jump to navigation

Strikkball 21. april 2011

Posted by Oda in Litteratur, Stemninger.
Tags: , , , , , , ,
add a comment

Jeg leser Nils-Øivind Haagensens diktsamling Haruki og jeg og får samme type setninger i hodet om mitt eget liv.

Det er fint å ha en kollega
på nabopulten
som lager sprettball
(tenker jeg)
av gummistrikker
Ballen spretter faktisk
(viser han meg)
akkurat som en vanlig ball
Sprettballen blir litt større
for hver dag
Han vikler nye strikker rundt
de gamle
når han kjeder seg
eller blir frustrert
Hvordan vet jeg når det er på tide
(sier kollegaen)
å slutte i denne jobben?
jo, når strikkballen er blitt stor
som en fotball
Jeg ser på den og er glad den
ennå bare likner
en eggeplomme
(eller en pingpongball)

Oda Bhar

Advertisements

Punktet som rommer (Hødnebø) 24. februar 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , ,
22 comments

«Jeg skriver for å finne det punktet som skal romme alle punkter.» Tone Hødnebø har skrevet dette i sin tynne fine poetikk, og hun gjentar det i et intervju med Rullerusk på Chateau Neufs bokcafé. Poetikk er læren om hva diktning er og hvordan det foregår. Når en dikter skriver sin poetikk kan det betraktes som et slags program for diktningen, eller ihvertfall en refleksjon omkring skapelsesprosessen.

Rannveig & Tone

Hødnebø jobber med subtiliteten i språket. Hun vil peile seg inn gjennom en mistenksomhet mot dette språket, som kan kjennes så utilfredsstillende, og som likevel er vår eneste mulighet. Vi er nødt til å prøve! sier hun. Men det er greit å huske at språket ikke alltid er din venn. Det kan være bedragersk og lettvint, og vil gjerne lure deg inn i vante spor. En dikter bør alltid ha vilje til mistenksomhet og opprør.

Hånden skriver
men jeg slipper ikke unna
tankene som kjeder meg
de totalt ubetydelige tankene

Jeg skriver for å forbinde diktets
og leserens øyeblikk; det som ikke er
og det som allerede finnes

Jeg skriver for å motsi meg selv
oppsøker stillhet, men finner bråk
og forsømmer tiden jeg lever i

Jeg skriver for å finne det punktet
som skal romme alle punkter
løgn, min fortvilelse i et lykkelig øyeblikk.

(Tone Hødnebø i Nedtegnelser, 2008, s31)

Men hvordan merker vi et opprør i diktet? En opprørsk forfatter, hva slags dikter er det? En ung mann som proklamerer at han er den nye vinen? Eller kan det også finnes opprør i noe antatt «stillferdig»? Hødnebø er lei av denne kritikken mot sin egen poesi. Hun er også lei av innvendingen om at hun ikke bruker bilder, at diktene mangler det visuelle, som jo ellers er så typisk for mange poeter. For det første synes hun ikke kritikken stemmer. For det andre kan ikke slike overflatiske normer avgjøre hva som er god poesi.

Paul Klee: "Row of trees in the park", detail

Paul Klee: "Row of trees in the park" (1928).

I sin siste diktsamling forsøkte Hødnebø bevisst å være saklig, litt tørr. Som mange poeter for tida benytter hun seg av vitenskapens språk. Hvorfor? Jo, sier Hødnebø: Dikt skal alltid hente språk utenfra. Hvis du nøyer deg med det språket som er «tradisjonelt poetisk», da skjer det ingenting. Vitenskapens språk kan befrukte diktet. Men diktet skiller seg fra vitenskapen ved ikke å gripe direkte etter sannheten. Den amerikanske poeten Emily Dickinson, som Hødnebø har oversatt til norsk, snakker om å «si sannheten på skrå». Dette er diktets perspektiv. Den poetiske sannheten kan aldri gripes rett fram, den må sirkles inn og skjeles etter.

Det heter sørgepil.
Jeg leter etter mønsteret
i treets struktur eller fuglens anatomi
men hvordan undersøker man
et øye for et øye
og en spurv for en spurv
og hvordan dissikere
et lite hjerte.

(Tone Hødnebø i Nedtegnelser, 2008, s53)

Det opprørske kan handle om å undersøke maktstrukturene i språket. Språk er makt, og den som kan språket har i en viss forstand makt. Det konforme språket kan brukes til å undertrykke og forflate. Så hvordan kan vi rive ned maktstrukturene? Det kan bety å nærme seg det absurde. Som forfatter får du gjerne et tvetydig forhold til tradisjonen: På den ene siden prøver du å være mistroisk til konvensjonene, på den andre siden skal du finne din egen plass i det litterære landskapet. Problemet med tradisjonen kan være at den blir del av deg selv, og dermed usynlig: du kan ende med å sitere Shakespeare eller Ibsen uten at du er klar over det.

Paul Klee: "Rose wind", detail

Paul Klee: "Rose Wind"" (1922), detalj.

Jeg liker at Hødnebø flytter oppmerksomheten min vekk fra det typisk øyeblikksorienterte diktet. Det er ikke lenge siden jeg trodde det var slik poesi måtte være: En vakker beskrivelse av et syn eller en innsikt som kommer til oss pluselig, og må fanges. Istedenfor sier hun: «Dikt er forhalet tid.» Diktet skal ikke å nøye seg med det umiddelbare, ordene er ikke bare en hov som skal fange øyeblikk. Et dikt som tar kort tid å lese kan godt inneholde enormt mye informasjon: ulike tidsplan (fortid, framtid), referanser til andre verk etc. Men diktet kan også bli for komprimert. Det skal fungere umiddelbart, men også gi lyst til å lese flere ganger.

Paul Klee: "Suffering fruit", detail

Paul Klee: "Suffering fruit" (1933)

Denne posten er illustrert med bilder av den sveitsiske maleren Paul Klee (1879-1940). Også han var fascinert av vitenskap, spesielt botanikk, og Bergen Kunstmuseum har for tida en utstilling med dette som tema. Jeg tenkte, da de samme bildene før jul befant seg på Henie Onstad Kunstsenter, at timingen neppe er tilfeldig. Paul Klee passer svært godt i vår tid, hvor både samtidskunst og samtidspoesi er preget av en vitenskapsorientering til natur. Hva vil dette si? Det kan handle om virkemidler som abstraksjon, analyse, definisjoner, katalogisering, lovmessighet. Et åpenbart eksempel er fjorårets vinner av Brageprisen Øyvind Rimbereid (Herbarium), men tendensen er også tydelig hos andre yngre poeter som utga bok ifjor, Ingvild Burkey (Den mest tenkelige av alle verdener) og Marte Huke (Ta i mot).

Paul Klee: "Growth in an old garden" (1919)

Paul Klee: "Growth in an old garden" (1919).

Utstillingen I Paul Klees magiske hage kan ses i Bergen fram til 19. april. Noen flere bilder finner du hos meg på flickr her.

Når det gjelder Tone Hødnebø har Morgenbladet en god anmeldelse av den siste diktsamlingen hennes, og poetikken er omtalt i Klassekampen. Rullerusk skal ellers ha kudos for glimrende intervju på Chateau Neuf! Samtalen er også omtalt på bloggen hennes, her og her.

Rannveig & Tone

Innlevelse (Geir Gulliksen) 3. november 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , ,
33 comments

– Når dikt virker uhåndgripelige, sier Geir Gulliksen, er det fordi vi ikke er på høyde med dem. Lars Noréns dikt var lenge slik for meg, men på et tidspunkt rettet jeg meg opp og syntes jeg fikk grep om dem. Og da var det samtidig som om jeg hadde vokst fra dem.

Litteraturhuset har en rekke forelesninger i høst, hvor forfattere snakker om temaer relatert til å skrive. Tidligere har jeg hørt Tomas Espedal om behovet for å gjøre leseren tilfreds («du skal gi leseren det leseren ikke vil ha: noe vanskelig!»), og Odd W. Surén om fascinasjon, fantasi og humor («hvis det ikke ser ut som om vi tar oss selv på alvor, risikerer vi å ikke bli tatt seriøst»). Idag skal Geir Gulliksen snakke om innlevelse. Men det synes jeg egentlig ikke han gjør, noe som skuffer min venn Tomas til de grader at han stenger av etter to minutter og går over til å skrive egen poesi.

«Odas elegi.»

Odas elegi: Spontandikt av Tomas H.V. Mørkrid, 25. oktober 2008.

Det Geir Gulliksen snakker om denne formiddagen er behovet for et jeg. Eller rettere sagt, hvordan jeget er blitt stadig viktigere i samfunnet vårt, kanskje så viktig at det kommer i veien for viktigere ting?

Gulliksen omtaler dagbøkene til Lars Norén, som vakte oppsikt i Sverige da de utkom i vår (jfr. anmeldelser i Sydsvenskan, Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet). Dessverre har debatten mest handlet om det juridiske, pikante avsløringer og fornærmelser, forlagets forventinger om injuriesøksmål. Som gammel beundrer av Lars Norén ble Gulliksen skuffet over et tv-intervju. Det jeg så, sier han, var et oppblåst forfatterjeg, en forstilt oppriktighet.

Ifølge Gulliksen er det mest interessante ved Norén hvordan han bruker ordet «jeg». Tidligere i karrieren ba han på et tidspunkt publikum betrakte ham som en «ny forfatter»: «Jeg vil ikke ta bryet med å bytte navn, men det er best om dere heretter ser på meg som en annen. Jeg er en ny Lars Norén. Den gamle kjenner jeg ikke lenger særlig godt.» Poenget er, sier Gulliksen, at forfatteren ikke bare skriver, han er en som skriver. «Først skaper jeg den som skaper,» sier Lars Noren. Men det er et tveegget sverd. Du sprenger deg ut av noe gammelt ved å definere noe nytt, men like etter er du fange av det nye. Og finnes det et innerste jeg? Norén har sagt: «Hvor kan jeg gå? Bare inn i meg selv, og det holder jeg ikke ut, der finnes det allerede en annen.»

Jeg liker denne måten å gå seg vill i tankebanene på. Ikke minst liker jeg det når Gulliksen sier til slutt: Etter mye grubling har jeg kommet fram til at å tenke på slikt når jeg skriver er helt unødvendig. De fleste lesere skjønner intuitivt at jeget er åpent, det er nytt hver gang du skriver.

– Diktet kan fylles med hva som helst, bare du får det til å synge. Eller hviske, hvis det er det du vil.

Men hvis jeget er så problematisk, hvorfor jakter vi på det? Hvorfor er ikke et mer jegløst menneske sterkere tilstrebet i samfunnet? Jo, sier Gulliksen, fordi det kapitalistiske samfunn har god nytte av et operasjonalisert, kontinuerlig, kjøpesterkt og googlebart jeg.

For en forfatter, derimot, er det mest til bry. For å skrive godt må du gi slipp på mye jegmateriale: den du er, den du ville bli, det du ville med skrivingen. Folk sier om en forfatter som skriver om en faktisk hendelse: «Det var vel slik han opplevde det.» Nei, svarer Gulliksen, det tror jeg ikke noe på. For meg er det uinteressant å skrive om noe slik jeg opplevde det. Materialet er bare et materiale, det må brukes til noe, ellers blir det uinteressant.

– Det eneste som interesserer meg ved skrivingen er å bli litt friere. Og da kommer jeget bare i veien.

Neste forelesning i denne serien kommer lørdag 15. november, når Øyvind Rimbereid snakker om Dikt i media. Eller noe slikt. Bra blir det nok uansett, enten forfatteren holder seg til tema eller ikke. Og husk at hvis du ikke helt forstår, så betyr det at du ennå ikke er helt på høyden, mens den dagen du skjønner alt, da har du egentlig vokst fra det.

Snill, rytmisk, episk (Mono) 26. september 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , ,
39 comments

Jeg burde ha gått etter pausen. Eller etter de første to forfatterne, før alt det episke. Geir Gulliksen starter med poesi om å være snill. Jeg var et snilt barn, siden ble jeg snillere og snillere, så snill at jeg burde vært jente, kanskje var jeg jente, men nå er jeg så snill som bare en snill mann kan være: jeg er snill på de slemmes bekostning. Deilige motsetningspar og refleksene de slenger: glitrende, skyggekastende. Når Gulliksen er ferdig vil jeg bare sitte helt stille, tenke og hvile, kanskje drikke noe varmt.

Men så leser Mette Karlsvik om vulkaner og isfjell, og været i Bergen, som en vegg utenfor Bergen, og jeg skjønner ikke mye, men det er noe hypnotisk, i stemmen og rytmen, ikke rytmen du forventer, men en annen, nedenfra. Det er ikke dialekten, eller setningene, den språklige takten, det er noe hun hører på tvers av ordene, som banker under. Hun sitter kveilet på en barkrakk, bare dét. Jeg har aldri sett annet enn vagling på krakker, men hun kveiler i høyden, det er nytt. Og med trommeslag i stemmen, hun kunne lest ei trommereise, men hun slutter å lese, og da burde jeg ha gått.

For nå kommer epikerne. Peter Serck som er erfaren, men uten å knekke det konvensjonelle: hun spente halsen i en bue under meg, jeg var en mann, på det tidspunktet hadde jeg glemt Vietnamkrigen. Kristine Næss som allerede under introen gir meg lyst til å løpe ut, det handler om to kvinner som deler leilighet i Polen, begge har falt utenfor samfunnet, den ene er tilbaketrukket, den andre knuller menn for å bli likt, og jeg sitter der og ser på den streite voksne forfatterinnen og vil bare skrike: hva vet du om utenforskap? Til slutt Nicolaj Frobenius, som plasserer en fiksjonsfigur i kretsen rundt Edgar Allan Poe og flytter seg til Amerika i 1841: kan jeg ta hatten din, Sir?

Noen liker vel dette, men det gjør ikke jeg. Jeg blir sittende og lengte: etter friskhet, liv i kroppen, tekster som blir til av nødvendighet.

Jeg burde gått etter snillheten og trommereisa.

Null-ett-null-ett (Tekstallianse 2008) 10. september 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
26 comments

Bra kommer dette ikke til å bli. Observasjonsevnen min idag begrenser seg til sånne han-er-rar-på-håret-tanker. Han er rar på håret. Det er han virkelig. Den neste forfatteren også, men på en annen måte, og ikke kan jeg si deg hvordan heller, da måtte jeg ha funnet en metafor, eller tatt et bilde. Hvorfor tok jeg ingen bilder? Nå sitter jeg hjemme etterpå og ergrer meg over det. Et bilde gjør nesten alltid susen. Hva om jeg tar bilde av alt skrotet jeg bar med meg hjem etter festivalen? Brosjyrene, katalogene, antologiene, de litterære tidsskriftene. (Jeg tar bilde av dem.)

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

Et lite utvalg av høstens lesestoff, kapret på Litteraturhuset 23. august 2008.

De siste setningene var jug. Jeg sitter fortsatt i salen og hører en poet lese opp, eller var det en prosaist, forskjellen er ikke så klar i dagens litteratur, det har professor Arne Melberg nettopp forklart, for ikke å snakke om Tomas Espedal, som mener språket alltid bør utfordres. Espedal er min nye guru etter at Per Petterson ble verdensberømt og nesten ikke skriver lenger, såvidt jeg vet, selv om neste bok visstnok skal komme til høsten, og jeg lurer på om den er like god, men dette burde jeg ikke tenke på nå, jeg burde lytte til poeten, eller var det prosaisten, som løfter det åpne barneansiktet mot oss og leser om å spy. Det er han langt fra den eneste som har gjort idag, men kanskje den som har gjort det utførligst. Og det er synd for meg, for dermed skrur jeg av, selv om han like før har lest ei vittig tankerekke om avskjed på fest: først klemte han alle, men så kom verten jamen etter ham ned trappa for å si ha det, og han tenkte, men faen, skal du si ha det også, nå som du har fått klem!

Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Flammepoetene Ole-Petter Arneberg og Bård Torgersen, tegnet av Streck.

Hvorfor greier jeg aldri å høre på folk som leser om kroppsfunksjoner? Jo mer de leser, jo mer skrur jeg av. Tidligere leste én om flatulens, da skrudde jeg umiddelbart av og hørte ikke mer på fem minutter. Og det selv om jeg like før hadde snakket med ham nede på messeområdet, og kjøpte kråkenummeret til Kuiper av ham, og seinere viste det seg at han skulle lese, og jeg ble glad, for jeg likte ham godt og nå var han i tillegg forfatter – men i samme øyeblikk flatulensen dukket opp var det ute med den kontakten.

«Drikker alle øl, bortsett fra oss? Jeg går og kjøper øl,» sier Streck. Han har tegnet begge poetene til Flamme, så da gjør det ikke noe at jeg glemte å ta bilder av dem: Ole-Petter Arneberg (festen og kvalmen), og Bård Torgersen som også var på Øyafestivalen (foto i denne posten).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Hildegunn Dale leser fra sin H Press miniatyr «Fjell-Øygarden» (2008).

Men seinere tar jeg bilde av Hildegunn Dale, som leser fra sin nye H Press-miniatyr, vakker og sjelfull, med dyp stemme, men med en pussig siluett (knestrømper og hoppeskjørt, ville mormoren min ha sagt). Aina på Flimre har lagt ut et av de fine diktene hennes her.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

Ratatosk-redaktørene Kjersti Rognes Solbu og Guri Sørumgård Botheim.

For ikke å snakke om Ratatosk-jentene Kjersti og Guri, som framfører en dramatisert telefonsamtale i dobbeltrollen som redaksjonsmedlemmer og venninner. Jeg er fortsatt høy på selvironien, når de søker Fritt Ord om støtte uten resultat, og må høre på andres selvgode skryt: Det er bare å søke Fritt Ord asså, vi har gjort det flere ganger og fått masse penger hver eneste gang! (Akk, du evne til identifikasjon.)

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Den svenske forfatteren Annelie Axén.

Nå følger et tre forfattere fra Gasspedal. Svenske Annelie Axén leser fra en lingvistisk krim med science fiction-elementer (Langz, 2005).

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser om ei drømmerisk øy.

Sigurd Tenningen leser kortprosa fra sin bok Gæa (2007), og jeg tror det er åpningsteksten, ifølge Bergens Tidende «en landbeskrivelse av et øyrike med usikker status som drømmeland, realitet eller vrengebilde».

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombier, og erklærer at humor er tull.

Simen Hagerup forteller om zombologi. Jeg er ikke blitt mer interessert i zombier siden sist, men konstaterer at de er et tegn i tida. Det morsomste er egentlig t-skjorta hans, som får publikum til å le så kraftig at han må spørre hva det er («Humor er tull»).

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Arve Kleiva, alias Aud Olsen, snakker om Valerie Solanas’ SCUM-manifest..

Neste post på programmet er et foredrag av «Aud Olsen», for innvidde et pseudonym for Arve Kleiva, som han brukte under en utgivelse på H Press i vår. Han snakker begeistret om Valerie Solanas’ SCUM-manifest, som han overraskende mener er rasende morsomt (eller var det rasende OG morsomt): «En stand up-act du setter i halsen pga volden og grusomheten.»

Valerie Solanas var kvinnen som skjøt Andy Warhol, og som antakelig gikk lenger i aggressiv feminisme (eller femigalskap) enn noen annen, både før og etter henne. SCUM-manifestet avviser den vestlige meningsproduksjonen i sin helhet, fordi den er skrevet av menn. Solanas vil avskaffe pengesystemet, arbeidet, gud, døden (vha genetikken), og ikke minst mannen, ja, hun skriver faktisk at menn bør utryddes. «Verden skal bestå av kule kvinner som sitter sammen og har det kult,» ifølge Kleiva. Han forteller hvordan hun lager en katalog over alle de idiotiske tingene som er sagt om kvinner gjennom tidene, før hun snur dem opp ned, og sier det samme om menn. «Og dette skaper interessante urimeligheter, som til tider er hysterisk morsomme.»

På dette tidspunktet blir det uro i salen. «Du tar ikke Solanas alvorlig når du snakker om henne på denne distanserte, intellektuelle måten,» roper en mann. Aud Olsen tenker seg om. «Du har helt rett.» «Dette er absurd!» roper en annen mann. «En mann står og snakker om en kvinnelig feminist, under et kvinnelig pseudonym!» Aud Olsen nikker langsomt. «Ja, nå praktiserer du Solanas metode. Du gnir det inn.» Sidekvinnen min, som flere ganger under foredraget har ropt etter «eksempler!», spretter opp og hevder at kun kvinner burde kritisere dette, ikke menn. Nytt utrop fra salen: «Du må presentere deg, du bor jo sammen med Aud Olsen!»

Jeg blir så oppglødd over all viraken at jeg noterer altfor mye. Mens jeg lynskriver merker jeg plutselig et ansikt tjue centimenter unna – det er samboeren til Aud Olsen som leser om seg selv over skuldera mi. Jeg skvetter, men hun bare gliser og gir meg tommelen opp. Aud Olsen medgir fra scenen at SCUM-manifestet ikke gir noen åpning for at menn kan kommentere eller svare på kritikken. «Det ligger en absurditet i manifestet som kan oppfattes som humor. Men snart setter du latteren i halsen, fordi det trekkes så langt.» En kvinne bak i salen roper til en mann: «Ikke lat som om manifestet kan være til hjelp, at det er konstruktivt! Det var helt og holdent destruktivt ment fra Solanas.» Mannen nikker beskjemmet. «Ja, du tok meg der.»

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Danske Martin Larsen, også kalt binærkodemannen.

Det er langt utpå kvelden og Streck går lei, men jeg overtaler ham til å holde ut en halvtime til. Nettbokhandelen Audiatur og nettidsskriftet Nypoesi har invitert 3 skandinaviske poeter, og jeg venter meg noe alt annet enn streit. Førstemann er Martin Larsen, en dansk forfatter som nettopp har utgitt et åttebindsverk (hver bok er på 700 sider og består av oppramsete navn, til sammen 2,4 millioner navn, men ikke alfabetisk – en slags poetisk utgave av telefonkatalogen). Han er med andre ord en megalomann, og jeg er fornøyd med den tanken, roser meg selv for å bli kreativt sliten, som om grensene mellom bevissthet og fantasi er slitt ned av dagens intense ordstrøm.

Martin Larsen går i gang med å lese opp remser av tall, akkompagnert av et lydbånd med flere tall, på et fremmed språk, og noen dataspillaktige lyder. Seansen varer usannsynlig lenge, jeg begynner å tro at den aldri tar slutt, så jeg får god tid til å tenke. Og det slår meg at dette må være dagens mest radikale svar på Tomas Espedals oppfordring på starten av dagen: «Skriv en bok som ikke likner på en bok! Spreng formene! Gi leseren det leseren ikke vil ha – noe vanskelig!» I tillegg kan den være et svar på Arne Melbergs ønske om en digitalisert poesi (eller var det prosa).

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Professorene Kjersti Bale og Arne Melberg i samtale om prosa og poesi.

Nå har Martin Larsen nemlig gått over til å lese kun to tall, ett og null. Han snakker, roper, puster og peser, 0–1–1–0–1–0–1–0–0, og det skjer i vill fart, som et binærkodet inferno, hvor han prøver å fortelle oss at alle datamaskiner har løpt løpsk, mens vi i bakgrunnen hører noe som minner om heismuzak, delfiners sang og havbrus i uskjønn forening.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

Svenske Karl Larsson er en dårlig innstilt radiostasjon.

De neste to poetene kan ikke måle seg med Martin Larsen, men er gode alternativer i denne poetiske utkanten som grenser mot kunst og teater (performance). Svenske Karl Larsson leser hakkete og skurrende som en dårlig innstilt radiostasjon. Han ligger på kant mellom to stasjoner, på to ulike språk, og noe som likner scratching fra ei vinylplate. Teksten handler om nyheter og historiske fakta, geografi og andres poesi, særlig amerikanske beatpoeter som Ginsberg. Finske Leevi Lehto leser på finsk, iblandet ville utfall og dyrelyder. Neste dikt blir forklart som en referanse til Bernsteins dikt, utformet på et ikke-eksisterende språk. Men etterhvert lyder det som om han går over til svensk, krydret med nonsenslyder.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Finske Leevi Lehto er forlegger, poet og villdyr.

Denne teksten har vært overmoden lenge, men som du skjønner vokste den utover alle proporsjoner. Vil du se flere tegninger og bilder av forfattere, så har Streck og jeg gjort noe liknende før i en post fra april. På flickr har jeg noen flere bilder fra Tekstallianse 2008, som altså var en anledning for små og alternative forlag til å presentere seg for et bredere publikum. Bokmesse og opplesninger foregikk på Litteraturhuset 23. og 24. august.

Og hvis det var noen tvil: En fantastisk festival!

Alle foto: ©Oda Bhar.
Alle tegninger: ©Tor-Bjørn Adelgren, aka Streck.

(Vil du bruke noen av bildene? Bare si fra, vi er medgjørlige 🙂 )

Poeter til folket 2. april 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur, Sitater.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
53 comments

Hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, kommer jeg til å få med meg mer enn en setning her og der? På raden foran meg sitter Johan Harstad. Han lytter med urørlig ansikt, blikket våkent festet på poeten der framme, og når kjæresten lener seg mot ham og hvisker noe reagerer han knapt, men rykker noen millimeter unna henne, som om spørsmålet, uansett hvor kløktig det kan ha vært, gir ham et uvelkomment avbrudd.

Kanskje, hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, vil jeg bli like fokusert som Harstad. Men foreløpig holder jeg på med mitt: fotograferer for å holde meg våken, prøver å fange én setning fra hver poet, én eneste setning som kan tjene som bildetekst hvis fotografiet blir bra. Jeg lener meg mot Streck, som sitter ved siden av meg, peker på Harstad og ber hviskende om en tegning, selv om det blir i profil og halvt bakfra. Resultatet ser du her.

johan-harstad-lite.jpg tove-nilsen.jpg

Vi er på Litteraturhuset og lytter til et poesimarathon, 3 timer med tittelen Poeter til folket, i anledning Norsk Forfattersentrums 40-årsjubileum. Ved siden av Harstad ser du Tove Nilsen, som leder arrangementet. Hun gir en kort innledning før hver poet, og jeg blir uventet imponert, har alltid vært skeptisk til henne, men hun er godt forberedt, virker oppriktig glad i poesi, våger seg på litterære karakteristikker og personlige anekdoter.

edward-hoem-henning-sommero.jpg

Streck vil ikke tegne Tove Nilsen, hun er for pen, sier han, det er vanskelig å tegne en dukke. Derimot tegner han Henning Sommero og Edvard Hoem, som åpner det hele med en grufullt romantisk seanse. Sommero drar sågar til med allsang, vi føler oss hensatt til et eller annet tiår lenge før vår tid, eller et sted utmed havet hvor alle gynger fram og tilbake i bølgetakt. Disse gamle gutta er dyktige, ingen tvil om det, innenfor sjangeren sin, selv om jeg ikke vet hva den sjangeren bør hete: patos med natur?

kristin-austad-danielsen.jpg auestad-danielsen-foto.jpg

Så kommer godbitene. Jeg nøyer meg med stikkord, og framhever poetenes egne ord. Kristin Auestad Danielsen, vestlandsjente med styrke i ordene, glede i blikket, det skinnende mørkebrune håret over øynene: «Eg elskar nynorsken. Eg blir som mor til ein heroinist dersom nokon er usakleg.»

einar-okland1.jpg torgeir-schjerven.jpg

Einar Økland, av Streck seinere kalt den snälla farbroren, hvithåret og rolig, med lun og dyp humor: «Møter eg ein eg ikkje kan lese tankane til unngår eg han som ein drapsmann, redd for at han skal lese mine.» (venstre over)

Torgeir Schjerven, med en ruvende fysisk størrelse det er vanskelig å tenke seg inn bak et skrivebord, bare beina ser ut til å rekke like opp i himmelen: «Vi er stille avtrykk av stjerner.» (høyre over)

gro-dahle.jpg gro-dahle-cut.jpg

Gro Dahle, den viltre barnslige kona og moren, med spedbarn og bestemor i seg, utenkelig uten relasjoner og familiealbum, og vanlige lekne bilder: «Jeg gikk ned trappa med gråten i armene.»

pedro-carmona-alvarez.jpg pedro-leser-ser-ned.jpg

Pedro Carmona Alvarez, poet og essayist, snart romanforfatter, opprinnelig fra Chile. Han har samme dag refusert meg til Signaler for tredje år på rad. Kan det være derfor han ikke får noe eget sitat?

terje-dragseth2.jpg terje-dragseth-foto.jpg

Terje Dragseth, omtalt i programmet som ekstatiker, hånda konstant hevet i et lydløst knips, mens den høy røsten insisterende gjentar: «Himmelens hester er av jern. Helvetes hester er av smør.»

tale-naess.jpg

Tale Næss, en performance med kontrabass og ekkosampling, deilig tett, som om alle på scenen vil omslutte oss med lyd: «Hører du husene rope? Hører du ropene husere? Se panelet forlate forskalingen. Om nettene er skuldrene kalde og hvite som porselen. Hvilket kjønn vender innover? Hvilket kjønn vender utover? Skogen luter seg. Våren er en sovende bjørn.»

geir-gulliksen.jpg geir-gulliksen-foto.jpg

Geir Gulliksen, smalt muskuløs under t-skjorta, jeg tenker alltid på ham som forlagskonsulenten så mange forfattere forlot Tiden for å følge: «Han sto under en sort paraply, og spilene var skjeve av emosjoner. Det var ihvertfall slik jeg så det, men jeg tar nesten alltid feil.»

rebolledo-pedersen.jpg torgeir-rebolledo-pedersen.jpg

Torgeir Rebolledo Pedersen, gråhåret forfatterbustete, og ordlekende på denne nittitallsmåten: «Jeg er som folk flest småveisfra. Jeg er som folk flest barfrostfra. Jeg er vindstilleren.»

triztan-vindtorn.jpg triztan-vindtorn-foto.jpg

Triztan Vindtorn, et langhåret troll i hippiekaftan, pyntet med fisker. Det er surrealistiske ord, eller kanskje psykedeliske, av Tove Nilsen kalt medisin mot hverdagsliggjøring. De fleste unnslipper, alt jeg fanger er et rocka sitat, utypisk begripelig: «Tilbake på våt asfalt ligger bare en overkjørt måne.»

morten-wintervoll.jpg morten-wintervold-ser-opp.jpg

Morten Wintervold til slutt, rebelsk på en utstudert høflig måte, vakker og svartkledd: «Vi bor i et land hvor nyrike bygger hytte med 17 toaletter. Finnes det nok skit og kjærlighet i ett menneske til å fylle 17 toaletter? Jeg har daglig problemer med å fylle ett.»

Tegninger: Streck. Foto: Oda Bhar, som tar forbehold om feilsitater.

Oppdatering: Streck har nettopp blitt intervjuet av svenske Bloggtidningen, både om bloggen sin og arbeidet som kunstner. Intervjuet kan du lese her.