Fanny og Alexander (Kjetil Bang-Hansen) 10. november 2010

Ifjor på denne tida gjorde jeg et intervju for Rushprint med teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen. Han var den første i verden som våget, og fikk lovt til, å tilrettelegge Ingmar Bergmans manuskript «Fanny og Alexander» for teater. Stykket fikk stor oppmerksomhet internasjonalt, og ga startskuddet for en rekke andre oppsetninger verden over. Blant annet var det finsk urpremiere 15. september 2010, og dansk 1. oktober i Aarhus (klikk for anmeldelser). Den første svenske oppsetningen varsles på Dramaten først i 2012. Men det norske Nationaltheatret var først, og i februar/mars 2011 settes stykket opp igjen i en etterlengtet reprise. Oppsetningen gikk for fulle hus ifjor, og de nye billettene er nettopp lagt ut… men noen forestillinger er allerede utsolgt, så det er lurt å slå til raskt! Billetter kan kjøpes her. Og siden Fanny & Alexander gjerne forbindes med jul, og det i Oslo nå snør for første gang i høst, tenkte jeg like godt å gi deg intervjuet.

Teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen foran Nationaltheatret i Oslo, etter verdenspremieren høsten 2009. (Foto: Oda Bhar)

Nytt lys på Bergman

­Fortelleren er en løgner som elsker sannhet. Dette er essensen i Fanny & Alexander, ifølge teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen. Han ble den første som tilrettela Bergmans manuskript for teater, slik at verdens­premieren kunne foregå i Norge.

– Det er vemodig at Bergman ikke selv lagde teater av dette. Det handler om teater, og han kjente teatret. Teater er masker, alle ansiktene, at vi ikke vet hvem vi er. Som i talen han holder til skuespillerne: Hvem er jeg? Er jeg bare en refleksjon av rollene mine? Slik tenker mange i våre dager.

Forestillingen ved Nationaltheatret har fått gode kritikker. Stykket skal nå settes opp flere steder i Europa. Men ikke ved Dramaten, Bergmans eget teater.

– Det var meningen at de skulle være først ute. I Norge fikk vi rettighetene på betingelse av å ha premiere etter dem. Vi fikk lov til å ha premiere tre dager etter. De skulle sende oss et manuskript.

Men ifjor høst ble det klart at Dramaten ikke ville sette opp stykket. Hva som lå bak var uklart. Nationaltheatret kunne få verdenspremieren, og Kjetil Bang-Hansen fikk i oppdrag å lage manuskriptet.

– Jeg hadde tre mulige kilder: Filmversjonen på tre timer, tv-versjonen på fem timer, og boka som er en blanding av dialog og fortelling. Jeg valgte å ta utgangspunkt i boka.

Kjersti Holmen som moren Emilie Ekdahl, med to av barna som spiller Fanny og Alexander, høsten 2009. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Teater er fortetning

Hvorfor har ingen dramatisert Fanny & Alexander tidligere? Bergman selv var kritisk til ideen. Etter hans død gikk rettighetene videre til en stiftelse, som beholdt en restriktiv holdning. Utfordringen ble å tilpasse uten å endre for mye. Behovet for endringer handlet mye om forskjellen på film og teater. Filmen snakker gjennom stemning og observasjon, mens teatret trenger tydelighet og dialog.

– Jeg måtte klargjøre ting i teaterstykket. Filmen er ekstremt episk. Den bare ruller forbi, scenene følger hverandre, det er nesten ingen rytmeskifter. Oppdelingen er klassisk med akter. Det er fullt av vakre panoreringer og nærbilder. Strukturen er udramatisk og det finnes ingen klar slutt. Når du tror det er over legger Bergman ut nye tråder som aldri blir samlet.

Den løse strukturen var frustrerende.

– Hvor ville han hen? Var han så forelsket i sin egen fortelling at han bare fortalte, uten å ta standpunkt? Mangelen på standpunkt kan være en styrke. Dette er hans rikeste film, en overflod av historier som strømmer ut. Men dette er vanskelig på teatret, hvor du trenger en holdning. Du må fortette, fordi dramatikk er fortetning. Er det grunn nok til å fortelle at en historie er vakker? På en måte syntes jeg at Bergman hadde vært litt feig.

Kanskje har publikum et for naivt syn på Fanny & Alexander. Men det kan være Bergmans egen feil.

– Jeg ville ikke at det skulle handle om Bergman som ser tilbake på sin barndom. Hvis du begynner å grave er dette en forferdelig historie. Den må ha satt ekstreme prosesser i gang i en ung gutt. Alexander blir i en labil periode konfrontert med tre miljøer, tre fedre. Hvordan virker det på ham?

For å utforske skrev Bang-Hansen inn en ny karakter, den voksne Alexander, spilt av Kåre Conradi. Barneskuespillerne kunne slippe unna med mindre tekst, når de vanskelige replikkene kunne tas av den voksne Alexander.

Kåre Conradi spiller den voksne Alexander, en figur som ikke fantes i Bergmans film. I teaterstykket benyttes han ofte som en forklarende voiceover. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Konflikt mellom ideer

For meg var teaterstykkets største bidrag nedtoningen av det religiøse. Det handler mindre om kristendom enn ideer, en psykologisk konflikt. Maskespill og livsløgn settes opp mot en søken etter sannhet og oppriktighet, som Emilie håper å finne hos Biskopen. På denne måten blir det mer forståelig at hun velger ham, selv om håpet slokner straks hun og barna flytter til bispegården. Det hjelper også at Bjørn Skagestads biskop virker langt mer erotisk enn Jan Malmsjö i filmen, spesielt i innledningsfasen.

– Den voksne Alexander må spørre seg selv: Hva var det mor lengtet etter? Hvorfor skulle hun gifte seg med en sadist? Det kan ikke bare ha vært sex. Det må ha vært noe mer.

Kjemien mellom Kjersti Holmen og Bjørn Skagestad er så god at det blir mer forståelig hvorfor hun faller for den brutale Biskopen. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Mange som har sett filmen husker kun den første delen, med julefeiringen og det glade familielivet. Bergman kaster et rosa slør over den store familien, men medgir at de har brister. Det er en teaterfamilie og han kaller dem Ekdahl, som i Vildanden. Dette er livsløgnens familie, og i teaterstykket virker de langt mindre sorgløse enn i filmen. Latteren har bismak, den er litt for skingrende. Ingen av ekteskapene er lykkelige. Denne tydeligheten stammer fra boka.

– Verken Alexander eller Fanny er ekte barn av Oscar. Emilie og Oscar ligger ikke med hverandre. Han er snill og unnvikende, Emilie kaller ham sin beste venn. Hva har situasjonen gjort med Alexander? På et eller annet plan må han ha merket at noe mangler. Han har ingen ordentlig far som tar ansvar.

I Kjetil Bang-Hansens tolkning blir det ikke utelukkende en tragedie når Emilie mister sin første mann. Det blir også en mulighet til frigjøring, å legge bak seg falskheten som gjorde henne ensom i ekteskapet.

– Vi lever alle i en situasjonsbetinget verden. Men samtidig har vi i oss en lengsel etter noe absolutt, en kjerne eller essens. Det største kallet, den eneste kvinnen. Men vi feiler hele tiden. Alle trenger en balanse i dynamikken.

Instruktør Kjetil Bang-Hansen nekter seg heller ikke de spektakulære tablåscenene Nationaltheatret er som skapt for. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Et viktig tema i teaterstykket blir Alexanders forhold til tre fedre. Den første er Oscar, den andre er Biskopen, men hvem er den tredje?

– Fra Biskopens hus blir Alexander reddet gjennom magi. Han havner i huset til Isak, en slags underjordisk verden hvor Isak får rollen som åndelig veileder. Alexander får fortellingen om menneskenes vandring på jorden. Han blir også konfrontert med seg selv gjennom Ismael, som er hans eget speilbilde. Ismael forløser de mørke kreftene i ham, bidrar til det som kanskje er et mord på Biskopen. I den avgjørende scenen holder Ismael ham fast og sier: Vi er egentlig den samme, jeg skal hjelpe deg. Å joda, jeg vet at du vil. Ismael blir dødsengelen, en terrorist eller selvmordsbomber.

Sverre Anker Ousdal som Isak og Kari Simonsen som matriarken Helena Ekdahl. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Filmens virkemidler

Det klareste sporet etter filmen i teaterstykket er musikken.

– Jeg beholdt det musikkstykket som er et bærende tema i filmen. Først lette jeg gjennom mye annen musikk, men det ble ikke like bra. Til slutt tenkte jeg: Okei, la meg gi et ekko av filmen.

Men musikk brukes annerledes i teater enn på film. Stort sett må den begrenses til overgangene.

– Film har fordelen av raske skift, i form av klipp. Skift i teatret tar lengre tid. Da kan du bruke musikk for å kompensere, trekke følelsen med, for å bevare det emosjonelle nivået hos publikum. I det øyeblikket dialogen får fart igjen må du ta bort musikken.

En annen måte å bruke skiftene på er tekstblokker. Den voksne Alexander blir en slags voiceover i enkelte av skiftene. Visuelt gjør han lite av seg, men bidrar med informasjon og refleksjoner.

– Jeg ønsket å fortelle uten å bli borte i fabelen. Bergmans fortelling er en elv som renner, og jeg trengte en stein i strømmen, et reflekterende element. Den voksne Alexander gjør det mulig å stoppe tiden, spørre hva som egentlig skjer.

Flere scener i stykket har filmatiske kvaliteter. Spesielt gjelder dette split screen-teknikken under scenen hvor Ismael utfordrer Alexander, mens Biskopen dør på motsatt side av byen. Scenerommet er mørkt bortsett fra to separate lyskjegler med parallelle begivenheter. Effekten er dragende og intens, og danker ut Bergmans tradisjonelle kryssklipping.

– Jeg ønsket å øke tempoet under det dramatiske høydepunktet. Bergmans struktur er kronologisk og gammeldags teatral. Det blir udynamisk. Jeg ville flette sammen scenene for å skape et rytmisk skift, en akselerasjon.

Tross en mørkere stemning i teaterstykket enn i filmen, får vi også livsglade scener fra den ekdahlske julefeiringen. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Den klareste referansen til filmen er Alexanders lek med sin laterna magica. Et fargerikt lysbilde snurrer på scenen, men kulissene blir for dominerende til at bildet kommer fram. Kunne effekten blitt bedre i et mindre bløtkakeaktig, mer minimalistisk miljø?

– Jeg vurderte et enklere miljø. Men jeg tenkte at filmen uansett ville slå oss på lys, vi kunne blitt en blek refleks. Det virket bedre å rendyrke teatrets fordeler. I tillegg følte jeg et visst kommersielt press når det gjaldt kulissene. Mange ville nok blitt skuffet om den Ekdahlske overfloden fra julefeiringen forsvant.

Mari Maurstad og Nils Ole Oftebro under julefeiringen. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)

Nye profiler og skygger

Hos filmfans har skepsisen vært stor til å lage teater av Fanny & Alexander. Hvorfor lage en ny versjon av en så vellykket historiefortelling? Kjetil Bang-Hansen synes innvendingen faller på sin egen urimelighet.

– Å fortelle en historie på nytt slipper lyset inn fra en annen vinkel. Det oppstår andre skygger, andre profiler. Den klassiske litteraturen er basert på å kunne fortelle de gamle historiene om igjen. Et verk viser alltid nye sider av seg selv når det møter ei ny tid.

Nye tolkninger kan gjøre historien relevant for et nytt publikum.

– Bergmans drivkraft var brytningen i hans egen bakgrunn, mellom konflikten med faren og hans egne ønsker. Å skape kunst er å gjøre noe ut av konfliktene, noe som er Isaks gave til Alexander når han forteller historien om å gå til kildene. Derfor lar jeg Kåre Conradi si helt på slutten: En fortelling er en fortelling er en fortelling. Den kan fortelles på mange måter, men du må gi den videre. Det er alt den forlanger. Gi fortellingen videre!

Teaterinstruktør Kjetil Bang-Hansen foran Nationaltheatret uka etter urpremieren, november 2009. (Foto: Oda Bhar)

Og nå gjør Kjetil Bang-Hansen nettopp det.

– Ja, jeg gir den videre. Jeg har begynt, slik at andre kan fortsette. De kommer til å ta nye og mer radikale grep enn jeg fikk lov til. Det blir lettere nå, som det er tatt hull på materialet.

Mest av alt håper han å ha bidratt til en ny lesning.

– I begynnelsen spurte jeg hva folk tenkte om Fanny & Alexander. Det viste seg at ingen hadde reflektert over historien. De hadde bare tatt den inn som en stor kake. Hva ligger i historien? spurte jeg. Det har jeg ikke tenkt på, svarte de, det husker jeg ikke. Da tenkte jeg: Her ligger det noe. Fortellingen hadde lukket seg rundt seg selv. Den var så vakker og rik at den skjøv folk fra seg, framfor å trekke dem inn. De ble invitert inn på julemiddagen, men ikke på tankeinnholdet.

Intervjuet er tidligere publisert i Rushprints julenummer 2009 (s46-47). De fleste bildene i artikkelen er promobilder fra Nationaltheatret, signert den kjente portrettfotografen L-P Lorentz.

Teaterforestillingen av «Fanny og Alexander» gjør mye av kontraster som lys og skygge, glede og sorg. (Foto: L-P Lorentz/Nationaltheatret)