Å se sitt eget blikk (Edvard Munch) 24. november 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Centre Pompidou, Der moderne Blick, Det moderne øye, Edvard Munch, film, foto, Kunst, L’oeil modern, Munchmuseet, Schirn Kunsthalle, Tate Modern, The Modern Eye
add a comment
KUNSTANMELDELSE: Foto og film gir en ny og frisk inngang til Edvard Munchs kunst når utstillingen «Det moderne øye» åpner på Munchmuseet etter en seiersgang gjennom Europa.
Edvard Munch:
«Det moderne øye»
Munchmuseet
31. oktober 2012 – 17. februar 2013
Er det typisk norsk å være blind for kunsten til Edvard Munch? Lenge var det nok mer typisk fransk, for i sin samtid ble Munch aldri anerkjent i Frankrike, og fortsatt er han er mindre berømt der enn de fleste steder. Kanskje er det gunstig å ha en slik distanse når du skal finne genuint nye perspektiver? Ifjor lanserte Pompidousenteret i Paris «Det moderne øye», en utstillingen som har satt publikumsrekorder såvel der som på Schirn Kunsthalle i Frankfurt og Tate Modern i London. Nå kommer den til Oslo, og det er grunn til å glede seg.
Grunntanken til kurator Angela Lampe ved Pompidousenteret var å rette søkelyset mot Munchs senere arbeider, sett gjennom linsa til 1900-tallets to dominerende kunstformer, foto og film. Felles for disse og utstillingens øvrige temaer er at de viser oss en Munch mer interessert i ytre forhold enn indre demoner. Han leser aviser og blir inspirert til å male branner og krigsutbrudd.
Han kartlegger egne synsforstyrrelser etter en blødning i høyre øye (vi ser vakre skisser av fargeflekker og fulgeaktige skygger), og lar seg inspirere av tidas tenkning om stråling, Goethes fargelære, teosofi etc når han skal utforme aulamaleriet Solen. Vi møter en kunstner som studerer verden, men også aspekter ved sitt eget blikk.
Et fotoapparat kjøpte Munch i 1902, et filmkamera i 1927. Han tilhørte den første generasjonen kunstnere som samtidig var fotoamatører (i moderne forstand – selv renessansemalere skal ha benyttet camera obscura).
Mange av Munchs fotografier er selvportretter, og han fotograferte gjerne ansiktet sitt fra strak arm, slik mange idag gjør med mobiltelefon. Var han førstemann med idéen? Flere malerier bærer spor av fotografiske trekk, som om dobbelteksponeringer og halvgjennomsiktige figurer er blitt til av bevegelse og lang lukkertid.
Munch malte sjelden direkte fra fotografi. Et unntak er motivet «Gråtende akt», hvor et foto av modellen Rosa Meissner senere kan gjenkjennes i malerier, skisser, grafikk og en liten skulptur.
En ivrig kinogjenger skal Munch ha vært, ofte ledsaget av hunden sin. Hans egne amatørfilmer er korte og kaotiske, men vi får også se kinofilmer som kan ha inspirert ham. Sammenstilt med relevante malerier er dette morsomme og tankevekkende innslag. En galopperende hest korresponderer med en film av løpske hester som river ned en aviskiosk.
I brødrene Lumières aller første film strømmer arbeidere ut av en fabrikkport, slående likt motivet i Munchs maleri Arbeidere på hjemvei. Flere av bildene har filmiske trekk: Steile fluktlinjer og figurer som nærmest er på vei ut av rammen, så kun hodet er synlig helt nederst.
Hva er nytt i Oslo-versjonen av «Det moderne øye»? Først og fremst noe som ble savnet av anmelderne i Paris, Frankfurt og London, og som det nok ville ha vært feil å utelate i Oslo. Det de andre manglet finnes jo her: Munchmuseet har «Skrik». Det verdensberømte motivet, som Munch vendte tilbake til flere ganger i ulike teknikker, gir en unik sjanse til fordypning i et sentralt tema på utstillingen – forholdet mellom original og kopi. Noe overtydelig blir poenget når vi foran det delikate oljemaleriet bombarderes av en motvegg med museumsbutikkens reproduksjoner (som mer enn antyder behovet for et nytt trykkeri med bedre kunnskap om fargegjengivelse).
Mer interessante er flere indikasjoner på at Munch selv langtfra fryktet mangfoldiggjøring. «Skrik» finnes både som bokillustrasjon og avistegning. Den sistnevnte er hentet fra 1. mai-forsida til Dagsavisens forgjenger Social-Demokraten i 1898.
Slike upretensiøse innslag gir utstillingen sjarm og oppdagelseskraft, og bærer bud om en langt mer menneskelig, leken og samtidsaktuell Munch enn den dystre symbolisten og før-ekspresjonisten vi er vant til å se.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 30. oktober 2012.
Ekstasens farger (Emil Nolde) 6. november 2012
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: autentisk, Øystein Ustvedt, Berlin, bonde, Danmark, Die Brücke, Dresden, Edvard Munch, ekspresjonisme, Emil Nolde, entartete kunst, grubler, Gustav Vigeland, jakten på det autentiske, klassereise, Knut Hamsun, kunstnervenner, Nasjonalgalleriet, Nasjonalmuseet, nazisme, Ny-Guinea, Seebüll, Tyskland
add a comment
KUNSTANMELDELSE: Nasjonalgalleriet viser oss mangfoldet hos Emil Nolde, men får ikke spenningene i kunstnerskapet klart nok fram.
«Emil Nolde. Jakten på det autentiske»
Nasjonalgalleriet
12. oktober 2012 – 20. januar 2013
Det er noe vilt over Emil Noldes bilder, som om han transponerer et indre opprør over på lerretet. Utstillingen i Nasjonalgalleriet presenterer et fint utvalg arbeider, dels kronologisk, dels tematisk. Mest kjent er de dramatiske oljemaleriene, med sterke farger og tjukke malingstrøk som får motivene til å stå ut som relieffer.
I hovedsalen får vi en fruktbar sammenstilling av to motivkretser: Reisen i Sørhavet, og religiøse bilder. Rett før 1. verdenskrig deltok Nolde på en tysk vitenskapsreise til det østlige Ny-Guinea (dengang en tysk koloni), og maler øyboerne med en primitiv råhet som får en interessant parallell i den nærmest ekstatiske religiøsiteten fra Bibelscenene – som siden skulle provosere nazistene.
Emil Nolde (1867-1956) vokste opp på en bondegård i grensetraktene mellom Danmark og Tyskland. Moren snakket dansk og faren nordfrisisk, og selv giftet Nolde seg med danske Ada. I likhet med vår egen Gustav Vigeland begynte Nolde som treskjærer, og jobbet som møbelsnekker før han våget å forfølge kunstnerdrømmen. Med Ada flyttet han tilbake barndommens landskap (hvor Nolde-museet idag ligger i landsbyen Seebüll).
Vintermånedene tilbrakte de oftest i Berlin, hvor Nolde i 1907 møtte Edvard Munch. På denne tida var han medlem av kunstnerkollektivet Die Brücke, som besto av ekspresjonister basert i Dresden (senere Berlin). Et rom på utstillingen sveiper raskt gjennom fasen, fra famlende impresjonisme til livlige scener fra nattelivet i Berlin, samt kyndige tresnitt og litografier.
Brücke-malerne var sterkt inspirert av van Gogh, noe som ikke minst er synlig i Noldes maleteknikk. Ønsket om å uttrykke følelser og andre sjelelige tilstander er typisk for de tyske ekspresjonistene, som også knytter an til eldre retninger som romantikken. I Frankrike var ekspresjonismen mer et fargenes opprør, som fulgte en naturlig linje via Cézanne, Gauguin og Matisse til fauvistene. Hos Nolde finner vi dette sporet i blomsterbildene, som er viet et eget rom på utstillingen. Flere av disse bildene har en ornamental skjønnhet som vil tiltale mange besøkende. Selv uttalte Nolde at farger var som musikk, «fargene er mine noter».
Det umiddelbare og spontaneframheves ofte hos Nolde, og tolkes i utstillingens tittel som en søken etter autentisitet. Kurator Øystein Ustvedt har villet sette det tidlige 1900-tallets sannhetslengsel opp mot vår tids maskespill og iscenesettelser, men lykkes bare måtelig. De fire salene har noe klaustrofobisk over seg, som ikke bare handler om arkitektur. Mangfoldet i verkene er grundig belyst, men det pekes i liten grad utover det rent biografiske. Indre motsetninger i liv og verk forblir uartikulert, i likhet med linjer til andre kunstnere.
Noldes historie inneholder elementer av klassereise, med den karakteristiske blandingen av hjemlengsel og fjernlengsel som gjerne følger med. Han var en bonde i byen og en grubler på landet. Han trengte barndommens hav og horisont, men også storbyens omgang med kunstnervenner. Det tydeligste paradokset gjelder nazismen, som belyses i utstillingens innerste rom.
Nazisympatier hadde Nolde utvilsomt, i den grad at jeg stusser over tekster som toner dem ned. Er ikke tida snart moden for å legge vekk den moralske forargelsen? Det mest interessante ved Nolde er jo ikke hvorvidt sympatiene fantes, men hvilken ulykkelig kjærlighet det handlet om.
Nolde trodde på tysk kunsts overlegenhet og rakket gjerne ned på jødiske kunsthandlere. Han ble dypt sjokkert over å havne på utstillingen med «entartete Kunst» i 1937, særlig fordi Goebbels lenge var positiv til ham – men Hitler var av en annen mening. Ville Nolde ha latt seg bruke som verktøy i propagandaen om han hadde fått sjansen? Det virker ikke usannsynlig. Men der vår egen Hamsun var mer enn velkommen, bestemte nazistene seg altså for å utstøte Nolde, noe som paradoksalt nok hjalp ham til å tre smertefritt tilbake i det gode selskap etter krigen.
Under krigen fikk Nolde maleforbud, og turte ikke lenger bruke oljefarger i frykt for å bli avslørt av lukten. Akvarellene fra krigens dager kalte han «umalte bilder», og så på dem som skisser og utkast. For meg er de utstillingens mest positive overraskelse, med sin fluitidet og vitalitet i beskjedne formater. Figurer og former svever iblant nærmest transparent over i hverandre, på en måte som kan minne om Chagalls drømmebilder.
En forkortet utgave av denne anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 16. oktober 2012. Vil du se flere bilder har jeg noen på Flickr her.