Modernitetens melankoli 26. august 2016
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.Tags: Angel Soldier, Choi & Lager, Choi Xooang, Ji Yeo, Kim Ayoung, Kunst, Lee Seahyn, Lee Yongbaek, Please Return to Busan Port, Sør-Korea, Vestfossen Kunstlaboratorium, Yu Jinyoung
add a comment
Vold og skjønnhet, nostalgi og teknologi møtes i samtidskunsten fra det hypermoderne Sør-Korea.
Latent vold
Den latente eller skjulte volden bak tilsynelatende skjønnhet går igjen i flere arbeider på utstillingen. Vakre, bandasjerte kvinner er fotografert på en klinikk for plastiske operasjoner, i positurer som signaliserer tragiske heltinner (Ji Yeo: Beauty Recovery Room, 2014). En serie malerier viser pittoreske sukkertoppfjell og paviljonger, men de er malt i en blodrød farge som gjør det nærliggende å tenke på grenselinjen mot Nord-Korea. Ved nærmere ettersyn finnes detaljer som atomkrigens soppsky, og en korsfestet Kristus liggende i Buddha-positur (Lee Seahyn: Between Red, 2014).
Sterkest forenes det vakre og skremmende i videoarbeidet Angel Soldier (2012) av Lee Yongbaek. Ved første øyekast er lerretet fylt med et hav av fargerike blomster, men så begynner deler av motivet å bevege seg. En gruppe soldater på patrulje trer fram. De lister seg stille frem med løftet gevær, i blomstrete kamuflasjeklær som glir så perfekt inn at vi aldri ville ha sett dem uten bevegelsen. Det er mye her som henspiller på ambivalens – mellom fortid og nåtid, fasade og realitet.
Hyperrealisme. Choi Xooang kombinerer et hyperrealistisk uttrykk med elementer av fantastisk art, som abnorme utvekster eller deformerte kroppsdeler. Et eksempel er det enorme grønne håret til paret i Dreamers (Green), 2015. Foto: Nina Ansten.
Gangnam Style
Utstillingen er satt sammen av kuratorteamet Choi & Lager, til vanlig basert i Köln. Jari Lager og søstrene Sunhee og Jinhee Choi har jobbet sammen siden 2006, og ønsker å markedsføre koreansk kunst i Europa. Fra mai 2016 har de utvidet virksomheten til Seoul, nærmere bestemt hipsterbydelen Gangnam – hos oss kjent fra poplåten Gangnam Style, der artisten Psy parodierer den nyrike livsstilen der.
For mange vil det være en bonus at disse kunstnerne åpenbart er opptatt av estetikk, også når de tar for seg mørke emner. Det konseptuelle blir aldri rent tankegods her, det finnes alltid en flørt med «det skjønne» i kunsten. Også det menneskelige er sterkt til stede, for dette er kunst som henvender seg direkte til oss: Overalt møter vi menneskers blikk, fra fotografier og figurer.
Et navn å merke seg er Choi Xooang, som lager hyperrealistiske menneskekloner med deformerte eller magiske trekk. I Walk står en dresskledd mann med blinde, slørede øyne som frosset fast i en zombieaktig gange, mens det nakne kjæresteparet Dreamers (Green) sitter omslynget under et gigantisk felles brokkolihår. Det er som om Choi foregriper neste skritt i evolusjonen, i en verden av sosial angst og utilstrekkelighet.
Velstandens slaver
Utstillingen byr på mye av den paradoksale nostalgien som kan oppstå når glanset kapitalisme møter lengselen etter et enklere og mer jordnært liv. I Sør-Korea er problemstillingen særlig aktuell, siden landet på kort tid har opplevd en enorm økonomisk vekst. Når tradisjonelle idealer om lydighet og plikt møter sosialt press fra et høyteknologisk prestasjonssamfunn, er det duket for omkostninger på individnivå.
Nykapitalismens underliggende brutalitet har lenge vært tematisert i landets kinofilm, der kjølige familiedramaer i science fiction-aktige, urbane miljøer suppleres med ultravoldelig sjangerfilm, i en variert miks av action, komedie og horror. At kunsten berører lignende emner, er ikke uventet, samtidig som uttrykket kjennes mer sofistikert.
Utstillingen Please Return to Busan Port bærer preg av et imponerende mangfold, samt en høy teknisk og tankemessig presisjon. Den gjennomgående melankolien virker knyttet til dagens koreanske modernitet, eller hypermodernitet, sett i et globalt perspektiv. Det kan handle om ressurssløseriet, som skulle ha vært en velstand, men er blitt et slaveri – ikke bare for de fattige, men også for de rike.
Problematikken er like aktuell i Norge, der vi kjemper stadig hardere for å beholde privilegiene for oss selv. Den sørkoreanske kunsten kan virke eksotisk, men også tilgjengelig og aktuell. Kanskje handler det om at mange av kunstnerne er bosatt i Vesten, til dels også utdannet her. De kan forene utenfrablikket med noe gjenkjennelig, og formulerer en uhygge vi alle bærer på.
Anmeldelsen sto på trykk i Morgenbladet 5. august 2016.
Kjønnspolarisert på Vestfossen 29. mai 2014
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Anders Eiebakke, Back to Basics, Bjørn Ransve, Britta Thie, Drone, feminin, formidling, internett, Lars Paalgard, Mari F. Sundet, maskulin, mote, Narcissus, op-kunst, populærkultur, Sandra Mujinga, Sissel Blystad, surfebrett, Tiril Hasselknippe, Tonje Hessen Schei, Vestfossen Kunstlaboratorium
add a comment
Årets sommerutstilling i Vestfossen byr på humor, skjønnhet og overraskelser – og et kanskje utilsiktet blikk på kjønn.
KUNSTUTSTILLING
«Back to Basics»
Vestfossen Kunstlaboratorium
10. mai – 5. oktober 2014
Skulpturer av Tiril Hasselbakke. Foto: Oda Bhar.
Den som liker sanselig, fargerik og humoristisk kunst, hvor du ikke trenger å gå rundt med en manual i hånda, pleier å kunne stole på Vestfossen Kunstlaboratorium. Morten Viskum og hans medarbeidere har gitt oss utstillinger med mye å oppdage; detaljrikdom, kontraster og variasjon. I sommer er det første gang kurator Mari F. Sundet bærer ansvaret selv, med en utstilling kalt «Back to Basics». Sundet har alltid vært opptatt av formidling, og lagde til fjorårets utstilling ei hel bok bare med spørsmål (uten svar), utfra tanken om at kunst ikke trenger noen fasit. Årets utstillingen er bygd opp rundt samme spenning mellom kunstner, publikum og «kunstarbeider». For å tydeliggjøre kunnskapens filter er alle veggtekster plassert i en egen sal, og i et rom kalt «inforeaktoren» kan publikum søke mer informasjon, eller bidra med egne tegninger og notater. Grepet kunne ha blitt overpedagogisk, men er gjort med en letthet og sjarm som virker oppriktig.
På åpningsdagen hadde publikum allerede begynt å tegne på veggplakatene i Inforeaktoren. Foto: Oda Bhar.
Kunstutvalget framstår mer spisset og fokusert enn tidligere år, med færre kunstnere og verker. Mangfoldet er likevel stort, og en svakhet ved utstillingen kan være at det forblir noe uklart hvorfor nettopp disse sju kunstnerne er ført sammen. Har Sundet rett og slett plukket ut egne favoritter? Er valget gjort etter en slags demografisk/statistisk representasjon: Noen unge, andre gamle, noen som er opptatt av håndverk og andre av teknologi? Sett under ett kjennes utvalget noe polarisert langs skalaen feminin/maskulin, som om kuratoren har villet by opp til pardans heller enn å utfordre tradisjoner.
Videoverk av Sandra Mujinga. Foto: Oda Bhar.
To unge kvinner tar for seg mote, internett og populærkultur. Sandra Mujinga (f.1989) er for mange kjent som moteblogger, dj, elektronika- og performance artist, men stiller her med en blanding av video og kostymer. Hun synger coverlåter med forvrengt stemme og danser foran solnedgangen fra en avslapningsvideo, som for å uttrykke digitalnomadens kaotiske sinn, men mye framstår langtekkelig og banalt. Mer vellykket er videoarbeidene til tyske Britta Thie (f.1985), som leker med gråsonen mellom modellfoto og selfies. I verket «Shooting» vises ansiktet hennes i to utgaver, ett som gir skarpe kommandoer og ett som følger dem. «Ut med leppene! Mer arrogant! Smalere øyne!» Thie arbeider som fotomodell, så vi må anta at hun bygger på egne erfaringer. Resultatet blir dels ironisk, dels en revansje, ved at hun tar tilbake kontrollen fra fotografen, og selv blir både subjekt og objekt.
Videoverk av Britta Thie. Foto: Oda Bhar.
Hvis mote er kvinnelig nerdisme, kan en mannlig pendent finnes i gutterommets estetikk. Lars Paalgard (f.1955) har en lang og variert produksjon bak seg, og Vestfossen gir oss noe nær retrospektiv, men gutterommets superhelter og cowboys dominerer. På sitt beste har verkene en fin surrealisme, som når ei cowboydokke ligger gjemt under en stabel hatter, som om de angriper ham lik en bøling villdyr.
Lars Paalgard: «Fransk flue» (1998). Foto: Oda Bhar.
Den teknologiske siden av gutterommet finner vi i Anders Eiebakkes (f.1970) måkeformede droner, et av disse prosjektene som utgir seg for å være kunst, men likner mer på teknisk forskning. Vakrere luftbilder har vært tatt av smådronene til NRKbeta, og bedre filosofiske spørsmål omkring overvåkning fra lufta stilles i gravedokumentarer som Drone av norske Tonje Hessen Schei, som nylig skapte furore i USA og vises på TV2 til høsten. Det mest kunstaktige ved måkedronen må være det poetiske utseendet, som gir god kamuflasje når den flyr i stor høyde.
Anders Eiebakkes måkeformede drone sett fra bakken. Detalj av veggfoto på utstillingen «Back to Basic».
Det håndverksorienterte på utstillingen ivaretas av to etablerte og én fersk kunstner. Den mangslungne karrieren til Bjørn Ransve (f.1944) omfatter alt fra anatomisk korrekt tegning til formale eksperimenter, men på Vestfossen dominerer store svart/hvitt-bilder i en optisk, maskulin tradisjon.
Bjørn Ransve-salen på «Back to Basics». Foto: Oda Bhar.
Også Sissel Blystad (f.1944) nærmer seg op-kunsten med sine fargerike bildetepper, et medium som ofte undervurderes fordi kvinnene dominerer. Å se stramme optiske illusjoner skapt i det taktilt orienterte, omstendelig tekstilmediet gir en egen snert, og Blystads kunst virker fortsatt frisk og overraskende.
Sissel Blystad: «Glenne» (2012). Foto: Oda Bhar.
Nær kunsthåndverket jobber også Tiril Hasselknippe (f.1984), som viser store belgformer i skimrende farger, støpt etter mønster av surfebrett. Å gå rundt i salen hennes er som å entre et overdimensjonert smykkeskrin, hvor surfebrettets maskuline penetrasjon er omdannet til vaginaaktige Narcissus-dammer, vakre og sugende, men umulige å speile seg i.
Tiril Hasselknippe: «Young Ocean». Foto: Oda Bhar.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen fredag 23. mai 2014.
Apenes konge (Vestfossen Kunstlaboratorium) 25. juli 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Andreas Skjelde, aper, Bjarne Melgaard, Fredrik Værslev, Frode Oldereid, Gisle Harr, hunder, Javier Barrios, Jes Brinch, Joachim Cossais, Jonas T. Daatland, Kalle Runeson, Kristian Øverland Dahl, Luis Vidal, Mette Hellenes, Morten Viskum, Rose Wylie, Salvador Dalí, Sigri Welhaven, Steinar Haga Kristensen, Thomas Kvam, Tommy Høvik, Troels Carlsen, Unni Askeland, Vanessa Baird, Vestfossen Kunstlaboratorium
add a comment
KUNST: Hvor mange apefigurer er det egentlig i Morten Viskums samling? Selv mener han fem. Jeg fant flere.
KUNSTUTSTILLING
1986 – 2013 / En kunstner som samler kunst
Vestfossen kunstlaboratorium
4. mai – 6. oktober 2013
Ved inngangen til årets utstilling ved Vestfossen Kunstlaboratorium står en voksdukke av Morten Viskum (21) vendt mot det aller første verket han kjøpte, et trykk av Marc Chagall. I nabobygningen står en voksdukke av Morten Viskum (48) med utstillingskatalogen under armen og blikket rettet mot noen nylig anskaffede verk av Bjarne Melgaard, Fredrik Værslev og Rose Wylie. Av disse tre kunstnerne har Viskum en større samling enn han stiller ut, men all annen kunst han har samlet de siste 27 årene kan du nå se på Vestfossen.
Morten Viskum anno 1986 – i voks. Foto: Oda Bhar.
Som utstilling vil «1986 – 2013 / En kunstner som samler kunst» garantert få kritikk for mangel på kuratorisk fokus, men kan også ses som et overflødighetshorn. Her er nytt og gammelt, stort og smått, fire etasjer med alt fra Salvador Dalí til Unni Askeland. Det er maleri, grafikk, videokunst, installasjon og en svimlende mengde skulpturer.
Gisle Harr: «Bjørnstjerne Bjørnson» (2007). Foto: Oda Bhar.
For en gangs skyld møter vi ikke kunstneren Viskum, men samleren. Hva er forskjellen? Selv anser han utstillingen for å være en installasjon, et nytt verk der andres arbeider blir benyttet som readymades. Han vil ikke eksponere sin egen smak, men skape et slags totalkunstverk, i katalogen formulert på denne måten: «Jeg vil gi meg selv, og publikum, det jeg har søkt hele veien – det ultimate kunstverket, som omslutter deg totalt, som en labyrint.»
Detalj fra Jes Brinch: «Death» (2006). Foto: Oda Bhar.
Mens du går omkring i de fire fullstappete etasjene er det vanskelig å la være å tenke over hva slags person han kan være, denne kunstnergalleristen. Han har lagt rotter på formalin og malt med døde hender, men også skapt en veldrevet kunsthall på et usannsynlig sted, i en industribygning i ei jordbruksbygd. Kunstlaboratoriet feirer tiårsjubileum i år, og er på god vei mot helårsdrift. Ferden gjennom samlingen blir også en ferd gjennom Morten Viskums liv, ikke bare som samler, men som kunstner inspirert av andre. I framtida ønsker han å ta samlingen i en ny retning, med færre kunstnere og større dybde. Dagens utvalg skal bevares som det er, og tilgjengeliggjøres for utlån til andre utstillinger.
Luis Vidal: «Lam – Lindo Mutation II» (2004). Foto: Oda Bhar.
Best fungerer øverste og nederste etasje. Toppetasjen er utvidet med nye kvadratmeter i år. Under den luftige takhøyden står små montere tett i tett, og lar lekne skulpturer komme til sin rett. Eksempler er en rekke små voksfigurer av Gisle Harr, samt Luis Vidals Yoda-versjon med lammefot og Kalle Runesons vittige «Broken Spirit»: et knust og sammenlimt spøkelse av porselen.
Kalle Runeson: «Broken Spirit» (2006). Foto: Oda Bhar.
Kjelleren er som vanlig godt utnyttet, med mørke katakomber fylt av horroraktige projeksjoner. «Machine 6.0» av Thomas Kvam og Frode Oldereid stjeler showet, med et vekselvis skoggerleende og brølende hode som svinger i mørket foran en blå animasjon. Tross livaktige grimaser er dette ingen dokke, men et hodeformet lerret.
Stillbilde av den bevegelige installasjonen «Machine 6.0» av Thomas Kvam og Frode Oldereid. Foto: Oda Bhar.
Kakofonien av verker, omtrent 600 av 200 kunstnere, gjør det nesten umulig å få oversikt. Enhver vil finne noe å elske, og sannsynligvis hate. Monteringen virker kaotisk, den er ikke kronologisk og følger heller ikke kunstner. Du snubler stadig over nye arbeider av kunstnere som er rikt representert, som Steinar Haga Kristensen, Tommy Høvik, Gisle Harr og danske Jes Brinch. Motivene spenner fra det figurative til det konseptuelle, ofte preget av humor og mørke. Antallet dyrefigurer er også påfallende. «Hvorfor så mange aper?» spør jeg Morten Viskum, som svarer: «Aper? Det er da enda flere hunder.»
Ida Lennartsson: «Skinny» & «Gold» (2008). Foto: Oda Bhar.
Han hevder at det bare er fem apeverk, men etter få minutter har jeg telt det dobbelte. Joachim Cossais har en sjimpanse i strie, Andreas Skjelde en skummel marekatt med vinger, Sigri Welhaven en sittende orangutang, Jonas T. Daatland en pjuskete og kanskje nyfødt ape. Troels Carlsen har to apeverker: En marekatt i lenke, og ni bittesmå apebarn festet til en drikkekartong med sonde.
Troels Carlsen: «Extinction Group» (2006). Foto: Oda Bhar.
Ennå ikke montert er et lakkert bavianskjelett av Javier Barrios. Kristian Øverland Dahl har en stor figur med smeltet ansikt som bærer et skilt rundt halsen, «Ape Looking for a Cage», og en gorillaliknende figur som sitter i samme positur som Rodins «Tenkeren» (muligens en mann og ingen ape). Et fotografi signert Andreas Serrano viser to figurer på korset, Kristus og en blodig apeskikkelse. Kebbedamene Vanessa Baird og Mette Hellenes har stilt opp fem syltetøyglass med rødbeter, agurk og en «gorillafigur i plast», en mulig parodi på Viskums eget rotteprosjekt.
Kristian Øverland Dahl: «Ape Looking for a Cage» (2007). Foto: Oda Bhar.
Minst ni apeverker altså, men Viskum har rett, det er også mange hunder. Dra gjerne til Vestfossen og tell.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 13. mai 2013. Flere bilder her.
Det kokette skriket (Vestfossen) 4. juli 2011
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: Ann Sire Fjerdingstad, Auschwitz, brunsnegle, bunad, Edvard Munch, Erik Olofsen, Eurodisney, film, Göran Green, Joakim Allgulander, Jukka Vikberg, katapult, Kunst, kunstfilm, Lars Brunström, Lars Fr. H. Svendsen, Line Ulekleiv, Marco Evaristti, Mikael Ericsson, Mikke Mus, monster, Morten Viskum, Pilvi Takala, Pushwagner, Ragnhild Ohma, Ricard, Rolex, Rolexgate, sjokk, skrekk, skrik, Skrik – en utstilling om frykt, Snøhvit, Snow White, Thale Vangen, Trond Giske, Vestfossen Kunstlaboratorium, zombie
add a comment
Vestfossen Kunstlaboratorium:
Skrik – en utstilling om frykt
Frykter vi noe i 2011, eller lever vi så trygt at frykten reduseres til en lengsel etter skrekk og tabu?
Ordfører Ann Sire Fjerdingstad, gallerist Morten Viskum og næringsminister Trond Giske under utstillingsåpningen 7. mai 2011. Foto: Oda Bhar
Morten Viskums Kunstlaboratorium tar i sommer på seg en ambisiøs oppgave: Å si noe om fryktens betydning i vår tid. Utstillingens tittel er Skrik – en utstilling om frykt. Det sentrale ordet er lånt fra Munchs maleri, men verkene er ikke lagd med det som inspirasjon. Dette er kuratert frykt, basert på én manns utvalg, Göran Green, svensk gallerist fra Malmö. Ikke dermed sagt at det er noen dårlig ramme å betrakte verkene i.
Tilda Lovell: Detalj fra "Körprojektet" (2005). Foto: Oda Bhar
Påfallende mange av kunstnerne utforsker gråsoner mellom menneske og dyr, liv og død. Zombier og deformerte skapninger er blitt vanlige i samtidskunsten, noe Line Ulekleiv i katalogen knytter til en folkelig eventyrtradisjon. Monsterhybrider har lenge inngått i moraliserende og underholdende fortellinger, men hos meg skaper disse lite ubehag. Har bruken av skrekk, død, lidelse og (gjerne seksuelt relatert) ekkelhet blitt for utbredt til å greie å frastøte? Hva sjokkerer i et samfunn som elsker sjokk?
Thale Vangen: "Uten tittel" (2007). Foto: Oda Bhar
Iblant kan det virke sterkere å knytte ubehaget til det nære og trivielle, som når Thale Vangen viser oss gigantversjonen av en brunsnegle, eller Ragnhild Ohma maler tre bunadskledde kvinner som nasjonaldagszombier med glassaktige blikk, et bilde på eksistensiell angst bak konvensjoner.
Ragnhild Ohma: "Broken Flowers" (2009). Foto: Oda Bhar
En annen trend er den kokette koblingen mellom populærkultur og krigsfrykt. Svenske Ricard lar bronsesoldater med Mikke Mus-ører strømme ut av helikoptre og rappellere nedover husvegger, mens den paranoide angsten for terror i folkemengder behandles i to videoverker. Det ene er det noe overtydelige Public Figures av Erik Olofsen, hvor mennesker glir gjennom ventehallen på en togstasjon i slowmotion.
Pilvi Takala: "Real Snow White" (2009), stillbilder fra katalogen.
Dessuten finner vi det langt mer urovekkende Real Snow White av finske Pilvi Takala, hvor kunstneren besøker Eurodisney perfekt utkledt som Snøhvit, noe som freaker ut vaktene og får henne bortvist fra stedet. Plakater oppfordrer til utkledning, men gjelder kun barn, og ikke minst er det noe suspekt ved dette å komme alene til en fornøyelsespark. Hvordan vet vi at en eksentrisk voksen ikke har planer om å gjøre «something bad»?
Filosof Lars Fr. H. Svendsen skriver i katalogen at paranoid frykt er blitt et grunntrekk ved vår kultur, noe som gjør den til en ettertraktet salgsvare. I fryktkulturen er avstand tryggest, og hva blir da mer truende enn intimitet? Joakim Allgulanders Katapult er en metallkonstruksjon stor nok til å romme et menneske, med ei stålfjær under setet som kan sende deg ut i fritt fall. «Tro, håp, kjærlighet» og mantraet «trust me» vekker mistenksomhet snarere enn tillit i en offentlighet som elsker å hate alt «klamt» eller «kleint».
Joakim Allgulander: Detalj fra "Katapult" (2007-2011). Foto: Oda Bhar
Empatiens ambivalens finnes også i Jukka Vikbergs Jesse från gatans skuggsida, hvor en liten figur vekker sjenanse på liknende måte som et ekte menneske ville ha gjort. Figuren ligger mot veggen med ansiktet skjult, og den som går nærmere kan høre små klynk og se kroppen vri seg – men de fleste besøkerne haster forbi.
Joakim Allgulander: "Katapult" (2007-2011). Foto: Oda Bhar
Hva er vi mest redd for i 2011? Framtid eller fortid, natur eller intimitet, gamle skjeletter i skapet? Utstillingens mest omtalte og skandaliserte verk er Marco Evaristtis Rolexgate, en modell av inngangspartiet til Auschwitz lagd av omsmeltede gullfyllinger fra jøder drept i konsentrasjonsleire.
Mikael Ericsson: Detalj fra "Notes from the Twin Chamber" (2011)
Min favoritt er likevel Mikael Ericssons videoverk i kjelleren, Notes From The Twin Chamber. Den stilrene animasjonsfilmen i blått og hvitt vekker assossiasjoner til et stråmønstret porselensservise som velter inn og knuser mot steinveggene. Trusselbildet er maskinelt, men maskinene tar ikke over, de fusjonerer med naturen.
Mikael Ericsson: Detalj fra "Notes from the Twin Chamber" (2011)
Fly går i stykker blant Pushwagneraktige høyhus, små handlevogner rir på tsunamibølger, og et mekanomonster folder ut armene til et tre som gror sykebiler på greinene. Som eneste verk virker dette skapt for utstillingen, noe det kanskje også er? Katalogbildet er ikke fra denne filmen, noe som kan tyde på at den var uferdig da katalogen gikk i trykk, dessuten har kunstneren mot slutten satt inn en direkte referanse til Munch: Maskintreet gror bladverk med små skrikansikter.
Lars Brunström: "Octopus" (2010). Foto: Oda Bhar
Beklager at jeg har somlet med å legge ut denne anmeldelsen – det handler om frilanslivets dunklere sider. Først hadde min vanlige oppdragsgiver ikke flere penger til kunst akkurat nå, deretter skulle teksten inn i et tidsskrift som hadde dobbeltbooket bestillingene… og den fastere anmelderen deres vant. Likevel, turen til Vestfossen ble en fin opplevelse og jeg var veldig inspirert da jeg skrev denne teksten, så nå legger jeg den her i håp om at det fortsatt finnes kunstlesere til bloggen! Utstillingen «Skrik – en utstilling om frykt» er uansett mulig å få med seg i 3 måneder til, helt fram til 2. oktober.
Bharfot 