Kuler og svette (Ulvenatten) 28. februar 2008
Posted by Oda in Film, Kulturtips.Tags: actionthriller, Anneke von der Lippe, Christian Skolmen, Dejan Cukic, Ingar Helge Gimle, Jørgen Langhelle, Kjell Sundvall, Tom Egeland, Ulvenatten
33 comments
Hvis jeg som publikummer får mer sympati med skurken og de ukjente politimennene i en eksploderende bil enn med de svettende og skrikende ofrene i filmens gisseldrama, har ikke da regissøren en problem? Når dette er sagt er det mange kvaliteter ved den nye norske filmen Ulvenatten. Det er en actionthriller basert på Tom Egelands bestselger fra 2005, med svensken Kjell Sundvall som regissør. Sundvall har tidligere laget Jegerne, Grabben i graven brevid, Beck-filmene og mye annet.
Forresten er det ikke helt sant at ofrene svetter. Når jeg tenker etter er det skurkene som svetter, mens ofrene gråter og skriker. Politimennene derimot har på seg utrolig mye klær, merkelig nok uten at noen av dem svetter. Bortsett fra han som blir skutt mens han kryper gjennom et ventilasjonsrør, noe som sikkert skal vise hvor trangt røret er, jeg går altså ikke glipp av intensjonen, men ærlig talt, er ikke symbolikken overtydelig?
Fra venstre: Kjell Sundvall, Tom Egeland, Anneke von der Lippe, Christian Skolmen, Dejan Cukic, Jørgen Langhelle, Ingar Helge Gimle. Foto: Oda Bhar.
Det kan sies mye om actionthrilleren som sjanger, og årsakene til at den er lite brukt i norsk film. Den vanligste forklaringen er budsjettrammene, det antas at god action må koste mye penger. På Blått Lerret for en måned siden fortalte Egeland hvordan han kuttet den ene eksplosjonen etter den andre fra manus fordi produsenten sa: Vel, vi kan godt sprenge den bilen, men det vil koste 100 000 ekstra. Vanligvis kom han til at det ikke var verdt det. Både han og Sundvall ler av dette, de virker ikke bekymret, og det trenger de heller ikke å være. Ulvenatten må ha kostet brøkdelen av en Hollywoodproduksjon, men jeg tror ikke dette er problemet. Actionscenene fungerer nemlig langt bedre enn de karakterdrevne scenene.
Problemet kan være dårlig regi, på tross av Sundvalls tidligere merittliste. Det kan være den åpenbare mangelen på star quality hos skuespillerne, eller er det så vanskelig å spille tøff på norsk? Anneke von der Lippe virker grå, matt og lidende som talkshow-vertinne. Christian Skolmen er usikker og svak som politiets forhandler, og ikke bare fordi det ligger i rollen, han overbeviser ikke engang som enkel-mann-i-vanskelig-posisjon, noe som skaper en ufrivillig komikk når skurken på et tidspunkt utbryter: Var du den beste de kunne finne!? De uunngåelige duellene er rituelle og fantasiløse – terrorist vs vertinne, terrorist vs forhandler, terrorist vs skrikende publikummer (som åpenbart er expendable). Derimot nekter manusforfatteren seg andre klassiske spill, som interne oppgjør mellom skurkene, krangel mellom politifolkene om hva som er den beste strategien (vold eller samtale), personlige forhold mellom gislene som kunne økt sympatien for dem. Mye godt stoff er dårlig håndtert, som når de latterlige russerne overspiller interne konflikter på ambassaden, eller de enda mer latterlige norske byråkratene sitter rundt et konferansebord og hamrer med stakkato stemme: Vi-har-flere-parallelle-planer.
Men det verste er selve gisselsituasjonen. Her ser vi uskyldige mennesker fanget i et fjernsynsstudio, mens tsjetsjenske terrorister støvler omkring dem. Det svettes, bannes, skytes og skrikes, glasset singler i lamper og kameraer, blodet spruter på veggene – og likevel, for meg blir det mer nerveslitende enn nervepirrende. Jeg kjeder meg, bryr meg null og niks om hvem som overlever, med mindre det er folk jeg ikke har sett på nært hold, og dermed kan tro er interessante og sympatiske.
Fra venstre: Egeland henger rundt i hjørnet av fotoshooten. Anneke, Skolmen og Langhelle prøver å se skumle ut. Foto: Oda Bhar.
Okei, dette lyder ikke bra. Men jeg lovte kvaliteter. Actionsekvensene har futt og fart. Det er minelagte riksveier, sjonglering mellom flyplasser, politibiler som kjører gjennom flammer, nestenkollisjoner i lufta mellom helikopter og fly. I tillegg glitrer to av skuespillerne. Først og fremst superskurken Ramzan, spilt av dansken Dejan Cukic (født i Montenegro), med karisma og utseende som en Bollywoodskuespiller. Han er deilig og djevelsk (men dessverre klippet han håret i grevlingfasong før pressevisningen). Innvendingen er at han gjør det nesten umulig å holde med heltene. Hvis det ikke var for Jørgen Langhelle, som virkelig har fått dreisen på den tøffe helterollen. (Men hvorfor i all verden er han så påkledd hele tida? Hva med i det minste å kaste uniformsjakka?) Men det beste er selvfølgelig Tom Egelands plott. Jeg er dessuten sikker på at jeg så ham i filmen, i en gjesteopptreden med kaffekrus foran pcen. Egeland er forøvrig en dyktig blogger, sjekk siden hans her.
La meg avslutte med noen forslag til alternativ casting, riktignok for seint for denne filmen, det innser jeg. Men for det første, hvis du har Jørgen Langhelle i en slags politilederrolle, hva skal du så med Ingar Helge Gimle som alternativ helt med nesten samme funksjon? De to figurene kunne med fordel vært slått sammen, Gimle har ihvertfall ingenting som actionhelt å gjøre. For det andre, hvis du har Christian Skolmen og Stig Henrik Hoff til disposisjon, hvorfor la Hoff krabbe inn i et rør og bli skutt etter femten sekunder, mens du lar Skolmen fortsette å skjelve rundt munnen med telefonrør i hånda gjennom resten av filmen? For det tredje, hvis du vil lage en actionfilm med tøffe menn og en eneste sexy kvinnelig heltefigur, som skal løpe rundt i kort skjørt med dyp utringing, da bør du nok velge en annen enn Anneke von der Lippe. Og sist men ikke minst lurer jeg på: Har disse gutta noe på gang?
Ulvenatten har premiere over hele landet fredag 29. februar. Bildene er tatt foran Vika kino igår, og på Parkteatret 30. januar. Alle foto: Oda Bhar.
En forkortet versjon av denne artikkelen er publisert på iNorden.
Oppdatering 1: Her er traileren også. Med Dejan Cukic uten grevlinghår.
Oppdatering 2: Nå er terningkastene kommet, og spenner fra 3 i Dagbladet og Dagsavisen, til 5 i Aftenposten og VG. Jeg ville (som noen kanskje husker fra Twitter) gitt 4. Les gjerne Reidar Spigseths anmeldelse i Dagsavisen, et utdrag: «Filmen går rett inn i gisseldramaet, og før vi vet ordet av det har terroristene tatt liv av folk. Men henrettelsene kommer uten at vi har blitt kjent med verken bifigurene eller hovedpersonen programleder Kristin Bye. Dermed går vi miste av sjokkeffekten og det gripende inntrykket som brutal terror bringer med seg. Gislene oppleves mest som en hop med statister, og kunne like gjerne vært med i en instruksjonsvideo for politiets beredskapstropp.»
Sommerhuset (Ole Giæver) 22. februar 2008
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Stemninger.Tags: Blått Lerret, film, Maria Bock, Ole Giæver, Parkteatret, Sommerhuset
10 comments
Tenk deg at det finnes et sted hvor barndommen din er intakt. La oss si et hus, som i den nye norske filmen Sommerhuset. Med lukter og gjenstander ingen har rørt på årevis, og når du kommer dit er det som om også lydene strømmer på, smellene i dører, vinden mot rutene, stemmer som ler eller hvisker. Du blir stående midt på gulvet med lydene i hodet, uten å si noe eller røre på deg, kanskje fordi du frykter å miste lydene igjen, eller fordi de overvelder deg, og kanskje ikke på noen god måte.
Tenk deg så at det er noen med deg, som ikke deler denne stemninga. De tramper omkring og klår på gjenstandene, mister koppen du pleide å drikke av på gulvet, løfter bamsen din og ler av den, roper til hverandre og krever oppmerksomhet, vil at du skal være med på leken. Så hva gjør du? Later som ingenting, og rister av deg minnene? Eller reagerer du på en måte de andre ikke liker, og føler deg som verdens ensomste menneske?
Jeg har tidligere svermet for Sommerhuset i kommentarfeltet på en annen filmpost, om en mye dårligere film det kostet langt mer penger å lage. Jeg kritiserte spillefilmen Lønsj blant annet for å la underteksten forsvinne i overtydelige forklaringer, noe som dessverre er et vanlig problem i norsk film. Men fraværet av overtydelighet er nettopp Sommerhusets styrke. Konfliktene mellom personene blir sjelden tatt helt opp til overflaten, likevel er vi aldri i tvil om at de finnes. Under besøket i huset blir denne underteksten kommunisert gjennom et forsiktig lydspor, hvor løsrevne ord og setninger blandes med naturlyd og menneskelyd slik det kunne høres ut da Renate (Maria Bock), tilbrakte somrene her sammen med moren og søsteren sin. Dette var før moren døde og Renate måtte ta seg av lillesøsteren sin.
Tilbake ved huset i Nord-Norge i voksen alder er søsteren ikke med, selv om Renate booket turen som gave til henne. Jeg skal ikke fortelle hvorfor, eller hvordan det går, bare nevne at det ligger mange uuttalte temaer her: ansvar og frihetstrang, ambivalent søskenkjærlighet, et sorgarbeid som aldri ble gjort ferdig. Historien formidles med varme og humor, og filmen er stramt klippet ned til 40 minutter, et befriende grep jeg kunne ha ønsket meg i flere filmer. Fordelen er at du rekker to filmer på én kveld, gjerne med matpause mellom. Hvorfor ikke gjøre som meg, og lage en nordnorsk minifilmfestival for deg selv, ved å se Sommerhuset først, og Nils Gaups Kautokeino-opprøret etterpå? Jeg lover deg to gode filmopplevelser.
Sommerhuset har ordinær premiere fredag 22. februar, og vises med forfilmen Tommy av samme regissør. Merk deg uansett navnet Ole Giæver, som vi vil høre mer til i årene som kommer. Norsk film står foran et generasjonsskifte, og hvis Giæver er symptomatisk for framtida er det grunn til å glede seg. Jeg siterer ham selv i et intervju fra 2003:
– Hva kan du bidra med til norsk film?
– Originalitet, og filmer med mellommenneskelig dybde. Og humor. Dessuten ser jeg på meg selv som modig. Jeg tør å leke. Det skal være morsomt å lage film. Det kan virke som om noen glemmer det i Norge.
Bildene er tatt på Blått Lerret på Parkteatret onsdag 30. januar. Jeg slår gjerne et slag for dette arrangementet også: Avholdes ca månedlig, mye bransjefolk, men åpent for alle, og en god anledning til å holde deg oppdatert på hva som skjer i norsk film. Det vises klipp fra filmer som har premiere de neste ukene og månedene, og mellom klippene intervjues aktuelle regissører og skuespillere. Neste Blått Lerret finner sted onsdag 27. februar. Det er et samarbeid mellom ulike filmorganisasjoner og filmtidsskriftet Rushprint.
Foto: Oda Bhar.
Larm i byen 2008 21. februar 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.Tags: by:larm, konsert, Pecha Kucha, The Kooks, Underskog
36 comments
Da er by:Larm 2008 i gang, så stikk ut på konsert! Du har 3 dager på deg, torsdag til lørdag, hele byen er full av små og store scener. Jeg oppfordrer særlig til å sjekke ut de små, der kan du finne godbiter og kanskje litt mer laidback stemning. Les hele programmet her.
Igår onsdag var jeg på kickoff for by:Larm i teltet på Youngstorget, det var samtidig en tjuvstart på Pecha Kucha, det japanske foredragskonseptet med korte innlegg à 6 minutter, som har neste hovedarrangement torsdag 28. februar på DogA. Tjuvstarten handlet om musikk, med 13 talere fra musikk- og utelivsbransjen. I pausen spilte det engelske bandet The Kooks, og etterpå var det konsert med bl.a. Lionheart Brothers, Tingsek og Familjen.
Mannen på bildet er den norske Pecha Kucha-sjefen, Sondre Sommerfelt. Under deler han scene med by:Larm-sjef Runar Eggesvik. Lysbildet til venstre for dem viser hvordan det så ut på DogA under forrige Pecha Kucha.
Jeg trodde at det skulle være kaldt i teltet, men til tider blåste det nesten for mye varm luft inn. På veggene hang plakater som dels var bandreklame, dels festivalkunst. Utenfor teltet sto lydinnstallasjonen Det Flyvende Huset, laget av duoen Løkbrød, som noen kanskje husker fra høstens Tordenblogg.
Talerne på Pecha Kucha Music Special var høyst variable, fra svovelpredikanter mot ulovlig nedlasting og syting i kulturlivet, til informerte ildsjeler med egen virksomhet. Høydepunktet var Jon Gotteberg, bookingansvarlig på Chateau Neuf, som fortalte om en mislykket turné til Island for å promotere norske band, og generelt om norsk musikk som eksportvare. Hovedpoenget hans var at musikk som bør sendes i utlandet vanligvis ikke er den som er stor i Norge, f eks DDE og Postgirobygget. Det er dessuten meningsløst å reise ut bare for å reise, det må bookes interessante konsertscener, ikke ukjente bakscener i Tyskland. Det viktigste er heller ikke langsiktige promostrategier, men kortsiktige turnémidler som kan brukes ad hoc.
Et lyspunkt var også de to nerdene bak Underskog, nettstedet jeg ikke ville klart meg uten, selv om jeg strengt tatt ikke er medlem, men surfer rundt på brukernavnet til en venn – i likhet med ganske mange andre. Underskog er nemlig et nettverkssted, hvor du må inviteres med av noen som er innenfor, og selv om du kjenner plenty slike hjelper det ikke nødvendigvis, for de færreste får dele ut invitasjoner. Det kan sies mye negativt om slikt, men i dette tilfellet også mye bra, for Underskog drives på dugnad av idealister. Det er fint når de sier: «Målet er tusen små bål folk kan varme seg rundt.» For ordens skyld: Alle kan lese basisinformasjonen på Underskog, men bare medlemmer får legge inn nye arrangementer, samt lese og legge inn kommentarer.
Det ble også plass til en performance av Mariann Thomassen, Idol-dommer og vokalist i Surferosa, og hennes stylist Josefin Johansson, en kinokollega av meg. Mariann snakket om ideologien bak kostymevalgene: surrealisme og humor, mens Josefin løp til og fra med jungelkosedyr, palmeblader og små appelsiner som hun festet til Mariann som pynten på et juletre.
Og til slutt, rosinen i pølsa: De nydelige guttene i The Kooks, bandet som for alvor slo igjennom i 2006 med albumet Inside In/Inside Out. De er oppkalt etter en sang på David Bowies album Hunky Dory fra 1971.
Jeg kunne gitt deg noen flere bilder fra konserten til The Kooks, men istedet får du musikkvideoen til deres største hit, Naïve.
Teksten til Naïve finner du her. Og nok en gang: Kom deg ut på konsert!
Oppdatering: Forresten, sjekk gjerne ut programmet til by;Alarm også, der spiller enda mindre etablerte band som et alternativ og delvis en protest mot kommersialisering av by:Larm. Mye akustisk, en del støy, mye bra.
Umulige oppgaver (Hege Dons Samset) 20. februar 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: fotokunst, GAD, Hege Dons Samset
17 comments
Jeg antar at hvis du henger rundt på samme sted lenge nok, så slutter du på et tidspunkt å være usynlig. Det gjelder på internett, hvor folk googler seg selv, hvis du skriver om dem kommer de på besøk, men også i virkeligheten, hvor du liker å leke spion. Mer om dette seinere.
Først skal det handle om å påta seg umulige oppgaver. Som å tørke støv av en strand. Teppebanke en skog. Kutte en bre opp i isbiter med kniv. Reparere bilvrak. Støvsuge mosekledde steiner. Skure svabergene med zalo.
Disse utsnittene er hentet fra fotografiene til Hege Dons Samset, en norsk fotograf som bor i Berlin, men stiller ut i Oslo. Idéen fikk hun gjennom utallige servicejobber, den vanligste måten for kunstnere å forsørge seg på. Mange arbeidsfolk tror kunstnerstipendene er feite og mange. Kunstnerne, derimot, kjenner godt til hardt lønnsarbeid, ikke minst av den ufaglærte typen.
For meg handler bildene også om domestisering av naturen. Modellene virker forlatte, malplasserte, ikke fortvilte, men kraftløse, forvirrede, resignerte. Det er fremmedgjorte mennesker, vant til byen og et innendørsmiljø. De vet ikke hva de skal å stille opp mot naturens dimensjoner.
De minner om en venn av meg, en asfaltunge fra Berlin, som kom til Norge og syntes de trange dalene på Vestlandet var klaustrofobiske. Han forklarte meg dette ved å bruke byens metaforer, som var den vanlige referanserammen hans: Du ser ikke lenger enn til neste bygård i ei altfor trang gate.
En innvending er at flere av bildene er uskarpe. Det overrasker meg siden de er tatt i naturlig dagslys, med en analog Leica. I snapshots er uskarphet sjelden problematisk, det kan tvert imot bidra med autentisitet til uttrykket. Men dette er iscenesatt kunstfoto, panoramabilder med naturen i sentrum, en type bilder hvor det teknisk perfekte er en sterk konvensjon.
Her ser du Hege Dons Samset ved siden av en vakker mann jeg ikke vet hvem er. Merk at jeg skriver «ved siden av», ikke «sammen med». Jeg trekker ingen forhastede slutninger idag. Du får snart vite hvorfor.
Dette bildet er også verdt å merke seg. La gå for det vanlige ritualet hvor gallerileder Knut har gitt kunstner Hege en flaske champagne. Men dykk litt lenger inn i bildet. Til venstre for Hege står ei jente og klapper. Drar du kjensel på henne? Hvis du har fulgt denne bloggen ei stund er hun identisk med den forelskede jenta under bildet med snakkeboblene i denne posten. Vel, jeg har nyheter. Jenta heter Pernille og er nok forelska, men i en helt annen enn jeg trodde. Hun er kona til Knut, og mannen hun kikket så fint på var Knuts bestekamerat, som er prest.
Det du leser er altså ikke bare en kunstanmeldelse, men en dementipost. Den gode nyheten er at ingen var sure på meg. Alle lo voldsomt av misforståelsen, og det hadde de visst gjort siden de fant posten min i november.
At jeg fikk vite dette har sammenheng med utestedet hvor vi pleier å havne etter vernissagene på GAD. Oslo Mekaniske ligger på Grønland, mellom Det Åpne Teater og Bussterminalen. Det er et hyggelig sted hvor du står i fare for å blåse anonymiteten din når du prater med ei pen jente, fordi det føles som om du neste kjenner henne allerede, siden du har brukt en del tid på å bearbeide bilder av henne i photoshop.
For å avsløre min fullstendig uprofesjonelle fraternisering med dem jeg skriver om kommer til slutt noen engasjerte snakkebilder av kunstneren på puben. Hun samtaler riktignok ikke med meg, men med jenta som hadde kveldens fineste kjole. Men likevel, journalistpolitiet ville nok ha tatt meg. Godt at jeg bare er en subjektiv og ansvarsløs blogger.
Utstillingen This is the Life av Hege Dons Samset kan du se i Galleri GAD fram til 16. mars. Seinere reiser bildene til Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær, hvor du kan se dem fra 13. juni til 24. august 2008.
Alt kan hermes (Melberg, Sjölin) 16. februar 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.Tags: Arne Melberg, Babel, blogging, Daniel Sjölin, life writing, selvframstilling, Världens sista roman
19 comments
Daniel Sjölin er programleder for det svenske bokprogrammet Babel. Han er også forfatter av en roman om den fiktive programlederen Daniel Sjölin, som avslører pikante sannheter om seg selv i en av fjorårets svenske boksuksesser Världens sista roman. Eller vent nå. Var det omvendt? Hvem er den egentlige Daniel Sjölin? Hvor mange versjoner finnes det av ham?
På Litteraturhuset i Oslo møter Sjölin en annen svensk litterat, Arne Melberg. Han har i x antall år vært litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo, og var lenge kjent for å holde hardt på skillet mellom fiksjon og biografisk skriving, såkalt life writing. Men for et par år siden snudde han, noe som fikk blant annet Cathrine Krøger i Dagbladet til å spørre hvordan nå skulle gå med verden, når selv Arne Melberg var klar for å viske ut dette skillet? Diffuse grenser mellom biografi og fiksjon, det er jo slikt bloggere og annet pakk holder på med. Og enkelte unge forfattere som lar hovedpersonene hete det samme som seg selv, vokse opp på samme sted etc, mens de den ene dagen påstår at nei, dette er ren fiksjon, for så den andre dagen å trekke på det: tja, kanskje finnes det en kjerne av sannhet likevel.
Arne Melberg finnes det altså bare to versjoner av. Men hvorfor skiftet han mening? Etter debatten på Litteraturhuset er min teori: Fordi han tok til fornuft. Eller også: For å slippe å bli en dinosaur.
Det er nemlig én ting vi frie bloggere og andre storbrukere av internett er dyktige på, og det er hemningsløs lek med identiteter. Vi både uttrykker og utforsker oss selv i stadig nye former, og blir vi misfornøyd med resultatet er det bare å starte på nytt et annet sted, gjerne med en ny identitet.
«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»
Hvor blir det så av essensen, historieskrivningen? Selv en enkelt blogg kan jo endres fullstendig over tid, både i layout og innhold, men også historisk, for det er fritt opp til hver enkelt å slette gamle poster og kommentarer. Det er interessant at Melberg ser på blogging som litteratur, eller kanskje som en metafor på litteraturen, hvor den er på vei, en viss type litteratur som alltid har ligget på grensa til selvframstillingen. At sjangeren ikke er ny er Melberg selv klar over, og befinner seg i historikerens vanlige dilemma: Vil han være en halvtrist gamling som terper på at det nye ikke er nytt likevel, eller tvert imot en oppdagertype som roper opp at NÅ skjer det noe epokalt nytt! – for ti år senere å bli motbevist (det nye var ikke nytt likevel).
Så hva er nytt, om ikke sjangeren er det? La oss først se på Daniels roman. Det interessante med den, sier Melberg, er at forfatteren gjør seg dårligere enn han er, ikke bedre. På skjermen framstår Daniel som koselig, snill, vennlig og velforberedt. I romanen er han en alkoholisert psykopat. Bokas Daniel avfeier snillheten som herming, han hermer snillhet og empati. Hvor ligger sannheten? Og hvorfor benytter forfatteren dette grepet?
Det interessante med herming er at menneskelig atferd virker utenkelig uten. Empati er ikke noe dårlig eksempel. Vi lærer det fra barndommen av ved å herme, og hva er forfatteri, annet enn den høyeste formen for selvtrent empati? Men hva om noe så dramatisk skjer at all empati virker fattig og hul. Hva om bare tanken på å gjøre det om til fiksjon kjennes som en forbrytelse, samtidig som du er forfatter, og trenger å skape fiksjon. Mange av oss kan jo ha denne forestillingen: at ord er forvanskninger, mens ekte følelser er ordløse.
«Jeg kunne skrevet denne sorgen på en annen måte, mer inderlig. Da ville jeg sikkert fått priser for det. Men det ville på en måte vært uanstendig.»
Daniel Sjölin gir oss avsløringer i Oslo. Han vil endelig fortelle hemmeligheten: Hva som er selvbiografisk, og hva som ikke er det. Sannheten er at han har mistet et barn før det ble født. Hele boka er et sorgarbeid. Det handler om hukommelse, om ikke å glemme. Et menneske du har kjent vil alltid være i hukommelsen din. Men hva med et menneske som døde før det ble født? Det vil kanskje være i morens kroppslige hukommelse. Men hva med faren? For ham vil barnet bare være der som en drøm, en lengsel. For å kjenne den ekte sorgen, kjærligheten, empatien, må ordet og fiksjonen dø. Men problemet er at jo mer man skriver, jo dypere inn i fiksjonen kommer man.
Et annet problem er omgivelsenes grafsende hender, at alle får del i det du offentliggjør. Daniel ville skrive historien, men ikke slik at alle forsto den. Å så tvil om sannheten var å kaste et kjøttbein til kritikerne, for å avlede dem. Bare svært nøyaktige lesere skulle forstå, utfra tanken om at nærlesere er ekstra anstendige lesere, som aldri ville finne på lumre overskrifter av typen: «Daniel Sjölin snakker ut om sin sorg.»
Men det er fortsatt et problem. Hvorfor forteller han hemmeligheten nå? Jeg tar sjansen på å gjøre det her, sier han, fordi what happens in Oslo, stays in Oslo. Han vil altså inngå en slags kontrakt med oss, søke terapeutisk asyl. Skal vi tro ham nå? Eller er også dette del av maskespillet? Kanskje er han lei av å bli misforstått, og vil endelig få debatten på rett kjøl, bort fra diskusjonen om han selv er alkoholiker. Eller også vil han teste om poenget fanges opp, og hvor raskt det når den svenske offentligheten.
Men rent bortsett fra spørsmålet om sannhet. Hva er nytt? Kan tittelen Världens sista roman forsvares? Den hevder tross alt en avgjørende forskjell, om ikke nettopp enden på all fiksjon. Hva er nytt med denne typen sjangerlekende litteratur, i forhold til den tradisjonelle selvbiografiske romanen? Hvis jeg skulle ha skrevet en slik, sier Daniel Sjölin, ville jeg ha skrevet om David Sjödin som jobbet i TV4 for bokprogrammet Babbel. De ytre faktorene ville altså vært endret, slik at de indre kunne utforskes. Men har han ikke selv gjort nøyaktig det samme, bare med flere forvanskninger?
Hvis du har hengt med helt hit har du virkelig fortjent å høre Arne Melbergs sluttpoeng. Framtida ligger i å snakke om grep istedenfor sjangere. Det mest fruktbare er altså ikke å diskutere om noe er fiksjon eller virkelighet, men om «fiktive grep» blir brukt. Men helt til slutt kommer historikeren likevel fram, med sin stadige bekymring: Er alle disse problemstillingene egentlig foreldet? Er vi blitt dinosaurer? I denne verden av youtube, facebook og blogging – er skillet mellom virkelighet og fiksjon allerede uinteressant? Som blogger med sans for identitetens mystikk er jeg fristet til å svare ja.
Krig og kjærlighet (Saxgren) 10. februar 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: foto, Henrik Saxgren, Norden, Stenersenmuseet, Thorvald Stoltenberg
22 comments
De vanligste grunnene til å flytte fra et land til et annet er krig og kjærlighet. Dansken Henrik Saxgren har fotografert folk fra 110 etniske grupper i sitt nye nordiske hjemmemiljø, og skrevet en sparsom tekst til hvert bilde. Deler av samlingen er plukket ut til en utstilling som vandrer rundt i Norden, og som torsdag åpnet i Stenersenmuseet. Enda flere bilder finnes i den fantastiske boka med samme tittel: Krig & kjærlighet – om innvandringen i Norden.
Det er Thorvald Stoltenberg som åpner utstillingen. Han står foran et bilde av Sør-Varanger og snakker om håp. «Uten håpet,» sier han, «er ingenting mulig, da får vi ikke til noenting. Håp er nesten like viktig som liv.»
Og så skjer det rare at vi får en slags tango, mellom Stoltenberg og Saxgren, når den ene går av gulvet og den andre kommer på. De møtes i utkanten av Sør-Varanger, hilser og snur i en ring rundt hverandre, før de fortsetter i hver sin linje rett fram, som regissert. Alt er over på sekunder og jeg fanger bare utgangen, men det var en fascinerende dans.
Saxgren selv forteller om møter med varme mennesker blant snø og is, om kebabsjapper og idrettshaller, sambaklubber og flyktningmottak. Han brukte assistenter til å velge ut et antall personer, disse assistentene ble sendt ut på besøk, og det personene (tilfeldigvis) hadde på seg under første besøk skulle de også ha på seg under fotoseansen – med visse unntak.
Jeg skal ikke vise deg mye av utstillingen. Saxgren er perfeksjonist, og jeg tror han ville mislike sterkt disse dårlige kopiene, med skeive utsnitt, bleike farger, reflekser fra lampene i taket, for ikke å snakke om en helt annen tekst enn hans egen. I pressematerialet står det at de frigitte bildene skal legges ut med nøyaktig tekst og copyright under. Det virker så strengt at jeg slett ikke tør å bruke materialet, men nøyer meg med egne knips. Som vanlig er jo heller ikke de bildene valgt ut for pressebruk, som griper meg mest.
Som dette. Uansett om kopien er dårlig vil jeg vise fram denne gamle damen, for hun fikk meg til å gråte to ganger, både da jeg kom og da jeg gikk. En kenyansk bestemor i Danmark, sittende på senga med øyne tåket av stær, en ståkrykke i dagligstuen, en fot som trekkes inn bak det fargerike skjørtet, kanskje av anstendighet, fra den tomme plastsandalen på gulvet.
Bildet er rørende, men teksten enda mer. Asha Jabril fra Nairobi oppdro Nadja aleine da foreldrene døde, seinere flyttet jenta til Danmark, men så, da Asha ble syk, fikk hun komme til Danmark og flytte inn hos barnebarnet. Det er få ord, rett fram, og kanskje er det romantisering fra min side, men jeg tenker på hva alt dette betyr, hva det kunne ha betydd for meg selv, av kompromisser og konflikt, men også håp og kjærlighet.
Vi blir stående foran et bilde fra fiskemottaket i Skrova, jeg og to afrikanske jenter med nordnorsk dialekt, samt M, nettopp hjemkommet fra kaffesmaking i Nicaragua. På et skilt står det 68,1 grader nord og 14,4 grader øst, over tre menn med oransje hansker og hver sin digre fisk. «De likner et rockeband,» foreslår M, «de kunne ha spilt luftgitar på fiskene.» «Eller klarinett,» sier ei av jentene og ler, «kanskje er det klarinetter gjemt i fisken.» Vi diskuterer hvilken ende det er best å blåse i, og kommer fram til, med en viss dissens fra M, at munnen er mest fristende. Kyss fisken.
Nå er gutta på bildet blitt en del av historien vår, men de har også sin egen. Yosef, Teddy og Tsegan fra Etiopia kom til Lofoten i 2002, og jobber hos Ellingsen Fisk mens de venter på behandling av asylsøknaden.
Det er også landskapsbilder på utstillingen, av boligområder og nordisk natur. Enkelte er verken vakre eller oppløftende, som beboernes kjøleskap på et flyktningmottak i Danmark, stablet oppå hverandre med hver sin hengelås. Eller bildet av en tægget stein i norske skoger, med en påskrift jeg ikke vil sitere for å slippe denne typen søkeord på bloggen.
Men stort sett er det fine hverdagsliv, og jeg liker hvordan individualiteten liksom slår igjennom uansett: en gullfarget gameboy, ei russisk rullekake på det svenske bjørkebordet, noen gjenstander fra Kosovo hengt opp i et pussig slangemønster på en vegg, som går over i bildeslangen på en annen vegg i neste leilighet i rekkehuset, hvor brorfamilien bor.
Utstillingen henger i Stenersenmuseet fram til 27. april. Det er ikke mange rom med bilder, men pass på å ha god tid likevel, for som kurator Selene Wendt uttalte: «Vanligvis ber jeg folk å konsentrere seg om bildene, og ikke bry seg for mye om teksten. Men i dette tilfellet vil jeg anbefale folk å lese iallfall noe av det som står ved siden av.»
En fin omtale av utstillingen finner du her (på foto.no). Se også Henrik Saxgrens hjemmeside, med bilder fra åpningen i København (juni 2006).
Tysk for dummies (Hoem) 6. februar 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.Tags: Knut Hoem, litteratur, Tyskland
22 comments
Tysk litteratur for dummies på Litteraturhuset, med Knut Hoem fra P2. Jeg blir skeptisk med en gang han sier: «Og hvis vi får dårlig tid gjør vi som på radio, og kutter bakfra. Det kan bety at dere ikke får høre om 1990-tallet.» Neivel. Så hvor begynner han? Hva får vi høre om? Egentlig hadde jeg en annen litteraturpost på gang, men dette går fort, så jeg tar denne først.
Vi begynner med Goethe. (Gøte er en stor pøt.) Wanderers Nachtlied, to ulike oversettelser, hvilken er best? (Gjesp.) Hölderlin, bla bla bla, greske guder beskrives som om de var samtidige. Neste: Tysk-romantisk horrortradisjon, 1700-tallets Gespenster-Hoffmann, 1980-tallets Parfymen (Süskind). Brecht, den gode sosialisten, fortsatt uforklarlig populær i Norge, med diktet Hjulskift som eksempel, og sladder fra bergensfilosofisk miljø: Oversettelse ved Georg Johannesen, men Brechts erotiske dikt ble oversatt av Arild Linneberg, som igjen har knullet Vigdis Hjorth, som brukte Hjulskift som tittel på sin siste bok. Hva!? Hvor pikant er ikke dette!? (Selv jeg har skrevet om Hjulskift, les diktet her.) Og endelig, krigen! Det eneste de fleste nordmenn forbinder med tysk litteratur: 1900-tallets oppgjør og fiksering på forfedrenes synder, av Hoem kalt erindringslitteratur (en langt mer passiv betegnelse enn den tyskerne selv benytter: Vergangenheitsbewältigung). Günter Grass. Hva var det bestefaren min drev med under krigen egentlig? (Eller jeg?)
Se det. Nå får vi faktisk plass til bittelitt 1990-tallet likevel. Ikke at jeg tror det var derfor dere kom, men greit nok. Flerkulturell litteratur: de tyskspråklige samfunn (Tyskland, Østerrike, Sveits) beskrevet fra innvandrerperspektiv. Wladimir Kaminer, russer i Berlin, oppfinner av klubbkonseptet Russerdisko, beskrevet i boka med samme navn (jada, oversatt til norsk). Hoem, med lett forundring i stemmen: «For ham er år null ikke 1945, men 1990, ved Murens fall. Han føler seg ikke forbundet med fortidas kriger og pogromer, og dermed heller ikke ansvarlig for dem.» (Er det ikke slik for alle dagens unge tyskere? Kanskje også for oss, og alle europeere? Og er det ikke ganske bra slik?) Til slutt, Judith Hermann, novellenes mester. Som Hoem karakteriserer på denne måten: «De unge forfatterne beskriver øyeblikkshendelser. Å sitte på kafé og sende sms til hverandre, mens de røde fanene henger på veggen som tom dekorasjon. Hva er det vi ser? Den endelige oppløsningen av minnesmerker, symboler og metaforer fra etterkrigstiden?»
Dette var altså tysk litteratur for dummies. Eller vent nå, det var vel tyske oversettelser til norsk for dummies, altså det som gjennom tidene er funnet verdig til å leses av et norsk publikum. Men er dette identisk med det mest interessante av det tyske, utfra nåtidas perspektiv? Utvalget var ærlig talt litt slapt, Hoem, fiksert på fortidas storhet og inspirert av støvete germaniststudier på Blindern. Men hey! du hadde et par gode poenger til slutt. Nesten verdt å sitte på gangen for, slik halvparten av publikum måtte.
Her viser programansvarlig Silje Riise Næss vei ut i korridoren, hvor jeg ser henne gjennom glassruta, fra rett under høyttaleren som gjør det mulig også for oss å høre foredraget. Ovenfor: litt mer av korridorutsikten min (stemninga var god, selv da brannalarmen gikk pga varmeutviklingen). Foredragsrekken Tyske dager blir arrangert i samarbeid med Goethe-instituttet, og fortsetter på Litteraturhuset fram til fredag 8. februar. Resten av programmet finner du her. Alle foto: Oda Bhar.
Only just begun (Ingrid Olava) 4. februar 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.Tags: festival, Gimle, Ingrid Olava, Kino
4 comments
Konsert på Gimle kino under filmfestivalen, Ingrid Olava på piano i foajéen. Folk sitter og står omkring i lokalet, fra innerst ved baren til ytterst ved kassa, det er fullt, men ikke verre enn at du kan smyge deg rundt.
Ingrid Olava er et av årets musikkhåp, en singer/songwriter uten gitar, men med gode pianoferdigheter. Hun spiller en slags melodiøs folk/pop/rock med innslag av blant annet tango og fransk kafétradisjon.
Ingrid Olava omtaler seg selv som sjenert, men det merket vi ikke på Gimle. Hun sang sterkt og klart, med variert og klatrende stemme, og pianoet klang varmt i dette lokalet hvor alle flater er dekket av tre.
Legenden går slik: Som seksåring fant Ingrid Olava et piano i naboens kjeller, og begynte å komme så ofte på besøk at naboen måtte be foreldrene skaffe eget piano. Som 20-åring sang hun offentlig for første gang, så ble hun korist for Madrugada, men turnert sommerfestivalene alene i 2006.
I 2007 vakte hun oppsikt på By:larm i Trondheim med låta Only Just Begun, som nettopp er utgitt på single. Og jamen fins ikke videoen på Youtube!
Her kan du lese en reportasje fra Aftenposten om filmopptakene i Maridalen. Under filmingen ble musikken kjørt på høyere hastighet enn normalt, slik at bildene ble litt usynk med musikken på videoen. Tanken var at dette ville føre til en drømmende og vektløs kvalitet. Mer snacks: Låta skal være inspirert av Balladen om Bonnie & Clyde, og Ingrid Olava kaller den et forsøk på å finne sin «indre Jane Birkin». Forøvrig fikk vi vite at hun er Tim Burton-fan, og derfor glad for å få varme opp foran hans nye film Sweeney Todd i går.
Jeg fortsetter min nye tradisjon med bilder av flinke bakfolk. Ovenfor går festivalansvarlig Carina Westli Jørgensen av scenen etter å ha introdusert Ingrid Olava, og nedenfor ser du lydtekniker Willie Dynamite, som ellers spiller i rockebandet Tsunami.
Gimle filmfest fortsetter t.o.m 7. februar, med både film og gratiskonserter. Ikveld mandag 4/2 spiller Ila Auto kl 20.30, imorgen tirsdag 5/2 kan du høre Legs 11 kl 20. Torsdag 7/2 kl 20 kommer Sondre Lerche, som har laget filmmusikken til avslutningsfilmen Dan in Real Life.
Alle foto: Oda Bhar.
Bharfot 