Bharfot

Det umuliges kunst (Momentum 2013) 30. august 2013

KUNST
MOMENTUM 2013
Momentum kunsthall i Moss
22. juni – 29. september 2013

Årets Momentum-biennale i Moss viser bredde og brodd, men lider iblant av forklaringsproblemer.

I juni åpnet den sjuende utgaven av Momentum-biennalen i Moss. Årets kuratorer har valgt å dele kunsthallen i to separate deler. Svensk-norske Power Ekroth har kalt sin utstilling Six Impossible Things Before Breakfast, mens Erlend Hammer har valgt tittelen Dare 2 Love Yourself. Til sammen deltar 28 kunstnere, 9 kvinner og 19 menn, omtrent halvparten med verk spesielt lagd for biennalen. Ulike veggfarger markerer hver territoriet til hver kurator, hennes er rosa, hans oransje.

Power Ekroth og Erlend Hammer er i ulik grad glade i å formidle, noe som illustreres tydelig på dette bildet. Foto: Oda Bhar.

Skulpturene på utstillingen har sterke estetiske kvaliteter. Ekroth presenterer «Babels tårn» av iranskfødte Goran Hassanpour, en pyramide av digre lysbilder som viser en tropisk foss i sukkertøyfarger, en type kitsch som er vanlige i Kinarestauranter og private norsk-asiatiske hjem. For kunstneren vekker de minner om fra barndommen, da bestefaren fortalte ham om Babels tårn og Babylons hengende hager, legender som i guttens fantasi smeltet sammen til ett paradisisk sted. Verket favner gammelt og nytt, dagdrøm og populærkultur, leirbålets fortellinger og moderne konseptkunst.

Goran Hassanpour: «Babels tårn.» (Foto: Oda Bhar)

Erlend Hammer påstår at hans eneste idé var å få helheten til å «se bra ut». Det handler om «å like», noe som for en kurator er et problematisk kriterium, siden det bærer med seg en smak av interiørdesign snarere enn kunstnerisk refleksjon. Han har ikke gitt kunstnerne andre rammer enn de fysiske, noe som fører til at de fleste går i vante spor. Sverre Wyller viser skulpturer i skrapmetall fra serien «Miramichi», bøyd i myke organiske former, grønne og blå, slik vi kjenner dem fra Galleri Riis de siste årene. Rustflekker i skjøtene har inspirert fargen på Ane Graffs batikkaktige tekstiler, drapert over store stativer. Det blir et vakkert møte mellom mykt og hardt, en skulpturell tango i stoff og stål.

Installasjonene til Sverre Wyller (metall) og Ane Graff (tekstil) spiller fint sammen i utstillingsrommet. Foto: Oda Bhar.

Power Ekroth ga kunstnerne en tematisk oppfordring, hentet fra «Alice i Eventyrland»: Prøv å tro på seks umulige ting før frokost. Den som tok oppfordringen mest alvorlig var svenske Johan Zetterquist, kjent for ufullførte prosjekter på grensa til det fantastiske. Til Momentum foreslo han å dra en supertanker opp på land og sette den på høykant, og da det ikke gikk, å la en stuntmann spinne i bil over Mossekanalen etter mønster av en scene i en James Bond-film. Til slutt har han nøyd seg med modeller av forslagene.

Johan Zetterquist har spesialisert seg på modeller av utopiske prosjekter. Foto utlånt fra Momentum.

Videokunst oppleves av mange som en krevende sjanger, men verkene på utstillingen spenner fra det lette til det eksperimentelle. I Mai Hofstad Gunnes’ «Bike & Bolex» sykler glade mennesker rundt i en park og filmer hverandre med 16mm-kameraer, mens Gabriel Lester i «The Blank Stare» utforsker det indre blikket ved å vise mennesker fortapt i egne tanker. Videoene er tiltalende utstilt i mørke rom med store veggprojeksjoner.

Lars Monrad Vaages store, duse malerier henger til venstre, Bjarne Melgaards små og fargerike inne i buen. Foto: Oda Bhar.

Alle maleriene er utvalgt av Erlend Hammer, og inkluderer Lars Monrad Vaages duse storformatsbilder, Bjarne Melgaard grelle små abstraksjoner (langtfra hans beste) og kanskje mest overraskende Charlotte Wankels avantgardistiske malerier fra midten av 1900-tallet. Disse er i seg selv verdt et besøk, selv de er et uventet valg på en utstilling for samtidskunst. Wankel var født i Moss og ble en av våre første modernister. Hun studerte i Paris under Matisse og Léger, dro til Norge og stilte ut kubistiske verker i 1927, var forut for sin tid og fikk dårlige kritikker, ble bitter og skuffet. I sommer stiller også Lillehammer kunstmuseum ut Wankel-malerier, sammen med andre kvinnelige kunstnere fra fortid og nåtid, under felles tittel «Kvinnelige pionerer – nye stemmer».

Charlotte Wankel: «Portrett» (1940). Foto: Terje Holm.

Tross gode enkeltverker er Momentum-biennalen 2013 som helhet vanskelig å få grep om. Kuratorene hevder at de utfyller hverandre, men mangler åpenbart en felles visjon. Ekroths tilnærming framstår gjennomtenkt og ambisiøs, mens Hammers får et skjødesløst og tilfeldig preg. Mest markant er forskjellen i tilgang på informasjon. Ekroth gir oss velskrevne og interessante introduksjoner til hver enkelt kunstner, Hammer forblir kategorisk taus også om verker som uten kontekst gir liten mening. Ifølge katalogen misliker han å skrive, noe som lyder maniert fra en kunstkritiker som ifjor fikk tekstene sine samlet i ei bok.

Bjørn-Kowalski Hansen har designet årets Momentum-logo. Foto: Oda Bhar.

Verdien av forklaringer illustreres ved et sjarmerende verk fra Ekroths utstilling. Bjørn-Kowalski Hansen har lagd et kaféliknende installasjon kalt «Coffiest», hvor det skal deles ut gratis kaffe og selges promoeffekter med årets Momentum-logo (en stilisert elefant designet av kunstneren). Hensikten er ikke å tjene penger, men å gi en kommentar til den etterhvert lukrativ binæringen for mange museer. Å gjøre kunst til merkevare reiser spørsmål omkring snylting på kunstnernes arbeid, og publikums rolle som kulturelle forbrukere.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 24. juni 2013.