseet (en liten eldre dame), samt en rekke militære fra begge land (med flaggborg på brystet, gardinoppheng på skuldrene, alvorlige miner og kortklipte skaller). Etter presidentens tale reiser vi oss og står stille, mens de prominente gjestene toger inn i utstillingssalene. Så myldrer vi andre ut i vestibylen for å tylle i oss østerriksk vin, så mange glass vi rekker. Det er flaskegrønne flasker, knuselige glass (jeg mister ett på steingulvet), mingling mellom gråhårete herrer og voksne damer med dyre teltaktige kjoler. Tre glass vin på styrten og jeg er passe brisen. Endelig slipper inn til Schiele, og jeg gleder meg.

Det er de velkjente bildene, klisjégjort gjennom tusener av plakater på studenthybler verden over: Fattigdomsestetikken fra forrige århundreskifte, Freuds tid, jugendstilens Wien, modernismens barndom. Det er knoklete kvinner og menn, magre og unge, sittende og liggende i vakre, forvridde, utfordrende stillinger. De har røde brystvorter, beinete hender, feberblanke øyne, kjønnsorganer som likner rosa tunger. Men det er også andre malerier og tegninger, som jeg ikke kjente fra før, av byer og landsbyer, husrekker så tette at jeg hiver etter pusten, små tak som likner nisseluer, trekantede, røde og grønne, som en rad med hagegnomer.

Utstillingen kan ses i Munchmuseet fram til 17. juni. Anbefales!

Fjærlett 17. april 2007

Posted by Oda in Stemninger.
add a comment

ordenes fingertupper
fjærlett over huden
et uvirkelig kjærtegn

En bedrager 17. april 2007

Posted by Oda in Anekdoter.
Tags:
add a comment

Vi har nettopp stengt kinoen, og jeg sitter ved inngangsdøra og venter på Tore og Trond. Begge kommer for seint til filmen, kameratene har lagt igjen billetter hos meg. To gutter med hver sin kameratgjeng, jeg har skrevet navnene deres på billettene for å huske hvilken billett som tilhører hvem.

Det banker på døra og en lys gutt står og tripper, han presser seg forbi meg når jeg åpner. Er du Tore eller Trond? spør jeg muntert. Hva? sier han irritert. Jeg gjentar spørsmålet, og han rynker panna. Trond, svarer han mutt. Jeg gir ham billetten, og han løper mot salen. Litt seinere kommer den andre fyren. Er du Tore? spør jeg fornøyd. Nei? sier han, jeg heter da Trond? Kameratene mine skulle legge igjen en billett. Jeg nikker og svarer: Det gjorde de også, men jeg må ha tatt feil, beklager så mye, jeg hadde to billetter, én til Tore, én til Trond, og jeg syntes den forrige fyren sa han het Trond… Jaja, svarer Trond, det ordner seg, jeg finner dem sikkert. Han går mot salen med Tores billett i hånda, og taster hektisk på mobiltelefonen.

Kollegene sitter allerede på vaktrommet og spiser. Huff, sier jeg, nå har jeg gjort noe skikkelig dumt. Tore fikk Tronds billett og Trond fikk Tores, så de må sitte hos hverandres kamerater. Kollegene begynner å le. Pytt, sier A. Det var nok en god gjerning, alle får nye venner, du har bare hjulpet dem. Jeg henter matpakka og vi spiser ei stund. Så banker det på døra igjen, og A går for å åpne. Ute i forhallen hører vi ham snakke med noen: Kameratene dine har lagt igjen billett, og du heter Tore? A stikker hodet inn og ser spørrende på meg. Jeg glir forskrekket ned under bordet. A skjønner tegninga, og følger fyren mot salen. De andre holder på å le seg ihjel, og jeg føler meg dummere enn noensinne. A kommer tilbake og prøver å trøste meg: Men nå er det jo klart. Fatter du ikke? Den første fyren var en bedrager.

Tusenvis av skritt 15. april 2007

Posted by Oda in Stemninger.
Tags:
add a comment

Jeg fant en gjenglemt skritteller i kinosalen. Den er defekt, så den blir nok ikke hentet. Folk vil ha skrittellere som regner om til kilometer og forbrukte kalorier, de ønsker seg standardisering og konsekvenser. Min teller bare skrittene. Det passer meg bra.

Min individuelle hverdag, målt i skritt: En vanlig ukedag, hvis jeg går til og fra jobb, 11 000 skritt. På jobben gjennomsnittlig 1000 skritt i timen, dvs 6500 skritt en vanlig kveld, og 8500 på de lange vaktene lørdag og søndag. En vanlig dag ved skrivebordet hjemme 500 skritt.

Igår gikk jeg 13 200 skritt. Trettentusentohundre skritt uten deg.

Brillesommerfugl (Pessoa) 14. april 2007

Posted by Oda in Bybilder, Litteratur, Sitater, Stemninger.
add a comment

Det er vår og alle glemmer solbrillene på kino. Noen går inn i salen med brillene på, og tar dem av først når filmen blir usynlig. Årets solbriller er enda større enn fjorårets. Vi står på vaktrommet og prøver de gjenglemte brillene mens vi ler av hverandre, tre insekter med enorme fasettøyne, nesa mi blir til en liten knott som såvidt stikker fram.

Neste dag går jeg til jobben i ettermiddagssola. En fotgjengerovergang, mange mennesker som venter på rødt lys. Jeg stanser bak en eldre mann med diger måne, en månemann. Midt oppå månen hviler to mørke vinger, store og utspente, som en nattsommerfugl, en vakker demon. Jeg strekker meg litt, og ser at det er solbriller.

Jeg går videre og tenker på Pessoa og Uroens bok: «Det er kanskje mitt lodd å være bokholderassistent til evig tid, og kanskje er poesien og litteraturen en vakker sommerfugl som hviler på mitt hode og gjør meg latterlig; jo vakrere den er; desto latterligere er jeg.»