Bharfot

Kjønnspolarisert på Vestfossen 29. mai 2014

Årets sommerutstilling i Vestfossen byr på humor, skjønnhet og overraskelser – og et kanskje utilsiktet blikk på kjønn.

KUNSTUTSTILLING
«Back to Basics»
Vestfossen Kunstlaboratorium
10. mai – 5. oktober 2014

Skulpturer av Tiril Hasselbakke. Foto: Oda Bhar.

Den som liker sanselig, fargerik og humoristisk kunst, hvor du ikke trenger å gå rundt med en manual i hånda, pleier å kunne stole på Vestfossen Kunstlaboratorium. Morten Viskum og hans medarbeidere har gitt oss utstillinger med mye å oppdage; detaljrikdom, kontraster og variasjon. I sommer er det første gang kurator Mari F. Sundet bærer ansvaret selv, med en utstilling kalt «Back to Basics». Sundet har alltid vært opptatt av formidling, og lagde til fjorårets utstilling ei hel bok bare med spørsmål (uten svar), utfra tanken om at kunst ikke trenger noen fasit. Årets utstillingen er bygd opp rundt samme spenning mellom kunstner, publikum og «kunstarbeider». For å tydeliggjøre kunnskapens filter er alle veggtekster plassert i en egen sal, og i et rom kalt «inforeaktoren» kan publikum søke mer informasjon, eller bidra med egne tegninger og notater. Grepet kunne ha blitt overpedagogisk, men er gjort med en letthet og sjarm som virker oppriktig.

På åpningsdagen hadde publikum allerede begynt å tegne på veggplakatene i Inforeaktoren. Foto: Oda Bhar.

Kunstutvalget framstår mer spisset og fokusert enn tidligere år, med færre kunstnere og verker. Mangfoldet er likevel stort, og en svakhet ved utstillingen kan være at det forblir noe uklart hvorfor nettopp disse sju kunstnerne er ført sammen. Har Sundet rett og slett plukket ut egne favoritter? Er valget gjort etter en slags demografisk/statistisk representasjon: Noen unge, andre gamle, noen som er opptatt av håndverk og andre av teknologi? Sett under ett kjennes utvalget noe polarisert langs skalaen feminin/maskulin, som om kuratoren har villet by opp til pardans heller enn å utfordre tradisjoner.

Videoverk av Sandra Mujinga. Foto: Oda Bhar.

To unge kvinner tar for seg mote, internett og populærkultur. Sandra Mujinga (f.1989) er for mange kjent som moteblogger, dj, elektronika- og performance artist, men stiller her med en blanding av video og kostymer. Hun synger coverlåter med forvrengt stemme og danser foran solnedgangen fra en avslapningsvideo, som for å uttrykke digitalnomadens kaotiske sinn, men mye framstår langtekkelig og banalt. Mer vellykket er videoarbeidene til tyske Britta Thie (f.1985), som leker med gråsonen mellom modellfoto og selfies. I verket «Shooting» vises ansiktet hennes i to utgaver, ett som gir skarpe kommandoer og ett som følger dem. «Ut med leppene! Mer arrogant! Smalere øyne!» Thie arbeider som fotomodell, så vi må anta at hun bygger på egne erfaringer. Resultatet blir dels ironisk, dels en revansje, ved at hun tar tilbake kontrollen fra fotografen, og selv blir både subjekt og objekt.

Videoverk av Britta Thie. Foto: Oda Bhar.

Hvis mote er kvinnelig nerdisme, kan en mannlig pendent finnes i gutterommets estetikk. Lars Paalgard (f.1955) har en lang og variert produksjon bak seg, og Vestfossen gir oss noe nær retrospektiv, men gutterommets superhelter og cowboys dominerer. På sitt beste har verkene en fin surrealisme, som når ei cowboydokke ligger gjemt under en stabel hatter, som om de angriper ham lik en bøling villdyr.

Lars Paalgard: «Fransk flue» (1998). Foto: Oda Bhar.

Den teknologiske siden av gutterommet finner vi i Anders Eiebakkes (f.1970) måkeformede droner, et av disse prosjektene som utgir seg for å være kunst, men likner mer på teknisk forskning. Vakrere luftbilder har vært tatt av smådronene til NRKbeta, og bedre filosofiske spørsmål omkring overvåkning fra lufta stilles i gravedokumentarer som Drone av norske Tonje Hessen Schei, som nylig skapte furore i USA og vises på TV2 til høsten. Det mest kunstaktige ved måkedronen må være det poetiske utseendet, som gir god kamuflasje når den flyr i stor høyde.

Anders Eiebakkes måkeformede drone sett fra bakken. Detalj av veggfoto på utstillingen «Back to Basic».

Det håndverksorienterte på utstillingen ivaretas av to etablerte og én fersk kunstner. Den mangslungne karrieren til Bjørn Ransve (f.1944) omfatter alt fra anatomisk korrekt tegning til formale eksperimenter, men på Vestfossen dominerer store svart/hvitt-bilder i en optisk, maskulin tradisjon.

Bjørn Ransve-salen på «Back to Basics». Foto: Oda Bhar.

Også Sissel Blystad (f.1944) nærmer seg op-kunsten med sine fargerike bildetepper, et medium som ofte undervurderes fordi kvinnene dominerer. Å se stramme optiske illusjoner skapt i det taktilt orienterte, omstendelig tekstilmediet gir en egen snert, og Blystads kunst virker fortsatt frisk og overraskende.

Sissel Blystad: «Glenne» (2012). Foto: Oda Bhar.

Nær kunsthåndverket jobber også Tiril Hasselknippe (f.1984), som viser store belgformer i skimrende farger, støpt etter mønster av surfebrett. Å gå rundt i salen hennes er som å entre et overdimensjonert smykkeskrin, hvor surfebrettets maskuline penetrasjon er omdannet til vaginaaktige Narcissus-dammer, vakre og sugende, men umulige å speile seg i.

Tiril Hasselknippe: «Young Ocean». Foto: Oda Bhar.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen fredag 23. mai 2014.