Fjellrypa (Marthe K. Nordjordet) 15. september 2010
Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.Tags: Austli, festival, Fjellrypa, folkemusikk, Folkemusikk i fjellheimen, Hillborg Romtveit, Marthe Kristine Nordjordet, Møsvatn, musikk, Rune F. Hjemås, Samlaget, Sie Gubba, Telemark, Tinn, Trygve K. Vågen
add a comment
I sommer ble jeg lurt med på folkemusikkfestival, og lærte mye nytt. Blant annet sang ei veldig søt ung jente en visstnok superkjent låt jeg aldri hadde hørt, kalt Fjellrypa. Etterpå fant jeg ut at låta er lagd av countrydansebandet Sie Gubba, som du kan høre framføre den på YouTube. Selv foretrekker jeg den akustiske coverversjonen, som den indiesnobben jeg er. Derfor har jeg lagd en liten musikkvideo til dere, fra liveopptredenen til Vinjejenta Marthe Kristine Nordjordet på minifestivalen Folkemusikk i fjellheimen, avholdt på gården Austli ved innsjøen Møsvatn i Tinn kommune.
På Austli gård arrangeres konserter og spel, av det kulturinteresserte vertskapet Hillborg Romtveit og Trygve K. Vågen. (Foto: Oda Bhar)
I Telemark har Marthe Kristine allerede både spilt i teateroppsetninger og vunnet lokale talentkonkurranser. Jeg blir ikke overrasket om vi kommer til å høre mer til henne etterhvert, også på nasjonalt nivå. Dermed kan det passe å børste støv av en gammel kategori her på bloggen: Du leste det først hos Bharfot. Første gang jeg benyttet denne kategorien handlet det om skribenten Rune F. Hjemås, som back in 2007 slettet yndlingsbloggen min Sharing a coke is kind of like kissing. Det viste seg at Rune sto på spranget til å sende inn sitt første bokmanus, og hvordan det gikk med ham kan du sjekke på denne forfattersiden hos Samlaget (stikkord: 3 år, 2 bøker). Med andre ord ikke det verste selskapet du kan havne i, Marthe Kristine Nordjordet!
Husk, du hørte henne først hos Bharfot.
Snøglaserte epler (en kladd) 2. desember 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Stemninger.Tags: blogging, eksamen, epler, livet, Natur, Norge, poetikk, snø, Telemark, Tinn, Tomas Mørkrid, Tordenbloggen, trær, vennskap
37 comments
Livet er som en heldagsprøve. Om morgenen tror du at du har enormt lang tid. Du kikker ut av vinduet, dagdrømmer om en gutt du kjenner, spiser opp snopet ditt, og sover en halvtime med hodet på pulten. Først ved lunsjtid skjønner du at det er på tide å jobbe, men blir sulten og må spise matpakka di. Det går en time, og du får skikkelig dårlig tid. Du skriver som en galning, og hver gang læreren minner om én time mindre igjen synes du bare det har gått et kvarter. Når tida er ute fortsetter du å skrive til noen river arket ut av hendene på deg, og ender med å levere kladden.
Dette er vel ikke historien om alles liv, men jeg tror det er historien om mitt. Jeg blir stadig mer sikker: Det er kladden jeg leverer.
Ihvertfall idag. For da jeg kom hjem kveld, fra en tredagers tur til et vakkert sted, og det viste seg at jeg var trukket ut til Tordenbloggen igjen, denne gangen mot en god venn som jeg selv har fått til å blogge, da må jeg bare skrive en post ikveld selv om jeg er trøtt, og selv om det bare blir en kladd. Ikke bare for å be dere stemme på meg, men for å si litt om Tomas og Spill levende. Det fine med den bloggen er at den begynte som noe, har fortsatt som noe annet, og sikkert ikke er ferdig med å endre seg ennå. For ett år siden satt Tomas og jeg på kafé, og jeg fortalte ham om blogging. Hvorfor prøver du ikke selv? spurte jeg. Åh nei, han var skeptisk. Hva skulle en slik blogg handle om? Hva du vil, svarte jeg. Det du ellers ikke får sagt, det du vil finne ut av, eller gi til verden. Hva jeg vil? gjentok Tomas og så ut som han tenkte seg om. Ei knapp uke seinere begynte han å blogge. I starten planla han at det skulle handle om rollespill, som er lidenskapen hans. Men snart oppdaget han, som mange av oss, at bloggen tar sin egen retning. Plutselig skrev han om helt andre ting enn planlagt, om familieliv og hverdagstanker, han tegnet et eget univers av fantasifigurer og laget fantasihoroskop. Kort sagt, det tok av. Og dette er det fineste med blogging, synes jeg. At du ikke trenger å følge planer. At bloggen er ei fri kladdebok.
Men når dette er sagt: Du må gjerne stemme på meg. Heller ikke min blogg er blitt slik jeg planla for halvannet år siden. Jeg hadde tenkt å skrive en poetisk dagboksblogg, men oppdaget snart at jeg likte bedre å skrive om noe utenfor meg selv, og ikke på en for direkte måte. Så prøvde jeg foto, og seinere film, og skjønte at jeg ikke ville begrense meg til ord. Dermed har det blitt til at jeg heller smugler det personlige stoffet inn i bilder og tekst om kunst, litteratur, film, konserter, reiser, natur. (I den forbindelse, på eplet ovenfor: Ser du også skyggen av en elefant?) Hvis du liker det jeg gjør, kan du stemme på Bharfot her. (Hvis du liker Spill levende bedre, stem på Tomas.)
Bildene er fra det fine stedet jeg besøkte, Tinn i Telemark. Her er epletrærne små og knudrete, med mose på barken, og fruktene blir helst spist av fugler (om dagen) og rådyr (om natta). Dette treet fant jeg i en hage i ei fjellside over Tinnsjøen. Det er Norge i rødt hvitt og blått, epleversjonen.
Vind og vinger (Telemark) 23. mars 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur.Tags: dyrespor, fjell, Natur, rype, ski, skog, snø, Telemark, Tinn, trær, vind
21 comments
Jeg får ikke tenkt tankene mine de neste dagene heller. På vidda blåser de rett gjennom hodet, uansett hvor tett jeg snører hetta på anorakken, og inne i hytta steker de på vedovnen eller tørker i gamle tegneseriealbum.
Vinden uler, men det er rart hvordan de beste bildene sjelden blir tatt i finvær. Er du pysete kan de til og med tas gjennom hyttevinduet.
På hovda vi ser fra kjøkkenet skinner sola samtidig som det føyker, slik at lyset samler seg i et gyllent bånd langs den slake konturen.
Men vi går turer også. Nede i lia er det nesten vindstille, og du kan fortsatt se rypesporene fra morgenbeitinga i fjellbjørkeskogen.
Sporlinja går i sikksakk, gjerne fire-fem striper parallellt, og det er slepespor ved siden av de nøyaktige fotavtrykkene. Jeg lurer på om slepinga kommer fra vingene eller de dunete fjærsokkene til rypa?
Her kan du ihvertfall se hva som skjer når den lander. Den setter ned én fot etter den andre i snøen, men har fortsatt vingene utspredt. Én vinge stryker fem fjær mot puddersnøen på ene sida av sporet, motsatt side får et liknende strøk av den andre vingen, det hele gjentar seg under neste skritt, før den rekker å samle vingene langs kroppen.
Jeg elsker presisjonen i disse sporene. Først skjønte jeg ikke hva de kunne være, stripene var så lette og smale at jeg tok dem for merker av klør. Men hva slags dyr ville laget skrapemønster med klørne mens det gikk?
Hvis du vil studere hvordan rypa lager spor, og se den beite, kikk på denne franske amatørvideoen fra det svenske Lappland. Her ser du godt de dunete beina, mot slutten av filmen når den klatrer opp på kvisten. Det ser ut som om sokkene eller tærne lager slepesporet i snøen.
I Norge finnes det to rypearter, fjellrype og lirype, men jeg veit ikke hvordan du ser forskjell på dem. En morsom ting er at de graver seg ned for å sove, ligger i ei grop og er usynlige på snøhuletur, et snøfall er bare bonus, det er både varmere og relativt trygt, selv om reven veit om taktikken.
Når du går i lia kan du iblant se disse gropene, gjerne ved rota på en busk eller et lite tre. Er det ei bjørk ser jeg for meg at rypa står opp neste morgen, rister av seg snøen og beiter maten av taket.
Les også de forrige påskepostene mine fra Telemark:
1. Fjelltanker (langfredag)
2. Gaustayama (påskeaften)
Gaustayama (Telemark) 22. mars 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur.Tags: fjell, Gaustatoppen, Natur, snø, Telemark, Tinn
19 comments
Dette landskapet har en spesialitet: Gaustatoppen er synlig nesten overalt. Du klatrer opp på en høyde, nærmer deg kanten av et fjellplatå, kikker ut mellom greinene på et tre, og der ligger den, majestetisk og hvit, med loddrette kløfter og en krateraktig skål, som en død vulkan.
Turkameraten min er fascinert av Japan, og sier den minner ham om Fujiyama. Seinere kaller han den Gaustayama, Telemarks hellige fjell.
Gaustatoppen strekker seg 1883 m.o.h og ligger rett ovenfor industristedet Rjukan i Tinn kommune. Den er Telemarks høyeste fjell, og fra toppen har du kanskje den mest vidstrakte utsikten i landet. Under ideelle forhold ser du et område på 60 000 kvm, dvs en sjettedel av fastlands-Norge.
Ovenfor ser du Tinnsjøen som en dyp trekant til venstre, og Gaustatoppen som en høy kjegle til høyre. Kløfta i forgrunnen heter Tessungdalen, og vi befinner oss helt øst på Hardangervidda, et par snaue mil fra Numedal.
Dette er mine forfedres land, her representert ved ei løe fra 1700-tallet. Vi sitter på onkels og tantes hytteveranda med tekopp og nistemat, fordi det blåste for mye til å ta seg en rast lenger oppe i fjellet.
Men vi var der, altså. Jeg har bildebevis. Som jeg holdt på å fryse fingrene av meg for å skaffe.
Og Gaustatoppen ser du like godt fra hytta vår.
Fjelltanker (Telemark) 21. mars 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Natur, Stemninger.Tags: dyrespor, fjell, Natur, skog, skygger, snø, Telemark, Tinn, trær
21 comments
Noen ganger har jeg så mange tanker i hodet at jeg frykter jeg aldri får tenkt dem ferdig. Dette er hva jeg tenker på veien til fjellet, i bussen med vindu fra midje til tak, mens jeg lener meg bakover og ser opp i himmelen, mot toppen av åsene, når vi legger det flate bak oss og ruller oppover dalene.
Det er bratt der vi går noen timer seinere, til fots i scootersporet, fordi det er for ulendt til å klatre på ski. Fjellvåken seiler over oss, på langs gjennom lia, vi bøyer nakken og følger den svarte rovfuglsiluetten: de runde fjærbuene langs spissen av vingene, de hvite feltene på undersida.
Ettermiddag og skyggene blir lange, blå. Greinene strekker seg langs bakken, som om trærne speiler seg i snø.
Snart ser vi fjellene på motsatt side av dalen, den korte luftlinja, langsomt stigende, vi klatrer dem opp i øyenhøyde.
Det er spor i snøen etter hare og rev. En rest av nærvær, aldri rette linjer.
Det finnes en ensomhet i skogens spor.
Men så er vi oppe, og skrittene blir lettere.
Skyggene flyter som smale striper over myrdragene.
Det blå og hvite, på snøen og himmelen.
Jeg har planlagt å tenke underveis mens jeg går. Men i skogen er sporene og skyggene alt jeg tenker på.
Bharfot 