Modernitetens melankoli

Vold og skjønnhet, nostalgi og teknologi møtes i samtidskunsten fra det hypermoderne Sør-Korea.

Diverse kunstnere
PLEASE RETURN TO BUSAN PORT
Vestfossen Kunstlaboraborium
7. mai – 2. oktober 2016

Et sørgmodig jenteansikt ser på oss innrammet av to roser, én rød og én lilla. Ansiktet sitter på en nesten usynlig plastkropp, der bare hendene trer frem, knugende rundt hver sin blomsterstilk. På øye og kinn har hun to matchende blåmerker, en rød rosett på kinnet og en fiolett blåveis. Også føtter og legger er synlige, kledd i knestrømper som matcher den lille hunden på bakken, barnets talisman og følgesvenn.

Skulpturen er lagd av Yu Jinyoung, én av de 21 koreanske samtidskunstnerne som deltar på årets sommerutstilling i Vestfossen Kunstlaboratorium. Alle de gjennomsiktige plastfigurene til Yu utstråler smerten knyttet til det moderne, urbane menneskets problematikk: Usynlig i mengden, men synlig for seg selv, med stadig nye skrubbsår på kropp og sjel. Tittelen på verket fra 2014 er like hjerteskjærende som tapper: I’m OK.

 

Sårbarhet. Yu Jinyoung lager gjennomsiktige menneskefigurer der bare ansikt og hender trer fram, som et bilde på storbymenneskets sårbarhet og frykt for å forsvinne i mengden. Detalj fra I’m OK 6 (2014). Courtesy of the artist and Choi & Lager Gallery.

Latent vold

Den latente eller skjulte volden bak tilsynelatende skjønnhet går igjen i flere arbeider på utstillingen. Vakre, bandasjerte kvinner er fotografert på en klinikk for plastiske operasjoner, i positurer som signaliserer tragiske heltinner (Ji Yeo: Beauty Recovery Room, 2014). En serie malerier viser pittoreske sukkertoppfjell og paviljonger, men de er malt i en blodrød farge som gjør det nærliggende å tenke på grenselinjen mot Nord-Korea. Ved nærmere ettersyn finnes detaljer som atomkrigens soppsky, og en korsfestet Kristus liggende i Buddha-positur (Lee Seahyn: Between Red, 2014).

Sterkest forenes det vakre og skremmende i videoarbeidet Angel Soldier (2012) av Lee Yongbaek. Ved første øyekast er lerretet fylt med et hav av fargerike blomster, men så begynner deler av motivet å bevege seg. En gruppe soldater på patrulje trer fram. De lister seg stille frem med løftet gevær, i blomstrete kamuflasjeklær som glir så perfekt inn at vi aldri ville ha sett dem uten bevegelsen. Det er mye her som henspiller på ambivalens – mellom fortid og nåtid, fasade og realitet.

Når tradisjonelle idealer om lydighet og plikt møter sosialt press fra et høyteknologisk prestasjonssamfunn, er det duket for omkostninger på individnivå.

Hjemlengsel

Også utstillingstittelen bærer i seg en bittersøt bismak. Please Return to Busan Port er tittelen på et trekanals videoverk, som på sin side er oppkalt etter en lokal slager fra 1970-tallet. Under det fem minutter lange programmet synger en smektende mannsstemme om lengselen etter en tapt bror, og at han håper de skal møtes igjen på havnen i Busan – den gang trolig et mer romantisk sted enn dagens industrihavn, som skal være verdens femte største. Det vises arkivklipp fra dagligliv og idrettsarrangementer, blant annet sommer-OL i Seoul 1988, men mest interessant er visningsmåten: Noen av klippene vises på vanlig måte, mens andre spilles baklengs.

Kunstneren Kim Ayoung representerte også Sør-Korea på fjorårets Veneziabiennale, med et multimediaverk som trakk linjer mellom dagens klimatrussel og eldre katastrofefortellinger, fremfor alt Bibelens myte om Noas Ark. Hun lager ofte research-basert kunst, og er opptatt av hvordan historiske begivenheter over tid kan bli forvrengt, eller tolket på nye og til dels parodiske måter. I videoinstallasjonen på Vestfossen løser tiden seg opp, når fakkelbæreren løper baklengs gjennom gatene i Seoul. Det er som om vi befinner oss i en tidløs lomme, hvor alt foregår samtidig og vanlig kronologi trekkes i tvil.

 

Hyperrealisme. Choi Xooang kombinerer et hyperrealistisk uttrykk med elementer av fantastisk art, som abnorme utvekster eller deformerte kroppsdeler. Et eksempel er det enorme grønne håret til paret i Dreamers (Green), 2015. Foto: Nina Ansten.

Gangnam Style

Utstillingen er satt sammen av kuratorteamet Choi & Lager, til vanlig basert i Köln. Jari Lager og søstrene Sunhee og Jinhee Choi har jobbet sammen siden 2006, og ønsker å markedsføre koreansk kunst i Europa. Fra mai 2016 har de utvidet virksomheten til Seoul, nærmere bestemt hipsterbydelen Gangnam – hos oss kjent fra poplåten Gangnam Style, der artisten Psy parodierer den nyrike livsstilen der.

For mange vil det være en bonus at disse kunstnerne åpenbart er opptatt av estetikk, også når de tar for seg mørke emner. Det konseptuelle blir aldri rent tankegods her, det finnes alltid en flørt med «det skjønne» i kunsten. Også det menneskelige er sterkt til stede, for dette er kunst som henvender seg direkte til oss: Overalt møter vi menneskers blikk, fra fotografier og figurer.

Et navn å merke seg er Choi Xooang, som lager hyperrealistiske menneskekloner med deformerte eller magiske trekk. I Walk står en dresskledd mann med blinde, slørede øyne som frosset fast i en zombieaktig gange, mens det nakne kjæresteparet Dreamers (Green) sitter omslynget under et gigantisk felles brokkolihår. Det er som om Choi foregriper neste skritt i evolusjonen, i en verden av sosial angst og utilstrekkelighet.

Velstandens slaver

Utstillingen byr på mye av den paradoksale nostalgien som kan oppstå når glanset kapitalisme møter lengselen etter et enklere og mer jordnært liv. I Sør-Korea er problemstillingen særlig aktuell, siden landet på kort tid har opplevd en enorm økonomisk vekst. Når tradisjonelle idealer om lydighet og plikt møter sosialt press fra et høyteknologisk prestasjonssamfunn, er det duket for omkostninger på individnivå.

Nykapitalismens underliggende brutalitet har lenge vært tematisert i landets kinofilm, der kjølige familiedramaer i science fiction-aktige, urbane miljøer suppleres med ultravoldelig sjangerfilm, i en variert miks av action, komedie og horror. At kunsten berører lignende emner, er ikke uventet, samtidig som uttrykket kjennes mer sofistikert.

Utstillingen Please Return to Busan Port bærer preg av et imponerende mangfold, samt en høy teknisk og tankemessig presisjon. Den gjennomgående melankolien virker knyttet til dagens koreanske modernitet, eller hypermodernitet, sett i et globalt perspektiv. Det kan handle om ressurssløseriet, som skulle ha vært en velstand, men er blitt et slaveri – ikke bare for de fattige, men også for de rike.

Problematikken er like aktuell i Norge, der vi kjemper stadig hardere for å beholde privilegiene for oss selv. Den sørkoreanske kunsten kan virke eksotisk, men også tilgjengelig og aktuell. Kanskje handler det om at mange av kunstnerne er bosatt i Vesten, til dels også utdannet her. De kan forene utenfrablikket med noe gjenkjennelig, og formulerer en uhygge vi alle bærer på.

Anmeldelsen sto på trykk i Morgenbladet 5. august 2016.

Kontorzombie. Det sør-koreanske arbeidslivet er så hardt at en kontoransatt sikkert kan føle seg som en zombie, som Choi Xooang antyder i skulpturen Walk (2014). Courtesy of the artist and Choi & Lager Gallery.