Fargerik bredde (Munch150) 26. juli 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Dheeraj Akolkar, Edvard Munch, Hadia Tajik, Livsfrisen, Max Reinhard, melankoli, Munch150, Munchmuseet, Nasjonalmuseet, Reinhard-frisen, skrik, vampyr
add a comment
KUNST
MUNCH 150
Nasjonalgalleriet og Munchmuseet
2. juni – 13. oktober
Jubileumsutstillingen Munch 150 er en muskelsterk oppvisning i bredde, men kunne ha tjent på mindre grelle omgivelser.
De dramatiske fargevalgene på veggene fungerer iblant, andre ganger slett ikke. Her et av de bedre rommene på Nasjonalgalleriet. Foto: Oda Bhar.
Å velge undertittelen «århundrets Munch-utstilling» bare 13 år inn i et hundreår er i beste fall optimistisk, i verste fall uambisiøst. Blir dette virkelig det beste jeg kan se av Munch i min levetid, uansett om jeg overlever til 200-årsjubileet? Bør ikke Oslos to kommende splitternye museer kunne skape noe enda mer spektakulært? Når dette er sagt: Årets retrospektiv en imponerende oppvisning. Nasjonalmuseet og Munchmuseet har samarbeidet om å lage en tvillingutstilling som begynner kronologisk i sentrum og fortsetter på Tøyen. Å legge siste fase til Tøyen er naturlig, siden tyngdepunktet i Munchs testamentariske gave til Oslo Kommune lå i den modne delen av kunstnerskapet.
Kulturminister Hadia Tajik åpnet utstillingen Munch150 for den internasjonale pressen 31. mai 2013. Foto: Oda Bhar.
Blant innlånene til årets utstilling står Reinhard-frisen i særstilling. De smale, horisontale arbeidene har fått et eget rom på Munchmuseet, hvor de henger i enkle gullrammer mot svart bakgrunn høyt oppe på veggen. Monteringen gir et godt hint om hvordan det må ha sett ut i den lille teaterfoajéen i Berlin, hvor Max Reinhard i bare fem år hadde råd til å la bildene henge, før han ble nødt til å selge dem da kammerteatret hans kom i økonomiske vansker. Heldigvis er bildeserien senere blitt samlet igjen og gitt til Neue Nationalgallerie i Berlin, hvor de vanligvis befinner seg i magasinene.
Deler av Reinhard-frisen, som kan ses i sin helhet på Munchmuseet i sommer. Foto: Oda Bhar. (Bildet er fra pressevisningen.)
Å se dem i Norge er en sjelden anledning, i seg selv er verdt et museumsbesøk. På denne utstillingen skiller de seg ut med sine matte, temperamalte overflater i duse, vakre farger. Reinhard-rommet blir en en rolig oase i en utstilling som ellers er preget av glorete og til dels forstyrrende fargevalg. Veggene er tapetsert i sterke farger: rødt og oransje, blått og lysslukende svart. Det fungerer bedre på Munchmuseet enn i Nasjonalgalleriet, antakelig fordi de høyloftede funkissalene gir mer lys og pusterom. Det er vanskelig å fatte hvorfor nettopp disse fargene er valgt, og jeg synes altfor mange malerier blir skadelidende. Noen veggfarger blasser ned bildefargene, andre skjærer mot dem.
Eksempel på bilde som ikke har godt av veggfargen på Nasjonalgalleriet: «Visjon» (1892). Foto: Oda Bhar.
Rundt 260 arbeider har fått plass på utstillingen, hovedsakelig malerier. Det er ikke søkt etter skjulte skatter, vekten ligger på kjente og kjære motiver. Livsfrisens sentrale plass blir tydelig i begge museer, fra de første bildene på 1890-tallet til han tok temaene opp igjen etter hjemkomsten til Norge. Nasjonalgalleriet vier det sentrale rommet til en rekonstruksjon av en utstilling i Berlin i 1903, med verker hengt opp bak en gigantisk hvit passepartout. Når et arbeid ikke har vært å få tak i er det erstattet med en reproduksjon.
I rommet hvor Nasjonalgalleriet rekonstruerer den opprinnelige Livsfrisen blir «Skrik» bare ett av fler bilder i en serie, hengt opp bak passepartout. Her: Live og røre på pressevisningen. Foto: Oda Bhar.
Selv om betegnelsen «Livsfrisen» ikke ble brukt før i 1918, var temakretsen klar lenge før. De mest kjente verkene til Munch kan alle ordnes til Livsfrisen: Kyss, Melankoli, Vampyr og Skrik. Det handler om livets store temaer, som kjærlighet, angst, begjær og død. Her fant Munch sin form som symbolist og førekspresjonist, og ble den verdenskjente maleren vi kjenner.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. juni 2013.
Jubileumsmagasinet Munch150 er både en arrangementskalender og en katalog. Kan hentes gratis på museene, eller lastes ned som PDF.
Last gjerne også ned jubileumsmagasinet Munch150. Her finner du oversikt over årets arrangementer rundt om i landet, samt omtaler og intervjuer. På side 32-35 har jeg intervjuet den indiske regissøren Dheeraj Akolkar, som er igang med å lage en dokumentarfilm om Edvard Munch (muligens premiere i løpet av høsten). Akolkar er tidligere kjent for intervjufilmen «Liv og Ingmar» (2012) som nylig gikk på norske kinoer, hvor Liv Ullmann forteller om sitt forhold til Ingmar Bergman.
Apenes konge (Vestfossen Kunstlaboratorium) 25. juli 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Andreas Skjelde, aper, Bjarne Melgaard, Fredrik Værslev, Frode Oldereid, Gisle Harr, hunder, Javier Barrios, Jes Brinch, Joachim Cossais, Jonas T. Daatland, Kalle Runeson, Kristian Øverland Dahl, Luis Vidal, Mette Hellenes, Morten Viskum, Rose Wylie, Salvador Dalí, Sigri Welhaven, Steinar Haga Kristensen, Thomas Kvam, Tommy Høvik, Troels Carlsen, Unni Askeland, Vanessa Baird, Vestfossen Kunstlaboratorium
add a comment
KUNST: Hvor mange apefigurer er det egentlig i Morten Viskums samling? Selv mener han fem. Jeg fant flere.
KUNSTUTSTILLING
1986 – 2013 / En kunstner som samler kunst
Vestfossen kunstlaboratorium
4. mai – 6. oktober 2013
Ved inngangen til årets utstilling ved Vestfossen Kunstlaboratorium står en voksdukke av Morten Viskum (21) vendt mot det aller første verket han kjøpte, et trykk av Marc Chagall. I nabobygningen står en voksdukke av Morten Viskum (48) med utstillingskatalogen under armen og blikket rettet mot noen nylig anskaffede verk av Bjarne Melgaard, Fredrik Værslev og Rose Wylie. Av disse tre kunstnerne har Viskum en større samling enn han stiller ut, men all annen kunst han har samlet de siste 27 årene kan du nå se på Vestfossen.
Morten Viskum anno 1986 – i voks. Foto: Oda Bhar.
Som utstilling vil «1986 – 2013 / En kunstner som samler kunst» garantert få kritikk for mangel på kuratorisk fokus, men kan også ses som et overflødighetshorn. Her er nytt og gammelt, stort og smått, fire etasjer med alt fra Salvador Dalí til Unni Askeland. Det er maleri, grafikk, videokunst, installasjon og en svimlende mengde skulpturer.
Gisle Harr: «Bjørnstjerne Bjørnson» (2007). Foto: Oda Bhar.
For en gangs skyld møter vi ikke kunstneren Viskum, men samleren. Hva er forskjellen? Selv anser han utstillingen for å være en installasjon, et nytt verk der andres arbeider blir benyttet som readymades. Han vil ikke eksponere sin egen smak, men skape et slags totalkunstverk, i katalogen formulert på denne måten: «Jeg vil gi meg selv, og publikum, det jeg har søkt hele veien – det ultimate kunstverket, som omslutter deg totalt, som en labyrint.»
Detalj fra Jes Brinch: «Death» (2006). Foto: Oda Bhar.
Mens du går omkring i de fire fullstappete etasjene er det vanskelig å la være å tenke over hva slags person han kan være, denne kunstnergalleristen. Han har lagt rotter på formalin og malt med døde hender, men også skapt en veldrevet kunsthall på et usannsynlig sted, i en industribygning i ei jordbruksbygd. Kunstlaboratoriet feirer tiårsjubileum i år, og er på god vei mot helårsdrift. Ferden gjennom samlingen blir også en ferd gjennom Morten Viskums liv, ikke bare som samler, men som kunstner inspirert av andre. I framtida ønsker han å ta samlingen i en ny retning, med færre kunstnere og større dybde. Dagens utvalg skal bevares som det er, og tilgjengeliggjøres for utlån til andre utstillinger.
Luis Vidal: «Lam – Lindo Mutation II» (2004). Foto: Oda Bhar.
Best fungerer øverste og nederste etasje. Toppetasjen er utvidet med nye kvadratmeter i år. Under den luftige takhøyden står små montere tett i tett, og lar lekne skulpturer komme til sin rett. Eksempler er en rekke små voksfigurer av Gisle Harr, samt Luis Vidals Yoda-versjon med lammefot og Kalle Runesons vittige «Broken Spirit»: et knust og sammenlimt spøkelse av porselen.
Kalle Runeson: «Broken Spirit» (2006). Foto: Oda Bhar.
Kjelleren er som vanlig godt utnyttet, med mørke katakomber fylt av horroraktige projeksjoner. «Machine 6.0» av Thomas Kvam og Frode Oldereid stjeler showet, med et vekselvis skoggerleende og brølende hode som svinger i mørket foran en blå animasjon. Tross livaktige grimaser er dette ingen dokke, men et hodeformet lerret.
Stillbilde av den bevegelige installasjonen «Machine 6.0» av Thomas Kvam og Frode Oldereid. Foto: Oda Bhar.
Kakofonien av verker, omtrent 600 av 200 kunstnere, gjør det nesten umulig å få oversikt. Enhver vil finne noe å elske, og sannsynligvis hate. Monteringen virker kaotisk, den er ikke kronologisk og følger heller ikke kunstner. Du snubler stadig over nye arbeider av kunstnere som er rikt representert, som Steinar Haga Kristensen, Tommy Høvik, Gisle Harr og danske Jes Brinch. Motivene spenner fra det figurative til det konseptuelle, ofte preget av humor og mørke. Antallet dyrefigurer er også påfallende. «Hvorfor så mange aper?» spør jeg Morten Viskum, som svarer: «Aper? Det er da enda flere hunder.»
Ida Lennartsson: «Skinny» & «Gold» (2008). Foto: Oda Bhar.
Han hevder at det bare er fem apeverk, men etter få minutter har jeg telt det dobbelte. Joachim Cossais har en sjimpanse i strie, Andreas Skjelde en skummel marekatt med vinger, Sigri Welhaven en sittende orangutang, Jonas T. Daatland en pjuskete og kanskje nyfødt ape. Troels Carlsen har to apeverker: En marekatt i lenke, og ni bittesmå apebarn festet til en drikkekartong med sonde.
Troels Carlsen: «Extinction Group» (2006). Foto: Oda Bhar.
Ennå ikke montert er et lakkert bavianskjelett av Javier Barrios. Kristian Øverland Dahl har en stor figur med smeltet ansikt som bærer et skilt rundt halsen, «Ape Looking for a Cage», og en gorillaliknende figur som sitter i samme positur som Rodins «Tenkeren» (muligens en mann og ingen ape). Et fotografi signert Andreas Serrano viser to figurer på korset, Kristus og en blodig apeskikkelse. Kebbedamene Vanessa Baird og Mette Hellenes har stilt opp fem syltetøyglass med rødbeter, agurk og en «gorillafigur i plast», en mulig parodi på Viskums eget rotteprosjekt.
Kristian Øverland Dahl: «Ape Looking for a Cage» (2007). Foto: Oda Bhar.
Minst ni apeverker altså, men Viskum har rett, det er også mange hunder. Dra gjerne til Vestfossen og tell.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 13. mai 2013. Flere bilder her.
En handlevogn til begjær (Ida Ekblad) 13. juli 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Anders Nordby, Andrea Kroksnes, Asger Jorn, Astrup Fearnley, Auschwitz, Bali, Berlin, Camilla Løw, ekspresjonisme, Ida Ekblad, Jean Tinguely, Jessica Simpson, Lars Vilks, Lights On, Louise Bourgeois, Marte Aas, Matias Faldbakken, Museet for samtidskunst, Nasjonalmuseet, Niki de Saint Phalle, oslo, Picasso, Robert Rauschenberg, Samtidskunstmuseet, situasjonismen, Snorre Ytterstad, Willy Wonka Inc
add a comment
KUNST: For å øke kraften i uttrykket maler Ida Ekblad med handlevogner fulle av jernskrot. I gummihjulene har hun skåret inn poesi.
KUNSTANMELDELSE
Ida Ekblad
Museet for samtidskunst
25. april – 15. september 2013
Mye har vært sagt om Ida Ekblads overgang fra moteriktig konseptkunst til dagens viltre oljemalerier i retroekspresjonistisk stil. Mange er kritiske, selv om det virker tidlig å forvente kontinuitet av en kunstner som har vært aktiv under et tiår. Alt i studietida gjorde Ekblad seg bemerket med vyer og eksperimentvilje, spesielt gjennom kuratorprosjektet «Willy Wonka Inc.» sammen med Anders Nordby. De viste mye som ble toneangivende i årene etterpå, blant annet yngre New York-kunstnere i sjokoladefabrikken på Grünerløkka.
Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.
De siste ukene har Banksalen i Museet for Samtidskunst vært omgjort til Ekblads atelier. Separatutstillingen som åpnet igår omfatter nylagde og eldre arbeider, og er del av serie med norske samtidskunstnere «midtveis i karrieren» som tidligere har omfattet Camilla Løw, Matias Faldbakken, Snorre Ytterstad og Marte Aas. Ida Ekblad har allerede hatt betydelig internasjonal suksess, og utfolder seg med selvtillit og energi. En avvæpnende frekkhet går tilbake til avgangsarbeidet fra Kunstakademiet i 2006, som senere vakte oppsikt på Astrup Fearnley-museets mønstring av yngre konseptkunst i 2008, Lights On. Den tidligere taggeren Ekblad satte et rebelsk fingeravtrykk på en plakat av Jessica Simpson, ved å klistre en rosa tyggis midt i øyet på den forførende popstjernen.
Ida Ekblad: «Political Song for Jessica Simpson to sing» (2006).
Mest interessant er Ekblad fortsatt når hun nærmer seg det konseptuelle. I Banksalen viser hun et titalls bilder malt med handlevogn, hvor hjulene er dyppet i maling og kjørt fram og tilbake over lerretet. I hjulene har Ekblad skåret inn ord fra egne dikt og tekster, som nedfeller seg i motivet. Tyngden på vognene økes ved å fylle dem med jernskrot, slik at de «trykker» bedre og forsterker kraften i bevegelsen. Vognene med skrot står igjen i salen, som selvstendige verk.
Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.
En liknende stram ramme savnes i den andre større bildeserien på utstillingen, hvor flere bilder er sjokkerende dårlig malt, med pastose penselstrøk og rotete komposisjoner. Det er en gåte hvordan noen mene disse bildene ligger nær remakes av Asger Jorn og andre mestere, slik Andrea Kroksnes hevder i et katalogessay. I beste fall nærmer de seg graffiti eller ekspresjonistisk pastisj.
Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er etter min mening de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.
Derimot skal Ekblad ha honnør for uredd utprøvning og generell vilje til å ta plass. Mange har rost henne for å gi seg inn på et mannsdominert område, men som hun selv påpekte under pressevisningen: Vi skal ikke tro at modernistisk maleri har vært utelukkende macho, bare fordi de store museene i overveiende grad har kjøpt inn mannlige kunstnere. Noe liknende ble påpekt av kuratorene bak vårens store mønstring av feministisk kunst på Kunsthall Oslo, som mente at Nasjonalmuseet burde kjøpe inn alle verkene for å bøte på forsømmelsene. Eksempler på kvinnelige kunstnere som i likhet med Ekblad har jobbet med fynd og klem i store formater er Louise Bourgeois og Niki de Saint Phalle.
Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.
Ekblad trigges av eksotiske land og turistaktige opplevelser, som når hun i en landsby på Bali møter håndverkere som lager dekorative jernporter, og straks får lyst til å lage sin egen. Hun får lov til å bruke det som blir til overs fra arbeidet (mot klekkelig betaling, får vi håpe), og skaper et verket som blir et av utstillingens beste. «Untitled (Gate)» har en etterlengtet tvetydighet, med vakre ornamenter toppet av snirklete nonsensord med beklemmende likhet til teksten over porten til Auschwitz: «Arbeit macht frei.»
Enkelte verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.
På den annen side er metoden knapt nyskapende. Å leie seg inn i verksteder og få hjelp av håndverkere til å produsere i teknikker du ikke behersker har vært vanlig siden Picasso, og skrapmetall og drivved har vært brukt av så ulike kunstnere som Robert Rauschenberg, Jean Tinguely og Lars Vilks. Få av de eksotiske verkene når utosiver kulturell shopping, og framstår mest som sjarmerende anekdoter fra en ryggsekkturist.
I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.
Å knytte Ekblad til den kunsthistoriske retningen situasjonismen, slik mange har gjort, virker dermed noe velvillig. Situasjonismen sprang ut av marxistisk tenkning på 1950/60-tallet, og ville ta byen tilbake fra kapitalismen. Det gjaldt å finne egne veier i et landskap overtatt av konsum, ved å «drive» rundt i byen. Når Ekblad plyndrer Berlin for skrotmetall virker det mest som en askeladdmetode, mens «drifts» for situasjonistene var en ideologisk handling, en slags fysisk-geografisk versjon av Freuds frie assossiasjons metode.
Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.
Ekblad forholder seg eklektisk til kunsthistorien, og prøver ut det hun finner visuelt interessant. Enten hun plukker fysiske gjenstander fra forlatte industribygninger eller idéer fra forlatte kunstretninger, minner hun mer om sin egen generasjons byvankere enn tidligere tiders revolusjonære.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 26. april 2013.
Ung og gammel klar til dysth (Sven Ivar Dysthe) 11. juli 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Anne Marit Lunde, arkitektur, Arkitekturmuseet, Arne Jacobsen, Atelier Oslo, design, Dysthe Design. Swinging 60, Henie Onstad Kunstsenter, Hus for et utvalg norske fugler, Huus og Heim Arkitektur, Kroppsrom, Kunstindustrimuseet, Laminette, Mad men, MDH Arkitekter, Nasjonalmuseet, palisander, Planet, Popcorn, Prisma, Rottefella, Scandinavian Design, skibinding, Sven Ivar Dysthe, Sverre Fehn, Thomas Flor, Tyin Tegnestue, Under 40. Ung norsk arkitektur 2013, Verner Panton, Widar Halén
4 comments
DESIGN: Tror du at norske Sven Ivar Dysthe designet sittemøblene i tv-serien «Mad Men»? Da tar du feil. Men langt unna er det ikke.
UTSTILLINGER
Dysthe Design. Swinging 60
Kunstindustrimuseet
5. mai til 25. augustUnder 40. Ung norsk arkitektur 2013
Nasjonalmuseet – Arkitektur
3. mai til 29. september
Finnes det nordmenn som ikke har sittet i et Dysthe-møbel? Klassikeren Laminette står i møtesaler og venterom over hele landet, sittemøblene på Gardermoen er designet av ham, og plaststolen Akkurat står i utallige skoler. Planet-stolen er blitt ikonisk, med sin halvkule hvor to stoler kan settes sammen til en nøyaktig ball. Popcorn-stolene og de andre møblene i popdesign-serien Prisma ble lagd for Henie Onstad Kunstsenter til åpningen i 1968, og kom i nyproduksjon ifjor. I utlandet er Sven Ivar Dysthe mest kjent for eksklusive kontormøbler i svart skinn, stålrør og palisandertre, og det er denne 1001-serien noen mener å ha gjenkjent på reklamebyrået til Don Draper i tv-serien «Mad Men».
Sven Ivar Dysthe. Prismastoler, 1968. Foto: Møre Lenestolfabrikk.
Utstillingen «Dysthe Design. Swinging 60» vises på Kunstindustrimuseet i Oslo, med et helt rom viet disse eksklusive kontor- og loungemøblene. Kuratorene Widar Halén og Thomas Flor rister bare på hodet av Mad Men-spørsmålet mitt. «Den myten vil vi gjerne punktere. I nærbilde ser du at Mad Men-sofaen mangler flere typiske Dysthe-detaljer, som synlige bolter,» sier Flor og peker på metallsirklene i det mørke treverket. Derimot kunne Dysthe ha vært kalt virkelighetens Mad Men-designer, mener Flor, siden slike eksklusive kontorer i utlandet var typiske kunder for denne typen møbler. I Norge ble mer beskjedne varianter i eik og ullstoff foretrukket.
Sven Ivar Dysthes eksklusive 1001-serie vises på Kunstindustrimuseet i Oslo i sommer. (Foto: Oda Bhar)
Framtidsoptimisme og økonomisk vekst var tidsånden da Dysthe startet karrieren sin. Han er utdannet i London under det ofte kalles gullalderen i nordisk formgivning, Scandinavian Design. For det meste har han vært tilknyttet norske møbelfabrikker, men på begynnelsen av 1950-tallet arbeidet han i København blant folk som Verner Panton og Arne Jacobsen. Han har også vært opptatt av design fra USA, der flere tidligere Bauhaus-medlemmer havnet etter flukten fra Hitlers Tyskland. Resultatet er blitt alt fra møbler tilpasset 1960/70-tallets brutale høyhusarkitektur til drabantbyhjemmenes ønske om enkle og lette hverdagsmøbler. Kunstindustrimuseet viser også oppfinnelser som skibindingene hans, en sterk konkurrent til Rottefella, og flere visjonære møbelprototyper som aldri kom i vanlig produksjon.
Da Oddvar Brå brakk staven gikk han på en Dysthe-binding. Foto: Oda Bhar.
Dagens unge formgivere har en annen virkelighet å forholde seg til, men noen hevder at vi er på vei inn i en ny nordisk gullalder. Det kan derfor være interessant å sammenlikne med en annen utstillingsåpning denne uka, «Under 40. Ung norsk arkitektur 2013» på Nasjonalmuseet for Arkitektur. Hvordan ser dagens trender ut? Noen stikkord ser ut til å være global, bærekraftig, digital (mange 3D-printere har vært i sving) og opptatt av kommunikasjon. Som kurator Anne Marit Lunde skriver i katalogen: «Den alvorlige, stillearbeidende arkitekten med enmannsforetak uten hjemmeside, eksisterer knapt lenger.» Dagens unge arkitekter deltar i internasjonale konkurranser og reiser gjerne ut på arbeids- og studieopphold. Mange er opptatt av lokal egenart og kortreiste materialer, både i Norge og på mer eksotiske steder. Eksempelvis vil MDH Arkitekter fange den skrå arktiske sola på Grønland ved å løfte opp taket på glasskarnapper, og Tyin Tegnestue bruker kanelstenger som dekorativt lysfilter i gluggene på en kanelfabrikk i varme Sumatra.
Kurator Anne Marit Lunde under monteringen av installasjonen «Hus for et utvalg norske fugler» av Huus og Heim Arkitektur. (Foto: Oda Bhar)
Særlig interessant er grepet kurator Anne Marit Lunde har tatt i Sverre Fehns paviljong, hvor to arkitektkontorer etter intern konkurranse fikk fylle den glassinnrammede kuben med hver sin store rominstallasjon. Dette er like mye kunst som arkitektur, deilig frigjort fra små pappmodeller, dataanimasjon og fotomateriale slikd vi er vant til det fra arkitekturutstillinger. Verket «Hus for et utvalg norske fugler» av Huus og Heim Arkitektur er en veritabel jungel av fritthengende fuglekasser, hver tilpasset én sårbar fugleart i norsk natur. Noen er utstyrt med bevegelsessensor og lyd, slik at du kan gå omkring og sette igang kvekking, tuting og kvitring. Den andre installasjonen er «Kroppsrom» av Atelier Oslo, en organisk labyrint av formpresset finér til å gå, klatre og smyge gjennom, en sannsynlig hit for besøkende barn, men også for voksne med kroppslig nysgjerrighet.
Installasjonen «Kroppsrom» av Atelier Oslo. Foto: Arkitekturmuseet.
I en alder av 82 er Sven Ivar Dysthe fortsatt virksom som møbel- og industridesigner, og framstår med like stor energi som de unge formgiverne på Arkitekturmuseet. Fellestrekk mellom de unge og den gamle har ellers vært en orientering mot det internasjonale, og en sterk interesse for å prøve ut nye materialer og industriell teknologi. En kanskje like viktig forbindelse påpekes av kurator Widar Halén: «Dysthes design er jo nettopp slikt dagens unge arkitekter møblerer hjemmene sine med!»
Artikkelen er publisert i Dagsavisen 3. mai 2013.
Rosa popnaivisme (Marie-Louise Ekman) 10. juli 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Henie Onstad, Henie Onstad Kunstsenter, Marie-Louise Ekman, Martha Wilson, Mladen Stilinovic, Sister Corita Kent
add a comment
KUNST: Den svenske multikunstneren Marie-Louise Ekman står i sentrum når Henie Onstad viser popnaivisme med satirisk snert.
KUNSTUTSTILLING
Gjør som du vil!
Marie-Louise Ekman, Martha Wilson, Sister Corita Kent, Mladen Stilinovic
Henie Onstad Kunstsenter
21. mars – 23. juni 2013
Kan du å kle av deg kvinneligheten? Javisst, på veggen står det: Gjør som du vil! Du fjerner kjolen og undertøyet, trekker huden over hodet, blotter gorillahodet og får kroppen full av pels. Senere drar du av deg apehammen og står der plutselig som skapningenes herre: den hvite mannen med ståkuk. Men vent, er det ikke bedre å prøve seg som fugl? Du drar ned glidelåsen som i en parkdress, avdekker vinger og nebb, og kan endelig fly avsted.
Marie-Louise Ekman: «En dag i livet» (1973).
Forvandlingsartisten finnes for tida i en tegnefilm på Henie Onstad Kunstsenter, hvor det denne uka åpner en utstilling med blant verker av Marie-Louise Ekman fra årene 1965 til 1985. Ekman er en svensk kunstner, filmskaper og teaterdirektør (sjef på Dramaten siden 2009) som har satt agenda som kulturpersonlighet siden 1960-tallet, men først slo igjennom som kunstner på 1990-tallet, og fortsatt er lite kjent utenfor Sverige. Utstillingen har tidligere vært vist på Tensta Konsthall, hvor kurator Maria Lind ønsket å sette Ekman inn i en internasjonal sammenheng for første gang. Hun har hentet inn tre internasjonale kunstnere som har arbeidet på liknende felt, innen popkunst, politisk satire og hverdagssurrealisme.
Marie-Louise Ekman og direktør Tone Hansen ved Henie Onstad Kunstsenter, mars 2013. (Foto: Oda Bhar)
De tre er Martha Wilson, New York-kunstner med sans for det performative og tidlig ute med den typen identitetslekende selvportretter Cindy Sherman senere ble kjent for, Sister Corita Kent, opprørsk katolsk nonne som ble en nyskapende grafiker og kunstlærer i Los Angeles, og Mladen Stilinovic, en serbisk-kroatisk konseptkunstner som problematiserer språk og kunstnerrolle med liknende humor som Ekman, men ellers virker noe malplassert i selskapet. Mest vellykket er sammenstillingen med Martha Wilson, som på 1980-tallet var aktiv i Guerilla Girls, ei gruppe som kjempet mot mannsdominansen i kunstverdenen og ofte opptrådte med gorillamasker. Hva om apen i Ekmans tegnefilm var en referanse til dette?
Hvorfor har verdens kunstmuseer så mange bilder av nakne kvinner, men så få verker lagd av kvinnelige kunstnere? Plakat av Martha Wilson for aktivistgruppa Guerrilla Girls. (Foto: Oda Bhar)
Arbeidene til Marie-Louise Ekman gir meg ofte en svimmel følelse av ambivalens, som når en Andy Warhol eller Roy Lichtenstein beveger seg i gråsonen mellom konsumkritikk og konsumglede. Det går også an å se fellestrekk til Pushwagner. Middelklassehjemmets bedøvende triangel av mor, far og barn er selve mikrocellen i Soft City, men der Push benytter standardiserte figurer uten individuelle trekk, er Ekman snarere maksimalistisk. Hun elsker absurde og surrealistiske detaljer som øyne formet til brystvorter eller ei nese lagd av en pålimt dokkekopp, og kan godt iscenesette disneyfigurer på rosa fluff under ei osteklokke.
Installasjon av Marie-Louise Ekman. (Foto: Oda Bhar)
Kvinnelig popkunst har i stor grad forsvunnet ut av historien, men kunstnere som Ekman viser at tidlig pop art langtfra var noen utelukkende maskulin retning. Det er neppe tilfeldig når Ekmans verk «A House» (1974) med et kikkhull formet som et kvinnelig kjønnsorgan oppstår få år etter at franske Niki de Saint Phalle bygde sin Nana-katedral «Hon» (1966) i Stockholm, en gedigen installasjon hvor du gikk inn gjennom et hull mellom beina på en kjempekvinne.
Tegning av Marie-Louise Ekman.
For datidas feminister var kjønnsrollekritikken til Marie-Louise Ekman dessverre for subtil. Den ble typisk oppfattet som en skinnkritikk hvor stereotypiene i bunn og grunn ble støttet. De passive, konsumlystne og seksuelt naive familiekvinnene gjorde aldri direkte opprør, men nøyde seg med poetisk melankoli og absurdistisk humor. Idag skulle Ekman derimot være midt i tida. Hun var en av de første som tematiserte intimsfæren, og framstiller ofte hjemmets konflikter svært konkret, som når kona vikler seg inn i mannens penis (lang som en hageslange), eller forvandles til stolen hun sitter i. At kvinner behandles som møbler blir hos Ekman ingen lusen metafor, men en konkret og praktisk innretning vi selv kan bruke.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 23. mars 2013.
Bharfot 