jump to navigation

Nervøsiteten i naturen (Theodor Kittelsen) 21. august 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Theodor Kittelsen er folkeeventyr og naturpoesi, men også horror, humor og arbeiderkultur. I sommer kan du oppleve bredden i kunstnerskapet han på Blaafarveværket og Kittelsen-museet på Modum.

KUNSTUTSTILLING
Theodor Kittelsen:
«Norge Rundt»
Blaafarveværket &
Kittelsen-museet ved Koboltgruvene
Til 21. september

Å fylle ut bildet av Theodor Kittelsen i nordmenns bevissthet er en oppgave med både fornøyelige og utfordrende sider. Det er et kunstnerskap så godt som alle tror de vet hva er, så knyttet til det folkloristiske at det ikke lenger er godt å si hva Kittelsen fant på og hva han fanget. Jan Erik Wold har sagt: «Uten denne maler hadde ikke Norge blitt Norge.» Andre har ment at vi uten Kittelsen ikke ville ha visst hvordan trollene så ut. Sikkert er det at han har formet idéene våre omkring natur og fantasi, og hjulpet oss å visualisere to sentrale sider ved det tradisjonelle norske; folketroen og det naturlyriske.

Theodor Kittelsen: «Nøkken» (1892). Foto: Jacques Lathion / Nasjonalmuseet.

Theodor Kittelsen: «Nøkken» (1892). Foto: Jacques Lathion / Nasjonalmuseet.

I sommer har Blaafarveværket og Kittelsen-museet på Modum satt seg fôre å gi oss et bredere bilde, i en minneutstilling 100 år etter hans død. Med over 200 tegninger, malerier, akvareller, trykk og treskjærerarbeider skal dette være den største utstillingen av Kittelsens verker noensinne. Den favner bredt både i tema, stemning og geografi, noe tittelen «Norge Rundt» henspiller på: Kittelsen er født og oppvokst i Kragerø, men bodde senere blant annet i Lofoten, Larvik, Hvisten, Eggedal og ikke minst Sigdal, hvor han bygde hus og bodde med kone og ni barn, og fant dette trolske innlandslandskapet vi kjenner fra eventyrbildene.

Ut september kan du også besøke Kittelsens kunstnerhjem Lauvlia i Sigdal, hvor det blant annet er utsikt til fjellet Andersnatten, som han malte så ofte. Foto: Oda Bhar.

Ut september kan du også besøke Kittelsens kunstnerhjem Lauvlia i Sigdal, hvor det er utsikt til Andersnatten som han malte så ofte. Foto: Oda Bhar.

Det er trollene, nøkken, alvene og andre naturmytiske vesener som framfor alt har gjort Kittelsen kjent og elsket av generasjoner. Han jobbet med illustrasjoner til Asbjørnsen og Moes eventyr i 30 år, og idag er nok bildene like avgjørende for vår opplevelse av disse eventyrene som ordene. Asbjørnsen skal ha blitt forskrekket over de første tegningene, og fryktet at barna ville bli redde, men det viste seg at ungene hadde samme dragning mot det grove og groteske som Kittelsen selv. Eventyrfigurene er horror og humor, men inneholder også noe skjørt og melankolsk, svært tydelig i et av de siste bildene han lagde, «Trollet som satt og grunnet på hvor gammelt det er».

Theodor Kittelsen: «Trollet som satt og grunnet på hvor gammelt det er» (1911).

Theodor Kittelsen: «Trollet som satt og grunnet på hvor gammelt det er» (1911).

Det dystre, gotiske hos Kittelsen er blitt oppdaget av svartmetall-scenen, beskrevet i to essays av Svein Strømmen og Jérôme Lefèvre i utstillingens utmerkede katalog (hvor også Jan Erik Vold, Arnhild Skre, Trond Berg Eriksen, Finn Skårderud, Hans Fredrik Dahl, Unni Wikan og Per Inge Torkelsen bidrar). På 1990-tallet ble Kittelsen-motiver benyttet til plateomslag for Varg Vikernes’ soloprosjekt Burzum, samt bandene Darkthrone, When og Solefald, hvorav sistnevnte også hentet navn fra et Kittelsen-bilde. Ifjor ble tre Kittelsen-bilder vist på vandreutstillingen «Altars of Madness» i Frankrike og Luxembourg, blant nåtidige kunstnere inspirert av ekstremmetall.

På årets Kittelsen-utstilling på Blaafarveværket er «Svartedauen» en av de mest interessante delene. Foto: Oda Bhar.

På årets Kittelsen-utstilling på Blaafarveværket er «Svartedauen» en av de mest interessante delene. Foto: Oda Bhar.

Interessen handler særlig om bildeboka «Svartedauen», rikt representert på Blaafarveværket blant annet med de nifse bildene av «Pesta», kona som ifølge folketroen brakte sykdommen fra gård til gård: Kom hun med rive ville noen overleve, kom hun med sopelime ville alle dø.

Utsnitt fra «Pesta farer landet rundt» (1904) av Theodor Kittelsen.

Utsnitt fra «Pesta farer landet rundt» (1904) av Theodor Kittelsen.

I sin samtid var Kittelsen også kjent for karikaturaktige humortegninger, som i serien «Har dyrene sjel?» hvor kunstkritikere framstilles som slimete snegler, mens Kristianiabohemenes «syke kjærlighet» forener en frosk og ei grashoppe (Hans Jæger og Oda Krogh?) foran en Munch-aktig solnedgang.

Theodor Kittelsen: «Syg kjærlighed», illustrasjon fra «Har dyrene sjel?»

Theodor Kittelsen: «Syg kjærlighed», illustrasjon fra «Har dyrene sjel?»

Andre tegninger viser sosialt engasjement, gjerne med spark til pengefolk og overklasse. Kittelsen kom selv fra magre kår og slet med økonomien hele livet. «Streik» (1879) regnes som første norske maleri med emne fra arbeiderbevegelsen, og på oppdrag fra Norsk Hydros Sam Eyde malte han fantastiske tablåer hvor industrialiseringen av Norge ses i lys av naturmytologien: Vannkraftkongen blir Askeladden som skal temme uhyret i fossen, og arbeiderne med røde luer blir nisser og dverge som bygger i bjerge.

Theodor Kittelsen: «Grunnarbeide» (1907). Foto: Telemarksgalleriet.

Theodor Kittelsen: «Grunnarbeide» (1907). Foto: Telemarksgalleriet.

Dette er en utstilling jeg anbefaler varmt. Selv bilder vi kjenner så godt at de nærmer seg klisjéer viser nye dimensjoner når originalene kan studeres i detalj. Kittelsen benytter helst en blandingsteknikk hvor tørre medier som blyant, kull og pastellkritt kombineres med fuktige som akvarell, penn og lavering. Her lykkes han langt bedre enn i oljemaleriene, som ofte virker stive og klønete.

Interiør fra Kittelsen-museet på Modum. Foto: Oda Bhar.

Interiør fra Kittelsen-museet på Modum. Foto: Oda Bhar.

Et varsko: Sett av nok tid til utflukten! Kittelsen-museet ligger tjue minutters kjøretur oppover i skogen fra Blaafarveværket, og inneholder mye du ikke vil gå glipp av, som treskjærerarbeider og noen av de mest kjente eventyrmotivene – foruten spektakulær utsikt over Tyrifjorden og Vikersunddalen.

Utsikt fra Kittelsen-museet, som ligger på toppen av åsen, tjue minutters kjøretur ovenfor Blaafarveværket. Foto: Oda Bhar.

Utsikt fra Kittelsen-museet, som ligger på toppen av åsen, tjue minutters kjøretur ovenfor Blaafarveværket. Foto: Oda Bhar.

Det dirrende i Kittelsens naturskildringer kan best beskrives med hans egne ord: «Jeg er bleven mer og mer interessert av sne. Sne blir ofte malt så tungt, bare som klatter. Det fine, nervøse, levende ved sneen blir ikke gjengivet.» «Snø er undringens medium,» supplerer Trond Berg Eriksen i katalogen. Kittelsen bruker gjerne snø, dis, tåke og skygger for å viske ut grensene mellom liv og landskap; poetisk som florlett kappe over en fugl som har sittet lenge i snøvær, eller metafysisk for å skape tvil om hva vi ser; ei rot i skumring eller siluetten av et troll. Mange av Kittelsens bilder preges av samspillet mellom vitalitet, angst og finstemt observasjon, noe som gjør at de fortsatt kjennes aktuelle for dagens mennesker.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen torsdag 24. juli 2014.

Detalj fra «Tiur» (1904) av Theodor Kittelsen.

Detalj fra «Tiur» (1904) av Theodor Kittelsen.

Fakta: Theodor Kittelsen (1857-1914)

  • Maler, tegner, forfatter og illustratør som regnes til nyromantikken rundt forrige århundreskifte. Idag mest kjent for illustrasjonene til Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.
  • Født og oppvokst i Kragerø. Død på Jeløya ved Moss, bare 56 år gammel.
  • Utdannet på kunstakademiet i München, hvor han møtte kollegene Erik Werenskiold og Christian Skredsvig, som kom til å bety mye for ham som venner og hjelpere.
  • Giftet seg i 1889 med Inga Dahl fra Drøbak, og fikk ni barn med henne de neste 20 årene.
  • Bodde i voksen alder blant annet i Lofoten, Larvik, Skåtøy, Hvisten, Eggedal og ikke minst Sigdal, hvor ham malte noen av sine viktigste motiver. Huset Lauvlia i Sigdal er idag museum.

Fakta: Andre Kittelsen-utstillinger i sommer

  • Nasjonalgalleriet viser Jomfruland-serien samlet for første gang siden 1991 (fram til 9. september).
  • Kunstnerhjemmet Lauvlia i Sigdal har rekonstruert mye av den gamle innredningen og lånt tilbake gjenstander som vanligvis befinner seg andre steder (daglig i juli, helger fram til 28. september).
  • Barndomshjemmet i Kragerø er åpent for publikum (fram til 17. august), og det arrangeres kunstvandringer i Kittelsens fotspor.
  • Lysbuen kunstmuseum på Notodden viser Svelgfos-akvarellene, som Kittelsen lagde på oppdrag av Norsk Hydro og Sam Eyde.
Reklamer

Munch og naturens raritet (Munchmuseet) 9. mai 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Når bildene til Edvard Munch møter de naturhistoriske samlingene på Tøyen står to av vår tids populærkulturelle ikoner fram som fetter og kusine – maleriet «Skrik» og fossilet «Ida».

KUNSTUTSTILLING

Edvard Munch
«Gjennom naturen»
Munchmuseet og Naturhistorisk museum
med Botanisk hage
26. april 2014 – 4. januar 2015

Hva var Munchs forhold til natur? Dette er merkelig nok ikke grunnspørsmålet i den nye samarbeidsutstillingen mellom Munchmuseet og Naturhistorisk museum, som begynner i Munchmuseet og fortsetter tvers over gata ut i Botanisk hage. Det er valgt en tilnærming hvor både Munch og naturen benyttes som rekvisitter i en totalinstallasjon, beslektet med konseptkunstens integrering av readymades og manglende ærbødighet for enkeltverker. Resultatet er blitt en utstilling som bare vagt evner å forene de to innfallsvinklene, og ender som et raritetskabinett av fossiler, stein og utstoppede dyr, med Munchs malerier som et blekt og fortumlet innslag i det hele.

Utstoppede dyr stjeler showet fra Munchs malerier. Foto: Fredrik Bjerknes (Dagsavisen)

Utstoppede dyr stjeler showet fra Munchs malerier på utstillingen «Gjennom naturen» i Munchmuseet. Foto: Fredrik Bjerknes (Dagsavisen)

Effekten kan minne om Matias Faldbakkens stunt for et par år siden, da han brukte verker av to av norsk kunsthistories største bildekunstnerne, Gustav Vigeland og Arnold Haukeland, som råmateriale i sin egen utstilling. Blant annet satte han Vigelands skulptur «Ung pike med hendene foran munnen» på hodet og fylte den med vodka. Dengang skrev kunstanmelder Lars Elton i VG at det på tross av at Faldbakken ikke hadde «lagd» noe som helst i lokalene ble en åpenbar Faldbakken-utstilling, ikke en Haukeland- og Vigeland-utstilling. Noe liknende skjer nå i Munchmuseet: Den naturvitenskapelige innramningen blir for slående til at dette kjennes som en Munch-utstilling.

Når botanikere ser på Munch viser det seg at han ikke bare var en ekspresjonist, men også en nøyaktig observatør av naturen omkring seg. I dette bildet ser vi kulturpersoner gjerne en vakker kvinne under et tre, mens en botaniker ser at treet er midt under pollinering: De rosa blomstene er befruktet, de hvite ennå ikke. Edvard Munch: «Under kastanjetreet» (1937).

Når botanikere ser på Munch viser det seg at han ikke bare var en ekspresjonist, men også en nøyaktig observatør av naturen omkring seg. I dette bildet ser vi kulturpersoner gjerne en vakker kvinne under et tre, mens en botaniker ser at treet er midt under pollinering: De rosa blomstene er befruktet, de hvite ennå ikke. Edvard Munch: «Under kastanjetreet» (1937).

Dermed ikke sagt at «Gjennom naturen» mangler underholdningsverdi. Det minner om å legge kultur og idrett under samme departement: Et møte kan i beste fall skje på den minst spesialiserte delen av hvert felt, noe som kanskje fremmer det folkelige og brede, uten at vi bør regne med synergieffekter. Det er godt mulig at utstillingen vil treffe publikum og få de finkulturelle til å sette kaffen i halsen, noe som knapt er en dårlig kombinasjon.

Monter med eksempler på Munchs tegning og tegneredskaper. Foto: Oda Bhar.

Eksempler på Munchs tegning og tegneredskaper. Foto: Oda Bhar.

Selv ønsker jeg virkelig å like dette, siden det fortjener honnør at to så ulike kunnskaps-institusjoner vil forene krefter. Det er unektelig morsomt når mineraltypene i Munchs malefarger danderes så vakkert i montrene at de selv likner kunstgjenstander, og tvinger fram tanker om hvor mye av det kunstmagiske som ligger i gallerikonteksten, ikke i verkene selv.

Monter som viser prosessen bak fargen karminrød, hvor basisen er en spesiell type lus fra Mexico, først brukt av aztekerne. Idag går det an å produsere en liknende farge syntetisk, men karminrødt brukes fortsatt blant annet i kosmetikk. Foto: Oda Bhar.

Monter som viser prosessen bak fargen karminrød, hvor basisen er en spesiell type lus fra Mexico, først brukt av aztekerne. Idag går det an å produsere en liknende farge syntetisk, men karminrødt brukes fortsatt blant annet i kosmetikk. Foto: Oda Bhar.

Problemet er at den kuratoriske refleksjonen verken virker forløst eller særlig selvsikker. Begrepsparet natur/kultur vingler for ofte mellom det luftig symbolske, hvor «alt handler om liv og død», og det ekstremt konkrete, hvor sammenhengen virker tilfeldig og krystet. Når det stilles ut fossiler i samme bergart som benyttes i litografiske trykkplater er det nok ment å vekke tanker om kulturens materielle basis, men denne besøkeren havner snarere i villrede om hva forhistoriske krepsdyr har med Munch å gjøre. Det er som om paraplyen er slått litt for høyt opp, slik at tankegangen blir for generell til å romme mening.

Fossilet befinner seg i samme bergart som brukes i litografiske trykkplater. Foto: Oda Bhar.

Fossilet befinner seg i samme bergart som brukes i litografiske trykkplater. Foto: Oda Bhar.

Det mest vellykkede møtet handler dog også om et fossil, av den forhistoriske primaten «Ida». For fem år siden ble hun verdensberømt da paleontolog Jørn Hurum på beste Indiana Jones-vis forhandlet seg fram til et kjøp på en bar i Hamburg, etter at samleren hadde holdt funnet hemmelig i 24 år. Munchmuseets kurator Jon-Ove Steinhaug er opptatt av hvordan historiefortelling kan endre oppfatningen av en gjenstand, noe Hurum virkelig lyktes med da han kalte opp fossilet etter sin lille datter, og formidlet til en hel verden hvordan det lille dyret, med brukket hånd og fortsatt intakte melketenner, falt i en vanndam og druknet for 47 millioner år siden.

Fossilet «Ida» er nettopp ankommet Munchmuseet i en transportkasse. Foto: Oda Bhar.

Fossilet «Ida» i en transportkasse på Munchmuseet. Foto: Oda Bhar.

I Munchmuseet henger fossilet «Ida» og maleriet «Skrik» ved siden av hverandre som to ikoner i populærkulturen, og her er klangbunnen klarere enn noe annet sted i museet, både utseendemessig og symbolsk. Geolog Anne Birkeland fra Naturhistorisk museum assossierer begge med det nakent menneskelige; «Ida» er menneskedyret avskrelt et hav av evolusjon, mens Munchs «Skrik» er den rene angsten, individet ribbet for fasade. Om inspirasjonen bak «Skrik» har Edvard Munch selv formulert ordene bak utstillingens tittel: «Jeg følte at det gikk et stort uendelig skrik gjennom naturen.»

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen mandag 28. april 2014.

«Munchstien» i Botanisk hage er del av utstillingen. Når kastanjetrærne blomstrer senere i år vil det her bli anledning til å sammenlikne virkeligheten med Munchs observasjon. Foto: Oda Bhar.

«Munchstien» i Botanisk hage er del av utstillingen. Når kastanjetrærne blomstrer senere i år vil det her bli anledning til å sammenlikne virkeligheten med Munchs observasjon. Foto: Oda Bhar.

Fargerik bredde (Munch150) 26. juli 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST
MUNCH 150
Nasjonalgalleriet og Munchmuseet
2. juni – 13. oktober

Jubileumsutstillingen Munch 150 er en muskelsterk oppvisning i bredde, men kunne ha tjent på mindre grelle omgivelser.

De dramatiske fargevalgene på veggene fungerer iblant, andre ganger slett ikke. Foto: Oda Bhar.

De dramatiske fargevalgene på veggene fungerer iblant, andre ganger slett ikke. Her et av de bedre rommene på Nasjonalgalleriet. Foto: Oda Bhar.

Å velge undertittelen «århundrets Munch-utstilling» bare 13 år inn i et hundreår er i beste fall optimistisk, i verste fall uambisiøst. Blir dette virkelig det beste jeg kan se av Munch i min levetid, uansett om jeg overlever til 200-årsjubileet? Bør ikke Oslos to kommende splitternye museer kunne skape noe enda mer spektakulært? Når dette er sagt: Årets retrospektiv en imponerende oppvisning. Nasjonalmuseet og Munchmuseet har samarbeidet om å lage en tvillingutstilling som begynner kronologisk i sentrum og fortsetter på Tøyen. Å legge siste fase til Tøyen er naturlig, siden tyngdepunktet i Munchs testamentariske gave til Oslo Kommune lå i den modne delen av kunstnerskapet.

Kulturminister Hadia Tajik åpnet utstillingen Munch150 for den internasjonale pressen 31. mai 2013. Foto: Oda Bhar.

Kulturminister Hadia Tajik åpnet utstillingen Munch150 for den internasjonale pressen 31. mai 2013. Foto: Oda Bhar.

Blant innlånene til årets utstilling står Reinhard-frisen i særstilling. De smale, horisontale arbeidene har fått et eget rom på Munchmuseet, hvor de henger i enkle gullrammer mot svart bakgrunn høyt oppe på veggen. Monteringen gir et godt hint om hvordan det må ha sett ut i den lille teaterfoajéen i Berlin, hvor Max Reinhard i bare fem år hadde råd til å la bildene henge, før han ble nødt til å selge dem da kammerteatret hans kom i økonomiske vansker. Heldigvis er bildeserien senere blitt samlet igjen og gitt til Neue Nationalgallerie i Berlin, hvor de vanligvis befinner seg i magasinene.

Deler av Reinhard-frisen, som kan ses i sin helhet på Munchmuseet i sommer. Foto: Oda Bhar. (Bildet er fra pressevisningen.)

Deler av Reinhard-frisen, som kan ses i sin helhet på Munchmuseet i sommer. Foto: Oda Bhar. (Bildet er fra pressevisningen.)

Å se dem i Norge er en sjelden anledning, i seg selv er verdt et museumsbesøk. På denne utstillingen skiller de seg ut med sine matte, temperamalte overflater i duse, vakre farger. Reinhard-rommet blir en en rolig oase i en utstilling som ellers er preget av glorete og til dels forstyrrende fargevalg. Veggene er tapetsert i sterke farger: rødt og oransje, blått og lysslukende svart. Det fungerer bedre på Munchmuseet enn i Nasjonalgalleriet, antakelig fordi de høyloftede funkissalene gir mer lys og pusterom. Det er vanskelig å fatte hvorfor nettopp disse fargene er valgt, og jeg synes altfor mange malerier blir skadelidende. Noen veggfarger blasser ned bildefargene, andre skjærer mot dem.

Eksempel på bilde som ikke har godt av veggfargen på Nasjonalgalleriet: «Visjon» (1892). Foto: Oda Bhar.

Eksempel på bilde som ikke har godt av veggfargen på Nasjonalgalleriet: «Visjon» (1892). Foto: Oda Bhar.

Rundt 260 arbeider har fått plass på utstillingen, hovedsakelig malerier. Det er ikke søkt etter skjulte skatter, vekten ligger på kjente og kjære motiver. Livsfrisens sentrale plass blir tydelig i begge museer, fra de første bildene på 1890-tallet til han tok temaene opp igjen etter hjemkomsten til Norge. Nasjonalgalleriet vier det sentrale rommet til en rekonstruksjon av en utstilling i Berlin i 1903, med verker hengt opp bak en gigantisk hvit passepartout. Når et arbeid ikke har vært å få tak i er det erstattet med en reproduksjon.

I rommet hvor Nasjonalgalleriet rekonstruerer den opprinnelige Livsfrisen blir «Skrik» bare ett av fler bilder i en serie, hengt opp bak passepartout. Her: Live og røre pressevisningen. Foto: Oda Bhar.

I rommet hvor Nasjonalgalleriet rekonstruerer den opprinnelige Livsfrisen blir «Skrik» bare ett av fler bilder i en serie, hengt opp bak passepartout. Her: Live og røre på pressevisningen. Foto: Oda Bhar.

Selv om betegnelsen «Livsfrisen» ikke ble brukt før i 1918, var temakretsen klar lenge før. De mest kjente verkene til Munch kan alle ordnes til Livsfrisen: Kyss, Melankoli, Vampyr og Skrik. Det handler om livets store temaer, som kjærlighet, angst, begjær og død. Her fant Munch sin form som symbolist og førekspresjonist, og ble den verdenskjente maleren vi kjenner.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. juni 2013.

Jubileumsmagasinet Munch150 er både en arrangementskalender og en katalog. Kan hentes gratis på museene, eller lastes ned som PDF.

Jubileumsmagasinet Munch150 er både en arrangementskalender og en katalog. Kan hentes gratis på museene, eller lastes ned som PDF.

Last gjerne også ned jubileumsmagasinet Munch150. Her finner du oversikt over årets arrangementer rundt om i landet, samt omtaler og intervjuer. På side 32-35 har jeg intervjuet den indiske regissøren Dheeraj Akolkar, som er igang med å lage en dokumentarfilm om Edvard Munch (muligens premiere i løpet av høsten). Akolkar er tidligere kjent for intervjufilmen «Liv og Ingmar» (2012) som nylig gikk på norske kinoer, hvor Liv Ullmann forteller om sitt forhold til Ingmar Bergman.

Overveldende vitalitet (Munchmuseet) 28. april 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: Når Munchmuseet velger fritt fra Rimi-Hagens kunstsamling framtrer nye sammenhenger mellom Munch og senere kunst.

KUNSTUTSTILLING
Fra Munch til Slettemark
Munchmuseet
2. mars til 6. mai 2013

Det ligger noe hjerteskjærende i bildet av den gamle Munch, boende alene i sveitservillaen på Ekely, dette huset som burde blitt museum, men i stedet ble revet fjorten år etter hans død, en Munch som er berømt og respektert, men kanskje også marginalisert.

Ejler Bille: Small sculptures

Foran: Skulpturer av Ejler Bille. Bak: Malerier av Richard Mortensen, Constant (A. Nieuwenhuys), Rolf Nesch og Egill Jacobsen. Foto: Oda Bhar.

Det var jo ikke Munch som fikk i oppdrag å utsmykke Rådhuset, for eksempel, på den tida dominerte andre krefter i norsk kunstliv. De såkalte Matisse-elevene har fått skylda for at europeisk viktige retninger som surrealismen aldri fikk gjennomslag i Norge, noe som gjenspeiles i museale samlinger. Denne våren viser Munchmuseet en mønstring som søker å bøte på denne skjevheten, et bredt og spennende utvalg nordisk og nordeuropeisk kunst med vekt på det ekspresjonistiske og surrealistiske feltet.

Egill Jacobsen, detail

Detalj fra «Hømanden» av Egill Jacobsen (1943). Foto: Oda Bhar.

Verkene er utlånt fra Stein Erik Hagens private Canica-samling, kyndig oppbygd gjennom 13 år av kunsthistoriker Steinar Gjessing. Verker fra Canica har vært deponert hos Bergen Kunstmuseum og Statens Museum for Kunst i København, men dette er første gang vi får se et så bredt utvalg.

Steinar Gjessing

Gjennom 13 år har kunsthistoriker Steinar Gjessing kjøpt inn kunst til Stein Erik Hagens samling «Canica». Foto: Oda Bhar.

Utstillingen «Fra Munch til Slettemark» fyller hele Munchmuseet, så nær som ett klassikerrom (turistene må jo få sitt). Kuratorene har vært opptatt påvirkning og ringvirkninger de siste 40 årene av Munchs liv, samt perioden fra krigens slutt og fram til 1960-årene. Resultatet har blitt en fargesprakende og vital utstilling.

Sigurd Winge, detail

Sigurd Winge: «Utdrivelsen av paradiset» (1945), detalj. Foto: Oda Bhar.

Perlene kommer fra tyske ekspresjonister som Erich Heckel, Karl Schmidt-Rottluff, Emil Nolde og Rolf Nesch, men i enda større grad fra dansk og svensk modernisme. Vi møter kunstnergrupper som COBRA og Linien, med malerier av blant annet Asger Jorn, Else Alfelt, Karel Appel, Egill Jacobsen, Richard Mortensen og Carl-Henning Pedersen, samt Ejler Billes sjarmerende små dyreskulpturer.

Asger Jorn

Fem malerier av danske Asger Jorn fra 1950-tallet. Foto: Oda Bhar.

Norsk modernisme er representert ved Olav Strømme, Arne Ekeland, Terje Bergstad, Kai Fjell og andre. Fra Kjartan Slettemark finner vi både tidlige abstrakte malerier og Nixon-portretter fra 1970-tallet.

Kjartan Slettemark: "Nixon Visions"

Foran: «Nixon Visions» av Kjartan Slettemark (1971-74). Bak: «Militærjuntaen» av svenske Roj Friberg (1968).

En personlig favoritt er svenske GAN (Gösta Adrian-Nilsson), representert blant annet med den lekne skulpturen «Harlekin-Robot» (1922). Mest tankevekkende framstår likevel koblingen til surrealisme, med danske Wilhelm Freddie og svenske Max Walter Svanberg i spissen.

Wilhelm Freddie: "Satanic Love" kopi

Wilhelm Freddie: «Satanisk elskov» (1934-35). Foto: Oda Bhar.

Hva har surrealismen til felles med Munch? Det handler om sjeleliv framfor synsinntrykk, samt interessen for symbolikk og drifter. I et rom henger Munchs bilde «Den store torsken» (1902) ved siden av to Svanberg-tegninger med surrealistiske særtrekk som speilinger, øyne og seksualsymboler. I dette selskapet framtrer den kjøttfulle munnen til Munchs overdimensjonerte strandede torsk på en ny og nærmest vaginal måte, spesielt i kontrast til den uskyldige nymfen ved siden av.

Edvard Munch: "Den store torsken", detail

Edvard Munch: «Den store torsken» (1902). Foto fra katalogen: Oda Bhar.

Å få tilgang til en samling som Canica betyr en unik mulighet til å trekke linjer, men også en overhengende fare for å gape for høyt. «Fra Munch til Slettemark» omfatter så mange verker at det kunne ha vært nok til 4-5 ulike utstillinger, spesielt om man hadde valgt å gi innlånene kontekst ved å supplere fra egen samling (ikke minst besitter Stenersenmuseet relevante verker). Det kan være grunn til å spørre seg hva som er hovedhensikten med utstillingen, å vise hva Stein Erik Hagen har samlet, eller å belyse kunsthistorien?

Rolf Nesch: "Tre kvinner på skjæret"

Detalj fra «Tre kvinner på skjæret» av Rolf Nesch. Foto: Oda Bhar.

At samlere stiller verker til disposisjon for offentligheten er alltid gledelig, men samtidig er det ikke til å komme fra at Munchmuseet ved å stille ut en fersk privat samling bidrar til å øke dens status og verdi. Det finnes en hårfin grense mellom å bruke og bli brukt, og hvem som beholder kontrollen er ikke irrelevant. Canica-samlingen framstår så rik, unik og overveldende at ingen bør nekte seg å se den, men det er mulig at «Fra Munch til Slettemark» ville ha tjent på en mer selvstendig kuratering.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 1. mars 2013.

GAN: "Harlekin-Robot"

Min personlige favoritt: «Harlekin-Robot» (1922) av Gösta Adrian-Nilsson, oftest kalt GAN. Foto: Oda Bhar.

Med rommet som lerret (Olav Christopher Jenssen) 25. februar 2013

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , ,
1 comment so far

KUNST: Det formale og følsomme har aldri vært motstandere hos maleren Olav Christopher Jenssen, som viser papirarbeider i en retrospektiv utstilling på Henie Onstad og nye malerier på Galleri Riis.

KUNSTUTSTILLINGER

Olav Christopher Jenssen:
«Journal – Works on Paper 1979-2012»
Henie Onstad Kunstsenter
Til 21. april

«Panorama Second Generation / The Letharia Paintings»
Galleri Riis
Til 3. mars

Jenssen og Ugelstad

Olav Christopher Jenssen i samtale med kurator Caroline Ugelstad under pressevisningen på Henie Onstad 31. januar 2013. Foto: Oda Bhar.

Olav Christopher Jenssen lar seg ikke begrense til én type uttrykk. Den første uka i februar åpnet han to utstillinger i Oslo, en salgsutstilling med romslige nye malerier på Galleri Riis, og en retrospektiv på Henie Onstad Kunstsenter over tegninger og andre papirarbeider fra 1979 til 2012. Jenssen er kjent for å jobbe i serier, og det gjelder også denne gangen. På Galleri Riis er det stil (og til dels format) som skiller seriene fra hverandre, på Henie Onstad grupperes verkene rundt illustrasjons­oppdrag og egne bokprosjekter fra en 30 år lang karriere.

Olav Christopher Jenssen

Tre større malerier fra Olav Christopher Jenssens Letharia-serie på Galleri Riis i Oslo. Foto: Oda Bhar.

De to tittelseriene på Galleri Riis kan plasseres i hver sin ende av en skala fra frie penselstrøk til formalisme, begge med store malerier på ca 250×250 cm. Letharia-serien er oppkalt etter en type lav, som kanskje har lånt både farge og form til de sobre og forgreinete komposisjonene i smaragdgrønt, svart og hvitt. Det hvite antar noen steder knokkel- og ribbeinsaktige former, mens det grønne ligger øverst som et bladverk av stjerner og strå.

Olav Christopher Jenssen

Olav Christopher Jenssen: «The Letharia Painting No.01» (2012).

Panorama-serien, derimot, er stram og geometrisk med monokrome fargefelter i kontrastfarger som grønt, lilla og gult. De horisontale (panorama)stripene kan minne om digitale mønstre i et dataspill, men er utført på den gamle måten med maskeringstape og akrylfarge.

Olav Christopher Jenssen

Malerier fra Olav Christopher Jenssens serie «Panorama/The Second Generation» på Galleri Riis i Oslo. Foto: Oda Bhar.

Når jeg dagen etter entrer utstillingen på Høvikodden er det som å spasere rett inn i ett av Panorama-bildene fra Riis. Kunstneren har selv stått for utstillingsdesignet, og behandler de to store rommene midt i museet som et tredimensjonalt lerret, med fargefelter for å «formulere romligheten», som han selv sier. Denne gangen deler han opp veggene vertikalt, og kontrastfargene gjør en god jobb i å binde sammen og innta dette voluminøse terrenget, som ellers kunne ha blitt en utfordring med så mange bittesmå enkeltverker.

Olav Christopher Jenssen

Kunstnerens egen modell viser hvordan de to rommene på Henie Onstad ble malt i anledning utstillingen til Olav Christopher Jenssen. Foto: Oda Bhar.

Tegneutstillingen tydeliggjør hvor sentralt illustrasjoner og utgivelse av egne kunstbøker har stått i Jenssens karriere. Tittelen «Journal» viser til tre bøker utgitt på 2000-tallet med tegninger fra reiser, hverdagsliv etc. Den nyeste er inspirert av et besøk i Munchs hus i Åsgårdsstrand, og byr på skisser av alt fra dørhåndtak til kniver og kopper. (Journalbøkene er til salgs på Henie Onstad i museumsbutikken.)

Olav Christopher Jenssen

Fra vol. 3 av Olav Christopher Jenssens bokserie «Journals», hvor det blant annet er skisser fra Edvard Munchs hus i Åsgårdstrand. Foto: Oda Bhar.

Olav Christopher Jenssen er opptatt av prosess og kaster visstnok aldri noe, fordi han ikke vil være sin egen kritiker. Han utfører arbeidet selv med et minimum av assistenter, fordi han ikke vil miste «den menneskelige faktor», de små imperfeksjonene av malingsprut og skeive linjer som skiller håndas verk fra masseproduksjonens.

Olav Christopher Jenssen

Noen akvareller var ennå ikke montert i rammer da jeg besøkte utstillingen til Olav Christopher Jenssen på Henie Onstad. Foto: Oda Bhar.

Dokumenterende utstillinger av denne typen er vel noe av det Henie Onstad kan best (selv om det kanskje har vært litt mange slike i det siste). Denne har et bredt tilfang med både originaler fra boktrykk og skisser til større verker, som hans berømte stukkaturmalerier, oppført i Helga Engs hus på Blindern samt i Stockholm, Berlin og København.

Olav Christopher Jenssen

På Henie Onstad viser Jenssen for første gang tre trykk hvor vi kan se mønstre fra stukkaturmaleriene han har oppført i flere europeiske byer. Her en detalj fra trykket som viser mønsteret fra Berlin. Foto: Oda Bhar.

Vi finner også selvstendige formale variasjoner som i serien «A Section from the Empty Drawing Room», hvor han benytter originalpaletten til Le Corbusier (med fargene brutt i brent umbra istedenfor svart). Det bør sies at utstillingen iblant kan oppleves litt utilgjengelig, som når små motiver forsvinner i høyden eller den blotte mengden av liknende bilder skaper trøtthet.

Olav Christopher Jenssen

I serien «A Section from the Empty Drawing Room» benytter Jenssen farger fra originalpaletten til Le Corbusier. Foto: Oda Bhar.

Jeg anbefaler derfor også et besøk på Galleri Riis, hvor større verker i den hvite kubens ro viser en annen side ved kunstneren. Mest sjarmerende er kanskje den tredje og minst pretensiøse serien, «Grenadine Paintings», med uttrykksfulle små oljemalerier (52×42 cm).

Olav Christopher Jenssen, detail

Detalj fra et av Jenssens «Grenadine Paintings». Foto: Oda Bhar.

De vakre og følsomt påførte fargene er skrapt opp med kniv eller nål i mønstre som nærmer seg det figurative, slik at du aner et grantre, en tyr eller et perlekjede, eller kanskje ei snor påtredd grønne oliven og røde cocktailbær. Motivene rommer den gode tvetydigheten abstrakt ekspresjonisme kan ha, som når du ligger i graset og ser opp i skyene og gjetter på ulike dyr.

Olav Christopher Jenssen, detail

Detalj fra et av Jenssens «Grenadine Paintings». Foto: Oda Bhar.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen lørdag 2. februar, da med andre (og langt færre) illustrasjoner.

Kinas leende skrik (Bergen Kunstmuseum) 28. desember 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNST: I høst har du kunnet lande i Bergen og havne i Kina – når det gjelder samtidskunst. Fortsatt har du en unik anledning til å sjekke ut Ai Weiweis påstand om at kollegene kun vil sjarmere, ikke ta stilling.

KINESISK SAMTIDSKUNST I BERGEN

«Real Life Stories»
Bergen Kunstmuseum
Til 3. februar 2013

«Skin, Flesh and Bone»
Stiftelsen 3,14
Til 20. januar 2013

«Yue Minjun»
Galleri S·E
Til 9. desember 2012

Kunststjernen og dissidenten Ai Weiwei skrev nylig i den britiske avisa The Guardian at kinesiske samtidskunstnere, med unntak av ham selv, er for opptatt av å «sjarmere publikum med tvetydighet». «Art needs to stand for something,» påsto han. Men hvor synlige er standpunktene i hans egen kunst? Og er ikke kunst som likner et slagord mindre holdbar enn den som benytter tvetydighet og ambivalens?

Ai Weiwei

Ai Weiwei: «81 Wooden Balls» (2012). Foto: Oda Bhar.

Bergens kunstscene er åsted for en omfattende mønstring kinesisk samtidskunst i høst, både i to avdelinger av Bergen Kunstmuseum og de to viktigste galleriene. Ai Weiwei selv er representert med den splitter nye gigantinstallasjon 81 Wooden Balls (2012), verdig innrammet av den flotte Tårnsalen på Lysverket. De fasetterte kulene i edeltre er satt sammen med metoder benyttet i gamle kinesiske møbler, uten bruk av stifter eller lim. Det er ei kule for hver av dagene Ai Weiwei satt i fengsel i 2011, men verket framstår likevel mer vakkert enn politisk.

Yin Xiuzhen

Yin Xiuzhen: «Highway», detalj (2009). Foto: Oda Bhar.

Bittersøte statements som kontrasterer gammelt håndverk med modernitet finnes i flere verker på utstillingen «Real Life Stories». Selv i Kina er kunsten nå i ferd med å løsrive seg fra håndverket, men mange forholder seg fortsatt til sin 5000 år gamle histore – helst med en undertone av sårhet, anklager, nostalgi, opprør eller humor.

Song Dong

Song Dong: «Wisdom of the Poor: Enclosure Movement», detalj (2005-2012). Foto: Oda Bhar.

Kunstnerparet Yin Ziuzhen og Song Dong behandler menneskelige omkostninger ved modernisering, hun i en bit motorvei hvor asfalten er erstattet med et dekke sydd av gamle arbeidsklær, han i en installasjon av utrangerte skapdører fra sanerte hjem. Sandblåst glass og blomsterdekor vekker følelsen av romantisk fortid, samtidig som vi minnes om byggeprosjekter som fordriver vanlige kinesere fra steder hvor de har bodd i generasjoner.

Mao Tongqiang

Mao Tongqiang: «Tools» (2008). Foto: Oda Bhar.

På gulvet i Stenersenmuseet ligger dessuten en haug utslitte, rustne arbeidsredskaper samlet av Mao Tonqiang. Det er to typer, hammer og sigd, sosialismens symboler for arbeidere og bønder. Blir denne mektige alliansen like utrangert i et høyteknologisk Kina som de gamle håndverktøyene?

Mao Tongqiang

Mao Tongqiang: «Tools», detalj (2008). Foto: Oda Bhar.

Kroppsorientert kunst er en sterk trend for tida, ikke bare i Vesten, men også i Kina. Performancekunstens pioner Marina Abramovic, som nylig gjestet Norge, har sagt at teater skiller seg fra performance ved å bruke ketsjup der hun selv må ofre sitt eget blod. Sjelden har dette vært tydeligere enn på utstillingen «Skin, Flesh and Bone» hos Stiftelsen 3,14 i Bergen. Ma Quisha forteller i et videoverk om foreldrenes slit for å gi henne en utdannelse, med stadig blodigere tenner fordi hun snakker med et barberblad i munnen.

Ma Quisha

Ma Quisha: «From #4 Pingyuanli to #4 Tianqiao Beili» (videoverk). Foto av videoskjerm: Oda Bhar.

Enda sterkere er bildene av He Yunchang som får skåret et dypt snitt i huden fra skulder til hofte. Tittelen «One Meter Democracy» lar oss ane hvor mye som står på spill for individet i dette landet med tradisjon for å behandle de enorme menneskemengdene som utskiftbare kropper.

He Yunchang

He Yunchang: «One Meter Democracy». Foto fra galleriet: Oda Bhar.

Politiske undertoner virker i Bergen langt tydeligere og mer personlig uttrykt hos andre kinesiske kunstnere enn Ai Weiwei. Å støtte hans arrogante fordømmelse av kolleger virker urettferdig, for ikke å si dobbeltmoralsk, om vi ikke samtidig krever en tydelig politisk brodd av vestlige kunstnere. Et beslektet spørsmål gjelder form. Er subtilitet og humor mindre verdige kritikkformer enn aggresjon? Bør vi ikke anerkjenne narrens makt?

Yue Minjun

Yue Minjun: «Untitled», detalj (2007). Fotografert fra veggen i Bergen Kunstmuseum, avd. Stenersen, av Oda Bhar.

Bruk av humor, eller snarere ironi og sarkasme, er tydelig i maleren Yue Minjuns «kyniske realisme». Visuelt minner verkene hans om pop art og forbindes med kritikk av en overflatisk konsumkultur. De leende, hårløse, sukkertøyfargete selvportrettene med munnen full av bittesmå tenner blir sagt å være like kjent i Asia som Munchs «Skrik» er i Vesten. Handler likheten om mer enn berømmelse?

Yue Minjun

Yue Minjun lager både malerier og skulpturer med sitt eget ansikt. Her en dinosaur-Yue på separatutstillingen i Galleri S·E. Foto: Oda Bhar.

I den imponerende separatutstillingen på Galleri S·E ser Yue Minjun i enkelte malerier ut til å være på vei fra popkunst til ekspresjonisme. Med dødningegrinet som latterparallell forsterkes munterhetens truende potensial. Kanskje er det stive, flaue asiatiske smilet nettopp et slags skrik, for å dekke over individets sosiale og eksistensielle angst.

Yue Minjun, detail

Detajl fra et av de nyere, ekpresjonistisk orienterte maleriene til Yue Minjun i Galleri S·E. Foto: Oda Bhar.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 24. november 2012.

Utstillingen i Bergen Kunstmuseum står ut januar 2013, og der kan du også se et verk av Yue Minjun, selv om separatutstillingen hans i Galleri S·E dessverre stengte i desember. En gledelig nyhet er derimot at Stiftelsen 3,14 har utvidet utstillingsperioden for Kinakunstnerne til 20. januar (skulle egentlig ha stengt før jul). Forøvrig kan du se flere bilder fra alle utstillingene (med tekstplakater fra museene, som forteller litt om enkeltkunstnerne) på min Flickr-side: «Real Life Stories» (Bergen Kunstmuseum), «Skin, Flesh and Bone» (Stiftelsen 3,14) og «Yue Minjun» (Galleri S·E).

Å se sitt eget blikk (Edvard Munch) 24. november 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNSTANMELDELSE: Foto og film gir en ny og frisk inngang til Edvard Munchs kunst når utstillingen «Det moderne øye» åpner på Munchmuseet etter en seiersgang gjennom Europa.

Edvard Munch:
«Det moderne øye»
Munchmuseet
31. oktober 2012 – 17. februar 2013

Er det typisk norsk å være blind for kunsten til Edvard Munch? Lenge var det nok mer typisk fransk, for i sin samtid ble Munch aldri anerkjent i Frankrike, og fortsatt er han er mindre berømt der enn de fleste steder. Kanskje er det gunstig å ha en slik distanse når du skal finne genuint nye perspektiver? Ifjor lanserte Pompidousenteret i Paris «Det moderne øye», en utstillingen som har satt publikumsrekorder såvel der som på Schirn Kunsthalle i Frankfurt og Tate Modern i London. Nå kommer den til Oslo, og det er grunn til å glede seg.

The curators and the CEO

Kurator Lars Toft-Eriksen fra Munchmuseet, kurator Angela Lampe fra Centre Pompidou og direktør Stein Olav Henriksen fra Munchmuseet under åpningen på Munchmuseet 30. oktober 2012. Foto: Oda Bhar.

Grunntanken til kurator Angela Lampe ved Pompidousenteret var å rette søkelyset mot Munchs senere arbeider, sett gjennom linsa til 1900-tallets to dominerende kunstformer, foto og film. Felles for disse og utstillingens øvrige temaer er at de viser oss en Munch mer interessert i ytre forhold enn indre demoner. Han leser aviser og blir inspirert til å male branner og krigsutbrudd.

Munch: Brann på Grønland

Edvard Munch: «Brann på Grønland» (1919-20).

Han kartlegger egne synsforstyrrelser etter en blødning i høyre øye (vi ser vakre skisser av fargeflekker og fulgeaktige skygger), og lar seg inspirere av tidas tenkning om stråling, Goethes fargelære, teosofi etc når han skal utforme aulamaleriet Solen. Vi møter en kunstner som studerer verden, men også aspekter ved sitt eget blikk.

Munch’s eye sickness

Noen av bildene Munch malte mens han hadde en blødning i øyet i 1930. Foto: Oda Bhar.

Et fotoapparat kjøpte Munch i 1902, et filmkamera i 1927. Han tilhørte den første generasjonen kunstnere som samtidig var fotoamatører (i moderne forstand – selv renessansemalere skal ha benyttet camera obscura).

Munch painting on the beach

Mange av Munchs fotografier er selvportretter, og bilder andre har tatt av ham. Her på stranda med pensel og lerret.

Mange av Munchs fotografier er selvportretter, og han fotograferte gjerne ansiktet sitt fra strak arm, slik mange idag gjør med mobiltelefon. Var han førstemann med idéen? Flere malerier bærer spor av fotografiske trekk, som om dobbelteksponeringer og halvgjennomsiktige figurer er blitt til av bevegelse og lang lukkertid.

Munch: "Fausts spaltning"

Etter at Munch fikk fotoapparat ble han fascinert av effektene som kunne oppstå med lang lukkertid og bevegelse. I flere malerier kan vi senere se liknende fenomener, som dobbelteksponering. Her bruker han det i «Fausts spaltning» (1932-35).

Munch malte sjelden direkte fra fotografi. Et unntak er motivet «Gråtende akt», hvor et foto av modellen Rosa Meissner senere kan gjenkjennes i malerier, skisser, grafikk og en liten skulptur.

Munch har malt flere versjoner av «Gråtende akt», her fra 1907 (til venstre). Fra samme år finner vi modelfotografiet: «Rosa Meissner i Hotel Rhône in Warnemünde» (til høyre).

En ivrig kinogjenger skal Munch ha vært, ofte ledsaget av hunden sin. Hans egne amatørfilmer er korte og kaotiske, men vi får også se kinofilmer som kan ha inspirert ham. Sammenstilt med relevante malerier er dette morsomme og tankevekkende innslag. En galopperende hest korresponderer med en film av løpske hester som river ned en aviskiosk.

I brødrene Lumières aller første film strømmer arbeidere ut av en fabrikkport, slående likt motivet i Munchs maleri Arbeidere på hjemvei. Flere av bildene har filmiske trekk: Steile fluktlinjer og figurer som nærmest er på vei ut av rammen, så kun hodet er synlig helt nederst.

Edvard Munch: "Arbeidere på hjemvei"

Edvard Munch: «Arbeidere på hjemvei» (1913-14).

Hva er nytt i Oslo-versjonen av «Det moderne øye»? Først og fremst noe som ble savnet av anmelderne i Paris, Frankfurt og London, og som det nok ville ha vært feil å utelate i Oslo. Det de andre manglet finnes jo her: Munchmuseet har «Skrik». Det verdensberømte motivet, som Munch vendte tilbake til flere ganger i ulike teknikker, gir en unik sjanse til fordypning i et sentralt tema på utstillingen – forholdet mellom original og kopi. Noe overtydelig blir poenget når vi foran det delikate oljemaleriet bombarderes av en motvegg med museumsbutikkens reproduksjoner (som mer enn antyder behovet for et nytt trykkeri med bedre kunnskap om fargegjengivelse).

Montering av "Det moderne øye"

Fra monteringen av Skrik-rommet i utstillingen «Det moderne øye» i Oslo, 26. oktober 2012. Foto: Oda Bhar.

Mer interessante er flere indikasjoner på at Munch selv langtfra fryktet mangfoldiggjøring. «Skrik» finnes både som bokillustrasjon og avistegning. Den sistnevnte er hentet fra 1. mai-forsida til Dagsavisens forgjenger Social-Demokraten i 1898.

"Skrik" som avistegning

Et av Dagsavisens tidligere navn er Social-Demokraten, avisen Edvard Munch i 1898 var med på å lage en 1. mai-forside til, i samarbeid med malerkollegaen Thorolf Holmboe. Initiativet til prosjektet skal ha kommet istand gjennom forfatter Hans Jæger. (Foto: Oda Bhar)

Slike upretensiøse innslag gir utstillingen sjarm og oppdagelseskraft, og bærer bud om en langt mer menneskelig, leken og samtidsaktuell Munch enn den dystre symbolisten og før-ekspresjonisten vi er vant til å se.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 30. oktober 2012.

Ekstasens farger (Emil Nolde) 6. november 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNSTANMELDELSE: Nasjonalgalleriet viser oss mangfoldet hos Emil Nolde, men får ikke spenningene i kunstnerskapet klart nok fram.

«Emil Nolde. Jakten på det autentiske»
Nasjonalgalleriet
12. oktober 2012 – 20. januar 2013

Det er noe vilt over Emil Noldes bilder, som om han transponerer et indre opprør over på lerretet. Utstillingen i Nasjonalgalleriet presenterer et fint utvalg arbeider, dels kronologisk, dels tematisk. Mest kjent er de dramatiske oljemaleriene, med sterke farger og tjukke malingstrøk som får motivene til å stå ut som relieffer.

Emil Nolde: Religious motives

I hovedsalen får vi en fruktbar sammenstilling av to motivkretser: Reisen i Sørhavet, og religiøse bilder. Rett før 1. verdenskrig deltok Nolde på en tysk vitenskapsreise til det østlige Ny-Guinea (dengang en tysk koloni), og maler øyboerne med en primitiv råhet som får en interessant parallell i den nærmest ekstatiske religiøsiteten fra Bibelscenene – som siden skulle provosere nazistene.

Emil Nolde: "Ecstasy", detail

Emil Nolde: «Ecstasy» (1929), detalj.

Emil Nolde (1867-1956) vokste opp på en bondegård i grensetraktene mellom Danmark og Tyskland. Moren snakket dansk og faren nordfrisisk, og selv giftet Nolde seg med danske Ada. I likhet med vår egen Gustav Vigeland begynte Nolde som treskjærer, og jobbet som møbelsnekker før han våget å forfølge kunstnerdrømmen. Med Ada flyttet han tilbake barndommens landskap (hvor Nolde-museet idag ligger i landsbyen Seebüll).

At Seebüll

Nolde og hans kone Ada i hagen ved deres hus i Seebüll, som idag er museum. De fleste av verkene på Nasjonalgalleriets utstilling er lånt herfra.

Vintermånedene tilbrakte de oftest i Berlin, hvor Nolde i 1907 møtte Edvard Munch. På denne tida var han medlem av kunstnerkollektivet Die Brücke, som besto av ekspresjonister basert i Dresden (senere Berlin). Et rom på utstillingen sveiper raskt gjennom fasen, fra famlende impresjonisme til livlige scener fra nattelivet i Berlin, samt kyndige tresnitt og litografier.

Emil Nolde: "Slovenes"

Emil Nolde: «Slovenere» (1911).

Brücke-malerne var sterkt inspirert av van Gogh, noe som ikke minst er synlig i Noldes maleteknikk. Ønsket om å uttrykke følelser og andre sjelelige tilstander er typisk for de tyske ekspresjonistene, som også knytter an til eldre retninger som romantikken. I Frankrike var ekspresjonismen mer et fargenes opprør, som fulgte en naturlig linje via Cézanne, Gauguin og Matisse til fauvistene. Hos Nolde finner vi dette sporet i blomsterbildene, som er viet et eget rom på utstillingen. Flere av disse bildene har en ornamental skjønnhet som vil tiltale mange besøkende. Selv uttalte Nolde at farger var som musikk, «fargene er mine noter».

Emil Nolde: "Five Lilies (red, green and yellow)"

Emil Nolde: «Fem liljer (røde, grønne og gule)» (udatert).

Det umiddelbare og spontaneframheves ofte hos Nolde, og tolkes i utstillingens tittel som en søken etter autentisitet. Kurator Øystein Ustvedt har villet sette det tidlige 1900-tallets sannhetslengsel opp mot vår tids maskespill og iscenesettelser, men lykkes bare måtelig. De fire salene har noe klaustrofobisk over seg, som ikke bare handler om arkitektur. Mangfoldet i verkene er grundig belyst, men det pekes i liten grad utover det rent biografiske. Indre motsetninger i liv og verk forblir uartikulert, i likhet med linjer til andre kunstnere.

Emil Nolde: "The Sea #3"

Emil Nolde: «Havet #3» (1913).

Noldes historie inneholder elementer av klassereise, med den karakteristiske blandingen av hjemlengsel og fjernlengsel som gjerne følger med. Han var en bonde i byen og en grubler på landet. Han trengte barndommens hav og horisont, men også storbyens omgang med kunstnervenner. Det tydeligste paradokset gjelder nazismen, som belyses i utstillingens innerste rom.

Emil Nolde: "Poppies."

Emil Nolde: «Valmuer» (udatert)

Nazisympatier hadde Nolde utvilsomt, i den grad at jeg stusser over tekster som toner dem ned. Er ikke tida snart moden for å legge vekk den moralske forargelsen? Det mest interessante ved Nolde er jo ikke hvorvidt sympatiene fantes, men hvilken ulykkelig kjærlighet det handlet om.

Emil Nolde. "Paradise Lost"

Emil Nolde: «Tapt paradis» (1921).

Nolde trodde på tysk kunsts overlegenhet og rakket gjerne ned på jødiske kunsthandlere. Han ble dypt sjokkert over å havne på utstillingen med «entartete Kunst» i 1937, særlig fordi Goebbels lenge var positiv til ham – men Hitler var av en annen mening. Ville Nolde ha latt seg bruke som verktøy i propagandaen om han hadde fått sjansen? Det virker ikke usannsynlig. Men der vår egen Hamsun var mer enn velkommen, bestemte nazistene seg altså for å utstøte Nolde, noe som paradoksalt nok hjalp ham til å tre smertefritt tilbake i det gode selskap etter krigen.

Emil Nolde: "Couple in Blue", detail

Emil Nolde: «Par i blått», detalj (fra ett av de såkalte «umalte» bildene, 1938-1945).

Under krigen fikk Nolde maleforbud, og turte ikke lenger bruke oljefarger i frykt for å bli avslørt av lukten. Akvarellene fra krigens dager kalte han «umalte bilder», og så på dem som skisser og utkast. For meg er de utstillingens mest positive overraskelse, med sin fluitidet og vitalitet i beskjedne formater. Figurer og former svever iblant nærmest transparent over i hverandre, på en måte som kan minne om Chagalls drømmebilder.

Emil Nolde: "Wildly dancing girls in front of a park" kopi

Emil Nolde: «Vilt dansende jenter foran en park», detalj (fra ett av de såkalte «umalte» bildene, 1938-1945).

En forkortet utgave av denne anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 16. oktober 2012. Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr her.

Vold og hverdag (Høstutstillingen 2012) 10. september 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Min anmeldelse fra Høstutstillingen ble trykt i Dagsavisen 7. september, og kan leses av nettabonnenter her. For blogglesere har jeg lagd en egen versjon med bildeillustrasjoner av de aktuelle verkene. Alle bilder er tatt av meg under monteringen, derfor står det igjen noen stiger og litt verktøy her og der.

Statens 125. kunstutstilling: Høstutstillingen 2012
Kunstnernes hus
8. september – 7. oktober.

Høstutstillingen 2012

Høstutstillingen 2012 bærer spor av 22. juli – eller ligger det mest i øyet som ser? Kunstnernes Hus åpnet dørene lørdag 8. september med verk av blant andre Christopher Nielsen og Odd Nerdrum.

Årets Høstutstilling er den 125. i rekken, og jubilet markeres på flere måter. Arealet utvides til Oslo S, og en markant tidligere gjest inviteres tilbake: Edvard Munch. Han deltok i sin tid på Høstutstillingen ni år på rad, alltid med bilder som provoserte. Det er morsomt at Munch 70 år etter sin død fortsatt virker aktuell nok for norsk samtidskunst. Fotoserien blir en teaser på Munchmuseets neste utstilling, Det moderne øye, som ble utviklet i Paris og åpner i Oslo 24. oktober.

Edvard Munch

Edvard Munch, fra hans egen fotosamling. (Foto av foto: Oda Bhar)

Mange besøkende vil nok komme til årets Høstutstilling med 22. juli i bakhodet. Hvilke spor setter fjorårets nasjonaltraume er det mulig å se i samtidskunsten? Når jeg klatrer opp trappa til 2. etasje i Kunstnernes hus, og får øye på en projeksjon av to jentehoder nede i et hull i asfalten, er Utøya det første som faller meg inn. Hodene stikker såvidt opp av bakken, den ene jenta lys og den andre mørk, og hullet er så trangt at når én flytter seg må den andre justere. For to år siden ville jeg tenkt at dette handlet om samspill. Nå er min første tanke at de gjemmer seg for noen. Jeg rister det av meg, Transactions #2 av Hilde Skevik og Ellen H. Suhrke er et subtilt og foruroligende verk som ikke trenger konkretisering.

Hilde Skevik & Ellen H. Suhrke: "Transactions #2"

Stillbilde fra videoverket «Transactions #2» av Hilde Skevik og Ellen H. Suhrke. (Foto av veggprojeksjon: Oda Bhar)

Men like etter gjør jeg det igjen. Untitled House av Per Kristian Nygård er en diger installasjon tvers over en sal, en funkisblokk i bølgepapp, og jeg tenker automatisk: Regjeringskvartalet? Det likner egentlig ikke, men likevel. Slik har det blitt.

Per Kristian Nygård: Untitled House

Per Kristian Nygård: «Untitled House», detalj. (Foto: Oda Bhar)

Juryen avslører i katalogen utfra de innsendte bidragene at 22. juli har satt et «tydelig preg på kunstproduksjonen i landet». I utvalget er dette mindre åpenbart, noe som vekker det gamle spørsmålet om konkret inspirasjon gjerne fører til dårlig kunst? Da få av disse verkene nådde opp ville juryen sørge for at det historiske kom med, og invitere noen kunstnere utenfor konkurranse. Så derfor, rett bak papphuset slår de imot meg: Sverre Mallings rettstegninger, seks portretter fra ulike vinkler. Her henger han altså på galleriveggen og er vel blitt det han håpet – kjendisen Breivik. Jeg ønsker at juryen hadde spart oss for dette.

Høstutstillingen 2012

Oversiktsbilde fra Høstutstillingen, med Fredrik Raddums skulptur «The Human Condition» i forgrunnen. (Foto: Oda Bhar)

En annen invitert er tegneseriekunstner Christopher Nielsen, som i en sjarmerende installasjon har omskapt et helt rom til minnelund for seg selv. Svarte vegger med tags og graffiti («Fuck Byrådet»), ei trekiste påmalt skjelett med en dildo strategisk plassert, brennende røkelsespinner, snurrende vinylskiver, et lysskilt med påskrifta «misfornøyelsespark.» Først tror jeg det handler om broren hans, Jokke, men kista viser seg å bære Christophers eget navn. Fra å være en fiffig hyllest får verket nå en emmen bismak. Er 2012 rett tidspunkt for dødsromantikk?

Christopher Nielsen: "Mausoleum"

Utsnitt fra Christopher Nielsens installasjon «Mausoleum» på Høstutstillingen 2012. (Foto: Oda Bhar)

Motstanden jeg kjenner, og enda mer mot Marte Gunnufsens installasjon i kjelleren, med lenkebur og lyden av Bachs Komm, süßer Tod i death metal-versjon, gjør det klart hvor mye fjoråret har endret. Tidligere hadde jeg knapt ofret et skuldertrekk på dette – før Utøya, og kanskje før Stig Sæterbakkens selvmord.

Marte Gunnufsen: "Komm, süßer Tod."

Utsnitt fra «Komm, süßer Tod» av Marte Gunnufsen. (Foto: Oda Bhar)

Vold finnes på utstillingen, også mer direkte. Mest grafisk er Odd Nerdrums maleri av to menn med lendeklede, en morder og hans offer. Det kunne ha vært en vanlig barokkpastisj, hvis det ikke var for pistolbeltet og skytevåpenet den ene retter mot den andre. Ved pistolens munning lyser gnisten opp, og offeret faller blodig bakover. Om motivet referer til Breivik eller uttrykker en mer personlig, biografisk aggresjon er ikke godt å si, men effekten er stor i denne rammen.

Odd Nerdrum: "No Witness"

Detalj fra Odd Nerdrums maleri «No Witnes». (Foto: Oda Bhar)

Mer subtilt behandles temaet i videoverket Five Parts – a Motholic Mobble (part 5), hvor Kaia Hugin har koreografert en slags dans oppned. En kvinne (eller flere) henger fra taket, vi ser armer og bein dingler ned i bildet. Så følger hodet, med håret hengende som glorie. Et nærbilde avslører en strime blod fra munnen, bevegelsene blir spastiske, før lemmene stilner. Er det en dødsdans? En mishandling, et selvmord?

Kaia Hugin: "Five Parts – a Motholic Mobble (part 5)."

Stillbilde fra Kaia Hugins videoverk «Five Parts – a Motholic Mobble (part 5)». (Foto av projeksjon: Oda Bhar)

Påfallende på årets Høstutstilling er et nesten fullstendig fravær av humor, glitter og stas. De fleste verkene er små og lavmælte, ofte lagd i beskjedne materialer. Jubileum til tross, den 125. Høstutstillingen går neppe inn i historien som et høydepunkt av sprelske eller nyskapende verk. Har det siste året gjort oss apatiske, heller enn handlekraftige? Forhåpentlig retter vi bare energien et annet sted enn før, noe en annen tendens kan tyde på: Mange av verkene har fokus på de nære ting.

Marthe Elise Stramrud: "Livingroom Poetics"

Bilde fra fotoserien «Livingroom Poetics» av Marthe Elise Stramrud. (Foto av foto: Oda Bhar)

Debutantprisvinneren Marthe Elise Stramruds Livingroom Poetics gir hverdagen en overraskende poesi gjennom smått absurde stilleben, som når et svart ullsjal henges over en kost med feiebrett, slik at toppen likner ei hette og siluetten blir mannen med ljåen.

Hanne Tyrmi: "Domestic Accidents"

Detalj fra «Domestic Accidents» av Hanne Tyrmi. (Foto: Oda Bhar)

I Domestic Accidents stabler Hanne Tyrmi kopper, kar og tallerkner opp mot et hjørne. Det er ikke det originale kjøkkenutstyret, men kopier i matt plastfolie, en dus og drømmeaktig siluett mot den hvite veggen. Er dette cocooning, redebygging mot trusler utenfra? Ved å kaste nytt lys på vanlige gjenstander ses hverdagslivet på en ny måte, mindre trivielt og med en frisk og velkommen magi.

Hanne Tyrmi: "Domestic Accidents"

Installasjonen «Domestic Accidents» av Hanne Tyrmi. (Foto: Oda Bhar)

Iscenesatte selvbilder (Bymuseet) 26. oktober 2011

Posted by Oda in Intervju, Klassekampen, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

– I dagens portretter kan hver person ha utallige identiteter. Tidligere måtte du gjerne nøye deg med én, sier Jorunn Sandstøl, avdelingsleder for samlingene og kurator for den nye utstillingen Fjes før Facebook – portretter gjennom 400 år på Bymuseet i Oslo.

[Intervju publisert i Klassekampen lørdag 22. oktober 2011.]

Av Oda Bhar (tekst)

Idag kan nesten alle drive med personlig iscenesettelse ved å legge ut fotografier på nettet. Bymuseet i Oslo  åpnet denne uka en utstilling som knytter digitale bilder opp mot tradisjonell portrettkunst.

– Bymuseet har 600 malte portretter. Vi viser omtrent 100 i denne utstillingen, sier kurator Jorunn Sandstøl.

Jorunn Sandstøl & Mette Møller Mork

Kurator Jorunn Sandstøl og kommunikasjonsansvarlig Mette Møller Mork ved Bymuseet i Oslo. (Foto: Oda Bhar)

Idealisert

De første maleriene viser maktmennesker fra 1500-tallet, før opplysningstida gir oss portretter med rekvisitter for kunnskap og interesser. På begynnelsen av 1800-tallet ser vi mer romantiske selvframstillinger, før bohemmalerne innfører en mer realistisk stil.

– Eldre tiders konger ble avbildet idealisert og verdig, siden portrettet skulle være kongens stedfortreder. Det var vanlig å lage mange kopier av hvert kongemaleri, slik at de kunne spres utover riket. Maleriet vårt av Christian IV er en kopi av en kopi, forteller kommunikasjonsansvarlig Mette Møller Mork ved Bymuseet.

På 1700-tallet ble miniatyrer like høyt verdsatt som store malerier. Denne av norske Anna Collett viser at også kvinner kunne være opptatt av lærdom og vitenskap. Merk rekvisittene: Passer og linjal, en arkitekttegning, bøker, en palett. Kunstneren er ukjent, kanskje er det et selvportrett. Malt ca 1760-65. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.

Familieportretter

Portrettkunsten omfatter også familieportretter. På et 1600-tallsmaleri ser vi en variant av den moderne storfamiliens «mine barn og dine barn», der selv mannens avdøde kone er sentralt plassert med et oppklarende dødninghode i hånda (bilde ovenfor).

– Legg merke til de avdøde barna som små engler på himmelen, sier Mork.

«Trond Clausen med familie» – både døde og levende. Malt av ukjent kunstner, antatt hollandsk ca 1640. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.

Demokratisering

Siden fotografiets oppfinnelse har portrettsjangeren blitt demokratisert. Utstillingen viser en vegg med fotovisittkort, noe som ifølge Sandstøl var populært i flere tiår.

– Fotografiet ble oppfunnet i 1839, og fra 1860-tallet kom de såkalte visittkortportrettene. Nå kunne nesten alle få tatt sitt eget portrett, med fine klær og i flotte miljøer. Noen har med seg rekvisitter på bildet: ei fele, ei avis eller bok. Etter hvert kommer de sporty naturkulissene, som når en ung mann lener seg mot en stor, kunstig stein. Selv Fridtjof Nansen ble ikke portrettert utendørs, men i studio, sier Sandstøl.

Visittkortportrettene ble svært populære fra 1860-tallet og omtrent seksti år framover. Folk ga dem til hverandre og satte dem i album, lagde sitt eget galleri over slekt og venner. (Bildene tilhører Bymuseet i Oslo. Avfotografert på utstillingen «Fjes før Facebook»av Oda Bhar.)

Digital fotovegg

Våre dagers mobilknipsing og nettpublisering gjør portrettet enormt tilgjengelig og utbredt, men det gir fotografiene lavere status. Mens du tidligere kanskje bare fikk ett bilde og dermed én identitet gjennom hele livsløpet, ser vi i dag en lek med sjangeren.

– På Facebook kan du skifte portretter hele tida, og trenger ikke engang bruke et bilde av deg selv. Noen vil bruke et bilde av fotballaget de liker, eller barna sine, sier Mette Møller Mork.

Moderne kunstnerportretter. Til venstre: Komponist og skribent Pauline Hall (1890-1969) malt av Cora Sandel i 1912. Til høyre: Aasta Hansteen (1824-1908), malt av Oda Krohg ca 1905. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.

Kunstnermalerier

Et eget rom i Bymuseet er satt av til nyere kunstnermalte portretter, hvor norske kunstnere har malt seg selv og sine venner.

Edvard Munch malte selvportretter og portretter av andre gjennom hele livet. Vi viser et flott selvportrett av Astrid Nørregaard, som nok skulle reklamere for henne som portrettmaler. Oda Krogh framstiller kvinnesakskvinnen Aasta Hansteen som gammel dame på en svært realistisk og absolutt ikke forskjønnende måte, sier Sandstøl.

Hun peker også på et portrett Christian Ross har malt av kvinnesakskvinnen Nini Roll Anker.

– Det er morsomt å se hvordan hun stiller seg opp med hånda i siden på omtrent samme måte som Christian IV i det gamle maleriet. Denne maktposituren ble nok tidligere mest brukt av menn.

Konge og feminist i samme positur? Til venstre Christian IV (kopi malt av H.V. Westergaard etter original av Karel van Mander, ca 1640) og Nini Roll Anker (malt av Christian Ross i 1892). Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum.

Utstillingen Fjes før Facebook – portretter gjennom 400 år kan ses i Bymuseet fram til 8. april 2012. Det er gratis inngang, og åpningstidene er tirsdag-søndag kl 11-16. Museet ligger i Frognerparken, nær Herregårdskroa.

[Takk til Bymuseet for lån av fotografier – den opprinnelige artikkelteksten i Klassekampen hadde færre bilder og kortere bildetekster.]