Fra martyr til madonna (Marina Abramovic) 31. oktober 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Folketeatret, Galleri Brandstrup, Kunst, Marina Abramovic, oslo, performance, With Eyes Closed I See Happiness
add a comment
KUNSTANMELDELSE: En moden Marina Abramovic har forlatt smerte og provokasjon til fordel for refleksjon og trøst.
Marina Abramovic:
«With Eyes Closed I See Happiness»
Galleri Brandstrup
Utstillingen står til 28. oktober 2012«The Marina Abramovic Institute and The Future of Performance Art»
Folketeatret
Forelesning 26. september 2012
Den siste uka i september traff Marina Abramovic Oslo i alle kanaler. Vi leste og hørte utallige intervjuer, onsdag kveld løste 1400 personer billett for å se henne forelese i Folketeatret, og på fredag åpnet Galleri Brandstrup en separatutstilling med henne.
Marina Abramovic på Galleri Brandstrup. Foto: Oda Bhar.
Den serbiske kunstneren har i 40 år vært en av performancekunstens mest markante skikkelser, men den varme anerkjennelsen hun møter nå er relativt ny. Hun ble kjent på 1970-tallet for flere sjokkopptredener, mange med elementer av selvskading, både alene og med sin daværende partner Ulay. I Folketeatret viser hun oss flere eksempler på stort lerret. Det er vondt å se en ung Marina skjære inn ei blodig kommuniststjerne i mageskinnet, eller kjenne på risikoen når bueskytteren Ulay retter ei pil direkte mot hjertet hennes. Hun sier: «Hvis han hadde mistet taket kunne jeg ha dødd. Men det gjorde jeg jo ikke. Så la oss ikke bli sentimentale.»
Kombinasjonen av tørr humor og glødende engasjement preger den lange forelesningen hennes. Abramovic en sympatisk taler med stø stemme og åpent blikk som får oss til å le, begripe og tenke oss om. Likevel er jeg litt skuffa. Selv i en «lecture» hadde jeg håpet på noe mer uvanlig. Jeg leter i meg selv etter noe overskridende, en bit av dette nærværet som i 2010 fikk museumsgjester på MoMA til å gråte, rømme, bli opprørt, beveget og beroliget, bare av å sitte rett overfor henne på en stol. Selv merker jeg ikke noe liknende. Forklaringen kan være at folk på MoMA møtte henne én og én, ikke én og tusen som oss.
Abramovic forteller at hun planlegger et senter for performancekunst utenfor New York, «mitt legacy til verden». Hun medgir at det finnes mye dårlig performancekunst. «Folk merker alt i en performance. Din angst, dine problemer, all motstand i deg. En dårlig performance får folk til å gå. Men en god performance kan endre ditt liv.»
Marina Abramovic på Galleri Brandstrup. Foto: Oda Bhar.
Utstillingen på Galleri Brandstrup bærer den meditative eller ekstatiske tittelen «With Eyes Closed I See Happiness». En sakral, opphøyd stemning slår mot oss fra store fotografier hvor en svartkledd Marina med lukkete øynene løfter hendene i symboltunge gester. Flere objekter leder tankene mot nyåndelighet. Fra et hode i svart voks stikker lange staver av bergkrystall og svart turmalin. På to langkoster er busten erstattet av istappliknende krystaller. En eikestol er pyntet med en kvarts på størrelse med et menneskehode.
Marina Abramovic: «Cleaning the House» (1995, detalj). Foto: Oda Bhar.
Det makabre videoverket «Cleaning the Mirror #2» viser en naken, liggende Marina med et menneskeskjelett oppå kroppen. Kontrasten er stor mellom beinpiper og hud, dødningesmil og myke kinn, og for hvert pust rører skjelettet seg, som om hun puster liv i det.
Marina Abramovic: «Cleaning the Mirror #2» (videostill, 1995).
Den mystiske spanske helgenen Sankt Teresa av Avila skal en gang ha levitert på kjøkkenet. I et usedvanlig vakkert videoverk gjør vår egen Sankt Marina Abramovic noe liknende. Vi ser henne sveve to meter over gulvet i blendende motlys foran et kirkeaktig vindu, kledd i svart kjole og med armer og bein strukket ut. Bevegelsene er så små at jeg først tror det er et stillbilde, før en ørliten blafring i skjørtet avslører henne. På arbeidsbenkene i det gamle klosterkjøkkenet ligger kjeler og øser, som om personalet bare tok en liten pause og gikk glipp av miraklet. «The Levitation of Saint Teresa» (2009) er filmet i et nedlagt kloster hvor tause nonner (fra en orden som avga taushetsløfte) i glansdagene forsynte 4000 foreldreløse barn med mat.
Marina Abramovic: «The Levitation of Saint Therese» (2009).
Fra scenen i Folketeatret avslutter Marina Abramovic med råd til den som vil leve kunstnerens liv. Det er korte slagord, men de viktigste hamrer hun inn i oss to-tre ganger. «En kunstner skal være lidenskapelig. En kunstner skal gi og ta på en gang. En kunstner skal ikke gjenta seg selv.» Det lyder som et personlig program fra en moden kunstner med langt mindre enn før å risikere. Der hun som ung provokatør tok på seg vår smerte lik en selvkorsfestende Kristus, går Marina Abramovic sent i karrieren over i en moderlig tilstand. Nå framstår hun mer som madonna enn martyr – en trøstende, formanende, forklaret Pietà.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. oktober 2012.
Når musikk skaper liv (Samtidskunstmuseet) 30. oktober 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Catti Brandelius, Complaints Choir, Doktor Kosmos, Ellen Key, I Wish This Was A Song, Karl Ove Knausgård, Klagekoret, Michael Sailstorfer, Nasjonalmuseet, Oliver Kochta-Kalleinen, Sabrina van der Ley, Samtidskunstmuseet, Samtidsmuseet, Stina Högkvist, Tellervo Kalleinen
add a comment
KUNSTANMELDELSE: Musikk, sang og dans rister den gamle steinbygningen når Museet for samtidskunst åpner sin første gigantsatsning under direktør Sabrina van der Ley.
Camille Norment: «Rythm Wars – Crazy Army» (2012). Foto: Oda Bhar.
I Wish This Was A Song. Music in Contemporary Art
Museet for samtidskunst
14. september 2012 – 20. januar 2013
Museet for samtidskunst pleier å dele arealet opp i mindre utstillinger, men i høst er hele den gamle bankbygningen avsatt til samtidskunst og musikk. Det handler om å kombinere det visuelle med ulike former for organisert lyd, og jeg skal ikke juge: Langfra all lyden er musikk i vanlig forstand. Noe er eksperimentelt, men mist ikke motet, det er nok av verker som er lekne og følsomme, morsomme, frodige, absurde og vakre. Et stifinnerråd kan være å ikke begynne i første sal på høyre hånd, slik du vanligvis gjør på museum. Det er klart du skal se de mest utfordrende verkene også, men kanskje ikke med en gang. Start heller til venstre, hvor temaet er idoldyrkning, eller opp trappa med sang, dans, musikkvideoer og pussig skulptur.
«Her noise archive» (2005-pågående). Det gamle styrerommet på Samtidskunstmuseet er for anledningen forvandlet til et arkiv for kvinnelige kunstnere innen musikk- og lydkunst gjennom tidene. Foto: Oda Bhar.
Utstillingen er delt inn i sju «kapitler» (egentlig seks, siden det sjuende er et liveprogram). Inndelingen er ikke viktig, men illustrerer spennet. Hvert kapittel har fokus på ulike strategier for å benytte musikk i visuell kunst. Kuratorenes begrep «bildekunst» er brukt svært vidt, om bilder, skulptur, video og lys – alt som er synlig for øyet. Kapitlene Move it! og Sing along fokuserer på dans og sang, Looking to the Classics på idoldyrking og musikalske forbilder. Performative sculpture har å gjøre med skulptur som beveger seg, enten alene eller drevet av mennesker. Synesthesia er sanseforskyvninger, som når vi forbinder en lyd med en farge. Sounds of silence problematiserer musikk, hvordan vi lager den og ikke, som når Michael Sailstorfer har bygd et ubrukelig trommesett av metall fra en utrangert politibil.
Michael Sailstorfer: «Schlagzeug» (trommesett, 2003). Foto: Oda Bhar.
Av enkeltverker vil jeg anbefale dansesalen, hvor du med trådløse øretelefoner kan danse under lysgirlandere til en wienervals bare du og kjæresten hører – prøv for all del, ikke vær feig! Et annet rom er fylt med musikkvideoene til humorfeministen Catti Brandelius, tidligere medlem av popgruppa Doktor Kosmos, som skriver om dagligliv og identitet. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen når hun triller barnevogn gjennom forstaden, etter ei dårlig natt med ungeskrik og mannesnorking, og synger, som et kvinnelig motstykke til Knausgårds brølende 1800-tallsmann: «Detta var inte vad Ellen Key tänkte sej.» (Ellen Key: Svensk 1800-tallsfeminist fra overklassen som kjempet for at individet skulle få utvikle seg fritt.)
Det kanskje morsomste prosjektet er Klagekoret, Complaints Choir, som er et work in progress fra den finske kunstnerduoen Tellervo Kalleinen og Oliver Kochta-Kalleinen. De besøker ulike land og henter inn dagligdagse klager, gjør et utvalg og setter sammen en sang, før det hele framføres av et kor, filmes og legges ut på YouTube. Sjekk gjerne ut snuttene hjemmefra, flere av dem jeg så å museet ligger på nett. Kulturforskjellene er vittige: I Singapore klages det over prestasjonspress naboer, i Tokyo over jobben, i København over været og svigermor. Hva med den nyeste videoen, fra Oslo? Den må du til museet for å se.
«Complaints Choir of Norway» (2012, videostill). Foto: Oda Bhar.
Ambisjonene er svimlende på I Wish This Was A Song, og jeg kunne ha fylt flere sider med beskrivelser. Mange verk er selvforklarende, andre trenger kontekst, så mange vil ha glede av en omvisning. Museet har produsert en fantastisk katalog, som på enkel norsk gir bakgrunn til kunstnere og enkeltverk. Vi er mange som har vært spente på hvordan den nye tyske direktøren Sabrina van der Ley ville påvirke Samtidsmuseet, og med I Wish This Was A Song, kuratert i samarbeid med svenske Stina Högkvist, må jeg si at hun virkelig innfrir forventningene. Innslaget av tyske og andre Berlin-baserte kunstnere er ikke minst interessant, siden utvekslingen ellers gjerne går motsatt vei, med norske kunstnere som flytter til Berlin. La oss håpe at Samtidsmuseet fortsetter å vise slike muskler framover.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 17. september 2012.
Lille speil på dvergen der (Paul McCarthy) 2. oktober 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: collage, drawing, dverg, Galleri Peder Lund, Kunst, Paul McCarthy, sculpture, skulptur, Snøhvit, Snehvit, Snow, Snow White, tegning, White
2 comments
KUNSTANMELDELSE: Den amerikanske multikunstneren Paul McCarthy har omskapt Snøhvit og de sju dvergene til en sviende kulturkritikk av vestlig konsum og overflatiskhet.
Paul McCarthy: «White Snow»
Galleri Peder Lund
8. september – 20. oktober 2012
Åpningstider: Onsdag-lørdag kl 12-17
Paul McCarthy er provokatøren som elsker eventyrfigurer, agitatoren som lar George W. Bush-figurer knulle griser, performancekunstneren som da han var ung smurte seg inn med ketchup og kastet seg mot galleriveggene lik en helvetesversjon av Yves Klein. Idag er han estetikeren med sans for dverger, og pornografen som har gitt Snøhvit et sexliv. Han er bosatt i Los Angeles hvor ryktene sladrer om et atelier stort som en hangar, med eget støperi og filmstudio. Etter flere tiår som fattig rebell er McCarthy blitt en kunstner med verdenssuksess. At Galleri Peder Lund nå har fått ham til Norge er intet mindre enn et varp.
White Snow er åpningsutstillingen i galleriets ferske lokaler på Tjuvholmen, som framstår luftige og gjennomtenkte med en forfriskende vri på den hvite kuben. Blant annet kan du klatre opp på en mezzanin og se verkene ovenfra – eller snu deg og ta en titt på fjordutsikten. Utstillingen er liten, men interessant, med et representativt utvalg verker fra Snøhvit-tematikken som har opptatt McCarthy mye de siste årene. Verkene er av fire typer, to skulpturer og to typer bilder.
Paul McCarthy: «White Snow #3» (Foto: Galleri Peder Lund)
Skulpturene er store og nærværende, en Snøhvit-figur i bronse og en trio dverger i valnøttre. Uttrykkene er slående kontraster: Den røffe, metalliske Snøhvit, høyere enn en mann, kan med sin oppharvete bakside minne om en råtnende zombie. Hun er en mishandlet kvinne, modellert til perfeksjon før skaperen gikk løs på henne. I bronseoverflaten kan vi øyne konturer av en avreven arm, et pufferme fra kjolen, en hammer, en latexhanske og en malingboks. McCarthy har sendt hele prosessen til avstøpning.I kontrast står de lavere dvergene tett sammen med fårete smil og hver sin lille fugl på hodet. De er omsorgsfullt pleid fra begynnelse til slutt: modellert i leire, fotografert og digitalisert, før de ble skåret ut av limtre med laser og gnidd inn med voks. På nært hold avgir de en behagelig duft av treverk.
Paul McCarthy: «Dopey Group Wood» (Foto: Galleri Peder Lund)
Også bildene på veggen er av to typer: Én stor collage og sju mindre dvergskisser. Ser du nærmere etter har dvergene digre hengekuker til nese, og collagens tegning viser Snøhvit som får seg et ligg. Omkring henne og prinsen (ingen dverg denne gangen) henger utklipp fra mote- og pornoblader. På ei solseng får vi øye på en blond fotomodell, i hvit bikini og med høyhælte sko. Skyggen av et fly glir over den utstrakte kroppen, formet som et kors, som om hun ligger naglet til luksus – et løfte om fjerne reisemål eller straff for dekadense?
Paul McCarthy: «100» (Foto: Galleri Peder Lund)
Ekspresjonisme er mer tydelig hos McCarthy enn pop art, selv om figurene hans stammer fra populærkulturen. Referansene leker ikke, han kjemper med dem. Når de kopulerende eventyrfigurene viser fingeren til et puritansk USA handler det om langt mer enn seksualitet. McCarthy er oppvokst i Salt Lake City med foreldre som var mormonere, men også venstreaktivister. Noen av verkene åpner for personlige referanser, som at Snøhvit-figuren skal ha startet som en representasjon av hans kone Karen slik hun var i ei uskyldig ungdomstid.
Paul McCarthy: Skisse til dvergskulptur, detalj (Foto: Galleri Peder Lund)
Men hos McCarthy er uskylden alltid på nippet til å korrumperes, ikke bare av kropp, men av en dypt politisk virkelighet. Foreningen av Grimmsk råskap og glossy Disney-estetikk vekker humoristiske og ubehagelige assossiasjoner, fordi vi alle innerst inne vet at lys og mørke henger sammen. Glamour skaper misbruk. The back side of shopping er søppel. Slik Disneys tegnefilmer forskjønner og barnsligfiserer Grimms eventyr, prøver kapitalismen å selge oss grådighet som uskyldig konsum. Kanskje er dette McCarthys største provokasjon, i et land hvor anti-Disney er å likne med anti-Christ: Han vender eventyrfigurene mot oss som et speil.
Anmeldelsen er tidligere publisert i Dagsavisen, 8. september 2012. PDF kan lastes ned her: Lille speil på dvergen der. Detaljbildene jeg har brukt er mine egne, øvrige fotografier har jeg lånt fra Galleri Peder Lund.
Bharfot 