jump to navigation

Prisvinnerne (Film fra Sør) 24. oktober 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Video.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
10 comments

Film fra Sør-festivalen er over for i år. På kinoene pakkes filmene sammen og sendes tilbake til fjerne strøk: Striekledde kasser fra India, ramponerte pappesker fra Afrika, de sekskantede blikkoffertene fra Sør-Amerika. Søndag kveld ble årets priser delt ut på Filmens Hus, noen til glede, andre til sorg for den som hadde egne favoritter.

Programsjef Julie Ova i Film fra Sør bak en stabel eksotiske filmbokser på Vika.

Programsjef Julie Ova i Film fra Sør bak en stabel eksotiske filmbokser på Vika.

Waltz with Bashir (regi: Ari Folman) stakk av med både Publikumsprisen og Oslo Kinos Lanseringspris, noe som innebærer at den vil bli vist på NRK, og motta markedsføringsstøtte når den skal opp på kino. Prisdryss kan skje når én film til de grader er bedre enn alle andre, på den annen side er det jo litt synd for andre filmer som kunne trengt pengene mer. At Waltz with Bashir skal settes ordinært opp på kino var bestemt før festivalen, så prisene endrer ikke noe vesentlig for den. Når det er sagt var jeg selv så lamslått etter å ha sett den på en morgenforestilling, at jeg måtte ta filmpause i flere timer etterpå. Det kjentes som om opplevelsen ikke kunne toppes, og jeg måtte fordøye den grundig før jeg kunne ta inn noe mer.

Helt kort er dette en israelsk animasjonsfilm om krigstraumer. Tjue år etter krigen i Libanon får filmens hovedperson, som er filmregissør, besøk av en venn som har mareritt om krigsopplevelsene sine. Det slår regissøren at han selv mangler minner om krigen. Han husker bare permisjonene, ned til minste detalj. Men samme natt får han et mareritt, som deretter gjentar seg hver eneste natt. Han oppsøker en annen venn som er psykolog, og blir anbefalt å oppsøke medsoldater fra dengang. Hvis du ikke husker det som skjedde kan de kanskje fylle ut bildet for deg? Regissøren følger rådet, og så er arbeidet med traumene i gang. Historien avdekkes bit for bit, og samtidig kommer følelsene tilbake.

På forhånd hadde jeg mange fordommer mot denne filmen, men alle viste seg å bli avkreftet. Det er ingen begredelig historie, bare smertefullt menneskelig. Til tross for vakre bilder var det ingen estetisering av vold. Jeg ble sittende fjetret foran ondskapen og meningsløsheten, og det samme gjaldt visst andre, det var knappenålsstille i salen. Regien er stram, ingen scene virker overflødig – noe jeg mistenker kunne blitt annerledes i en vanlig film med samme tema. En animert scene er kanskje så dyr at det ikke frister å planlegge løst? I vanlig film er det lett å la kamera gå, vanskeligheten ligger i sammenklippinga – og det koster å legge til et par dagers ekstra etterarbeid/klipp.

Blikkbokser med film kommer ofte fra det amerikanske kontinent.

Blikkbokser med film kommer ofte fra det amerikanske kontinent.

Det er også noe med det tegnede formatet som passer bra til tunge temaer. Kanskje handler det om hånda, strekene, de forenklete fargene, alt som skiller animasjon fra foto? Kanskje gir dette oss det rette paradokset av distanse som åpner for økt innlevelse. Der vanlig film kjennes for direkte og brutal, og gir meg lyst til å dekke over øynene i sterke scener, kan en tegning skrelle bort det overflødige, destillere og rette fokus mot det som er alltid er kjernen i politiske spørsmål: menneskelig opplevelse på mikroplan.

Selv amerikanske filmskapere er klar over dette, når de i det siste har gjort flere forsøk på animert behandling av kompliserte miljøspørsmål. I Biefilmen forsvinner blomster og planter når biene går til streik, noe som fører til at hele planeten trues med sult. Høyaktuelt idag hvor verdens biebestand synker dramatisk grunnet en mystisk insektsykdom. I høstens pixarfilm Wall-E må menneskeheten sirkle planløst rundt i verdensrommet i 700 år, etter å ha gjort planeten ubeboelig. Det har undret meg at det underliggende økologiske budskapet ikke har fått større oppmerksomhet, men kanskje var det for godt kamuflert under «søte» dyr og roboter med friske oneliners.

Wall-E på norsk høstløv, oktober 2008.

Wall-E på norsk høstløv, oktober 2008.

Film fra Sørs egen hovedpris Sølvspeilet gikk i år til den iransk-afghanske filmen Buddha Collapsed Out of Shame. Dette er en mer tradisjonell politisk film, hvor vi opplever krigens traumer indirekte ved å være vitne til barns lek. Regissør Hana Makhmalbaf har fått mye oppmerksomhet på festivaler verden over, både fordi hun er en sjarmerende og talefør ung kvinne (18 år gammel da hun laget filmen) og datter av den smått legendariske iranske filmskaperen Mohsen Makhmalbaf. Dette er bakgrunnen for at Film fra Sør markedsfører henne som en iransk Sofia Coppola, men ved nærmere ettersyn viser bildet seg å være mer komplisert. Ved å lære opp familien sin i kunsten å lage film har Mohnsen Makhmalbaf greid å få fram et helt Makhmalbaf-filmdynasti. Filmen til Hana (f. 1988) har manus av moren Marzieh (f. 1969), er produsert av broren Maysam (f. 1981), og søsteren Samira (f. 1980) blir nevnt som en viktig rådgiver. Vi kan jo bare forestille oss hvordan far Mohsen (f. 1957) sitter og trekker i trådene bak alt dette.

Filmkasser med strie kommer ofte fra India.

Filmkasser med strie kommer ofte fra India.

Dessverre greide Buddha Collapsed Out of Shame aldri å overbevise meg. Jeg fikk tvert imot inntrykk av en mediehype, grunnlagt på slektsromantiseringen ovenfor. Filmen har mange av den typen elementer som pleier å ødelegge «eksotisk» film for meg: Langsomt tempo uten åpenbar hensikt, opplagte og politisk korrekte problemstillinger (ja huff, å være kvinne i Afghanistan kan ikke være lett), vektlegging av tablåer snarere enn handling (støvete barn som løper mellom vakre fjell), og velment, men klønete personinstruksjon. Greit nok med søte unger og en påminnelse om hvor brutalt de kan behandle hverandre, men dette har vi da sett før? Den største svakheten synes jeg er at den lille jenta aldri virker redd, selv i svært skremmende situasjoner. Jeg antar hun skal være modig og tapper, men når du er fem år og en gjeng rasende tolvårige gutter prøver å grave deg ned i ei grøft og steine deg? Teorien er at jenta er for liten til å skjønne at det ikke er en lek, men de fleste barn gjør vel motsatt? Selv leken kjennes blodig alvorlig i den alderen.

Men for all del, mange var uenige med meg om kvaliteten, og filmen kommer altså ordinært på kino, ihvertfall i Oslo. Gå gjerne og se den, og døm selv. Her er traileren, dessverre tekstet på fransk, men du får uansett et visst inntrykk av barneskuespillerne.

Filmkritikerprisen FIPRESCI, som tildeles av en internasjonal jury, gikk i år til den kinesiske filmen 24 City. Fortellerspråket er dokumentarisk, og består av intervjuer med innbyggerne i et boligområde i Chengdu, en storby i provinsen Sichuan. Det handler om et lite samfunn i samfunnet, som har eksistert rundt en framgangsrik fabrikk, men som nå går i oppløsning ved overgangen til det postindustrielle samfunn. Filmens kvaliteter ligger i de sterke historiene, som aldri får en direkte negativ valør, men preges av den bittersøte ettertanken de fleste som lever lenger enn til fylte 35 vil oppleve. Jeg liker kontrasten mellom de unges naive framtidstro og egoisme, og de eldres mer nyanserte, ofte desillusjonerte, men også berikende perspektiv.

Vi møter den pene jenta som var fabrikkens «Lille Blomst», men lot frierne passere én etter én, og aldri fikk barn, og nå finner størst glede i å synge karaoke med kolleger på bar. Vi møter gutten som drømte om å studere, men lot foreldrene overtale seg til å velge «trygt» fabrikkarbeid, noe som dengang betydde en rekke privilegier: et avsperret boligområde, butikker med bedre utvalg, egne kinoer og skoler. Nå legges fabrikken ned, området bygges om til luksusboliger, og mannen, som i mellomtida er blitt underdirektør, finner ut at livet aldri er helt trygt. Og likevel virker det ikke som han angrer, der han sitter og forteller stolt om familien sin.

Julie Ova og maskinist Kjell Nyhus på bakrommet, Vika kino.

Julie Ova og maskinist Kjell Nyhus på bakrommet, Vika kino.

Den sterkeste historien tilhører et kvinne som har tjent godt hele livet og jevnlig sendt penger til familien på landet. Men nå er hun «gammel» (etter kinesisk målestokk, dvs midt i femtiårene), og velferdsordningene forsvinner med fabrikken, slik at søsknene på landet må sende penger til henne. Men gradvis rulles den virkelige tragedien opp. Det viser seg at kvinnen har mistet et barn, og ikke på noen vanlig måte. Som ung reiste hun til Chengdu for å arbeide på fabrikken, sammen med en rekke ungdommer i samme situasjon. De dro oppover elva Yangtze med båtbytte i byen Chongqing, og under dette båtbyttet, i mylderet på kaia, forsvant den lille sønnen hennes, bare 3 år gammel. Sammen med mannen sin lette hun i flere timer, løp omkring og ropte og gråt, uten resultat. Da tida for båtens avgang nærmet seg nektet hun å dra, men ble trukket med til båten av de andre. Individuelle hensyn kunne ikke tas i det kollektive Kina. Det er hjerteskjærende når hun sitter i intervjuet og sier: Vi var viktige for fabrikken, arbeid ventet som vi måtte gjøre, derfor måtte alle med båten, jeg skjønner jo det.

Filmkritikerprisen innebærer dvd-lansering, så 24 City kan du se hjemme hvis du vil. Jeg har ikke funnet noen trailer, men klippet ovenfor er et tv-innslag hvor regissør Jia Zhang Ke snakker om valget sitt med å blande fiksjon og virkelighet. For ja, noen av figurene som intervjues er skuespillere, og vi får ikke vite hvem. Men ifølge Jia er en blanding av fiksjon og dokumentar den beste måten en film kan fortelle sannheten på.

Oppdatering 1: Jeg glemte å fortelle at det som inspirerte meg til å se Waltz with Bashir, tross opprinnelig skepsis, var to gode bloggposter: Karsten Meinichs anmeldelse etter festivalen i Karlovy Vary, og Eirins inntrykk og tanker på ogjegbare.

Oppdatering 2: En helt annen (og positiv) opplevelse av filmen Buddha Collapsed Out of Shame kan leses på bloggen Kvinnekonger. Og jeg gir dere et kort sitat: «Far Mohsen har nå sagt seg ferdig som filmskaper og er gått over til å være en filmskaperskaper.»

Advertisements

Øya 2008: Kino 25. august 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Musikk.
Tags: , , , , , , , , ,
2 comments

Jeg er ikke helt ferdig med Øya ennå, merker jeg. Tirsdag 5. august var det kickoff med klubbnatt og konserter over hele byen, og dessuten Øyakino på Eldorado. Det er tradisjon med minikonserter i forhallen, men hva som skjer neste år er i beste fall uklart, siden hele området hvor bandet står nedenfor skal bygges om til en diger kiosk.

I år var Hope I Die Virgin først ut til å spille, mye fordi de betraktes som et up-and-coming band. De har vært undergrunn et par år allerede, står kanskje i startgropa til noe mer, er ihvertfall midt i tida når det gjelder sjanger: indie, shoegaze, postpunk, litt sånn ungt og sårt og desperat.

De overbeviste ikke verst på Eldorado: I overetasjen kjentes lyden som en syklon under glasskuppelen, et par eldre folk skyndte seg mot salene med hender over ørene. To av låtene kan du laste ned gratis fra Urørt her.


Etterpå så jeg den fantastiske konsertfilmen Lou Reed’s Berlin, som dessverre ikke får ordinær kinooppsetning i Norge. Men dvden skal være like om hjørnet, ifølge fr.martinsen er datoen 7. oktober.

For meg var høydepunktet låta Candy Says med den überfølsomme sangeren Antony, og utrolig nok fant jeg nettopp dette klippet på youtube. Den vakre sangen, det barnslig runde ansiktet som liksom ikke passer til stemmen, de urolig tvinnende hendene kamera stadig dveler ved – du kan få tårer i øynene av mindre, og til slutt ser vi Lou Reed bare stå der og se på sangeren, før han rister på hodet og sier lavt: Antony.

De øvrige postene mine fra årets Øya var liveposter: Twittermeldinger med fotografier. Du finner dem her: Onsdag 6. og lørdag 9. august 2008. Jeg dekket også Øyafestivalen lørdag ifjor: Musikk, attitude og festivalmote.

Oppdatering: Hvis du vil vite mer om Antony Hegarty har fr.martinsen skrevet flere gode poster, bl.a her og her. Jon Inge Faldalen hadde en sak i Morgenbladet da Antony sang på Lillehammer ifjor, og Marianne Natvig har brukt ham i en masteroppgave om androgyne popstemmer, intervju her.

Kos deg du! (Sex and the City) 7. juni 2008

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , ,
45 comments

Hva skjer hvis du tar 400 stivpyntede jenter, plasserer dem på en fest uten gutter, og instruerer dem til å kose seg? Jeg ser resultatet rundt meg i dette øyeblikk. De smser. Overalt står det jenter med mobilen i hånda, helst sånne du kan klappe opp, med deksel i ulike nyanser av rosa, og de skakker på hodene, med tunga i munnviken, og svaier på de høye hælene sine, mens de stirrer intenst på displayet.

Vi har vært på premieren til Sex and the City: The Movie. Ikke en hvilken som helst premiere, men den såkalte VIP-premieren, som semi-kjendisene har kjempet om billetter til helt siden filmbyrået annonserte den. Oslo Kino har fått utallige mailer, enda vi ikke hadde noe å gjøre med fordelingen, det var ikke vår forestilling, selv om den foregikk på Klingenberg, men det visste ikke folk, så de skrev til oss og spurte: jeg er den og den, kan jeg få? Enkelte nøyde seg ikke med et nei, de fortsatte: vet du ikke hvem jeg er? hvem som er faren min? (i mange tilfeller gjorde vi ikke det)

Det var som på film. Og det er kanskje premierefesten også. Men isåfall en ganske kjedelig film, med altfor mange statister, hvor manuset mangler og stjernene brøt kontrakten like før innspilling. Jeg ser ikke mange kjendiser, ingen Pia Tjelta, ingen Mia Gundersen, og jeg vet ikke hvilke andre jeg hadde ventet, men den eneste jeg kjenner igjen er Baron von Bulldog som henger i et hjørne omgitt av modeller. Kanskje finnes det kjendiser her som er ukjente for meg, som den blonde Paris Hilton-klonen som steg ut av en sportsbil, og fikk tre fotografer med penisforlengerkameraer til å knipse vilt. Hun ble dratt ut av bilen av en ung sjåfør med det sleskeste smilet jeg har sett, men han gikk i det minste ut av bilen, åpnet døra og trakk henne opp av setet, fordi hun på egen hånd ikke kunne reise seg på de høye hælene.

Men kanskje var hun kjendis, og jeg ergrer meg nok en gang over Kollega B, som er fast Se&Hør-leser og sikkert kunne veiledet meg, men som feiget ut i siste liten og gikk rett hjem etter filmen. Hun kom ikke engang ut av salen for å si fra, men smset mens jeg ventet ute i Borggården, «jeg blir ikke med, men kos deg du!» Jeg tenkte: hva faen, kos deg du!? Og for tredje gang idag? Hva tenker jenter når de sier slikt til andre jenter, jeg ditcher deg i siste øyeblikk, men bry deg ikke om det, du greier deg jo fint uten meg, og hvis ikke så pytt, jeg driter i deg. Tidligere på dagen har Kollega A gjort det samme, pluss ei god venninne, som riktignok ikke visste at jeg endte opp aleine, så hun er unnskyldt, men ikke kollegene. Uansett lurer jeg på hvorfor alle tre avsluttet med «kos deg du». Nå står jeg her og glor for meg selv, en papptallerken sushi i den ene hånda, et plastbeger yoghurtis i den andre.

Digresjon: elendig sushi, la deg IKKE friste av det nye tilbudet som kommer, «lag din egen sushi, direkte fra frysedisken», den smaker INGENTING, først var jeg usikker på om det var dvask røykelaks på ris, men nei, det var rå gammel fisk, og stol på meg, som er sushi-elsker, dette holder bare ikke! Derimot var yoghurtisen god. Jeg anbefaler alle smakene jeg prøvde, som var karamell, sjokolade, mint og kirsebær, og ifølge Kollega B var resten like gode. Vi fikk samme is i foajéen og hun rakk å smake på alt, gikk fram og tilbake og hentet stadig nye begre med en liten klatt, før hun spurte demogutten: kan jeg ikke få mer i begeret, så slipper du å bruke så mange, men demogutten eide ikke humor, han bare brølte: hva!!?

Selve filmen er det ikke stort å si om. Jeg hadde de verste forventninger, men så hører jeg også til dem som ikke orket tv-serien, hovedsakelig på grunn av den grusomme voiceoveren som messet fram hobbypsykologiske visdomsord. Dessuten drømmer jeg ikke om designerklær, er uinteressert i vesker og sko, og har aldri funnet noen særlig trøst i shopping. Så jeg er ikke målgruppa. Uansett får du ingen spoilere av meg, rett og slett fordi det er unødvendig, plottet i filmen er en eneste spoiler, jeg skjønte allerede under fortekstene hvordan det ville gå med hver eneste karakter.

Likevel må jeg innrømme at da jeg satt der i salen med 400 andre jenter i flotte kjoler og ubrukelige sko, og vi hadde fått hver vår goodiebag med en lang kjole og noen obskure hudkremer, og folk fniste og sammenliknet, og jeg var den eneste på raden som våget å smake på innholdet i sugerørene, og alle ble glade da det viste seg å være bruspulver, og filmen begynte og alle klappet av forventning – da følte jeg meg lykkelig innhyllet i et jentefellesskap som skulle vare i 2 timer og 26 minutter.

Nå står jeg her på festen og savner den rosa sjampanjen fra vorspielet. Den finnes på festen også, men ikke gratis, og køen foran baren er enorm. Jeg smatter på isen og godter meg over at Kollega B kunne fått så mye is hun ville her. Så nå kan hun angre. Eller også ikke. For dette er nok den dølleste premierefesten jeg har vært på. Hvorfor? Er det mangelen på bransjefolk, at alle er jenter, at vi har pyntet oss for mye? Mine manglende venninner kunne være problemet, men det ser ut som de fleste føler som jeg. Når jentene ikke smser sitter de strødd rundt i sofaene med matleie uttrykk, eller vandrer nysgjerrig omkring, langsommere når de oppdager at ingenting skjer, annet enn på scenen, hvor en kvinnelig DJ står og gjesper.

Jeg blir ikke lenge. Etter en knapp time gir jeg opp, mett på is og dårlig sushi, og fornøyd med at jeg både har sykkel og gode sko som tar meg hjem. Jeg ruller ned gata fra Ballroom til Wessels plass, går av sykkelen, setter meg på en granittkant og dingler med beina. På det kvarteret jeg sitter der kommer flere festjenter gående, langs den vakre murbygningen til Frimurerlosjen, med svingende papirposer, kanskje for å minne seg selv på hva de tross alt fikk ut av kvelden, en goodiebag og en middelmådig film.

Jeg vender blikket mot himmelen, hvor tårnseilerne suser i akrobatiske sirkler og skriker de utenomjordiske skrikene sine, yndlingsfuglene mine, som i år kom tilbake nøyaktig på fødselsdagen min, to uker før de pleier. Jeg tenkte uvilkårlig at det var et godt tegn, selv om jeg ikke tror på tegn, men jeg ble uansett glad, og det blir jeg nå også, mens fuglene suser over meg og likner russiske jagerfly, som i sin tid ble bygget med dem som modell. Dette får meg til å tenke, selvfølgelig banalt, at også folk burde ha slike forbilder, fugler med luft under vingene, istedenfor søkkrike damer som sminker seg som transer og bare ser sin egen forbruksboble.

Hvis du vil lese mer om filmen Sex and the City kan jeg anbefale Erik Alvers anmeldelse i Dagbladet (enkel og grei) eller Kjetil Lismoens i Morgenbladet (grundig om forskjellen på amerikansk tv og film). Etter å ha sett reportasjon i VG fant jeg dessuten ut at jenta i sportsbilen var Pia Haraldsen, og at jenta med kveldens mest gjennomsiktige kjole (selvfølgelig) var Marianne Aulie. Se VGs bilder og intervju med disse to her.

Oppdatering 12. juni 2008: I går kveld var Baron von Bulldog innom bloggen min og avkreftet at han var tilstede på festen. Mannen som sto i et hjørne omgitt av modeller var derimot Jono el Grande, som i løpet av natta ble identifisert av mine utmerkede Twitter-venninner og kjendiskonsulenter Prinsesse Ragnhild og Frøken Skavlan. Til hjelp hadde vi dette bildet fra kjendispartybloggen Oslonights. Takk til dere, og til Baron von Bulldog for besøket og oppklaringen!

Only just begun (Ingrid Olava) 4. februar 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.
Tags: , , ,
4 comments

Konsert på Gimle kino under filmfestivalen, Ingrid Olava på piano i foajéen. Folk sitter og står omkring i lokalet, fra innerst ved baren til ytterst ved kassa, det er fullt, men ikke verre enn at du kan smyge deg rundt.

gimle-konsert-ingrid-olava.jpg

Ingrid Olava er et av årets musikkhåp, en singer/songwriter uten gitar, men med gode pianoferdigheter. Hun spiller en slags melodiøs folk/pop/rock med innslag av blant annet tango og fransk kafétradisjon.

ingrid-olava-close-synger2.jpg

Ingrid Olava omtaler seg selv som sjenert, men det merket vi ikke på Gimle. Hun sang sterkt og klart, med variert og klatrende stemme, og pianoet klang varmt i dette lokalet hvor alle flater er dekket av tre.

ingrid-olava-close-smile.jpg

Legenden går slik: Som seksåring fant Ingrid Olava et piano i naboens kjeller, og begynte å komme så ofte på besøk at naboen måtte be foreldrene skaffe eget piano. Som 20-åring sang hun offentlig for første gang, så ble hun korist for Madrugada, men turnert sommerfestivalene alene i 2006.

ingrid-olava-close-blurry.jpg

I 2007 vakte hun oppsikt på By:larm i Trondheim med låta Only Just Begun, som nettopp er utgitt på single. Og jamen fins ikke videoen på Youtube!

Her kan du lese en reportasje fra Aftenposten om filmopptakene i Maridalen. Under filmingen ble musikken kjørt på høyere hastighet enn normalt, slik at bildene ble litt usynk med musikken på videoen. Tanken var at dette ville føre til en drømmende og vektløs kvalitet. Mer snacks: Låta skal være inspirert av Balladen om Bonnie & Clyde, og Ingrid Olava kaller den et forsøk på å finne sin «indre Jane Birkin». Forøvrig fikk vi vite at hun er Tim Burton-fan, og derfor glad for å få varme opp foran hans nye film Sweeney Todd i går.

carina-og-ingrid-olava.jpg

Jeg fortsetter min nye tradisjon med bilder av flinke bakfolk. Ovenfor går festivalansvarlig Carina Westli Jørgensen av scenen etter å ha introdusert Ingrid Olava, og nedenfor ser du lydtekniker Willie Dynamite, som ellers spiller i rockebandet Tsunami.

willy-lydmann.jpg

Gimle filmfest fortsetter t.o.m 7. februar, med både film og gratiskonserter. Ikveld mandag 4/2 spiller Ila Auto kl 20.30, imorgen tirsdag 5/2 kan du høre Legs 11 kl 20. Torsdag 7/2 kl 20 kommer Sondre Lerche, som har laget filmmusikken til avslutningsfilmen Dan in Real Life.

Alle foto: Oda Bhar. 

Min egen daimon (Pullman) 6. desember 2007

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur.
Tags: , , , ,
25 comments

Jeg vil også ha min egen daimon. Et dyr som er den fysiske manifestasjonen av mitt eget sinn, slik at jeg alltid har en følgesvenn. Jeg vil ikke ha et voksent menneskes daimon, alltid med likedan form, men et barns, som stadig skifter skikkelse. Den kan være mus eller røyskatt, fugl eller tiger, alt etter hvordan jeg føler meg, hva jeg trenger, og hvor mye jeg våger.

colosseum-icebear-closeup.jpg

I filmen The Golden Compass, basert på Philip Pullmans bøker, møter vi mennesker som likner på oss, men i en parallell verden. Vi får vite at ulike verdener har ulike særtrekk. Hos oss er sjelen inne i kroppen, andre steder går den ved siden av kroppen i form av et dyr. I kompassets verden finnes også andre skapninger. Heksene trenger ikke ha sjelen sin nær, men kan slippe den løs over store avstander. Isbjørner har ingen daimon, men et skjold fullt av kraft som hjelper dem å slåss. Men én ting har alle felles: De trenger kontakt med sin egen essens. Tar du fra isbjørnen skjoldet, eller mennesket sin daimon, blir det ikke annet igjen enn et tomt og viljeløst skall.

icebear-attacks-girls.jpg

Så er det dette kompasset, som skal vise vei i en farlig og kaotisk verden. Det handler selvfølgelig ikke om geografi, men om mening. Kompasset kan bare leses av en eneste person, med spesielle egenskaper. Det er frelsertemaet igjen, varslet i mytene og hyllet i religionen, hvor et etterlengtet barn, født i Betlehem eller skjult i matrisen, blir gjemt for fienden lenge nok til å rekke å vokse opp, men når vi kommer inn i historien er gjemmestedet avslørt og kampen kan begynne. Frelseren er enten entydig god, eller også sentrum for kampen mellom det gode og onde. Det kan finnes en god og en ond forelder, slik at kraften er sterk, men også potensialet for fristelse og destruktivitet. Jeg skal ikke røpe hvilken versjon vi møter her, bare nevne at tankegodset også har sterke innslag av østlig filosofi.

«You must not grasp for the answer. Hold the question in your mind, careful as if it were a living thing.»

For å finne sannheten må du ikke gripe hardt etter svaret. La spørsmålet hvile forsiktig i sinnet, som om du hadde en levende skapning i hånda. Lukk øynene mens kompasset snurrer, vent og la bildene komme til deg. Bare slik kan du finne det virkelige svaret, som ligger under overflatene.

colo-front-kompass-cut.jpg

Jeg så Det gylne kompasset under festpremieren i Colosseum kino. Det var hekserøyk og snømaskiner, en utstoppet isbjørn og uniformerte vakter med hver sin doberman pincher-daimon. Det blir sikkert mindre virak på kinoen i ditt nabolag, men løp og se filmen likevel. Den er magisk!

kompasset-closeup.jpg

Noen ganger blir verden for påtrengende, og jeg trenger mørket. Da kryper jeg ned i senga og drar dyna over hodet, mens jeg hvisker med meg selv. Eller er det meg selv? Kanskje har jeg alt min egen daimon.

Flyktige bilder (Film Fra Sør) 19. oktober 2007

Posted by Oda in Film, Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst.
Tags:
6 comments

Filmfestivalen, slik jeg ser den fra innsida, utsida. Spredte bilder når jeg går inn i salen for å sjekke, korte glimt i starten eller slutten av en film, før jeg løper videre. Halve debatter, et kvart øre på innholdet, fokus på det tekniske anlegget, mikrofoner jeg kobler og dunker lett på for å sjekke at det kommer lyd. Strømmer av publikum i døra, never som rekker fram billetter, festivalkort som flippes hurtig opp, andre som må letes fram fra dype vesker.

ffs-eye-blue.jpg

Bak kulissene lagres det ruller med film overalt, skeive stabler som truer med å rase, pappesker fra India, blikkbokser fra Afrika. En film sitter fast i tollen langt borte, kanskje i Belgia, blir det sagt, men regissøren er kommet og krever å få filmen sin vist. Vi venter og venter, må avlyse dag etter dag, før vi til slutt går med på å vise en dårlig versjon på dvd, hjemmebrent.

memories-of-matsuko.jpg

Siste festivaldag er jeg utslitt av film og havner på vernissage, en retrospektiv fotoutstilling, Norsk kunstfotografi 1970-2007. Jeg blir stående midt på gulvet og blunke, ute av vater etter den hektiske uka, glimtene og klippene fortsetter å snurre, en ujevn strøm av stillbilder, hengt opp på veggen og netthinna. Folk slentrer omkring med vinglass i hånda, den vanlige blandinga av gode borgere, kulturkjendiser og kunststudenter, i et hjørne står statsministeren med frue, de ser ikke på bildene, men konverserer et annet par.

jens-og-t-folk-u-bein.jpg

Langsomt faller jeg til ro, og går rundt for å kikke. Det ene bildet etter det andre, industrilandskaper, mennesker, dyr og natur. Og kanskje er det bare meg, eller kanskje filmfestivalen, særlig lydbildeforedraget noen dager før, i etterkant av den chilenske filmen City of Photographers, da fotojournalist Harald Henden viste egne bilder fra kriger og katastrofer, mens han snakket om angsten og tankene, menneskene og skjebnene, på en lavmælt måte som gjorde slikt inntrykk på meg. Kort sagt, kanskje er det bare denne uka. Og likevel. Blir ikke kunstfotografier altfor statiske?

hestebilde-m-luejente.jpg

Jeg mener, alle disse bleke menneskene, ubehagelig oppstilt med tomme blikk og pastellfargete klær. Den norske naturen, fra utstudert mektige vinkler. De overdrevent kalde bylandskapene, med stygge og ruvende bygninger. Noen vakre dyr, noen nærbilder av vekster, et portrett av en hekk. Greit nok. Men har det betydning? Er det sterkt, viktig og menneskelig?

curtain-mugaas.jpg

Etterhvert finner jeg bilder som har spor av poesi og dynamikk. Et nærbilde av nakne føtter som tar sats foran et stup, sola gjennom ei oppkneppet skjorte, en mann bak et forheng (Curtain, Eline Mugaas 1999). Men jeg blir ikke kvitt følelsen av lunkenhet, at bildene ikke bare er kunstfotografier, men kunstige fotografier, tatt med øyet, uten hjerte, og mangler lidenskap.

hestebilde-utsnitt1.jpg

Jo mer jeg går rundt, jo mer får jeg følelsen av at de beste bildene nærmer seg dekor. Jeg faller for et luftfotografi av hester, så jevnt plassert på en flate at det likner mosaikk, de mørke siluettene og enda mørkere skyggene, hver hest med en skyggehest under føttene, og når jeg fotograferer får de selskap av nye skygger, avspeilinger av menneskene i rommet (Uten tittel, Raymond Mosken 2004).

Krig og katastrofer er i utkanten av livet, helt på randen av det menneskelige. Må vi så langt for finne noe gripende? Jeg tror ikke det. Men hva mangler her? Det var ikke det at Harald Hendens bilder var tabloide eller spekulative. Selv om noen var fylt av en grusomhetens poesi, hjulspor i blodig gjørme, en tom støvel på toppen av en mur, med røyk ut av støvelskaftet. Som Henden sa: Hva moderne våpen gjør med menneskekroppen er umulig å forestille seg. I krig er det verste for sterkt til å sette på trykk. Du må finne et symbol, en metafor, et metonym, slik at tilskueren ser resten inne i seg selv. Målet er å kombinere det du ser med det du føler, og skape et bilde som formidler dette.

hestebilde-utsnitt2.jpg

Fotoutstillingen Moderne norsk kunstfotografi kan du se i Stenersen-museet fram til 27. januar 2008. Noen av Harald Hendens bilder finner du her.

Henger i lampene (Felix) 18. september 2007

Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Kulturtips, Musikk, Video.
Tags:
add a comment

Jeg henger i lampene på Dattera til Hagen. De stripete gule fra femtitallet, de grønne og blå lyskasterne, kanskje lysekrona, eller nei, men det føles slik. Jeg har klatret opp i vinduskarmen og ser hele scenen, det er Felix og en fyr med banjo, rammet inn av lampene, og et bånd av mørke bakhoder i underkant. Når jeg bare støtter albuen i veggen, setter hoftekammen ut og ikke detter ned, er det en kremplass.

felix-m-banjospiller.jpg

Like før sto jeg på gulvet, strakte hals og spurte kompisen min: ser du noe? Han ristet på hodet: jo, en cowboyhatt. Jeg tok en runde på gulvet og speidet som en tjuv, stanset foran vinduet og prøvde tyngden med en fot. Ved veggen sto en eldre mann med skjegg. Han spurte: Vil du opp? Jeg nikket, og han sa: Jeg tenkte også på den plassen, men du passer nok bedre der enn meg. Så holdt han ølen min og ga meg hånda til støtte, mens jeg klatret opp.

felix-ser-ned-m-hatt.jpg

Felix spiller bluesy countryrock, og nå kommer bandet hans på scenen. Fyren med banjo går av, han var gjesteartist, men jeg likte ham godt, det er noe eget ved banjo: smått hysterisk når det går raskt, eller tynt melankolsk når strengene plukkes. Vanlig rock kan bli baktungt, når trommene smaker av doven og humpende hest, da hjelper det lite med Springsteen-riff, jeg får lyst til å piske på hesten, eller også roe den ned. Jeg liker best de mjuke låtene, når stemmen og gitarene klager, og de tekstene hvor jeg merker at han leter etter noe, kanskje det samme som meg.

It’s like there’s a melody deep inside
that I can’t catch, and it’s haunting me
all the time… all the time
I try to find it and work it out
but when I get close I hit the rocks
every time… every time
When I get lonely the only thing that I do
is to keep on searching
And I play the blues

(fra teksten til «Inner Melody», Felix EP 2007)

telys-vegg-cut-hee.jpg

Første gang jeg møtte Felix var en rolig kveld på Filmteatret, hvor vi jobbet sammen. Felix fortalte meg om jenter, og på et tidspunkt tok han opp mobilen og sa: Nå skal jeg ringe til ei jente i kiosken og få henne til å bli forelska i meg! Så ringte han og snakket med innsmigrende stemme, jenta virket overrasket, men han varmet henne opp, ville treffe henne, lovte å smse henne snart. Han la på og snudde seg mot meg: Virket det, tror du? Blir hun forelska? Han lo, mens jeg så for meg de unge jentene, med knisesmil og store runde øyne, og marihønespenner i håret, og jeg fikk lyst til å kline ham oppetter veggen og skrike: DU GJØR IKKE SÅNN MOT SØTE SMÅ JENTER SOM LETT BLIR FORELSKA! Men seinere på kvelden satt vi i kassa og ventet på at filmen skulle ta slutt, og reiv ut sider av filmbladene og brettet svaner av dem (det var på den tida da Origamijenta gikk på kino), og jeg tilga ham.

felix-m-gitarist-profil.jpg

Det er slippefest i kveld, og vi får EPen i døra. Du kan kjøpe den hos Felix på MySpace, hvor du også kan høre låter og se video av den aller fineste, «Inner Melody» (tekst ovenfor). Videoen fins ikke på YouTube, så jeg får ikke lagt den ut her. Han lager også musikkvideoer for andre, sjekk gjerne ut filmsiden til Pål Felix Fossum (Felixfilm). Og enda bedre: Bandet spiller i Oslo igjen om bare to uker. Kom og hør dem på Skuret onsdag 3. oktober!

Jeg vil nøkle en bil (Delpy) 14. september 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Film, Foto/tegninger, Kulturtips.
Tags:
5 comments

Nå tenkte jeg å fortelle om en film, 2 Days in Paris, av Julie Delpy. Men siden jeg ikke skal fortelle nok om filmen til at det blir en hel anmeldelse, får du ikke se bilder fra filmen, men fra kinoen hvor jeg så den.

vikatakspeil-maxi.jpg

Dette er speiltaket over trappa på Vika kino. Jeg står der og tar bilde, men det syns nesten ikke. Derimot ser du møblene i kjelleren speile seg.

akerbrygge-kraner.jpg

Og her ser du utsikten mot Aker Brygge fra utslippsdørene, der du kommer ut etter å ha sett filmen. Det er mellom første og annen forestilling, så sola er nettopp gått ned. Men forretningsbygget midt imot fanger ennå noen stråler.

vikabygning-sunset.jpg

Det jeg vil fortelle fra 2 Days in Paris er en scene hvor Julie Delpy, faren og kjæresten hennes går gjennom gatene i Paris. Julie (som står for regi, manus, hovedrolle og musikk i filmen) og den kranglevorne faren (som også er Julies far i virkeligheten) skravler om et eller annet, og imens rekker faren ut hånda og nøkler alle bilene som står parkert med et hjul på fortauet.

Det morsomme er at han gjør det som den naturligste sak i verden. Han rusler i gata og skravler med Julie, rekker ut hånda og skraper hardt, setter dype riper i lakken på bil etter bil. Han går forbi noen biler som bare står parkert i gata, men så kommer det én med hjulet på fortauet igjen, han glor på den, rekker ut hånda og skraper opp hele sida mens han går. Verken han eller Julie nevner det som skjer med et ord, mens den amerikanske kjæresten blir stadig mer sjokkert. Han prøver å bryte inn, men får ingen oppmerksomhet fra faren, vender seg til Julie som også overser ham, men til slutt begynner hun oppgitt å forklare hvorfor: Du skjønner, pappa liker ikke at de parkerer på fortauet. Når kjæresten ikke gir seg blir hun nødt til å si fra til faren, som himler med øynene og synes at kjæresten er verdens største pyse.

Jeg bare elsker denne scenen. Og jeg får lyst til å gjøre (nesten) det samme: Nøkle alle bilene som står parkert i sykkelveiene i Oslo.

konserthusplassen-lamper.jpg

Dette bildet er fra motsatt side av Vika kino, på Konserthusplassen.

Fyllefilming (Øyafestivalen) 15. august 2007

Posted by Oda in Bybilder, Fashion og trend, Foto/tegninger, Kulturtips, Musikk, Stemninger.
Tags: , , , , , ,
15 comments

På Øya i år oppdaget jeg noe som ga meg mer glede av konsertene enn jeg ellers har hatt. Det gikk an å snike seg helt fram til scenen, og stå pent og rolig og henge på gjerdet foran de tøffe vaktene.

no-crowdsurfing.jpg

Før har jeg trodd at «foran scenen» betydde midt i ei mølje av dansende, hoppende hysterikere, i midtfeltet. Det har jeg prøvd et par ganger, siden jeg ikke er høy nok til å se lenger bak, men jeg er ingen hoppende hysteriker, så det har ikke funket særlig bra. Men i år sto jeg litt på siden av scenen og hang på gjerdet, og der var det fin og mellow stemning.

blomsterkjede1.jpg flette-propp-liten.jpg

De fleste der var veloppdragne jenter med fletter i håret og gjennomsiktig regnponcho. Noen hadde halskjeder og ørepynt som matchet øreproppene. I den grad det foregikk vill hopping var det noen meter lenger bak. Har jeg gått glipp av dette vidunderstedet i så mange år?

machohofter-stor.jpg

Og vaktene var virkelig macho. Det var noe med måten de sto på, det statiske hoftearbeidet.

kinoboden.jpg

I Kinoteltet holdt kollegene mine gratis filmquiz og delte ut promoeffekter for nye filmer. Visste du ikke om denne sjansen? Det er et tips til neste år.

sandal-bakfra-mini.jpg sandal-front-liten.jpg

Utpå dagen får jeg i meg noen øl og blir mer oppfinnsom med kamera. Jeg skrur over fra foto til film, og retter blikket mot føtter som tramper takten, hender som klapper, og ølen som skvulper i plastglasset mitt. W står ved siden av meg og observerer. Han rister oppgitt på hodet: Hvis den filmen din havner som forfilm på kino, da vet jeg at du må ha klint med filmsjefen. Vi ler og jeg svarer: Hva mener du!? Dette blir kunst!

redrubberboots.jpg nettingbein.jpg

Øyafestivalen 2007 hadde økologisk profil. Det betyr at all maten var laget av økologiske råvarer, og søppelet ble kildesortert.

glasstorn-mot-himmel.jpg

På festivalområdet var det nettingtårn hvor du kunne stikke inn plastglasset ditt når det ble tomt. Eller gi det til en småunge som løp glad til panteboden (les gjerne Marens post om å være pantebodjente).

tomglass.jpg

Hele tida gikk det frivillige rundt og plukket søppel.
Blant alle festivalbabes.

festivalbabes-middels.jpg trashplukk-mini.jpg

Til slutt et oversiktsbilde, med byen i bakgrunnen.

oya-mot-byen.jpg

Dette var den tredje og (antakelig) siste Øya-posten min for i år. Les gjerne de to forrige, de handlet om musikk (Timbuktu, Hukla, Torsken, Rakettilhimmelen og Blodlys), og om å vise fingeren (Lady Sovereign).

Tusen takk til Øyafestivalen 2007! Velkommen tilbake neste år.

Symboler på mitt liv (Simpsons) 2. august 2007

Posted by Oda in Anekdoter, Film, Kulturtips.
Tags:
9 comments

Det er to scener fra den nye Simpsons-filmen jeg håper ikke blir symboler på mitt liv. Den første handler om dårlige valg (det omstendelige framfor det praktiske, et valg basert på distraksjon), og den andre om angsten for å velge i det hele tatt (bedre å skyte seg i hodet enn å ta en risk).

Dilemma 1: Homer må komme seg til toppen av den digre osteklokka som dekker Springfield, for å fire seg ned gjennom et hull og redde medborgerne. Han prøver å klatre på glassflaten, men den er for glatt, så han løper til et militærlager etter hjelpemidler. Der inne ser vi det Homer ser: Ei hylle fra gulv til tak med utstyr. Midt i bildet lyser ei flygedrakt med jetmotorer, og Homer utstøter et gisp av lettelse. I neste øyeblikk løper han bort og griper en tube superlim. Vi ser ham dra seg oppover kuppelen med limet på hendene, omstendelig og langsomt, mens en bombe tikker inne i kuppelen.

Dilemma 2: Vi befinner oss på bakken inne i Springfield. Det er like før bomben skal sprenges, men mirakuløst får innbyggerne tak i en robot som kan uskadeliggjøre bomber (a bomb disarming robot). Problemet er at roboten er for menneskelig. Han må bestemme seg for hva han skal klippe over: La meg se, hvordan var det nå, den røde eller hvite ledningen? Ved siden av ham står en politimann med pistol i beltet, og med ett skriker roboten: Too much pressure! Han strekker ut hånda, griper pistolen og skyter seg selv i hodet.

simpsons-closeup-diagonal.jpg

Kollegaen min var mest bekymret for den siste scenen i filmen. Vi sto inne i salen med hver vår langkost og ventet på at publikum skulle gå ut. I det samme ble rulleteksten avbrutt av en animasjon. En kinovakt går gjennom salen på lerretet og plukker søppel. Han snur seg mot oss og snakker med jamrende stemme: «Assistent manager isn’t quite what it seemed to be.» Han feier videre med langsomme tak, før han avleverer punchline: «5 years of film school, for this?!» Kollegaen min gir fra seg et halvkvalt stønn. Han er master i filosofi. Til sammen har vi 12 års høyere utdanning.