jump to navigation

Fersk filmperle fra Estland på Cinemateket! (Kertu, 2013) 21. februar 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur, Rushprint.
Tags: , , , , , ,
add a comment

Siden Aftenposten siterer meg idag har jeg besluttet å også sitere meg selv, i anledning at Cinemateket denne helgen setter opp en av favorittene mine fra filmfestivalen i Tromsø, den nydelige kjærlighetshistorien Kertu (med regi av estlandske Ilmar Raag). Jeg har fortsatt et bittelite håp om at en distributør skal plukke filmen opp for kommersielle kinoer, hvor gode kjærlighetsdramaer jo ikke nettopp finnes i overflod, men har du anledning er nok det sikreste å styrte til Cinemateket i Oslo ikveld kl 18 eller søndag kl 16.

Nedefor finner du en trailer for filmen, samt det jeg skrev om filmen hos Rushprint i januar. Denne gangen byr jeg også på hele Halldis Moren Vesaas’ dikt, i tilfelle du ikke kjenner det fra før.

Som del av Kritikeruka i Tromsø oppdaget jeg den nydeligste, morsomste og mest nervepirrende kjærlighetshistorien jeg har sett på lenge, Kertu (2013), regissert av Ilmar Raag. På engelsk har filmen den misvisende tittelen Love is blind, misvisende fordi det tvert imot handler om en kjærlighet som er ekstra klartseende. Dette minner mer om det kanskje vakreste kjærlighetsdiktet til Halldis Moren Vesaas, «Lyset», hvor kjærligheten blir til ei lykt i hånda som hjelper deg å se og forstå den andres mørkeste kroker.

LYSET

Kjære, alt ditt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

Halldis Moren Vesaas

Om noen virkelig har behov for å bli opplyst av en slik kjærlighetslykt må det være Kertu, en 30 år gammel kvinne som er så stille og forsagt at hele bygda anser henne for å være litt tilbakestående. Familien holder henne nærmest innelåst, bortsett fra de timene hun tråkker langs veiene i jobben sin som landpostbud. Men snart skal det vise seg at Kertu legger merke til mer enn noen har trodd, særlig når det gjelder den forfylla rundbrenneren Villu, som hun omsider tar mot til seg og sender et selvskrevet dikt.

Dette blir starten på et drama hvor halve bygda styrtes ut i angst, raseri, vold og mørke avsløringer – for det kan vel ikke være mulig at Kertu har blitt med Villu hjem fra strandfesten frivillig, han må vel ha voldtatt henne, og bør straffes for det? Midt i det hele sliter de to med egne demoner, samtidig som de prøver å beholde et lysende håp.

Ilmar-Raag-Kertu-&-Villu-web

Det ville ha gledet meg stort å se Kerttu få ordinær distribusjon på norske kinoer. Kanskje er det mulig, siden Ilmar Raags tidligere film Une estonienne à Paris har hatt det, selv om det jo ellers er sjelden vi får oppleve baltiske filmer hos oss. Om ingen distributør fanger denne perlen bør i det minste Cinematekene slå til!

Teksten er tidligere publisert i en større artikkel hos Rushprint 23. januar 2014; Nordiske filmperler som bør komme på kino. Jeg sender en takk til Cinemateket i Oslo som faktisk slo til, og oppfordrer øvrige cinemateker å følge etter. Dette er nemlig ingen smal eller utilgjengelig film, men en bred og rørende kjærlighetshistorie!

Advertisements

Horror og humor (Cindy Sherman) 13. mai 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Det komiske og urovekkende står i fokus når Astrup Fearnley-museet åpner sin mønstring av Cindy Shermans fotografier, tydelig inspirert av film.

KUNST
Cindy Sherman – Untitled Horrors
Astrup Fearnley Museet

4. mai – 22. september 2013

Astrup Fearnely har ventet lenge med å gi oss en ny utstilling etter åpningen av det nye museet på Tjuvholmen. I sju måneder har den faste samlingen hengt i begge bygningene. Denne helgen åpnet endelig en ny satsning, hvor museet som vanlig beveger seg innenfor det postmoderne feltet. I samarbeid med Moderna Museet i Stockholm og Kunsthaus Zürich presenteres den amerikanske fotografen Cindy Sherman (f. 1954), som gjennom tre tiår har gitt oss urovekkende og vittige fotografier, gjerne med seg selv i hovedrollen. Det er ikke selvportretter, men en lek med fiktive gestalter, ofte inspirert av populærkultur.

Cindy Sherman

Cindy Sherman under pressevisningen 2. mai 2013. Foto: Oda Bhar.

Utstillingen tar oss gjennom mange faser i Shermans karriere, fra den spede starten hvor hun danser som pyntesyk papirdukke i en liten svart/hvitt-film (Doll Clothes, 1975), via de fiktive filmstillbildene hun slo igjennom med på slutten av 1970-tallet, til senere serier med eventyr, myter og historiske portretter som tema, fram til den siste tidas surrealistaktige tablåer med plastdokker, proteser, masker og syntetiske kjønnsdeler.

Cindy Sherman

Noen nyere verk er uten menneskefigurer. Foto: Oda Bhar.

Ikke alle bildene har menneskefigurer, men generelt er Sherman kjent for å jobbe med sminke som maling og kroppen som lerret. Hun har alltid vært interessert i horrorfilm, og har selv regissert den horrorinspirerte Office Killer (1997), som blir vist på Cinemateket i Oslo i mai. Hun har også valgt ut et knippe favorittfilmer til Cinemateket.

Cindy Sherman

Mange av Shermans bilder er tydelig inspirert av film. Foto: Oda Bhar.

Det filmatiske er åpenbart også i stillbildene til Sherman. Hvert motiv blir sagt å ha nok stoff til en hel film, og estetikken er gjerne filmaktig, enten hun drar bildeflaten ut til vide, cinemascopeliknende formater eller iscenesetter eksentriske figurer på glanset papir, lik filmplakater. Tematisk er hun opptatt av identitet, og behandler selvet som konstruksjon og konvensjon, spesielt med fokus på kjønn. Det sosiale maskespillet, kampen og leken med klisjéer, er lett å forbinde med med filmkarakterer. Vi er mange som sitter i kinosalen og identifiserer oss med helter og skurker, både komiske og avskrekkende figurer.

Cindy Sherman

Utkledning er Shermans varemerke. Foto: Oda Bhar.

Katalogen fortjener noen ord, siden den framstår som sjeldent vellykket. Bildene kommer godt til sin rett på trykk, hvor de ikke forstyrres av glassreflekser slik tilfellet ofte er i museet. Framfor alt har kuratorene valgt utradisjonelle skribenter. Istedenfor teoretiske essays får vi poesi fra Lars Norén og islandske Sjón (kollega av Björk fra The Sugarcubes), en analyse av ubehagets psykologi fra Karl-Ove Knausgård, med hans vanlige selvgranskende stemme, og en undrende, nydelig tekst fra Miranda July (filmskaperen bak Me and You and Everyone We Know), dels i dialogform, dels som et personlig brev til kunstneren. Øvrige forfattere er svenske Sara Stridsberg, tyske Sibylle Berg og amerikanske Kathy Acker.

Cindy Sherman

Cindy Shermans utskriftstapet «Untitled» (2010) har tidligere vært montert på MoMA i New York. Her på Astrup Fearnley. Foto: Oda Bhar.

Det nyeste verket på utstillingen er en utskriftstapet over hele veggen på mezzaninen. En variant av verket er tidligere vist på MoMA i New York, hvor det var limt opp på en vegg med mange hjørner, som et trekkspill. På Astrup Fearnley er det ikke mindre imponerende, synlig helt nede fra gulvet i hovedsalen. Det er første gang Sherman manipulerer bilder digitalt, og endrer sitt eget utseende uten sminke. Interessant er det at endringene med dette blir mer subtile, et ansikt får lengre nese, et annet mindre øyne, men jevnt over ser det naturlig ut. Framfor alt later Sherman til å leke med sin egen alder, ved å vise oss flere middelaldrende kvinnefigurer som ihverfall hos meg vekker mer ømhet enn avsky og latter. Samtidig stusser jeg på at verket inngår i utstillingens selverklærte fokus på det groteske. Blir kvinneligheten i seg selv grotesk, når den fjerner seg fra dukkeaktigheten i ungdommen?

Cindy Sherman

Utsnitt fra Cindy Shermans «Untitled» (2010). Foto: Oda Bhar.

Shermans halvt ertende, halvt alvorlige gestalter leker med fordommene våre mot voksne kvinner og hva de får lov til å gjøre. Vi ser en lubben kvinne i hipsterlue og batikkkjole, en annen i slags mannlig middelalderdrakt, en tredje i blå sommerkjole med en tyllgardin over skuldrene som sjal. Min favoritt står med et sverd i hånda, kledd i en hudfarget kroppsoverall med påsydde bryster og kjønnshår. Drakten gir ingen illusjon om nakenhet, men likner en spøk med avkledde kvinner i offentligheten. Stoffet er ikke ettersittende, men ledig og løst, som en avslappet variant av Catwoman-drakten. Jeg liker hvordan de voksne damene står stødig og litt nonchalant, som om de endelig gir blaffen i skjønnhetsidealene, heller enn å bli avvist av dem.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 6. mai 2013. Flere bilder her.

Robot og robåt (sci-fi-film) 12. mars 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Video.
Tags: , , , , , , , , , , ,
46 comments

Det eneste formildende ved dette foredraget er at mannen kaller roboter for robåt. Det holder meg våken å vente på de skrudde setningene: «I den første filmen spiller Arnold en slem robåt, men i den nesten er han snill og kjemper mot en enda verre robåt.» (Terminator) «Alle mennene i byen dreper konene sine og erstatter dem med robåter, men i remaken fra 2004 blir ikke konene drept, de får bare en chip i hodet for å oppføre seg som robåter, og dermed kan det bli happy end.» (The Stepford Wives)

arnold-feet-hands.jpg

Jeg er på Cinemateket for å lære om science fiction-film, i foredragsrekken «Filmhistoriens ABC». Det er vanligvis et av mine favorittkonsepter. Dyktige filmvitere snakker om en sjanger de liker, og bryter monotonien med korte filmklipp. Men i dag har vi ikke noen filmviter her, derimot Gunnar Bakke fra science fiction-festivalen. Han er et glimrende eksempel på at undervisning sjelden bør overlates til autodidakte. Såvidt jeg kan skjønne er han en typisk potetgullnerd, som entusiastisk har sett altfor mye film, men uten å tenke noe særlig over den. Bakke tror det er inspirerende å høre at «jeg gleder meg som en guttunge til dette klippet» eller «jeg skal ikke si noe mer om denne filmen enn at dere MÅ se den». Vel og bra – men jeg vil vite hvorfor. Jeg vil lære noe uten å se filmen selv. Hva gjør jeg ellers på dette foredraget?

Men la meg legge godviljen til. Historikk: Verdens første science fiction-film var En reise til månen fra 1902, regi: Georges Méliès. Videoen til Tonight Tonight med Smashing Pumpkins er svært influert av denne filmen (ovenfor). Neste høydepunkt kommer ikke før i 1927, Metropolis av den tyske ekspresjonisten Fritz Lang. På 1930-tallet dominerte superhelter som Lyn-Gordon. Etter krigen kom «gullalderen», preget av Den kalde krigens angst for atombomber og kommunistisk invasjon. På 1950-tallet fikk vi angrep fra flygende tallerkner, og monsterfilmer som Them! med muterte kjempemaur. 1960-tallet var mer filosofisk, med François Truffauts Fahrenheit 451 og Stanley Kubricks episk storslåtte, men langtekkelige 2001: A Space Odyssey. Det kom også mindre alvorlige filmer, som Roger Vadims Barbarella, hvor Jane Fonda slo igjennom, med de berømte scenene hvor hun stripper vektløs ut av en romdrakt (Kylie Minogue har laget en tribute i videoen Put Yourself In My Place, se den her), og sprenger orgasmemaskinen med sin erotiske kapasitet (nedenfor).

På 1970-tallet kom en rekke mørke dystopier, før George Lukas endret verden med Star Wars i 1977. Samme år kom Nærkontakt av tredje grad av Steven Spielberg. På 1980-tallet fulgte helteseriefilmer som Terminator, Alien og Mad Max. Mest epokegjørende var Ridley Scotts Blade Runner fra 1982, en science fiction film noir hvor stemninga ifølge regissøren var inspirert av Edvard Hoppers maleri Nighthawks fra 1942 (nedenfor).

hopper-nighthawks.jpg

Gunnar Bakke slutter her. Ifølge ham har det ikke blitt laget interessant science fiction-film siden midten av åttitallet. En annen potetgullnerd i salen (de tre første radene er opptatt av folk med samme kroppsfasong) kritiserer ham for å ensidig vekt på «vestlig» science fiction. Bakke gir ham rett, han skulle gjerne ha rukket noe russisk. Men hva med europeiske filmer? Hva sier du til en mann som synes Will Smith var fantastisk i fjorårets frelserfilm I Am Legend (etter Richard Mathesons roman), men ikke nevner den mye bedre britiske filmen med liknende plott, som finner sted i et folketomt London istedenfor New York, 28 Days Later fra 2003? (regi: Danny Boyle, manus: Alex Garland) Skal jeg ta alvorlig en mann som foreleser om film, men ikke husker navnet på Woody Allen? (Relevant fordi Sigourney Weaver sa nei takk til hovedrollen i Annie Hall for å spille i den første Alien-filmen fra 1979, regi: Ridley Scott.)

I det hele tatt er kunnskap utover rene handlingsreferat mangelvare i dette foredraget. Bakke nevner sjelden regissør og årstall, han trekker få linjer mellom ulike filmer, begrenser seg til såkalt teknologisk science fiction, og velger bort all fantasy. Han viser klipp fra Earth vs. the Flying Saucers fra 1956 (trailer ovenfor), og forteller at Mars Attacks fra 1996 var en parodi på denne, men nevner ikke at regissør for sistnevnte er den hyperaktuelle Tim Burton (Sweeney Todd, Corpse Bride, Edvard Saksehånd). Derimot henger han seg opp i at Tom Jones spilte i filmen, dessuten overlevde til slutt, og attpåtil sang! Bakke skjærer en grimase, «men det var på nittitallet, så jeg skjønte etterhvert at det var ironi,» og jammen gjør han ikke hermetegn i lufta.

mars-attacks-romvesener.jpg

Nå har det seg slik at Mars Attacks er min yndlingsfilm av Tim Burton. Den er laget før han ble veldig gotisk, og gir en god innføring i den absurde, lekne siden ved science fiction. Filmen er en satire over alt amerikansk, fra dumme presidenter til tåpelige talkshows, krigerske generaler og naive new agere. Jorda blir invadert av marsboere som kommer ut av romskipet og babler noe som (via en maskin) oversettes til «we come in peace». Publikum jubler og fredsduer slippes ut – men så trekker skapningene våpen og forkuller alle som er tilstede. Dette er likevel ikke nok, presidenten blir overbevist om at det sikkert var en «misforståelse», og det hele kan fortsette i utrolige vendinger, fram til den hysteriske slutten. Jeg runder av denne posten med en trailer for Mars Attacks, en film som anbefales på det varmeste.