Bharfot

Det kokette skriket (Vestfossen) 4. juli 2011

Vestfossen Kunstlaboratorium:
Skrik – en utstilling om frykt

Frykter vi noe i 2011, eller lever vi så trygt at frykten reduseres til en lengsel etter skrekk og tabu?

Ordfører Ann Sire Fjerdingstad, gallerist Morten Viskum og næringsminister Trond Giske under utstillingsåpningen 7. mai 2011. Foto: Oda Bhar

Morten Viskums Kunstlaboratorium tar i sommer på seg en ambisiøs oppgave: Å si noe om fryktens betydning i vår tid. Utstillingens tittel er Skrik – en utstilling om frykt. Det sentrale ordet er lånt fra Munchs maleri, men verkene er ikke lagd med det som inspirasjon. Dette er kuratert frykt, basert på én manns utvalg, Göran Green, svensk gallerist fra Malmö. Ikke dermed sagt at det er noen dårlig ramme å betrakte verkene i.

Tilda Lovell: Detalj fra "Körprojektet" (2005). Foto: Oda Bhar

Påfallende mange av kunstnerne utforsker gråsoner mellom menneske og dyr, liv og død. Zombier og deformerte skapninger er blitt vanlige i samtids­kunsten, noe Line Ulekleiv i katalogen knytter til en folkelig eventyrtradisjon. Monsterhybrider har lenge inngått i moraliserende og underholdende fortellinger, men hos meg skaper disse lite ubehag. Har bruken av skrekk, død, lidelse og (gjerne seksuelt relatert) ekkelhet blitt for utbredt til å greie å frastøte? Hva sjokkerer i et samfunn som elsker sjokk?

Thale Vangen: "Uten tittel" (2007). Foto: Oda Bhar

Iblant kan det virke sterkere å knytte ubehaget til det nære og trivielle, som når Thale Vangen viser oss gigantversjonen av en brunsnegle, eller Ragnhild Ohma maler tre bunadskledde kvinner som nasjonaldagszombier med glassaktige blikk, et bilde på eksistensiell angst bak konvensjoner.

Ragnhild Ohma: "Broken Flowers" (2009). Foto: Oda Bhar

En annen trend er den kokette koblingen mellom populærkultur og krigsfrykt. Svenske Ricard lar bronsesoldater med Mikke Mus-ører strømme ut av helikoptre og rappellere nedover husvegger, mens den paranoide angsten for terror i folkemengder behandles i to videoverker. Det ene er det noe overtydelige Public Figures av Erik Olofsen, hvor mennesker glir gjennom ventehallen på en togstasjon i slowmotion.

Pilvi Takala: "Real Snow White" (2009), stillbilder fra katalogen.

Dessuten finner vi det langt mer urovekkende Real Snow White av finske Pilvi Takala, hvor kunstneren besøker Eurodisney perfekt utkledt som Snøhvit, noe som freaker ut vaktene og får henne bortvist fra stedet. Plakater oppfordrer til utkledning, men gjelder kun barn, og ikke minst er det noe suspekt ved dette å komme alene til en fornøyelsespark. Hvordan vet vi at en eksentrisk voksen ikke har planer om å gjøre «something bad»?

Filosof Lars Fr. H. Svendsen skriver i katalogen at paranoid frykt er blitt et grunntrekk ved vår kultur, noe som gjør den til en ettertraktet salgsvare. I fryktkulturen er avstand tryggest, og hva blir da mer truende enn intimitet? Joakim Allgulanders Katapult er en metallkonstruksjon stor nok til å romme et menneske, med ei stålfjær under setet som kan sende deg ut i fritt fall. «Tro, håp, kjærlighet» og mantraet «trust me» vekker mistenksomhet snarere enn tillit i en offentlighet som elsker å hate alt «klamt» eller «kleint».

Joakim Allgulander: Detalj fra "Katapult" (2007-2011). Foto: Oda Bhar

Empatiens ambivalens finnes også i Jukka Vikbergs Jesse från gatans skuggsida, hvor en liten figur vekker sjenanse på liknende måte som et ekte menneske ville ha gjort. Figuren ligger mot veggen med ansiktet skjult, og den som går nærmere kan høre små klynk og se kroppen vri seg – men de fleste besøkerne haster forbi.

Joakim Allgulander: "Katapult" (2007-2011). Foto: Oda Bhar

Hva er vi mest redd for i 2011? Framtid eller fortid, natur eller intimitet, gamle skjeletter i skapet? Utstillingens mest omtalte og skandaliserte verk er Marco Evaristtis Rolexgate, en modell av inngangspartiet til Auschwitz lagd av omsmeltede gullfyllinger fra jøder drept i konsentrasjonsleire.

Mikael Ericsson: Detalj fra "Notes from the Twin Chamber" (2011)

Min favoritt er likevel Mikael Ericssons videoverk i kjelleren, Notes From The Twin Chamber. Den stilrene animasjonsfilmen i blått og hvitt vekker assossiasjoner til et stråmønstret porselens­servise som velter inn og knuser mot steinveggene. Trusselbildet er maskinelt, men maskinene tar ikke over, de fusjonerer med naturen.

Mikael Ericsson: Detalj fra "Notes from the Twin Chamber" (2011)

Fly går i stykker blant Pushwagneraktige høyhus, små handlevogner rir på tsunamibølger, og et mekanomonster folder ut armene til et tre som gror sykebiler på greinene. Som eneste verk virker dette skapt for utstillingen, noe det kanskje også er? Katalogbildet er ikke fra denne filmen, noe som kan tyde på at den var uferdig da katalogen gikk i trykk, dessuten har kunstneren mot slutten satt inn en direkte referanse til Munch: Maskintreet gror bladverk med små skrikansikter.

Lars Brunström: "Octopus" (2010). Foto: Oda Bhar

Beklager at jeg har somlet med å legge ut denne anmeldelsen – det handler om frilanslivets dunklere sider. Først hadde min vanlige oppdragsgiver ikke flere penger til kunst akkurat nå, deretter skulle teksten inn i et tidsskrift som hadde dobbeltbooket bestillingene… og den fastere anmelderen deres vant. Likevel, turen til Vestfossen ble en fin opplevelse og jeg var veldig inspirert da jeg skrev denne teksten, så nå legger jeg den her i håp om at det fortsatt finnes kunstlesere til bloggen! Utstillingen «Skrik – en utstilling om frykt» er uansett mulig å få med seg i 3 måneder til, helt fram til 2. oktober.