jump to navigation

Fersk filmperle fra Estland på Cinemateket! (Kertu, 2013) 21. februar 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur, Rushprint.
Tags: , , , , , ,
add a comment

Siden Aftenposten siterer meg idag har jeg besluttet å også sitere meg selv, i anledning at Cinemateket denne helgen setter opp en av favorittene mine fra filmfestivalen i Tromsø, den nydelige kjærlighetshistorien Kertu (med regi av estlandske Ilmar Raag). Jeg har fortsatt et bittelite håp om at en distributør skal plukke filmen opp for kommersielle kinoer, hvor gode kjærlighetsdramaer jo ikke nettopp finnes i overflod, men har du anledning er nok det sikreste å styrte til Cinemateket i Oslo ikveld kl 18 eller søndag kl 16.

Nedefor finner du en trailer for filmen, samt det jeg skrev om filmen hos Rushprint i januar. Denne gangen byr jeg også på hele Halldis Moren Vesaas’ dikt, i tilfelle du ikke kjenner det fra før.

Som del av Kritikeruka i Tromsø oppdaget jeg den nydeligste, morsomste og mest nervepirrende kjærlighetshistorien jeg har sett på lenge, Kertu (2013), regissert av Ilmar Raag. På engelsk har filmen den misvisende tittelen Love is blind, misvisende fordi det tvert imot handler om en kjærlighet som er ekstra klartseende. Dette minner mer om det kanskje vakreste kjærlighetsdiktet til Halldis Moren Vesaas, «Lyset», hvor kjærligheten blir til ei lykt i hånda som hjelper deg å se og forstå den andres mørkeste kroker.

LYSET

Kjære, alt ditt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

Halldis Moren Vesaas

Om noen virkelig har behov for å bli opplyst av en slik kjærlighetslykt må det være Kertu, en 30 år gammel kvinne som er så stille og forsagt at hele bygda anser henne for å være litt tilbakestående. Familien holder henne nærmest innelåst, bortsett fra de timene hun tråkker langs veiene i jobben sin som landpostbud. Men snart skal det vise seg at Kertu legger merke til mer enn noen har trodd, særlig når det gjelder den forfylla rundbrenneren Villu, som hun omsider tar mot til seg og sender et selvskrevet dikt.

Dette blir starten på et drama hvor halve bygda styrtes ut i angst, raseri, vold og mørke avsløringer – for det kan vel ikke være mulig at Kertu har blitt med Villu hjem fra strandfesten frivillig, han må vel ha voldtatt henne, og bør straffes for det? Midt i det hele sliter de to med egne demoner, samtidig som de prøver å beholde et lysende håp.

Ilmar-Raag-Kertu-&-Villu-web

Det ville ha gledet meg stort å se Kerttu få ordinær distribusjon på norske kinoer. Kanskje er det mulig, siden Ilmar Raags tidligere film Une estonienne à Paris har hatt det, selv om det jo ellers er sjelden vi får oppleve baltiske filmer hos oss. Om ingen distributør fanger denne perlen bør i det minste Cinematekene slå til!

Teksten er tidligere publisert i en større artikkel hos Rushprint 23. januar 2014; Nordiske filmperler som bør komme på kino. Jeg sender en takk til Cinemateket i Oslo som faktisk slo til, og oppfordrer øvrige cinemateker å følge etter. Dette er nemlig ingen smal eller utilgjengelig film, men en bred og rørende kjærlighetshistorie!

Advertisements

Strikkball 21. april 2011

Posted by Oda in Litteratur, Stemninger.
Tags: , , , , , , ,
add a comment

Jeg leser Nils-Øivind Haagensens diktsamling Haruki og jeg og får samme type setninger i hodet om mitt eget liv.

Det er fint å ha en kollega
på nabopulten
som lager sprettball
(tenker jeg)
av gummistrikker
Ballen spretter faktisk
(viser han meg)
akkurat som en vanlig ball
Sprettballen blir litt større
for hver dag
Han vikler nye strikker rundt
de gamle
når han kjeder seg
eller blir frustrert
Hvordan vet jeg når det er på tide
(sier kollegaen)
å slutte i denne jobben?
jo, når strikkballen er blitt stor
som en fotball
Jeg ser på den og er glad den
ennå bare likner
en eggeplomme
(eller en pingpongball)

Oda Bhar

Å låne fra livet (Debra Granik) 11. februar 2011

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
5 comments

Hva skiller en mannlig fra en kvinnelig helt? Ifølge den amerikanske filmskaperen Debra Granik er det vanlig å vise en mannlig helt som er fristilt fra andre mennesker, helt uavhengig, noe som gir ham en mystisk og mektig aura. En heltinne kan derimot beholde evnen til å bry seg om og koble seg til andre. Ihvertfall kan hun det i Graniks nyeste film Winter’s Bone, for tida aktuell på norske kinoer med terningkast 5 og 6 over hele linja. Den er nominert til 4 Oscars, ikke minst til til Jennifer Lawrence for rollen som en tøff og modig kvinnelig helt (og John Hawkes, som vi i Norge kjenner fra Miranda Julys You and Me and Everyone We Know, er nominert for mannlig birolle). Winter’s Bone har dessuten vunnet to hovedpriser i Sundance. Jeg var så heldig å få intervjue regissøren under filmfestivalen i Tromsø i januar, og nå ligger artikkelen ute hos Rushprint.

I tillegg til helterollen snakket Debra og jeg om bruk av virkeligheten i fiksjon, noe hun gjør på en spennende måte i Winter’s Bone. Historien er adaptert fra en roman av Daniel Woodrell og handler om hjemstedet hans, et område i det sentrale USA kalt Ozark-fjellene (som ligger på grensa mellom Sør-Missouri og Nord-Arkansas). Debra Granik syntes han beskriver miljøet så levende at hun var nødt til å skyte filmen på samme sted, og ikke bare dét, hun brukte vanvittig mye tid på å få detaljene så autentiske som mulig.

Teamet gjorde grundig research, fikk innpass hos private familier, byttet til seg brukte klær til kostymer, og castet lokale amatører til noen av rollene. Metodene er nærmest antropologiske, og går inn i den tradisjonen innen film og casting som kalles neorealisme. Det var spennende å høre detaljene, og mye av det hun fortalte virket for meg like aktuelt for en forfatter som en regissør. Ikke minst likte jeg teorien hennes om at det for noen er mer naturlig å begynne fra observasjon enn å «finne på noe». I samtale med skrivevenner synes jeg ofte diskusjonen stopper der, som om det er en mur mellom forfattere som foretrekker det ene og andre.

Les gjerne mer i artikkelen min, som har fått navnet Om å låne noens liv. Få uansett med deg denne glimrende dramathrilleren, enten mens den går på kino (dvs NÅ!!) eller på dvd. Du kan jo begynne med traileren!

Svenske boktips (Nilsson, Zennström) 30. januar 2011

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
4 comments

Bokmerker.org idag skrev den dyktige og ferske litteraturviteren Kristin Storrusten en fin post om å være bevisst på å tipse om kvinnelige forfattere vi leser, siden kvinnelige kvalitetsforfattere generelt får mindre oppmerksomhet enn de mannlige. Kristins post var igjen inspirert av denne posten hos Ann Helen HaugenMigrating Coconuts, en bokblogg jeg ikke kjente fra før (takk for tipset, Kristin!). Jeg ble straks inspirert til å dele to av mine svenske favoritter, og hamret dem inn i kommentarfeltet hos Bokmerker… før jeg kom på at mine egne trofaste lesere så klart fortjener de samme tipsene! Derfor denne miniposten, som vel er det nærmeste jeg har kommet en gammeldags bloggpost på lang tid.

House of Foundation

Mitt andre forfattertips i denne posten oppdaget jeg under Møllebyen litteraturfestival i Moss, mai 2010. (Foto: Oda Bhar)

Første tips er Johanna Nilsson, som jeg har ventet spent på hver bok fra siden den nydelige debuten Hon går genom tavlan, ut ur bilden fra 1996. Da var hun bare 21 år, og alle som har vært eller er 21 år bør egentlig lese den. Siden har det kommet flere bøker, hun har dessuten blogget (fram til juni 2010, dessverre har hun gitt seg nå, men gamle innlegg ligger ute). I bloggen fikk jeg vite at hun skriver krimromaner på si under pseudonymet Amanda Lind, også her med tilhørende blogg. Har ikke fått sjekket krimmen hennes ennå, men tipper hun mestrer dette også.

House of Foundation

Møllebyen litteraturfestival fant sted i Audiaturbokhandelen House of Foundation, som ligger i et nedlagt fabrikklokale i Moss. Hvis du ser etter er det mange litterære kjendiser på bildet… (Foto: Oda Bhar)

Den andre jeg vil tipse om er Maria Zennström, svensk-russisk og dessuten filmutdannet fra Moskva. Jeg hørte henne lese på Møllebyen litteraturfestival i Moss ifjor vår, og ble hekta både på opplesningen og det hun leste. Det var fra hennes andrebok, en slags dagboksroman kalt Hur ser ett liv ut om man inte har tillräckligt med kärlek?, blant annet om håpløse kjærester og det (for noen) vanskelige valget om å få barn eller ikke. I denne anmeldelsen kaller Eva Ström (en annen flink svensk forfatterinne som blogger) Maria Zennström en kvinnelig Knausgård eller Norén.

Maria Zennström

Den svensk-russiske forfatterinnen Maria Zennström leser på Møllebyen Litteraturfestival i Moss, 14. mai 2010. (Foto: Oda Bhar)

Da jeg googlet Maria Zennström for denne posten ble jeg oppmerksom på at hennes bror, motefotografen Per Zennström, nå har lagt ut filmen sin til Marias første bok på YouTube, så da kan jeg vise dere den samtidig! Det er en visuell collage til lyden av Marias ord, ingen sammenhengende tekst, men vakre bruddstykker fra den prisbelønte debutromanen hennes, Katarinas sovjetiska upplevelser. (Også Per Zennström har forøvrig en blogg.)

Nydelig og poetisk liten film. Enjoy!

Har du egne tips til gode og (i Norge) ikke så kjente kvinnelige forfattere, legg dem gjerne igjen her og/eller i posten på Bokmerker.

Språk uten juggel (Per Petterson) 10. mars 2010

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , ,
2 comments

Jeg elsket Per Pettersons prosa fra første gang jeg leste ham. Det handlet ikke om a-endinger, «å skrive som du snakker» (noe som selvfølgelig er jug og en undervurdering). Det handlet om å skrelle språket for juggel, å skrive gjennom kroppen, nær jorda. Men å gjøre det i byen, ikke på landet. Du kan skrive jordnært uten å skrive om jord og natur, det hadde jeg ikke tenkt på før. (Nå for tida skriver Petterson mye om natur, men det skal jeg ikke holde mot ham her.)

Ingenting av dette skjønte jeg først. Jeg likte romanene, men visste ikke hvorfor. Ikke før essaysamlingen Månen over porten (2004), med teksten «Stil og språk i klassereisens tid». Her skriver Petterson om noe som var like relevant for meg: Å finne sitt eget skrivespråk. Ikke som noe du lærer, men noe du velger. Noe som klinger sant for nettopp deg.

Ikke at min bakgrunn liknet på hans. Petterson kommer fra arbeidermiljø, og skriver fra et trygt fundament av klassekompleks og klassestolthet. Jeg har flyttet mye, skiftet mellom dialekter, sosiolekter. For meg var språket relativt, kanskje for relativt. For ham var det en fast materie, med ord som var flaue eller fine, lå godt eller dårlig i munnen. Jeg misunte ham språkkompasset, selv når han strevde. For retninga det pekte i var min.

Det handlet ikke om «et enkelt språk», men å være avansert og konkret på en gang. Hvis du ikke skriver «vakker», men «fin», betyr det «et sosialt fall i teksten»? Hvis du ikke «gir en ørefik», men «slår med flat hånd i ansiktet», er du da mindre «fin»? Kanskje, men du vinner noe annet. Som Petterson sier: «Abstraksjon og djuphet er ikke det samme.»

Denne teksten er skrevet for Deichmanske Bibliotek i anledning Leseåret 2010. Jeg ble bedt om å presentere en yndlingsbok for leserne deres, og valget var ikke vanskelig. Teksten min inngår i en serie kalt 365 lesere, som vil rulle og gå noen måneder framover. Den ble også trykt på baksiden av Dagsavisen igår, i forkortet utgave.

Noen andre bloggeres bidrag i samme serie: Virrvarr, Vampus, Frøken Makeløs, Kristine Tofte, Sigve Indregard, Kristin Storrusten, Hjorthen, Ellisiv Lindkvist. Flere kommer, så følg med!

Høstdebutanter 2009, del 2 (Mono) 25. november 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
22 comments

Debutantkvelden på Mono var et marathon med 24 deltakere! De tolv første presenterte jeg på mandag, og her kommer resten. Mine egne anbefalinger får du helt nederst i posten.

Anita Berglund leste krim med luggen foran ansiktet. (Foto: Oda Bhar)

Anita Berglund: Fritt fall. Krimroman som skal ha ros for at hovedpersonen ikke har for- og etternavn som begynner på samme bokstav (sitat: Ragnar Hovland). Jeg glemte å skrive ned noe sitat, men til gjengjeld har bloggeren Kirsten Elisabeth Falch Muhle utførlig beskrevet et besøk og intervju med forfatteren fra en leseklubb i Sandefjord.

Villy Solheim grubler religiøst. (Uskarpt foto: Oda Bhar)

Villy Solheim: Alle dine brenninger. Roman om person vender tilbake til hjemsted og tar oppgjør med strengt religiøs far. Forfatteren er fra Vesterålen. «Det er vel ikke verdens undergang at æ tok mæ en blås, pappa? Røyken gjør oss te trella, Rakel. Det er bare ein som har rett til å herske over oss.»

Mathias Samuelsen sklir rett inn i kategorien pen, ung, selvsikker, ambisiøs mannlig forfatter. (Foto: Oda Bhar)

Mathias Samuelsen: Utredning om trengsel. Korte dikt. Forfatteren er født 1985 i Trondheim, og har evne til å vise leseren at jo! slik er det jaggu meg, sier Hovland. Mulig det, tenker jeg, men enkelte forfattere har en tendens til å miste meg straks, pga kvinnesynet. Eksempel: «Kanskje er det sant at mange gamle kvinner fortsatt ville vært vakre, hvis dæm ikke hadd vært så erfaren.» La oss håpe det var et dårlig valgt eksempel, eller at jeg misforsto ham. Samuelsen framsto ellers veldig (såkalt) flink med ord: «Historieskriving på mellomleggspapir.»

Hege Siri er sjøsame og opptatt av samisk identitet. (Foto: Oda Bhar)

Hege Siri: Et øyeblikk noen tusen år. Dikt med innslag av joik, gjerne om samisk bakgrunn. Skriver bl.a om sin mormor,  som var trollkvinne på 1600-tallet. (Oppdatering 26/11: Herved dementi på sistnevnte påstand. Forfatter benekter alt kjennskap til mormor fra 1600-tallet!) «Min mor joiker ikke, men snakker språket. Jeg joiker, men forstår ikke språket. Min datter joiker og snakker alle språk.» (Her er hele diktet, publisert på jung.no i mars 2008.) Hege Siri tar også fine bilder, sjekk nettsiden hennes her.

Jeg har gått på skrivekurs med Monica Isakstuen Stavlund. Hver gang noen fra det kurset debuterer blir jeg både oppløftet og litt misunnelig. Men i dette tilfellet, mest oppløftet. Gratulerer Monica! (Foto: Oda Bhar)

Monica Isakstuen Stavlund: Avstand². Monica er født i 1976, og bor i Fredrikstad. Hun har skrevet en puslespillroman om to kjærester ved navn Fanny og Aleksander (noe som for meg kjennes ubehagelig incestuøst, pga Bergmans film). Boka har vært på markedet ei stund og er mye omblogget, bl.a hos Rullerusk, Aina på Flimre, Lille søster, Synline, Stine, og Elisabeth på Bokstavelig talt. Kristine Kleppo på ABC-Nyheter har gjort et godt intervju med forfatteren, og hos Flamme forlag kan du lese hva slags musikk hun lyttet til under skrivinga.  Selv har Monica hatt en blogg kalt Ertestuing, men den er for tida kun åpen for inviterte. La dette bli en oppfordring til å åpne den igjen. Sitat fra opplesninga: «Har de glemt deg? spurte skotuppene.»

Språket til Cesilie Holck er vestlandseksperimentelt. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Cesilie Holck: Norg. Ifølge Ragnar Hovland ei passelig tjukk bok med observasjoner som ikke er blitt gjort før, i kategorien bøker som ikke likner på andre bøker. Les gjerne også Julies anmeldelse på Bokmerker. Sitat: «Lyder som får deg til å angre så mye på at du var nakenmodell at du ikke engang trenger å oppsøke en kirkegård for å føle skam.»

Anders Malm: Våkenetter. Ifølge Ragnar Hovland ei samling fortellinger om døden og andre ubehageligheter, som sklir over i grøss og surrealisme. Hvorfor har jeg ikke tatt bilde av, eller Streck tegnet, Anders Malm? Jeg har ingen annen forklaring enn at vi ble trollbundet. Dette virket nemlig veldig bra, på tross av at jeg sjelden liker katetorien surrealistisk grøss. Sitat: «Holdeplassene glei forbi og ble til fortid.» (Ovenfor: Klipp fra Aschehougs pressekonferanse hvor boka til ble lansert.)

Kjersti Skomsvold er ung, men skriver om å være gammel. Vet hun virkelig hva hun snakker om? (Foto: Oda Bhar)

Kjersti Skomsvold: Jo fortere jeg går jo mindre er jeg. Roman om ei gammel dame som er eeensooom, og redd for å dø før noen vet at hun har levd. «Hvis vi hadde hatt en sønn skulle vi ha kalt ham Aksel, som i akselrasjon, for da hadde vi sikkert ikke brydd oss om at han var litt kort.»

Knut Isachsen leser stramme dikt. (Uskarpt foto: Oda Bhar)

Knut Isachsen: Lys og løgn. Diktsamling fra Kolon. Inneholder 35 stramme dikt som åpner for nye utsyn, ifølge Ragnar Hovland. «Jeg prater deg bort i flammer og forventning.»

Ellen Mari Thelle leser om å juge. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Ellen Mari Thelle: En del av historien. Roman som er et nett av fortellinger med samme hovedperson, sier Ragnar Hovland. Hun juger stadig, men hvorfor? Sitat: «Kunne hun lukte at jeg ikke er moren hennes?» Les gjerne Linns omtale av boka på Bokmerker.

Bergljot Nordahl vil bli sin egen gammel-dame-trend. (Foto: Oda Bhar)

Bergljot Nordahl: Magda. Enda en roman om gammel, gammel dame. Jon Øystein Flink spør i innledningen: Er det en trend!? Han lekte med tanken på å skrive en avisartikkel om saken: De unge debutantene skriver bare om GAMLE mennesker i år! Under researchen oppdager jeg at Dagsavisen har skrevet omtrent den artikkelen han planla. Jeg leser dessuten i Hallingdølen at Bergljot Nordahl vil prøve å fortsette trenden helt på egen hånd. Hun planlegger ikke mindre enn en trilogi om gamlinger. Denne første handler om Magda (legg merke til det utstudert gammel dame-aktige navnet). De to neste skal handle om Magdas venninne Rut og ektemannen Bodvar. Det siste navnet angrer forfatteren på: Jeg oppdaget for seint at det gjør seg best skriftlig, sier hun. Vi får høre et utdrag om at Magda og Bodvar er svært religiøse og har en homofil sønn. Forfatteren har også en blogg.

Eksperimentelt absurdteater fra søstrene Guri og Sigrid Sørumgård Botheim. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Guri og Sigrid Sørumgård Botheim: Ramstein Pensjonat. To søstre har skrevet roman som nærmest er improvisert fram, opprinnelig for å drive gjøn med en kompis som er forlagsredaktør. De begynte med å skrive annethvert ord, og endte med å klippe, lime og leke. Boka handler om forretningsmannen Humbrent (jfr Humbert Humbert, jfr hjemmebrent, ifølge Ragnar Hovland). På scenen framfører de tekstutdraget som et absurdistisk skuespill, noe jeg kjenner igjen fra et av søster Guris tidligere sprell: En performance med sin medredatør i det litterære tidsskriftet Ratatosk under Tekstallianse 2008, et stunt jeg har blogget om tidligere her. Sitater fra Mono: «Du og alle desse sju lag stålvilje.» «Det finst ulemper ved brillismen.»

Guri og Sigrid har enormt talent for å holde seg alvorlige. (Foto: Oda Bhar)

Helt til slutt, hvilke debutanters bøker anbefaler jeg?

Uten forbehold: Kjersti Rorgemoen, Cesilie Holck, Anders Malm, Eivind Hofstad Evjemo, Aslak Hartberg, Guri & Sigrid Sørumgård Botheim.

Under tvil: Lena Niemi, Monica Isakstuen Stavlund, Mathias Samuelsen.

Arrangementet var i regi av Norsk Forfattersentrum, forlagene og Mono.

Orginalene til Strecks tegninger kan du se her.

Og som nevnt i første avsnitt: Les gjerne også den forrige posten min om debutantkvelden på Mono, hvor de første 12 forfatterne ble presentert. Her kastet jeg bl.a. ut noen brannfakler (trodde jeg, helt til ingen protesterte) om vanlige valg av form og innhold i dagens samtidslitteratur. Har du egne meninger om dette, legg gjerne igjen en kommentar.

Høstdebutanter 2009, del 1 (Mono) 23. november 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
13 comments

Mono, debutantkveld. I magen den vanlige blandinga av misunnelse, mistro og forventning. Er det for mye forlangt at jeg skal like både form og innhold i det som leses? (Stort sett, ja.) Kan ei bok med spennende form også handle om noe interessant? (Vanligvis ikke.) Før jeg begynner, ei tidsbesparende liste over bøker jeg ikke gidder å lese flere av.

  • Unge folk som later som de veit hvordan det er å være gammel.
  • Personer som reiser i begravelse og tar et oppgjør med fortida.
  • Kvinner (og evt menn) som skriver om kroppsvæsker.
  • Forfattere som bruker ord av typen: undertegnede, vedkommende, allestedsnærværende, imidlertid.
  • Personer med symbolske navn eller navn som rimer.
  • Personer med en skikkelig rar skavank.
  • Noveller med surrealistiske/absurde/overnaturlige innslag.

Sånn. Da var det unnagjort. Nå, til kveldens opplevelser. Advarsel: Bildene er veldig dårlige, siden jeg måtte velge mellom å gå fram og fotografere med blitz, eller sitte på plassen min og notere. Og dette blir veldig kort, siden jeg ikke har tid til å researche. Alt jeg kan tilby er boktittel, en kort karakteristikk stjålet fra innlederne (Jan Chr. Næss, Jon Ø. Flink og Ragnar Hovland), samt en tilfeldig oppsnappet setning fra opplesninga.

Jeg begynner like godt med det verste bildet. Dette er hva som skjer når første debutant går av gulvet og du plutselig kommer på at du burde fotografere. Foto: (Skamfull) Oda Bhar.

Bjarte Klakegg: Heliumhjarte. Novellesamling med surrealistiske innslag. 20 historier fra «hele verden», f.eks ei barbert brystvorte i Lisboa. «Jeg må finne igjen brystvorta mi og sy den på igjen.»

Kjersti Vik leste fra en ny versjon av Syndere i sommersol. (Foto: Oda Bhar)

Kjersti Vik: Mandø. Roman om fem ungdommer som samles på ei øy, syndere i høstmørke, psykologisk spill (ifl. Hovland). «En fientlig innstilt vind river oss i håret, og jeg rekker å se panikken i øynene på X før hun knytter skjerfet rundt krøllene.»

Joachim Førsund, rosarød og begravelsesorientert. (Foto: Oda Bhar)

Joachim Førsund: Jeg kunne gått hjem i blinde. Roman fra Tønsberg om Finn som skal begrave sin mor og ender i begravelsesbransjen. Førsund leser fra likhuset hvor Finn og broren hans ser moren død, og Finn tenker tilbake på en telttur med morens fyllegjeng. «Hun ser ut som ei nonne, men muttern var langt fra noen nonne.»

Rune Berglund Steen trodde nok han var den eneste som har dratt den vitsen om å velge ut noe om sex å lese på Mono. (Foto: Oda Bhar)

Rune Berglund Steen: Pre-Schengensekvens. Ikke-kone-brevene. Storpolitisk bevisst, samt nærhet mellom kone fra Ghana og mannlig norsk lærer. Han kan reise, hun ikke. Forfatteren velger å lese om sex på Mono, fordi det passer her. «… som prøvde du en figur fra triumfens Kama Sutra.»

Siri Østli er skarp, men til gjengjeld en prikk midt på bildet, mens mystisk fyr ved baren retter kamera i min retning. (Foto: Oda Bhar)

Siri Østli: På høye hæler over Grønland. Chicklit (som Jan Chr. Næss skammet seg litt over å ha lest åpenlyst på Kaffebrenneriet). Det finnes allerede en blogganmeldelse av denne boka hos Karin på En verden full av bøker. Utdraget Siri Østli leste på Mono handler om ei østkantjente som havner på vestkanten. «Bare de allestedsnærværende serveringsdamene hadde hindret henne.» «Hun tenkte at det er vanskelig å prøve seg på noen som går i ekspressfart.»

Siri Østli igjen, her i uskarpt nærbilde. (Foto: Oda Bhar)

Thomas R.: Taximator / Terror U.M.A. Katastroferoman om drosjesjåfør fra Bergen, som pga søvnløshet opplever at tanker, følelser og bilder fra filmer og tv blander seg, f.eks terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York. «Han har en kone som blir dramatisk når hun ikke får tven til å virke.» «Tårnet kollapser og han rutsjer nedover som en berg og dalbane.»

Thomas R. hadde forkortet navnet sitt enda mer enn meg. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Lena Niemi: Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket. Samling fortellinger, eller shortcutsroman: Folk i en fortelling går igjen i den neste. En vinternatt hvor folk trenger å få tak i hverandre, men telefonsentralen ligger nede. «Fordelen med å være kvinne og kjæreste med en kvinne er at du alltid har noe å snakke om.» «Hvorfor kan ikke jeg være med? Det er jo jentekveld! Ja, hvorfor kan ikke jeg være med? Herregud, det handler ikke om kjønnet til de som er med, men om å være sammen med venninnene sine!»

Lena Niemi: Hvordan forsvare å dra på jentekveld aleine når kjæresten din er ei jente? (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)

Jenny Hval: Perlebryggeriet. Jenny Hval er musiker og tekstforfatter, kjent under artistnavnet Rockettothesky. Det litterære miljøet har lenge ventet på en bok fra henne, og nå er den her, i form av en slags roman. «Eplene spredte seg utover hver krok av leiligheten.» «Jeg tenkte på å bite der hun hadde bitt for å se om jeg kunne skjelne smaken av spyttet.»

Jenny Hval leste om råtnende frukt. (Foto: Oda Bhar)

Eivind Hofstad Evjemo: Vekk meg hvis jeg sovner. For min del er dette kveldens første virkelige høydepunkt. Ifølge Næss er boka poetisk og vakker med lite handling, bygget opp som et kaleidoskop. Forfatteren har gått ved Litterär Gestaltning (Göteborg), og er redaksjonsmeldlem i NORDAHL eftf. Også Bokmerker har gitt denne boka god kritikk. «Treet vaier med stadig større bevegelser og uler som en ulv.» «Miksmasteren kakler i ei skål ute på kjøkkenet.» Om en fanget brennmanet: «Jeg tenker meg at alle jeg har mistet ligger akkurat sånn, i en pytt av vann oppe i skogkanten, og at det er dem, ikke Gud, som pirker oss på skuldera.»

Eivind Hofstad Evjemo leste brennmanetsymbolikk. (Nå begynner jeg å venne meg til uskarpe bilder. Er dette min nye estetikk?) (Foto: Oda Bhar)

Aslak Hartberg: Fuck you eller penga tilbake! Bandroman fra tidligere rapper i Klovner i kamp. «Når hun setter på en låt litt for ofte, så du tenker i et blaff, tenk hvis den minner henne om noen annen enn deg?» (Det eneste jeg lurer på er hvorfor Aslak skriver vestkantspråk? «Luktet lunten», men hallo?) «Hele verdens urettferdighet er samlet som en blink i ansiktet hans. Og jeg slår, og neven treffer så godt.»

Bildet av hiphop-Aslak ble så uskarpt at jeg fikk låne en tegning av Streck. (Tegning: Tor-Bjørn Adelgren. Foto: Oda Bhar)

Kjersti Rorgemoen: Purkene snudde seg. Det kjennes godt iblant, sier Ragnar Hovland, å lese noe hvor du veit det ikke kommer til å skje stort… bortsett fra at leseren får lykkelige øyeblikk. Morsom bok, men ikke ren humorisme. (Og når snudde purkene seg? Ifølge Ragnar Hovland: på åttitallet.) «Eg lytta på min indre sjølmordslatter.» Anbefales også: Rune F. Hjemås’ bloggintervju med forfatteren (april 2009).

Kjersti Rorgemoen lytter til sin indre sjølmordslatter. (Foto: Oda Bhar)

Anders Lunde: Noen iblant oss. Tynn novellesamling med absurde grøsser-innslag, minner om Roald Dahl, ifølge Jan Chr. Næss. Bildet mitt ble så uskarpt at jeg erstatter det med et miniforfatterintervju jeg fant på youtube (nedenfor). Sitat: «Noe lurer i hagen min, bak komposthaugen.»

Dette var bare halvparten av debutantene på Mono 18. november. Resten følger en annen dag. Arrangementet var i regi av Norsk Forfattersentrum, forlagene og Mono. Originalene til Strecks tegninger kan du se her.

Og ja… Jeg greide visst ikke helt å la være å researche likevel. Så noen av lenkene ovenfor er definitivt verdt å sjekke ut.

Song for Eirabu (Kristine Tofte) 22. juni 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
44 comments

Jeg ser for meg filmen. Jeg kan ikke for det. Det er så mange bilder her at teksten virker visuell. Jeg ser vikingskipet gli over havet, fra et norrønt nord med langhus og storbønder, til et kultivert sør med middelalderurbanisme og hvite husrekker i fjellskråninga. Jeg ser en ulveflokk som bølger over vidda, og hestene som snubler fram i altfor dyp snø. På ei fruktbar øy står en gjetergutt i høylandet og ser mengder av skip strømme mot havna, før truende søyler av røyk stiger mot himmelen. Et annet sted virvler slagfeltet opp støv, og lufta drønner av hestenes hover og mennenes brøl. Samtidig bordes et skip utenfor kysten, og jeg ser jenta og gutten som kjemper rygg mot rygg med sverd, en historisk versjon av Brad og Angelina i Mr & Mrs Smith. (Sjekk ut skytescenen her, i påvente av sverdversjonen.)

Jeg har lest den nyutkomne boka Song for Eirabu av Kristine Tofte, også kjent som bloggeren Avil. I sentrum av begivenhetene står to søstre på 14 og 15 år. Jeg hadde forestilt meg et romantisert jentefellesskap, men i praksis er de to sjelden på samme sted. Tvert imot har de hver sin rolle som venter i hvert sitt voksenliv, og dramatikken øker når vi skjønner at det handler om storpolitikk. Som Kristine Tofte selv sier i et intervju: «I den alderen har man store tanker om hvordan alt skal bli, og hva når man kastes uti de store hendelsene?» Jentene opplever fremmede og skremmende begivenheter, hvor Skjebne og profetier er sentrale igangsettere. Mange har planer for dem, og spørsmålet er: Kan jentenes vilje påvirke utfallet?

Ragna går i lære som blotgytje, og får god veiledning av ei eldre kvinne, på oppdrag av høvdingen. Berghitte kastes uforberedt inn i en minst like viktig rolle (jeg er fristet til å fortelle hvilken, men velger å unngå spoiler), som hun mestrer dårligere, av mangel på kunnskap? Mye av plottet synes å hvile på kjærlighet til kunnskap.

Berre gjennom kjennskap til alt som er, kan ein ære det som finst, og berre gjennom å kjenne og ære alt som finst, kan ein djupast ønskje å verje det. (s354-354)

Ikke minst er det klart at kunnskap er makt, og dette gjelder selv om det er mye skjebnesnakk i boka. Begivenhetene settes i gang når en gud holder spådommen om verdens undergang hemmelig. Dermed kan menneskene holde fram med sitt ei stund – men burde ikke guden vite at skjulte sannheter fortsetter å virke, og før eller seinere kommer til overflaten? (Hva er dette, terapeutisk dybdepsykologi omgjort til sagn?) Flere ganger viser det seg at talent og motiv er mindre viktig enn kunsten å manipulere. Det gjelder å kjenne rammene, og ikke minst metoder for å tøye dem. Her blir blotgydja sentral som forvalter av magiske teknikker.

Blota til menneskeborna fann vegen til gudeborna, og gåvebyte blei måten menneske og yngre gudar brukte for å gå utanom verdsordenen utan å bryte han. (s158)

Mytestoffet er inspirert av norrøn litteratur, men jeg mangler grunnlag for å avgjøre hvor mye som er lånt, og hvor mye som er lagd. Annet tankegods minner om østasiatisk filosofi, som når Ragna trener kamp på liknende måte som i Zen og kunsten og skyte med bue, ved å bli ett med naturen og strekke bevisstheten ut etter motstanderen.

Ver eitt med sverdet, Ragna (…) Ver eitt med sverdet og lufta kring deg og alt du ser. Om du tenker på kva du gjorde i går eller kva du skal gjere i morgon, gjer du skam på sverdet, og på deg sjølv. Ver her. (s73)

Men først og fremst er dette ei spennende fortelling. Det er også en slags fiksjonshistorisk totalroman, hvor mange små skjebner veves sammen. Det er mange å bli kjent med, mange å forstå og føle med, men de to søstrene står oss alltid nærmest. Spesielt Ragna, som bærer rollen som forfatterens talerør. Vi får håp, drømmer, sjalusi, skuffelser og kjærlighet jentene imellom, og spenning når de forlater hjemmet hver for seg. Innen boka er over har de også møtt en annen form for kjærlighet, eller rettere starten på noe vi aner kan bli to intense, dramatiske og kanskje fatale lidenskapshistorier. Begge er godt og medrivende beskrevet, kanskje noe knapt, men til gjengjeld uten typiske klisjéer. Til og med sexen er god!

Ho kjente seg fylt av ein fråstøytande lengt. (s438)

Hvis jeg skulle ha en innvending måtte det være at jentene virker vel modne for alderen. Berghitte beskrives først som et barn, det sies at hun ikke engang har fått menstruasjon – men kort tid etter er hun i stand til å leve ut en voldsom fysisk pasjon, riktignok hjulpet av spådomskraft.

Tofte: "Song for Eirabu" (2009)

En annen innvending kan være at fokus ligger mye på ideologi og makroblikk. Sagnet om volva i myra er etter min smak for innfløkt til å innlede boka – på tross av morsomme ordspill som «gudekvalpen» (jfr «gutekvalpen», et feministisk spark til patriarkalsk religion?) Ikke gi deg selv om prologen tar imot, du kan alltids hoppe over og gå tilbake seinere. Å starte med mytologi er kanskje er en sjangerkonvensjon? Jeg kjenner ikke fantasy godt nok til å avgjøre det.

Forøvrig er det mytologiske stoffet interessant, men skjebnetungt. Er det mulig å bekjempe spådommen? Kan hovedpersonene motvirke lagnaden sin? Det er lett å bli pessimist, og individuelle stemmer kunne iblant fått mer plass. Når gjetergutten Aun, som vi hadde god tid til å bli kjent med, mot slutten får en svært dramatisk oppgave, uten at vi får vite hvordan han selv opplever resultatet, kjennes det som et savn. Noen av herskerne blir fjerne og framtrer som roller, mer enn personer (som den mørke arveprinsen av Eirula). Passasjene om alver og dverger var tyngst å komme gjennom, siden figurene i liten grad fikk individuelle trekk. Nøyaktig hvilke oppgaver de hadde, bortsett fra å fikse opp i menneskenes dumhet ved å distribuere en bytting i ny og ne, ble heller ikke klart for meg. Men jeg antar at disse punktene blir utdypet i neste bind, som etter planen er klart om to år. Her venter kanskje også ankomsten av en tredje søster?

Det har vært mye snakk om at dette er en fantasyroman. Jeg gidder ikke bruke mye plass på det, siden boka er mer enn god nok til å leses uavhengig av sjangerkriterier. Eller forresten, jeg vil nevne et par lettelser for dem som aldri kom seg gjennom Ringenes Herre. Historien er ikke en kamp mellom det gode og onde (sorry, Cathrine Krøger i Dagbladet, men du tok feil). Den er heller ikke befolket med horder av mannlige gnomer i varierende skikkelse som fekter med våpen i tide og utide. Jeg hadde ikke trodd det skulle bety så mye at hovedpersonene er kvinnelige, men det gjør faktisk lesinga mer fristende. Vanligvis er jeg ikke glad i polariserte verdener hvor kjønnene har ulike roller og kvinnene er forvaltere av en slags mystisk kunnskap, men her forstyrrer det ikke så mye, siden karakterene er motsetningsfylte.

Når det gjelder språket har jeg en oppfordring. Jeg hater å være enig med Cathrine Krøger, men en sak må jeg støtte: Det burde fulgt med ei ordliste. Nynorsken er ikke noe problem, den venner du deg til, og Kristine Tofte skriver en nydelig versjon. Men det brukes norrøne ord som aldri blir forklart, eller som brukes lenge før de blir forklart. Det tok flyten bort fra lesinga for meg, og virket unødvendig. Jeg ville heller ikke hatt noe imot en oversikt over persongalleri og guder. Men først og fremst, her følger ei liste over ord jeg savnet forklart – hvis jeg har misforstått noen, please korriger!

BONUSMATERIALE: ORDLISTE
Blot = ofring til gudene, offerfest.
Blotgydje = offerprestinne, utfører rituelle slakteoffer.
Blotnaut = offerdyr, dyr som slaktes rituelt.
Seid = trolldom.
Seidstav = en slags tryllestav, redskap brukt i magi.
Seidhjelle (eller hjele? begge deler forekommer) = offerplass eller alter? (Korr: Får nå vite av forfatter at det heter seidhjel, altså uten -e på slutten.)
Måg = svoger (muligens innlysende for alle nynorskinger).
Hov = gudshus.
Ve = hellig sted, åsted for blot.
Træl = trell, slave.
Skutelsvein = en slags tjener.
Væring = en norrøn kriger, ifølge ordboka vanligvis en viking som dro østover og tok tjeneste i Russland eller Konstantinopel.
Herse = høvding.
Borsdag = dag for feiring av guden Bor. (Korr: Det viser seg nå at borsdag er en vanlig ukedag i Eirabu! Jfr. kommentar fra forfatter nedenfor.)
Stallare = høy embetsmann i hirden hos nordiske konger, opprinnelig med ansvar for kongens stall.
Val = slagmark, krigsplass.

Helt til slutt: Boka er ikke for lang! Noen historier passer til å fortelles kort, andre langt, og dette er utvilsomt sistnevnte kategori. Det ville vært umulig å gi innblikk i så mange aspekter av en verden på mindre plass. På hvert sted zoomer Tofte inn og ut, vi ser landet som helhet, får nærbilde av et par karakterer (gjerne på ulik plass i hierarkiet), noen fremmede ankommer, vi møter dem gjennom egne og innbyggernes blikk. Spenninga bygges opp fra det rolige og forventningsfulle, via det illevarslende og forvirrende, til et klimaks Tofte heller ikke slurver med. Jeg kjente hele tida et driv til å lese videre, og holdt øye med tyngden av boka som beveget seg fra høyre mot venstre i hånda, tenkte nei! nå er jeg over halvveis! En venn fant meg sittende med en finger på kartsida mens jeg leste, og begynte å le fordi dette ifølge ham var selve kjennetegnet på en fantasyleser. Kort sagt, Song for Eirabu er en pageturner, og minnet meg på at jeg, midt i alle tynne diktsamlinger og utsøkt språkdrevne tekster, aller mest elsker de lange fortellingene. Det er bare så sjelden jeg finner en som suger meg inn.

Tofte: "Song for Eirabu" (map)

Jeg har tidligere skrevet om mitt første møte med Song for Eirabu her, under ei opplesning på Mono. Noen andre bloggposter om boka:

SerendipityCat: Jeg har lest… “Song for Eirabu” (Kristine Tofte)
Myriam H. Bjerkli: Lanseringsfestbilder.
Virrvarr: Jeg har lest Song for Eirabu.
En kaffebønnes sammensurium: Bok: Song for Eirabu av Kristine Tofte.
Marianne leser: Kristine Tofte: Song for Eirabu.
Rullerusk: En spennende reise til Eirabu.
Heges hobbykrok: Song for Eirabu.
Lises hobbyblogg: Song for Eirabu.
Hagen på Hytta: Jeg har lest Song fra Eirabu av Kristine Tofte.
Flimre (Aina Basso): Late dagar i Eirabu.
Delirium: Jeg har lest Song for Eirabu.
Hjorthen: Hjorthen leser bok: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid.
Av en annen verden (Elin B. Sjølie): Song for Eirabu: slaget på Vigrid. Bok 1. av Kristine Tofte.
Grønne skoger: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid.

Selv har Kristine Tofte blogget om boka bl.a. her og her.
Oppdatering 19. juli: Og nå har hun blogget om mottakelsen her.

Av intervjuer og medieomtaler kan jeg anbefale:

Bok & Samfunn: Inspirert av det norrøne.
Hyperion (fantasyforening): Nynorsk fantasydebut: Song for Eirabu.
NTB: Laget sitt eget Eirabu å utforske.

Gaffa polert (Matias Faldbakken) 6. juni 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , , , ,
12 comments

Ukas kunstgreie, eller sommerens snakkis for nyvoksne kunsthipsters, er at tidligere bad boy Matias Faldbakken har fått breie seg over hele den første etasjen i Museet for Samtidskunst. Matias har vært kjent for å provosere, både som tidligere ironisk-politisk konseptkunstner og forfatter av slem-ekle bøker (Skandinavisk misantropi-triologien). Det blir betraktet som et dristig trekk å gjøre ham museal allerede nå, noe jeg ikke helt skjønner, siden Matias åpenbart er blitt estetiker siden sist.

Faldbakken: Video sculpture (2005)

Matias Faldbakken: «Untitled (video sculpture)» (2005).

De tre romanene som bærer undertittel «skandinavisk misantropi», The Cocka Hola Company (2001), Macht und Rebel (2002) og Unfun (2008), ble publisert under kunstnernavnet Abo Rasul (ved debuten et pseudonym nesten ingen visste hvem skjulte seg bak), opprinnelig fordi Matias ville distansere seg fra sin far, den langt mer salongvennlige Knut Faldbakken.

Faldbakken family

Familien Faldbakken på Samtidskunstmuseet.

Også faren er til stede under vernissagen, og mens vi venter på Mette-Marit observerer jeg den reneste idyll av løpende barn og leende voksne i familien Faldbakkens hjørne, noe som gjør det stadig vanskeligere å beholde det mentale bildet av kunstneren som outsider og provokatør.

Børre Haugstad

Børre Haugstad, Faldbakken-kritisk VG-journalist.

En som derimot lar seg provosere er denne mannen, Børre Haugstad. Han er kunstjournalist i VG, og legger dagen etter åpningen ut et videointervju med Matias, fullt av tradisjonelle jovial-provoserende VG-spørsmål som «ække dette bare en scam» og «bra timelønn på deg, førti tusen spenn for å splæsje litt maling?» Matias står lent mot en vegg og gløtter i kamera med utstudert coolness. «Nåja,» svarer han, «men jeg gjør det ikke ofte, så det blir ingen årslønn å snakke om.»

Faldbakken: Art crowd

Matias Faldbakken: «Cultural Department» (2006).

Matias fikk sin street cred fra skating og tægging, noe som gjelder mange av konseptkunstnerne fra 1990-tallet. I likhet med kollegene benytter Matias idag de samme referansene i langt mer estetisert form, ved å kaste maling på rikfolks vegger à lá Jackson Pollock…

Faldbakken: Art crowd

Matias Faldbakken: «One Tape Roll Measurement» (2009).

… eller lage geometriske mønstre ved å lime opp gaffateip og aluminiumsfolie på MDF-plater eller direkte på veggen.

Faldbakken: MDF #12 (detail)

Matias Faldbakken: «Untitled, MDF #12» (2009), detalj.

Han flørter også med popkultur og teknologi, blant annet ved stille ut en stabel videokassetter på gulvet, lage en skulptur av båndsalaten fra samme typen videokassetter (øverste bilde), og plassere tomme Marshall-høyttalere i et hjørne (et verk jeg har omtalt tidligere, i Vigelandmuseet 2007). Vi ser funksjonelle objekter berøvet for sin funksjon, noe som påpeker tidens forvandling av bruksting til skrot.

Faldbakken: Burnt out car

Matias Faldbakken: «Abstracted car» (2009).

Utstillingen omfatter også et utbrent bilvrak, som selvfølgelig gir en absurd kontrast til bløtkakeornamentene i den ærverdige banksalen. (En bildeserie fra brenning og flytting av bilvraket finner du her.)

HKH Mette-Marit & Matias Faldbakken

Matias Faldbakken og HKH Mette-Marit.

Som kronen på verket i gentrifiseringen av Matias Faldbakken er det annonsert at kronprinsesse Mette-Marit vil åpne utstillingen. I dette tilfellet betyr det bare at hun stolprer inn på høye hæler, smiler fint og hilser på Matias, før hun setter seg ved siden av ham på en stol og lytter til en innledning av Audun Eckhoff.

HKH Mette-Marit & Matias Faldbakken

Audun Eckhoff taler med Mette-Marit som publikum.

Senere på kvelden møter jeg en bekjent som sier: «Var du på åpningen? du de hælene? Tok du bilde av dem?» Ja, det gjorde jeg.

Royal shoes

Oda Bhar: «Royal heels» (2009).

Noen flere bilder fra åpningen har jeg flickret her. Ellers vil jeg anbefale Nina Marie Haugen Holmefjords anmeldelse i Dagsavisen, som er er lagt ut på bloggen hennes Articulata. Du kan også lese Natt&Dags innføring myntet på nybegynnere, selv om jeg nok synes de undervurderer publikum.

Royal chairs

Oda Bhar: «Royal chairs» (2009).

Utstillingen Shocked into Abstraction av Matias Faldbakken står i Museet for samtidskunst fram til 9. september.

Vårdebutanter 2009 (Mono) 2. juni 2009

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , , , , , , , , , ,
17 comments

Mono er fullt av bloggere. Ikke bare forfatterspirer og bokbloggere, den vanlige gjengen fra alle debutantkvelder. Nei, i kveld er vi flere. En av oss skal debutere. Vi er kommet for å heie. Det gir tydelig effekt, selv om alle her har med seg vennegjengen sin, men når vår kvinne går på scenen, og applausen bryter løs, da snur de andre seg forbausa. Det kribler i magen, for jeg blir litt stolt av oss: de utskjelte og utstøtte, pariakasten blant skribenter, vi som publiserer på nett, og aller verst: bloggerne. Tross ryktene om krangel og hets, nå sitter vi og gleder oss sammen, og kanskje nærmer vi oss i dette øyeblikket det forslitte og umulige idealet: Lykkes én, så lykkes alle.

11 debutanter skal lese på Mono ikveld, de fleste fra romaner. Kvelden ledes av Ingrid Z. Aanestad og Ragnar Hovland, som bytter på å presentere.

Johan Mjønes: Terminalhastighet.

Johan Mjønes: Terminalhastighet.

Johan Mjønes leser fra romanen Terminalhastighet. Den handler om en mann som faller fra toppen av Empire State Building («jeg»), og morderen hans («min morder») – en og samme person. Det fiffige grepet gjør at boka består av tre elementer: ferden mot bakken, uka før selvmordet, og tilbakeblikk på tidligere deler av livet hans. Utdraget vi hører er symboltungt, dystert og overtydelig. Det er kråker, gravstøtter, vissent løv, utviskede bokstaver, flere kråker, grantrær, urolige kråker (jada, vi har forstått at det er et illevarslende symbol), kråkas kalde øyne, kråka hopper opp på ham, setter seg på ansiktet og hakker ham i øynene, og jeg fortsetter å skrive det ned, selv om jeg begynner å gå lei, enda det er ganske velskrevet. På slutten av teksten forvandler mannen seg (selvfølgelig) til kråka.

Kristine Tofte: Song for Eirabu.

Kristine Tofte: Song for Eirabu.

Kristine Tofte leser fra romanen Song for Eirabu. Ifølge forlaget er det en «norrønt inspirert fantasy» bygget rundt sterke kvinneskikkelser. Ragnar Hovland mener det fiktive universet Eirabu minner om Europa i middelalderen, noe også navnet gir et hint om, og at språket holder en «pseudosagastil» som bidrar til å gjøre historien troverdig. Selv kaller Tofte boka «ei soge om endelikta i verda». Eller rettere, antar jeg, kampen mot verdens undergang? Hun leser om et blot hvor ei ung jente lærer rituell ofring: slaktning av dyr på den foreskrevne måten. En norrøn fabelversjon av halalslakting? Hovlands ord om språket stemmer godt for meg, det er høytidelig vakkert på en måte som understreker mytekvaliteten. Samme høytid gjør det litt vanskelig å henge med i svingene, det blir mange beskrivelser og forklaringer med nynorske spesialuttrykk, og jeg sitter igjen med samme skremte, lett forvirrete og imponerte følelse som når noen leser bloddryppende fortellinger fra Bibelen for meg. Noe som riktignok ikke skjer ofte, og det er kanskje grunnen til at jeg iblant faller av. Ved siden av meg sliter Streck med tegningen, som jeg berømmer ham for, men han utbryter: «Hun er jo mye penere i virkeligheten!» (Første blogganmeldelse av boka finner du hos SerendipityCat.)

Erlend Efskind: Der jorden henger i en snor.

Erlend Efskind: Der jorden henger i en snor.

Erlend Efskind leser fra romanen Der jorden henger i en snor. Jorden og snoren kombinert med tittelen jurist klinger ikke godt for meg, men jeg prøver å ha et åpent sinn, noe som blir vanskeligere når forfatteren starter med en sleivete bemerkning om at sist han var her satt han i et hjørne og råklinte med ei dame, «men jeg håper ikke hun er her nå», og jeg tenker: hvorfor ikke? I det samme lyder et opprørsk rop fra et hjørne: «Det var EG!» Alle ler, og forfatteren repliserer: «Vi snakkes etterpå.» Så leser han en misogyn tekst med lytehumor, og jeg tenker: så deilig at jeg slipper å lese den boka. Jeg forstår at det er meningen å beskrive en ekkel mann, og en ekkel mannskultur, og at all likhet med forfatteren sikkert er tilfeldig og utilsiktet, men jeg kan ikke med den typen tekster, jeg finner ikke noe nytt ved dem, og det hjelper meg ikke at han avslutter teksten apologetisk: «Hvis jeg kunne ville jeg ha bedt om unnskyldning til alle damene for det jeg gjorde mot dem.» Jeg gløtter over skulderen på Streck, som nettopp har skriblet under Efskinds portrett: «Årets gris.»

Preben Z. Møller: Deflora.

Preben Z. Møller: Deflora.

Preben Z. Møller er en av disse mennene som mener seg undertrykt av kvinner. Han trenger knapt noen nærmere presentasjon i bloggverdenen, etter debatten rundt utgivelsen Pen søker trygg, basert på masteroppgaven hans i sosiologi. I år følger romanen Deflora (og jeg anbefaler å klikke på lenken til Silje Stavrum Noreviks anmeldelse i Bergens Tidende). Preben blir presentert av Hovland som født i 1970, hvorpå Preben roper: «1975!» og Hovland svarer tørt: «Whatever.» Deretter siterer han forlagets panegyriske presentasjon, hvor Preben sammenliknes med Michel Houellebecq, Vladimir Nabokovs «Lolita» og Thomas Manns «Døden i Venedig» (!), og sier «med eit slikt forlag kan det jo ikkje gå feil». Han gjør kunstpause: «Men eg trur kanskje Preben klarer å stå på egne bein.» Preben begynner å lese, og vi får enda en misogyn tekst med lytehumor. En trend? Direkte dårlig skrevet er det ikke, selv om innholdet er frastøtende og aforismene iblant lattervekkende. Sitater: «Penisen min er like tjukk som overarmen hennes.» «Mennesker kan utholde alt, bare det går sakte nok.» «En nordmann i Thailand lever livet til en millionær i Norge.» «De vil ikke bli kalt horekunder. De har forståelig nok ikke lyst til å bli forvandlet til noe de er.» «Jeg vet nok hva de unge jentene i Klassekampen ville sagt, men intet menneske skulle bli tvunget til å se seg selv med like stor forakt som sosialistiske middelklassejenter.»

Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god.

Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god.

Kjersti Kollbotn leser fra romanen Eg er mamma. Eg skal vere god. Ifølge Ingrid Z. Aanestad behandler hun alkoholisme og omsorgssvikt med en «direkte, insisterende stemme», noe som straks gjør meg på vakt, jeg forventer sosialpornografi, men denne gangen er skepsisen ubegrunnet. Kollbotn knaller til med en scene så tabubelagt som det kan bli, uten å ende som verken sentimental, prektig eller fordømmende. «Eg sitter på ølhallen i Tromsø, der kvinner inntil nyleg ikkje fekk sleppe inn. Eg har to små born med.» «Eg ser på dei japanske turistane med kvite, japanske smil.» «Eg seier til den vesle jenta mi: No held du kjeft, til eg får oss ut herfra!» (En blogganmeldelse finnes hos Solgunn.)

Tommy Skoglund: Våkne som en del av naturen.

Tommy Skoglund: Våkne som en del av naturen.

Tommy Skoglund leser fra diktsamlinga Våkne som en del av naturen, som like gjerne kunne kalles kortprosa. Tema er sorg av det alminnelige slaget, en ung mann mister besteforeldrene og reflekterer over døden. Det kunne blitt klisjéfylt, men jeg synes han holder balansen, selv om språket iblant er oppstyltet blir det meste fint og konkret, med bra bilder. Sitater: «Inntil solen slukker vil det alltid være sol et sted på jorden.» «På badet tar jeg av meg underbuksa med en følelse av stadig å bli iakttatt. Hele tida ser jeg ansiktet som ikke vil bli iakttatt i speilet.» «Tankene konsumerer hverandre.»

Laila Rolstad: Nekronauten.

Laila Rolstad: Nekronauten.

Lajla Rolstad leser fra krimboka Nekronauten, en gotisk grøsser med preg av fantasy, lagt til et fiktivt land som minner om Storbritannia. Kanskje en funksjon av at Rolstad skrev hovedoppgave om Bram Stokers Dracula? Det handler om to etterforskere med sære hobbyer, origami og frenologi, og ifølge Ingrid Z. Aanestad minner mye om «gammeldags engelsk adelsmiljø». Jeg forventer noe i retning av Sherlock Holmes, men utdraget ligger nærmere Barbara Cartland. Språket er på grensa til parodi, med slappe formuleringer og pinlige bilder. Hvorfor velger en litteraturviter å skrive slik? Er det bevisst selvironi, eller mangler hun analytisk avstand? Sitater: «Det var formelig så salen gyste.» «Så dypt grepet ble jeg av hennes melankolske arie.» «Han ristet på hodet i tilgjort indignasjon.»

Jens Nordahl: Fast forward.

Jens Nordahl: Fast forward.

Jens Nordahl leser fra romanen Fast forward, en politisk satire med fokus på samliv. Tema er den norske nyliberalismen. Hovedpersonen jobber i firmaet «Consult Consulting», og har ei framgangsrik politikerkone. Ifølge Ragnar Hovland begynner historien som satire, men blir stadig mer «virkelig». «Det ligg eit raseri under teksten som sier: dette må ikkje fortsette!» Jens kommer opp på scenen og peker på Hovland: «Du må skrive anmeldelsen!» Deretter sier han: «Som pressesjef i Vinmonopolet drikker jeg selvfølgelig øl.» Han tar en slurk av glasset. «Jeg skriver om kjedelige ting, derfor er jeg opptatt av å sprite det opp med alko, narko og knull!» Mer tabloid blir det ikke, og knapt mer sjarmerende. En innrømmelse: Jeg er ikke uhildet når det gjelder Jens. Vi gikk på et skrivekurs i Dinamo forlag for et par år siden, og han jobbet med samme manus da. Siden sist har han dratt beskrivelsene lenger, gjort dem mer burleske. Enda en innrømmelse: Dette er ikke favorittsjangeren min. Men såvidt jeg kan bedømme står Jens ikke tilbake for kolleger på feltet, som Torgrim Eggen. Språket er ikke fritt for klisjéer, men det er muligens villet, og satiren er brukbar. Sitat: «Er det alt du greier å prestere? Et spottende smil, mens familien rakner?»

Christian Valeur: Steffen tar sin del av ansvaret.

Christian Valeur: Steffen tar sin del av ansvaret.

Christian Valeur leser fra romanen Steffen tar sin del av ansvaret. Ifølge forlaget «en bok for dem som foretrekker TV-serier på DVD framfor bøker». Det er klart hva vi får: En ung mann på jakt etter meningen med livet, preget av bråmoden desillusjon og sannsynligvis med Erlend Loe som litterært forbilde. Enda en gang hører vi at alt er gjort før, funnet opp av andre, som har bygget landet, og denne ungdomsgenerasjonen er minsann den første til å oppleve mangelen på viktige oppgaver. Eller? Handler det bare om enda ikke å få slippe til? Utdraget er underholdende, med fikse formuleringer. «Ved dette naustet levde mine besteforeldre sine CO2-frie liv.» «Prammen, som det ikke lenger var bruk for, ble det største bålet jeg har sett.» (Også denne boka er blogganmeldt hos Solgunn.)

Guro Sibeko: Vingespenn.

Guro Sibeko: Vingespenn.

Guro Sibeko leser fra romanen Vingespenn. Av forlaget markedsføres hun som eksotisk: Nordfjording og zuluprinsesse, lesbisk og tidligere blitzer. Hovland presenterer boka som en actionroman om pengeutpressing, barnepornografi, ekstreme virkemidler. Det handler om 14 år gamle jenter, og det meste går galt. «Men det er også veldig mye håp,» påstår Sibeko når hun kommer på scenen. Utdraget handler om klaustrofobiske venninneforhold, men ikke av den søte, følsomme, passe onde typen ungjentebeskrivelser er fulle av. Nei, det er vold, blod, hodedunking i vegger («som når ei rivningskule treffer en skyskraper»), knekking av nakker («det sa virkelig knekk»). Etter mishandlingen sier jenta «unnskyld, unnskyld, unnskyld». Men hva er poenget? Plottet virker litt trøttende på meg. Jeg blir usikker på om volden fant sted, eller er dagdrømmer. Men språket er forfriskende og humoristisk, og Sibeko treffer den listige, hysteriske, halvt skuespillende ungjentestilen. «Hun ringte 113 og gikk inn i en veldig overbevisende sjokktilstand.»

Gaute M. Sortland: Johan.

Gaute M. Sortland: Johan.

Gaute M. Sortland leser fra kortromanen Johan. Enda en historie om sorg, denne gangen av det ualminnelige slaget. En ung gutt mister lillesøster i ei drukningsulykke, og har muligens noe av skylda. Teksten kretser rundt skyld og soning, å finne veien ut, kanskje legge barndommen bak seg. Vi får høre et utdrag som «ikke er så trist, men litt positivt», om guttens møte med ei jente noen uker etter dødsfallet. Det er en bittersøt beskrivelse som tydelig treffer publikum. «Visste du at Borten ikke har dass i båten? Han fortsatte med de ekle historiene sine.» Rundt meg ler folk av den ekle personen som forteller ekle skrøner: En fyr som spiser bedervet kjøtt, blir dårlig og spyr, fiser så høyt at naboene ringer politiet, hahaha. Jeg er som vanlig for prippen og ser meg forbausa omkring, hvorfor ler folk? Er det Sortlands høflige venner, eller Rorbupublikum? Jeg fikser ikke humoren, men skjønner godt hvilken funksjon den har i teksten, og slik sett funker den perfekt. Det er latter med gråten i halsen, tøys for å hvile fra sorgen. «Ho ser trist ut, som om dei har snakka om noko trist. Men dei har jo bare ledd?»

Ragnar Hovland presenterte noen av forfatterne.

Ragnar Hovland presenterte noen av forfatterne.

Etter opplesningene går vi ut i bakgården og mingler. Jeg blir kjent med flere bloggere, som Avil, Virrvarr, Beate fra Rasteplassen, fr.martinsen, og Jorunn fra På Bølgelengde. Rullerusk er også der, men henne kjenner jeg fra før. En fordel ved å drøye så lenge er at mindre somlete bloggerne for lengst gjort jobben, så her følger ei liste over andre blogginnlegg om debutantkvelden. Hvis du vet om flere, tips gjerne i kommentarfeltet!

Vårljos: Høgdepunkt siste døgnet.
Beates rasteplass: Vidunderlig debutantkveld på Mono.
Rullerusk: Grader av forfatter.
Flimre: Nye debutantar.
Mette Karlsvik (uten tittel): Her og her.
fr.martinsen: Overflate-innhold.
Lindamac: What’s up?
På bølgelengde: Spionbilde fra Mono 29. april 2009.
Kulturkroki: Litteratur på Mono, Debutantkväll.

Sistnevnte lenke går til Strecks nye blogg, Kulturkrokí, hvor han legger ut tegninger fra kulturarrangementer. Tegningene i denne posten er lånt derfra, men noen er beskåret, så gå gjerne til kilden (eller flickr) for å se originalene. Merk at også Mette Karlsvik har laget tegninger: I tillegg til å være forfatter er hun kunstutdannet fra Glasgow School of Art.

Men hvem av debutantene var bloggeren Avil? De som ikke vet det kan følge lenken til slippefesten, som finner sted førstkommende torsdag 4. juni kl 20 på Den Gode Café (Fredensborgveien 13 i Oslo). Det blir både opplesning og mulighet til å sikre seg boka til redusert pris. Møt opp!