Tilværelsens abstrakte spor (Aase Texmon Rygh) 9. mars 2014
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Aase Texmon Rygh, abstrakt, Antoine Pevsner, Arnold Haukeland, August Ferdinand Möbius, Constantin Brancusi, dans, dOCUMENTA, Hans Arp, Henry Moore, Kunst, matematikk, møbius, møbiusbåndet, Museet for samtidskunst, Samtidskunstmuseet, skulptur
2 comments
Den norske modernismens grand old lady Aase Texmon Rygh framstår på Museet for Samtidskunst med et formspråk som er personlig, renskåret og grasiøst. Hun inntar plassen som en av våre aller største skulptører.
KUNSTUTSTILLING
Aase Texmon Rygh
Modernisme for alltid!
Museet for samtidskunst
7. mars – 28. september 2014
Å se så mange av skulpturene fra Aase Texmon Ryghs 60 år lange karriere på ett sted er en opplevelse som overvelder og vekker til ettertanke. Hvordan kan det ha seg at denne nestoren innen norsk modernisme ikke er mer kjent i allmennheten? Kanskje handler det om den lange kampen hennes for å bli akseptert, som førte til at hun lenge gikk glipp av utsmykningsoppdrag og utførte de fleste av sine tidlige verker i relativt små formater. En annen faktor kan være kjønnsaspektet, siden kvinnelige kunstnere som markerer seg i sin samtid likevel ikke nødvendigvis blir innkjøpt til museene. Det er å håpe at årets utstilling på Museet for samtidskunst bidrar til å trekke henne fram i lyset og gi henne sin rettmessige plass i publikums bevissthet.
Aase Texmon Rygh har kommet i skyggen av de mannlige modernistene, og har ikke fått den plassen i offentligheten hun fortjener, til tross for at hun i dag er en anerkjent klassiker. Nå vises hennes verker i en stor utstilling på Samtidskunstmuseet. FOTO: ANNAR BJØRGLI / NASJONALMUSEET
Skulpturene er gjerne det vi kan kalle ekte tredimensjonale, i den forstand at de ofte ser helt ulike ut fra nye vinkler. Et lite skritt til siden og du oppdager en ny linje, gå til motsatt side og du kjenner dem knapt igjen. Som mange modernister legger Texmon Rygh formen like mye i mellomrommet som i materialet, og overraskelsene kan like gjerne oppstå av luft som av bronse og tre. Små forskyvninger og dreininger av elementer skaper et forbløffende inntrykk av bevegelse, uten at figuren mister slutning eller balanse. To myke trekanter kan minne om en piruett, selv om det bare handler om to enkle former hektet i hverandre. Det vi ser er ikke menneskekroppen, men spor etter den, lik en metafor for grasiøs koreografi.
Den enkleste måten å visualisere en bevegelse på kan være gjennom geometriske grunnformer. Aase Texmon Rygh: «Piruett» (1951/2003). FOTO: NASJONALMUSEET / BØRRE HØSTLAND.
Det var på tide vi fikk en større utstilling av Aase Texmon Ryghs arbeider på et offentlig kunstmuseum i Norge, over tjue år etter at Henie Onstad viet henne en retrospektiv i 1992. Hun er en av våre største modernister, og har i motsetning de fleste kollegene vært tro mot det abstrakte formspråket gjennom hele karrieren.
Aase Texmon Rygh: «Sittende piker» (1974). FOTO: ODA BHAR.
Det går an å snakke om to hovedfaser, én hvor hun jobbet med forenkling av menneskelig figur, og én hvor hun jobber mer formalt med konstruksjon etter en geometrisk idé. Begge er godt representert på årets utstilling i Museet for Samtidskunst, som tar for seg kunstnerskapet på en bred og redelig, om enn noe tradisjonell måte. For meg var det en særlig glede å møte de tidligste skulpturene ansikt til ansikt, for ikke å si «live», for de kommer til liv når du sirkler rundt dem, som om de trenger en partner for å hengi seg til dansen.
Aase Texmon Rygh, noen verker fra den tidlige delen av karrieren. Foran: «Dans» (1955). Bak til venstre: «Reinlender» (1958). Bak til høyre: «Stor trepike» (1953). FOTO: ODA BHAR.
Aase Texmon Rygh (født 1925) var den første norske kunstneren som satset på abstrakt skulptur, noe som ga henne problemer med å bli anerkjent i samtida. Riktignok fikk hun gode kritikker, og vakte en viss oppsikt utenlands, men kunne ikke få utsmykningsoppdrag i Norge så lenge den naturalistisk orienterte billedhuggerforeningen avslo søknadene hennes om medlemsskap.
Om de stadige refusjonene skal en kollega ha sagt til Aase Texmon Ryghs mann: «Slipper vi henne inn, godtar vi en retning!» Her en faksimile fra Morgenbladet 1959. Foto: Oda Bhar.
Idag er vi så vant til det modernistiske formspråket at motstanden på 1950-tallet er vanskelig å forstå, men Texmon Rygh slapp ikke inn i foreningen før i 1963. Senere kom hun i skyggen av mannlige modernister som Arnold Haukeland, som skal ha fått æren for mye hun var først ute med. Idag er hun for lengst anerkjent som klassiker, og ble i 2001 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. I 2012 representerte hun Norge på kunstmønstringen dOCUMENTA i Kassel.
Aase Texmon Rygh: «TV-tittere» (1961). FOTO: ODA BHAR.
Møbiusbåndet er kanskje den formen Texmon Rygh sterkest forbindes med idag. Den ble oppdaget på 1800-tallet av en tysk matematiker, August Ferdinand Möbius, og kjennetegnes ved at en og samme flate både vender utover og innover. Ta et flatt bånd, vri det en halv gang og før endene sammen, så blir det mulig å følge overflaten med fingeren fra en side til en annen. Texmon Rygh oppdaget møbiusbåndet på 1980-tallet, og siden har arbeidene blitt mer formalt abstrakte og inspirert av matematikk.
Aase Texmon Rygh: «Rampejente» (1951). FOTO: ODA BHAR.
Hun har fjernet seg fra slektskapet med skulptører som tar utgangspunkt i menneskefiguren, som Henry Moore, Constantin Brancusi og Hans Arp, og nærmet seg uttrykket til konstruktivister som Antoine Pevsner. Det handler ikke lenger om avskalling og forenkling, men om geometrisk renhet og estetisering av matematiske symboler.
Flere av møbius-skulpturene til Aase Texmon Rygh har fått plass på utstillingen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.
For meg kan disse senere formene virke kjedeligere, men jeg skjønner jo at kjedsomheten baserer seg på en basal misforståelse. Jeg har problemer med å se objektene som annet enn fysiske gjenstander, men disse er egentlig ikke gjenstander, de er tanker. Tidligere var Aase Texmon Rygh opptatt av jordnære fenomener som dans, mens hun idag orienterer seg mot tilværelsens store sammenhenger, som evigheten og kosmos. Ved å vri og vende på en form som allerede er perfekt er det som om hun prøver ut universets egenskaper. Mens de tidlige skulpturene var spor etter bevegelse, er de senere spor etter tanker.
At Aase Texmon Rygh også kan tegne er det ingen tvil om. Her noen skisser fra salen med eldre, mer figurative verker. Foto: Oda Bhar.
Fakta: Aase Texmon Rygh
- Født 1925 i Langhamn i Troms.
- Begynner på Statens håndverks- og industriskole i Oslo.
- Får stipend og begynner ved Kunstakademiet i København.
- Gifter seg i 1949 med industridesigner Thorbjørn Rygh.
- Debuterer på Høstutstillingen i 1950.
- Første separatutstilling i Galleri Moderne Kunst i Oslo 1952.
- Deltar på skulpturbiennalen i Antwerpen 1957.
- Blir i 1963 endelig medlem av Norsk billedhuggerforening, etter flere avslåtte søknader. Stiller samme år ut ved kunstbiennalen i São Paulo, Brasil.
- Oppdager møbiusprinsippet i Paris 1981, men stiller ikke ut sin første møbiusskulptur før i 1989.
- Stor retrospektiv utstilling på Henie Onstad Kunstsenter i 1992.
- Blir utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 2001.
- Representerte Norge på kunstmønstringen dOCUMENTA 13 i Kassel i 2012.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen fredag 7. mars 2014.
En handlevogn til begjær (Ida Ekblad) 13. juli 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Anders Nordby, Andrea Kroksnes, Asger Jorn, Astrup Fearnley, Auschwitz, Bali, Berlin, Camilla Løw, ekspresjonisme, Ida Ekblad, Jean Tinguely, Jessica Simpson, Lars Vilks, Lights On, Louise Bourgeois, Marte Aas, Matias Faldbakken, Museet for samtidskunst, Nasjonalmuseet, Niki de Saint Phalle, oslo, Picasso, Robert Rauschenberg, Samtidskunstmuseet, situasjonismen, Snorre Ytterstad, Willy Wonka Inc
add a comment
KUNST: For å øke kraften i uttrykket maler Ida Ekblad med handlevogner fulle av jernskrot. I gummihjulene har hun skåret inn poesi.
KUNSTANMELDELSE
Ida Ekblad
Museet for samtidskunst
25. april – 15. september 2013
Mye har vært sagt om Ida Ekblads overgang fra moteriktig konseptkunst til dagens viltre oljemalerier i retroekspresjonistisk stil. Mange er kritiske, selv om det virker tidlig å forvente kontinuitet av en kunstner som har vært aktiv under et tiår. Alt i studietida gjorde Ekblad seg bemerket med vyer og eksperimentvilje, spesielt gjennom kuratorprosjektet «Willy Wonka Inc.» sammen med Anders Nordby. De viste mye som ble toneangivende i årene etterpå, blant annet yngre New York-kunstnere i sjokoladefabrikken på Grünerløkka.
Ida Ekblad under pressevisningen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.
De siste ukene har Banksalen i Museet for Samtidskunst vært omgjort til Ekblads atelier. Separatutstillingen som åpnet igår omfatter nylagde og eldre arbeider, og er del av serie med norske samtidskunstnere «midtveis i karrieren» som tidligere har omfattet Camilla Løw, Matias Faldbakken, Snorre Ytterstad og Marte Aas. Ida Ekblad har allerede hatt betydelig internasjonal suksess, og utfolder seg med selvtillit og energi. En avvæpnende frekkhet går tilbake til avgangsarbeidet fra Kunstakademiet i 2006, som senere vakte oppsikt på Astrup Fearnley-museets mønstring av yngre konseptkunst i 2008, Lights On. Den tidligere taggeren Ekblad satte et rebelsk fingeravtrykk på en plakat av Jessica Simpson, ved å klistre en rosa tyggis midt i øyet på den forførende popstjernen.
Ida Ekblad: «Political Song for Jessica Simpson to sing» (2006).
Mest interessant er Ekblad fortsatt når hun nærmer seg det konseptuelle. I Banksalen viser hun et titalls bilder malt med handlevogn, hvor hjulene er dyppet i maling og kjørt fram og tilbake over lerretet. I hjulene har Ekblad skåret inn ord fra egne dikt og tekster, som nedfeller seg i motivet. Tyngden på vognene økes ved å fylle dem med jernskrot, slik at de «trykker» bedre og forsterker kraften i bevegelsen. Vognene med skrot står igjen i salen, som selvstendige verk.
Handlevogn-verkene har Ida Ekblad lagd in situ i Banksalen. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.
En liknende stram ramme savnes i den andre større bildeserien på utstillingen, hvor flere bilder er sjokkerende dårlig malt, med pastose penselstrøk og rotete komposisjoner. Det er en gåte hvordan noen mene disse bildene ligger nær remakes av Asger Jorn og andre mestere, slik Andrea Kroksnes hevder i et katalogessay. I beste fall nærmer de seg graffiti eller ekspresjonistisk pastisj.
Bildene som er inspirert av ekspresjonisme er etter min mening de svakeste på utstillingen. Foto: Oda Bhar.
Derimot skal Ekblad ha honnør for uredd utprøvning og generell vilje til å ta plass. Mange har rost henne for å gi seg inn på et mannsdominert område, men som hun selv påpekte under pressevisningen: Vi skal ikke tro at modernistisk maleri har vært utelukkende macho, bare fordi de store museene i overveiende grad har kjøpt inn mannlige kunstnere. Noe liknende ble påpekt av kuratorene bak vårens store mønstring av feministisk kunst på Kunsthall Oslo, som mente at Nasjonalmuseet burde kjøpe inn alle verkene for å bøte på forsømmelsene. Eksempler på kvinnelige kunstnere som i likhet med Ekblad har jobbet med fynd og klem i store formater er Louise Bourgeois og Niki de Saint Phalle.
Detalj fra et av bildene hvor Ekblad har trykket ord med hjulene på handlevognene. Foto: Oda Bhar.
Ekblad trigges av eksotiske land og turistaktige opplevelser, som når hun i en landsby på Bali møter håndverkere som lager dekorative jernporter, og straks får lyst til å lage sin egen. Hun får lov til å bruke det som blir til overs fra arbeidet (mot klekkelig betaling, får vi håpe), og skaper et verket som blir et av utstillingens beste. «Untitled (Gate)» har en etterlengtet tvetydighet, med vakre ornamenter toppet av snirklete nonsensord med beklemmende likhet til teksten over porten til Auschwitz: «Arbeit macht frei.»
Enkelte verker er lagd i et verksted for metallporter på Bali. Foto: Oda Bhar.
På den annen side er metoden knapt nyskapende. Å leie seg inn i verksteder og få hjelp av håndverkere til å produsere i teknikker du ikke behersker har vært vanlig siden Picasso, og skrapmetall og drivved har vært brukt av så ulike kunstnere som Robert Rauschenberg, Jean Tinguely og Lars Vilks. Få av de eksotiske verkene når utosiver kulturell shopping, og framstår mest som sjarmerende anekdoter fra en ryggsekkturist.
I hjulene på handlevognene har Ekblad risset inn poesi, som «trykkes» på lerretene når vognene kjøres fram og tilbake over dem. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.
Å knytte Ekblad til den kunsthistoriske retningen situasjonismen, slik mange har gjort, virker dermed noe velvillig. Situasjonismen sprang ut av marxistisk tenkning på 1950/60-tallet, og ville ta byen tilbake fra kapitalismen. Det gjaldt å finne egne veier i et landskap overtatt av konsum, ved å «drive» rundt i byen. Når Ekblad plyndrer Berlin for skrotmetall virker det mest som en askeladdmetode, mens «drifts» for situasjonistene var en ideologisk handling, en slags fysisk-geografisk versjon av Freuds frie assossiasjons metode.
Ofte benytter Ida Ekblad funne objekter og bygger dem sammen til egne installasjoner. Foto: Oda Bhar.
Ekblad forholder seg eklektisk til kunsthistorien, og prøver ut det hun finner visuelt interessant. Enten hun plukker fysiske gjenstander fra forlatte industribygninger eller idéer fra forlatte kunstretninger, minner hun mer om sin egen generasjons byvankere enn tidligere tiders revolusjonære.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 26. april 2013.
Når musikk skaper liv (Samtidskunstmuseet) 30. oktober 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Catti Brandelius, Complaints Choir, Doktor Kosmos, Ellen Key, I Wish This Was A Song, Karl Ove Knausgård, Klagekoret, Michael Sailstorfer, Nasjonalmuseet, Oliver Kochta-Kalleinen, Sabrina van der Ley, Samtidskunstmuseet, Samtidsmuseet, Stina Högkvist, Tellervo Kalleinen
add a comment
KUNSTANMELDELSE: Musikk, sang og dans rister den gamle steinbygningen når Museet for samtidskunst åpner sin første gigantsatsning under direktør Sabrina van der Ley.
Camille Norment: «Rythm Wars – Crazy Army» (2012). Foto: Oda Bhar.
I Wish This Was A Song. Music in Contemporary Art
Museet for samtidskunst
14. september 2012 – 20. januar 2013
Museet for samtidskunst pleier å dele arealet opp i mindre utstillinger, men i høst er hele den gamle bankbygningen avsatt til samtidskunst og musikk. Det handler om å kombinere det visuelle med ulike former for organisert lyd, og jeg skal ikke juge: Langfra all lyden er musikk i vanlig forstand. Noe er eksperimentelt, men mist ikke motet, det er nok av verker som er lekne og følsomme, morsomme, frodige, absurde og vakre. Et stifinnerråd kan være å ikke begynne i første sal på høyre hånd, slik du vanligvis gjør på museum. Det er klart du skal se de mest utfordrende verkene også, men kanskje ikke med en gang. Start heller til venstre, hvor temaet er idoldyrkning, eller opp trappa med sang, dans, musikkvideoer og pussig skulptur.
«Her noise archive» (2005-pågående). Det gamle styrerommet på Samtidskunstmuseet er for anledningen forvandlet til et arkiv for kvinnelige kunstnere innen musikk- og lydkunst gjennom tidene. Foto: Oda Bhar.
Utstillingen er delt inn i sju «kapitler» (egentlig seks, siden det sjuende er et liveprogram). Inndelingen er ikke viktig, men illustrerer spennet. Hvert kapittel har fokus på ulike strategier for å benytte musikk i visuell kunst. Kuratorenes begrep «bildekunst» er brukt svært vidt, om bilder, skulptur, video og lys – alt som er synlig for øyet. Kapitlene Move it! og Sing along fokuserer på dans og sang, Looking to the Classics på idoldyrking og musikalske forbilder. Performative sculpture har å gjøre med skulptur som beveger seg, enten alene eller drevet av mennesker. Synesthesia er sanseforskyvninger, som når vi forbinder en lyd med en farge. Sounds of silence problematiserer musikk, hvordan vi lager den og ikke, som når Michael Sailstorfer har bygd et ubrukelig trommesett av metall fra en utrangert politibil.
Michael Sailstorfer: «Schlagzeug» (trommesett, 2003). Foto: Oda Bhar.
Av enkeltverker vil jeg anbefale dansesalen, hvor du med trådløse øretelefoner kan danse under lysgirlandere til en wienervals bare du og kjæresten hører – prøv for all del, ikke vær feig! Et annet rom er fylt med musikkvideoene til humorfeministen Catti Brandelius, tidligere medlem av popgruppa Doktor Kosmos, som skriver om dagligliv og identitet. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen når hun triller barnevogn gjennom forstaden, etter ei dårlig natt med ungeskrik og mannesnorking, og synger, som et kvinnelig motstykke til Knausgårds brølende 1800-tallsmann: «Detta var inte vad Ellen Key tänkte sej.» (Ellen Key: Svensk 1800-tallsfeminist fra overklassen som kjempet for at individet skulle få utvikle seg fritt.)
Det kanskje morsomste prosjektet er Klagekoret, Complaints Choir, som er et work in progress fra den finske kunstnerduoen Tellervo Kalleinen og Oliver Kochta-Kalleinen. De besøker ulike land og henter inn dagligdagse klager, gjør et utvalg og setter sammen en sang, før det hele framføres av et kor, filmes og legges ut på YouTube. Sjekk gjerne ut snuttene hjemmefra, flere av dem jeg så å museet ligger på nett. Kulturforskjellene er vittige: I Singapore klages det over prestasjonspress naboer, i Tokyo over jobben, i København over været og svigermor. Hva med den nyeste videoen, fra Oslo? Den må du til museet for å se.
«Complaints Choir of Norway» (2012, videostill). Foto: Oda Bhar.
Ambisjonene er svimlende på I Wish This Was A Song, og jeg kunne ha fylt flere sider med beskrivelser. Mange verk er selvforklarende, andre trenger kontekst, så mange vil ha glede av en omvisning. Museet har produsert en fantastisk katalog, som på enkel norsk gir bakgrunn til kunstnere og enkeltverk. Vi er mange som har vært spente på hvordan den nye tyske direktøren Sabrina van der Ley ville påvirke Samtidsmuseet, og med I Wish This Was A Song, kuratert i samarbeid med svenske Stina Högkvist, må jeg si at hun virkelig innfrir forventningene. Innslaget av tyske og andre Berlin-baserte kunstnere er ikke minst interessant, siden utvekslingen ellers gjerne går motsatt vei, med norske kunstnere som flytter til Berlin. La oss håpe at Samtidsmuseet fortsetter å vise slike muskler framover.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 17. september 2012.
Gaffa polert (Matias Faldbakken) 6. juni 2009
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Litteratur.Tags: Øystein Ustvedt, Børre Haugstad, gentrifisering, installasjon, Jackson Pollock, Knut Faldbakken, kongelige, konseptkunst, Kunst, Matias Faldbakken, Mette-Marit, Museet for samtidskunst, Samtidskunstmuseet, Shocked into Abstraction, Skandinavisk misantropi
12 comments
Ukas kunstgreie, eller sommerens snakkis for nyvoksne kunsthipsters, er at tidligere bad boy Matias Faldbakken har fått breie seg over hele den første etasjen i Museet for Samtidskunst. Matias har vært kjent for å provosere, både som tidligere ironisk-politisk konseptkunstner og forfatter av slem-ekle bøker (Skandinavisk misantropi-triologien). Det blir betraktet som et dristig trekk å gjøre ham museal allerede nå, noe jeg ikke helt skjønner, siden Matias åpenbart er blitt estetiker siden sist.
Matias Faldbakken: «Untitled (video sculpture)» (2005).
De tre romanene som bærer undertittel «skandinavisk misantropi», The Cocka Hola Company (2001), Macht und Rebel (2002) og Unfun (2008), ble publisert under kunstnernavnet Abo Rasul (ved debuten et pseudonym nesten ingen visste hvem skjulte seg bak), opprinnelig fordi Matias ville distansere seg fra sin far, den langt mer salongvennlige Knut Faldbakken.
Familien Faldbakken på Samtidskunstmuseet.
Også faren er til stede under vernissagen, og mens vi venter på Mette-Marit observerer jeg den reneste idyll av løpende barn og leende voksne i familien Faldbakkens hjørne, noe som gjør det stadig vanskeligere å beholde det mentale bildet av kunstneren som outsider og provokatør.
Børre Haugstad, Faldbakken-kritisk VG-journalist.
En som derimot lar seg provosere er denne mannen, Børre Haugstad. Han er kunstjournalist i VG, og legger dagen etter åpningen ut et videointervju med Matias, fullt av tradisjonelle jovial-provoserende VG-spørsmål som «ække dette bare en scam» og «bra timelønn på deg, førti tusen spenn for å splæsje litt maling?» Matias står lent mot en vegg og gløtter i kamera med utstudert coolness. «Nåja,» svarer han, «men jeg gjør det ikke ofte, så det blir ingen årslønn å snakke om.»
Matias Faldbakken: «Cultural Department» (2006).
Matias fikk sin street cred fra skating og tægging, noe som gjelder mange av konseptkunstnerne fra 1990-tallet. I likhet med kollegene benytter Matias idag de samme referansene i langt mer estetisert form, ved å kaste maling på rikfolks vegger à lá Jackson Pollock…
Matias Faldbakken: «One Tape Roll Measurement» (2009).
… eller lage geometriske mønstre ved å lime opp gaffateip og aluminiumsfolie på MDF-plater eller direkte på veggen.
Matias Faldbakken: «Untitled, MDF #12» (2009), detalj.
Han flørter også med popkultur og teknologi, blant annet ved stille ut en stabel videokassetter på gulvet, lage en skulptur av båndsalaten fra samme typen videokassetter (øverste bilde), og plassere tomme Marshall-høyttalere i et hjørne (et verk jeg har omtalt tidligere, i Vigelandmuseet 2007). Vi ser funksjonelle objekter berøvet for sin funksjon, noe som påpeker tidens forvandling av bruksting til skrot.
Matias Faldbakken: «Abstracted car» (2009).
Utstillingen omfatter også et utbrent bilvrak, som selvfølgelig gir en absurd kontrast til bløtkakeornamentene i den ærverdige banksalen. (En bildeserie fra brenning og flytting av bilvraket finner du her.)
Matias Faldbakken og HKH Mette-Marit.
Som kronen på verket i gentrifiseringen av Matias Faldbakken er det annonsert at kronprinsesse Mette-Marit vil åpne utstillingen. I dette tilfellet betyr det bare at hun stolprer inn på høye hæler, smiler fint og hilser på Matias, før hun setter seg ved siden av ham på en stol og lytter til en innledning av Audun Eckhoff.
Audun Eckhoff taler med Mette-Marit som publikum.
Senere på kvelden møter jeg en bekjent som sier: «Var du på åpningen? Så du de hælene? Tok du bilde av dem?» Ja, det gjorde jeg.
Oda Bhar: «Royal heels» (2009).
Noen flere bilder fra åpningen har jeg flickret her. Ellers vil jeg anbefale Nina Marie Haugen Holmefjords anmeldelse i Dagsavisen, som er er lagt ut på bloggen hennes Articulata. Du kan også lese Natt&Dags innføring myntet på nybegynnere, selv om jeg nok synes de undervurderer publikum.
Oda Bhar: «Royal chairs» (2009).
Utstillingen Shocked into Abstraction av Matias Faldbakken står i Museet for samtidskunst fram til 9. september.
Bharfot 