Oslo Frys 29. mai 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Video.Tags: Improv Everywhere, oslo, Oslo Frys, performance
49 comments
Her kommer videoen fra forrige ukes store begivenhet på Oslo S, kalt Oslo Frys. En Frys-performance går ut på at en stor gruppe mennesker møter opp på et sted og «fryser» på et gitt tidspunkt, blir stående i samme stilling i fem minutter, og går videre som om ingenting har hendt. Jeg har vært fascinert av fenomenet siden jeg så en video fra New York Grand Central Station i februar, og i forrige uke ble en Frys for første gang virkeliggjort i Norge. I underkant av hundre mennesker møtte opp ved Oslo Børs og fikk instruksjoner, før stuntet ble gjennomført i avgangshallen på Oslo S.
I forkant var det mye snakk om hvordan synkroniseringen skulle foregå, om man trengte teknologi som øreplugg, lydsignaler etc. I etterkant viste det seg mindre viktig å fryse på øyeblikket nøyaktig samtidig, det tok uansett litt tid før folk rundt skjønte hva som skjedde. Noen mente derfor at en lengre frys kunne vært en fordel, på den annen side oppdaget deltakerne at det å stå helt stille i fem minutter er fysisk krevende. Flere rapporterte om skjelvende lemmer, særlig de som sto i pussige stillinger. Mest imponerende var kanskje jenta som holdt på å ta av seg genseren, og ble stående tida ut med armene rett opp i lufta og hodet inni genseren!
Jeg legger ved videoen fra New York Grand Central også, til sammenlikning. Her ble frysen organisert av den amerikanske gruppa Improv Everywhere, som ble startet i 2001 for å live opp offentlige steder med viltre påfunn, «to cause scenes of chaos and joy in public places». Osloprosjektet var en pilot, arrangørene gjorde det for første gang og hadde ikke planlagt det hele i like stor detalj, så bær over med dem om filmingen ikke virker like proff. New York-videoen har jo framfor alt bedre lyd, noe som ikke er dumt siden kommentarer fra forbipasserende gjerne er halve moroa. «Agentene» i Oslo fortalte om mange rare situasjoner: folk som viftet foran ansiktene deres, snakket om hva som skjedde etc. Ei jente snudde seg ved billettautomaten og ba agenten bak om vekslepenger, flakket urolig med blikket da hun ikke fikk respons, mumlet «eh, okei» og henvendte seg til nestemann. En ekspeditør i bokhandelen sa til en kunde at han hadde lyst til å fotografere, men det var ingen vits, for det ville jo bare se normalt ut på bildet.
Arrangementet i New York kan du lese mer om her. Jeg vet også at minst én blogger deltok på Oslo S, så hvis han eller andre har førstehånds erfaringer å dele kunne det vært morsomt å høre?
Den djupe togna (meme) 25. mai 2008
Posted by Oda in Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.Tags: bøker, Jon Fosse, meme, skrivebord
24 comments
Jeg lar meg sjelden tægge. Men nå er jeg tægget med dette bokmemet, og Iversen gjør det på en så kul måte at jeg må til pers: «Og med på veien til Helvete tar jeg… Oda (jeg håper det dukker opp noen pinligheter der).»
Ja, kanskje dette blir pinlig? Her følger prosessen. Jeg sitter i sofaen med laptopen i fanget. Ser meg rundt etter ei bok, men nei. Ingen bok innen rekkevidde. Nærmeste ting med skrift på er en dvdfilm, The Usual Suspects. Men snart finner jeg ei bok. Det er en kunstkatalog noen har stjålet på jobben sin og lagt igjen hos meg. Og på s123… er det null skrift! Bare et bilde av kinesiske gnomer i jade, som minner om hagedverger.
Så jeg leter videre. Aha, der finner jeg Nils-Øivind Haagensens Møt meg, møt meg, møt meg. På s123… Ingen skrift! Bare et foto av et gateskilt i Italia: Via Beatrice Alighieri (det er ei emo-bok om en interrailtur).
Vel-vel. Jeg begynner å bla i en søppelbunke med aviser. Aha! Der ligger ei pocketbok, det er Jon Fosses Gnostiske essay, mistet på gulvet midt i et gjesp. Den skulle være safe, her er det nok av skrift. På s123, og jeg leser den femte setningen, som handler om at det du ikke kan si, det skal du skrive. Lovende. Dermed siterer jeg de neste tre setningene:
«Eg forstår, på min måte, kva dei begge meiner. Så togna er kanskje det beste ein kan omgi det ein djupast veit med. Kanskje er det også taust i seg sjølv, slik at det berre er som det usagde i det sagde.»
Hvis ikke dette var dypt, så vet ikke jeg. Nå er ikke jeg særlig stiv i nynorsk, men «togna» betyr vel taushet, eller snarere «det å tie»? Altså: Er du dyp, så omgi den dypeste dybden din med taushet. (Antakelig en omskrivning av det som står på russekortene: Det er bedre å holde kjeft og la folk lure på om du er idiot, enn å åpne munnen og fjerne all tvil.)
Over ser du rollelista: de som var med. Inni boka til Jon Fosse ligger et postkort fra Madeira, med form som en firkløver. Det pinligste ved dette er vel at det avslører hvor lite jeg leser for tida (annet enn blogger)? Jeg tægger noen nylig ankomne på bloggrullen min: Rullerusk, Hypsnos, Smuss, Utsnitt (PrinsesseR), samt min gamle venn Tomas. Med forbehold om at noen av dere kan ha svart på memet før, eller ikke gidder. I motsatt fall:
* Plukk opp den boka som ligger nærmest.
* Slå opp på side 123.
* Finn den femte setningen.
* Post de neste tre setningene.
* Tægg fem andre stakkarer.
* Husk å nevne hvem som tægget deg.
Og til slutt fant jeg ut at dette var en god anledning til å poste et bilde av skrivebordet mitt. Mens jeg først er personlig… eller var det privat?
Den nye brusen (Kjeldaas) 22. mai 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: Aleksi Wildhagen, Chris Reddy, Christian Kolverud, Galleri Brandstrup, Henrik Kleppe Worm-Müller, Kunst, maleri
3 comments
Når vi kommer til Galleri Kjeldaas står Aleksi og venter på oss. Det er tredje post på samme gallerirunde, vi har allerede vært her og her. Dette er en gruppeutstilling med 5 unge kunstnere, et eksperiment fra galleriets side, vanligvis stiller de ut eldre etablerte herrer. Nå har nok galleristen villet være visjonær, for tittelen er The New. Og hvem vet, kanskje er dette virkelig den nye vinen, eller i det minste brusen? På nettet leser jeg en rekke spark mot tidas trender, og særlig konseptkunsten, som galleristen hevder å ha funnet motsetningen til. «Det som samler de fem kunstnerne er at verkene deres baserer seg på direkte visuell kommunikasjon, og representerer en motstand mot den overdrevne vektleggingen av teori i kunsten.»
Henrik Kleppe Worm-Müller: Coffee shop (olje på mdf).
Men stemmer det at de har laget konseptenes motsetning? Jeg er usikker. Det er lett å bli slått av det estetiske: vakre bilder, sterke farger, tradisjonelle teknikker. Men samtidig er det mye som minner om popkultur, som også konseptkunsten flittig refererer seg til. Uansett gidder jeg ikke å dvele ved slike båser. Det holder å fastslå at intensjonen er tilstede, andre får vurdere om de faktisk har fjernet seg fra teori og idéer, og hvor vesentlig det er. Jeg nøyer meg med å presentere noen eksempler.
Chris Reddy: Enentiomorph (pennetegning, digitalisert).
Tydeligst er referansene til popkultur i digitalbildene til Chris Reddy (f. 1970), av ham selv kalt Reddymades (med et slikt etternavn kunne han vel knapt la være). «Der readymades lages i millioner, lages en Reddymade bare som ett objekt.» «Arbeidene er ekspressive og utadvendte: Bakgrunnen er hentet fra tegning, multikultur, musikk, politikk: popkultur møter hardrock. Tematikken kommer fra et absurd, surrealistisk politisk landskap.»
Chris Reddy: Enentiomorph 6 (pennetegning, digitalisert).
Reddys bilder er komplekse puslespill hvor små figurer inngår i overdådige, fargesterke ornamenter. De minner meg om tibetanske mandalamønstre, men aller mest om popart-bildene til Keith Haring, som var aktiv på 1980-tallet (jfr wiki og billedgalleri). Paradoksalt nok er Chris Reddy også den som sterkest kritiserer konseptkunst: «Vi representerer en protest mot bruken av teori som et ekskluderende maktspråk. Vi ønsker et bevisst paradigmeskifte på den norske kunstscenen, en avskjed med teoretikernes tåkeprat.»
Henrik Kleppe Worm-Müller: Mikaels cave (olje på mdf).
Henrik Kleppe Worm-Müller (f. 1981) jobber med fotorealistisk maleri, dvs overføring av foto til lerret. Motivene er hverdagslige, et besøk på en kaffebar, en kveldstur i ei bygate, eller utsikten til scenen under en rockekonsert. Ei kameralinse jobber i utgangspunktet objektivt, mens enkeltelementer utheves når motivet males videre, og dermed skapes narrativene, fortellinga.
Henrik Kleppe Worm-Müller: Blue velvet (olje på mdf).
Det er noe kaldt og samtidig veldig sanselig i bildene. De minner meg om Edward Hoppers malerier, med sine beskrivelser av byens tomme rom og distanserte forhold mellom mennesker. Worm-Müller er opptatt av historien som ligger i hvert enkelt isolerte øyeblikk, og understreker dette gjennom farger, kontraster, silhuetter, geometriske objekter og manipulering av lys. Resultatet er en stilisert virkelighet hvor aktiviteten fryses til stilleben, og enkelthandlingen framstår som prototyp (det mest typiske eksemplet).
Aleksi Wildhagen: Uten tittel (olje på lerret).
Aleksi Wildhagen (f. 1976) er en finsk-norsk kunstner som kombinerer tradisjonelle maleteknikker med eksperiment og prosessorientert metode. Han søker en live-opplevelse, det spontane og kaotiske ved skaperprosessen. «Jeg ønsker å være direkte tilstede i skapelsen av kunsten min, lik en musiker som spiller live. Men der livemusikken er tidsbegrenset, står maleren igjen med det håndfaste resultatet etter utførelsen.»
Hos Aleksi liker jeg både fargebruk og strek, spesielt i de mindre bildene hvor han jobber mer figurativt. Det er også hos ham jeg synes det antikonseptuelle virkerer mest gjennomført, kanskje fordi en logisk konsekvens av å søke det spontane blir en skepsis mot forutfattede idéer. Med hans egne ord: «Teori har blitt en slags hellig ku eller en keiserens nye klær, som gjør mye kunst nå om dagen altfor stiv og tenkt. Den kommuniserer på et intellektuelt plan hvor man er nødt til å være inne i den verdenen for å kunne lese verkene.»
Kollektivutstillingen The New kan ses i Galleri Kjeldaas, Rosenkrantzgate 9 (sidegate til Karl Johan), fram til 25. mai 2008. I tillegg til de tre jeg har presentert, Chris Reddy, Henrik Kleppe Worm-Müller og Aleksi Wildhagen, deltar Petter Garaas (foto) og Christian Kolverud (maleri).
Her ser du Aleksi Wildhagen foran tre av portrettene sine. Du finner flere bilder fra utstillingen på den nye Flickr-siden min. Alle foto: Oda Bhar.
Med sokker som sko (Brandstrup) 20. mai 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: Anna Gudmundsdottir, Galleri Brandstrup, Kunst, maleri, Tommy Johansson, Tommy Olsson
21 comments
Vernissagefylla er utdannelse. Verken kunsthistorisk eller kunstvitenskapelig, men samtidskunstig: hva er bra, hva er dårlig, hvor fins den beste vinen, hva blir dagens tanker, morgendagens samtaler? Selv er vi betydningsløse og nysgjerrige, ser alt nedenfra og drar ikke bare til de kule stedene, Tommy Olsson-galleriene med generelle navn (rekord, standard), men også til de etablertes arena, hvor folk i dyre klær leter etter gode investeringer.
Du veit at du er på et eksklusivt sted, sier T, når mennene bruker sko som minner om sokker. Han nikker mot et par smale føtter i løvtynt skinn, som sitter på en mann med seilerrynker. Vi står i et høyloftet rom på Galleri Brandstrup og kikker på bildene til Tommy Johansson, en bekjent av oss som maler i olje. For et kvarter siden satt vi på bussen, T og H og jeg, og snakket om hvor få som sikkert kommer hit til fots, uten bil og helst egen sjåfør.
Galleri Brandstrup er kunstslottet på vestkanten. Ryktene kaller det byens mest kommersielle galleri, kjent for å ta høye prosenter fra kunstneren, men også selge godt. Det er et prestisjested, men gir samtidig liten street cred, for dette er kapitalens arena, en mulig inngangsport til pengebingene.
Jeg har bare vært her én gang før. Det var vinter, og snøen knirket under sålene mens vi ruslet gjennom Frognerparken. Vi fant riktig gate, men visste ikke i hvilken regning vi skulle gå, så vi spurte et spaserende velkledd par som smilte til oss: Det er rett der nede, dere kan ikke ta feil. Og det stemte. Inn fra veien gikk en slak allée i bue, gjennom en hage stor som en park, opp mot en villa med fasade av greske søyler. På øverste balkong sto fiffen og dinglet med glassene sine, vi så skyggene mot de opplyste vinduene, men det var for langt unna til å høre stemmesurr. Vi trasket oppover alléen, mellom mektige trær med fakkelboksholderne i smijern på de tjukke stammene, og flakkende ild over brøytekantene, som vi presset oss mot når bilene passerte, og vi måtte bare flire, for på kjøretøyet skal storfolk kjennes, og fattiglusa på gangen.
Galleriet ligger i overetasjen, mens terrassen og første etasje er restaurant om sommeren. Inne er det høyt under taket, med store vinduer som vender ut mot parken, og alle bildene er eksklusivt innrammet. På bordet står det ingen vinkartonger eller glass fylt med mozell, her kommer selv eplesafta i vinflaske med fin etikett, og vinen er musserende.
Den gangen skrev jeg ikke om kunsten, som jeg syntes var uinteressant. Men idag er vi kommet for å se Tommy Johansson (f. 1975), som er en hyggelig bekjent fra andre vernissager. Flere ganger i vinter har jeg havnet i et hjørne og pratet med ham, nydelige samtaler, har jeg syntes, selv om jeg ikke kan huske ett ord av hva vi sa. Uansett har det gjort meg nysgjerrig på kunsten hans, jeg fikk lyst til å se hva han lager, hva han snakket om, men nå står jeg her foran de store lerretene og skjønner ingenting.
Tommy maler på ubleket lerret, upreparert slik at fargen trekker ujevnt inn og etterlater store skjolder. Det er flekker og drypp, avtrykk som minner om ringer etter glass og kopper på en duk, som om lerretet har ligget på bordet under en fest, eller kanskje på gulvet, hvor gjestene har sølt og skvettet med maling istedenfor kaffe og vin.
Jeg skakker på hodet, liker noen av fargene, antydningen til komposisjon, og likevel, hjernevinningene slurrer rundt i hodet uten feste. Jeg skjønner for lite, finner ikke engang relevante spørsmål, sier prøvende til H: Abstrakt maleri? Nei, svarer H, ser du ikke at det er naturlandskaper? Tommy maler figurativt, det har han alltid gjort, se der, en elv, og der ved siden av, et fjell. Jeg flytter vekta til den andre foten og stirrer på lerretene. Kanskje jeg ser det? Men nei. Det gjør jeg ikke.
H og T går inn i neste rom. Jeg dilter planløst etter. Fikler med mobilen og har lyst til å tekste en kunstjournalist jeg kjenner, kjære B, hva ville du ha spurt om? Nå kjenner jeg kunstneren og kan spørre ham om hva jeg vil. Men hva lurer jeg på? Det er enkle saker. Hvor starter du? Har du en plan, eller oppstår komposisjonen etterhvert som du maler? Hva er greia?
Tommy er opptatt med de rike, så jeg får heldigvis ikke spurt. Hva med historiske referanser? Kanskje Jackson Pollock, men uten den eruptive kraften. På et av bildene finnes et håndskrevet notat, halvt skjult mot bunnen: Jævla tulling. Nettopp, det er slik jeg føler meg.
En annen kunstner stiller ut et annet sted i huset. Det er islandske Anna Gudmundsdottir (f. 1974), utdannet i Bergen, som bor og arbeider i Oslo. Hun lager sirlige tegninger med monotone linjer, uten skygger og nyanser, som strekfigurer i ei fargeleggingsbok.
Bildene gir assossiasjoner til kropp, aldring og galskap, det er kvinnelige motiver, det nære og sanselige, men uttrykt på en klinisk og ikke-sanselig måte. Jeg får inntrykk av at døden er mer nærværende enn livet.
Ovenfor: P. 2 (2008, tusj på papir).
Nedenfor: Paranoid? Schizoid? Crazy? (2008, tusj på papir)
Heller ikke dette er kunst som får meg i tale. På et tidspunkt blir jeg motløs og tar bilde av meg selv.
Men vi skal videre til neste vernissage. En annen bekjent stiller ut på Galleri Kjeldaas i sentrum. Vi haiker til Kunstnernes Hus med galleristens minibuss, men forlater Tommy og gjengen i de hvite dukers land. Så ringer vi Aleksi, og joda, Galleri Kjeldaas har åpent, selv om klokka er ni – men det er slutt på vinen, sier han bekymra. Vi skynder oss avgårde, og du får være med.
Men det blir først en annen dag.
Utstillingene i Galleri Brandstrup kan du se 8. mai – 8. juni 2008:
1) Anna Gudmundsdottir: «Portraits with no idea about what went wrong.»
2) Tommy Johansson: «Postgravity.».
Kuba libre (eller søttende mai) 18. mai 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.Tags: Don Martin, Gatas Parlament, grafitti, Grønland, Lukas Kasha, musikk, oslo, Supa Sayed
4 comments
Sentrum i galaksen for gummiserpentiner ligger på Grønland i Oslo. Vi står midt på plassen ved Vaterlandsbrua, det er surt og kaldt, men sol, og rundt oss løper ungene løpsk med sprayboksene sine. Det minner om den indiske holi-festivalen, hvor folk kaster fargepulver på hverandre en hel dag, ekstra morsomt kombinert med vann, det er de samme grelle fargene, men her i form av en slags gummi- eller plastmasse.
Jeg står og piller klumper ut av håret allerede, fra lokkene som henger ut av lua, mens kompisen min jager bort den lille rakkerungen som prøver seg for tredje gang: Det holder nå! Guttungen løfter håndflatene og sier: chill! men sender meg et flørteblikk før han stikker.
Jeg har jo tatt budskapet, en tægg er en kompliment, du tægger bare dem du liker, og særlig ei jente som er søt. Det er ikke tilfeldig at jentene nedenfor har fått det villeste håret.
Vi rusler stien opp langs Akerselva mot Kuba, hvor det er gratiskonserter. Hele dagen har vi holdt oss i sentrum øst. Først frokost hjemme, med barnetoget durende fra tven og et halvt øre på det rituelle kommentatorsporet, og den merkelige uttalen av ordet norsk, i forsert stolthet, stadig gjentatt, som får svensken blant oss til å herme: NORSSSJK!
Fra slottsbalkongen vinker Mette-Marit under en diger hatt som minner om en kaffekopp, med hank og skål. Hun smiler nesten ikke, selv ikke når mennene løfter på flosshatten. Jeg lurer på om hun noengang angrer?
Mellom togbildene er det lokale innslag, noen fine eller pussige. En mann på Sørlandet har bygget egen Donald-damper, en hjuldamper etter mønster fra et Donaldblad, men i full størrelse, så han kan reise i den.
Nobelkomitéen har en formann i Tromsø, som sier at hver og en av oss har ansvar for å være varme i et kaldt samfunn, noe som får intervjueren til spontant å gi ham en klem, og meg til å få tårer i øynene.
En annen reportasje er fra forskningsfartøyet Svalbard i Framstredet, hvor bloggvenninne Sylvi er på tokt: forfatter og kuldeentusiast, samt reporter for NRK Nordnytt. Det er rart å se mannskapet gå i 17.mai-tog på dekket, hoppe sekkeløp og spise kake med påskrifta «80 grader nord». Et helikopterfoto ovenfra, grått vær og gråmalt båt, et krigsskip i fredelig ærend midt i en råk med knust is. (Sylvi blogger fra turen her.)
Utpå dagen går vi ut, spiser lunsj ved matbodene i Grønlandsleiret, og tar pause fra kulda inne på Choice, hvor alkisene sitter trangt på rekke og rad, alle vennlige og middels fulle så tidlig på dagen. Så drikker vi kaffe og spiser kake på Evita, og kommer fram til Kuba når latinobandet takker av.
De nesten som spiller er det norske indiebandet Lukas Kasha, men først skal scenen rigges om, så vi kikker på folk. Det er mye Løkkakids, mindre blandet enn på Grønland, tross at arrangørene er SOS Rasisme. Spesielt i den lille kaféen er bunadsfaktoren høy, og jeg lærer noe nytt om dalmatinere.
Hvis du plasserer en dalmatiner praktisk talt oppe på et bord, enten fordi du lettere vil kunne klappe den, eller for å gi hunden overblikk, mens du prater med venninna di… da vil hunden før eller seinere få lyst på ølen din.
Nå burde jeg sikkert utsatt resten av posten, så den ikke blir for lang. Men skitt, jeg bare fortsetter. Så sjelden som jeg oppdaterer kan du jo heller ta pause og komme tilbake imorgen, hvis det blir for mye.
Lukas Kasha kjører på med tempo og trøkk. Jeg står langt bak i starten, men hopper opp og ned, og etterhvert må jeg bare løpe fram og plage ørene.
Det er godt samspill på scenen, særlig blant gutta på bass og gitar.
Lukas Kasha spiller mest nytt materiale, så jeg har ikke greid å spa opp en aktuell video. Men jeg legger inn den halvannet år gamle hiten Love Abuse, som jeg synes holder godt. Og for dere som ikke kjenner Lukas Kasha fra før – de har nok hørt endel på Simple Minds, for å si det sånn.
Bandnavnet kommer fra en fantasybok av Lloyd Alexander, om en fattiggutt som blir konge av Persia. Da de slo igjennom brukte Dagbladet den opplagte liknelsen: «Da bandet Lukas Kasha i går gikk på scenen på John Dee gjorde de som sin navnefelle, tok steget opp i en ny divisjon.»
Siste band ut er Gatas Parlament, som feirer 15års-jubileum i år. Femten år er lenge i rebellbransjen, hvor nye band stadig puster deg i nakken, noe gutta er klar over, men i denne jubileumslåta tar de revansje: vi ser dere komme, men er fortsatt kule, du kan ikke lære faren din å pule!
På den nye plata har de med ei jente som gjesteartist, Supa Sayed.
Å ha ei jente med kan være en god unnskyldning for å synge om andre ting enn politikk – som kjærlighet og flørt, f eks i denne låta: Counter Strike.
Jeg må bare ta med fjorårets duett også, mellom Don Martin og Supa Sayed, som de også sang på Kuba igår: Idol Robin. Låta handler om å være liten og verken drømme om å bli politi eller pilot, men om å ta fra de rike og gi til de fattige. De har samplet klipp fra gamle tegnefilmer, Robin Hood og Onkel Skrue, og ikke minst Karl Bertins julafton, den fine svenske juletegnefilmen om en ung mann som jobber på posten og omadresserer de rikes altfor mange julegaver til fattige (når kapitalistfaren finner det ut roper han: «jag har närt en kommunist vid min barm!»). Uansett, her kommer videoen til Don Martin og Supa Sayed: Idol Robin.
Okei, og så helt til slutt, en grafittivideo Don Martin har laget, som vel strengt tatt er litt på kanten av loven, men likevel, jeg legger den ut, for aldri har jeg vært nærmere å skjønne hvordan det føles å se ei nybomba t-banevogn suse gjennom byen dekket med din egen signatur.
Som om ikke alt dette var nok: Gatas Parlament blogger også. Sjekk ut hva de skriver, og ikke minst hvordan du kan laste ned mp3-filer eller kjøpe den nye plata (billig). Enjoy! Og jeg ønsker deg en fortsatt fin 18. mai.
Alle foto: Oda Bhar.
Apokalypse, nå! (Larsson, Thorén) 12. mai 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: Bo Christian Larsson, galleri GAD, Kunst, Magnus Thorén
24 comments
Denne posten skal handle om verdens undergang. Men først litt om mote på vernissage. Forrige gang jeg fashionblogget klaget noen på at jeg bare tok bilder av jenter. For å utlikne vil jeg nå gi eksempler på hvordan kunstgutter kan se ut. Som sist er åstedet Galleri GAD, hvor to uteterrasser i ulik høyde gir gode mulighet for spionasje. Her ser du en guttegjeng som røyker foran inngangen, alle med en avslappet stil i sommervarmen.
Det ser så deilig ut når gutter står slik: Ingen kryssede knær eller kokette vridninger, slik jenter ville hatt, men brede bein og bøyde knær, stabilt og nær bakken, i mjuke turnsko, med skuldrene senket. Klærne ser enkle ut, men jeg mistenker at lite er tilfeldig. Blir motesignalene hos gutter automatisk mer subtile, fordi de prøver å unngå påfugl-look?
Ovenfor ser du en av kunstnerne, Bo Christian Larsson, foran to andre fyrer som står i stil. Hvis jeg skal dømme etter disse gutta bør det være halvbarbert i år, gjerne kombinert med kinnskjegg og hakkete oppklipt lugg. Kommer du derimot fra granskogbeltet midt på den skandinaviske halvøya, og har seinere bodd flere år i Lofoten, som den andre kunstneren, Magnus Thorén, går du kanskje for en cowboystil med skjorte, vest og boots.
Magnus Thorén og Bo Christian Larsson har to ting felles: Begge er svenske, men bor for tida i München og deler atelier. Kunstnerisk sett virker de svært forskjellige, ihvertfall ved første øyekast. Bo Christian Larsson minner i stil og teknikk om andre jeg har sett på GAD det siste året. Han jobber med tegning og maling på papir, inspirert av grafitti og tegneserier. Magnus Thorén maler mer tradisjonelt i olje på lerret, og virker mindre opptatt av motiv enn av materialets fysiske egenskaper. (venstre: Cut, 2008, høyre og nedenfor: Mammoth, 2008.)
Thorén skaper topografi på lerretet, gjennom ulike teknikker for å flekke eller gre ut malingen. De fleste maleriene får en flerdelt struktur, som gjør at de ser ulike ut etter hvor du står i rommet. Rett forfra virker lerretet flatt, men flytter du et stykke til høyre eller venstre ser du et tydelig vannskille, og deler av bildet reiser seg som et fjell. Han forteller meg at effekten var enda større i ateliéret, hvor han jobbet ved et digert vindu og hele døgnet så bildet endre seg i takt med det naturlige lyset.
Gallerist Alexandra Dyvi sier at Thorén tidligere malte i en mer figurativ stil, nærmest Munchinspirert. Fortsatt karakteriseres han som ekspresjonist, men det må være en annen type ekspresjonisme, som ikke skal uttrykke malerens indre, slik Munch og hans samtidige ønsket, men egenskaper i materialet. Dette kalles materialekspresjonisme, og er en vanlig retning spesielt innen kunsthåndverk (jfr denne posten, om glasskunst).
En pussighet med Thoréns bilder er at de bare vanskelig lar seg fotografere. I galleriet virker de mørke og ensfargete, men kameraet kompenserer og skaper kontraster slik at jeg ender opp med spektakulære fargevariasjoner. Dette bildet var nærmest mørkeblått i virkeligheten, og helt uten gullskimmer. Kanskje burde jeg latt være å bruke bilder som tar seg så store friheter, og i beste fall kan betraktes som min tolkning. Men jeg ser at galleriet har hatt liknende problemer, og likevel legger ut bilder, så da gjør jeg det samme. Uansett vil jeg oppfordre alle som kan til å besøke GAD og sammenlikne selv. (nedenfor: Blue Poles, 2008, ovenfor: detalj)
I fotografiene oppstår et inntrykk som ikke slo meg i galleriet: Det er noe apokalyptisk over bildene. I rett lys minner de korte penselstrøkene om skarpe steinblogger som slynges ut i et Big Bang, og dramatikken understrekes av de illevarslende fargene.
Det er her jeg ser en likhet med Bo Christian Larsson. Også i hans bilder er apokalypsen en nærliggende tanke, selv om inntrykket er langt mer forsiktig. En del av billedflaten er gjerne fargesterk med dramatiske kontraster, mens store områder er etterlatt hvite, eller har svake blyantstreker som likner skisser eller hjelpelinjer, til perspektivtegning eller bokstaver konstruert med linjal. (Home killing, 2007, detalj nedenfor)
Mange av bildene har noe utstudert halvgjort over seg. De minner om en mulig byggeplass i Bjørvika, forlatt i all hast etter varsel om syklon eller tsunami, eller en klimakatastrofe alle rømmer fra.
I ruinene ser vi pøler av blod eller maling, elveleiet ligger som et gapende sår, og grantrærne spriker etter skarpe vindkast som har blåst dem halvveis over ende. (Immaculate is nothing, 2007)
Granene, ja. Hva er det med dem? Er de kun et estetisk element, eller mer: den skandinaviske naturen? Det er noe stengt over grantrær, de danner den mørkeste skogen, hvor mindre vekster kveles av mangelen på lys. Granene står igjen alene og hvisker til hverandre, lik orakler du kan spørre ut om hemmeligheter. (Blood Lagoon, 2008, detalj)
Detaljene er interessante i Larssons bilder, som i mye av den kunsten hvor tegneserier er inspirasjon. Ornamenter, små figurer og enkle tekstlinjer gjør nærlesning til en oppdagelsesferd for blikket. (I called upon the Oracle to explain, 2008, detaljer)
Andre elementer leder tankene til grafitti og tægs, også i uferdig versjon, med de synlige hjelpelinjene. Dette kunne vært et prosjekt som ble forlatt i all hast, når politiet oppdaget vandalen og jagde ham bort.
Som i grafitti kan detaljene virke maskinaktig perfekte og komposisjonen kompleks, selv om utførelsen like gjerne foregår hastig og effektivt. Farten økes blant annet gjennom bruk av sjablong, og airbrush-teknikker som spraylakk. (Blood Drain, 2008, detalj)
Til slutt har vi sølvmalingen, som også er et vanlig element i grafitti. Sølv og metallic er farger som ikke hvisker, og navnet på utstillingen gjør dem til visualiserte skrik: Silverscreams. På et av bildene blir vi fanget i et gigantisk edderkoppnett, eller knust av sølvpiler som trenger ned fra himmelen mot en sjø av blod, naturens hevn? (Like a weird metallic sky, 2008.)
Utstillingen gir meg en følelse av tidstypisk katastrofeangst, i den grad at jeg drømmer om jordas undergang samme natt. Uttrykker disse kunstnerne ulike aspekter ved den apokalyptiske angsten, en trend som dominerer tidsånden? Kanskje. Eller er det bare meg.
Utstillingen Silverscreams av Bo Christian Larsson og Magnus Thorén kan du se i Galleri GAD ved Munchmuseet fram til 1. juni 2008. Vil du lese mer har Dagsavisen anmeldt utstillingen, Aftenposten har tidligere intervjuet Magnus Thorén, og Bo Christian Larson har en egen hjemmeside. Galleri GAD har også pusset opp hjemmesiden sin, og lagt inn bilder av de fleste verkene med titler og annen info. Anbefales! Alle foto: Oda Bhar.
Det lille ekstra (rotte, troll, elg) 3. mai 2008
Posted by Oda in Foto/tegninger, Kulturtips, Kunst, Stemninger.Tags: elg, feriebilder, Fredrik Mortensen, Harrycamping, polaroid, rotte, troll
16 comments
Kioskfolkene har ei diger gummirotte som de gjemmer på stadig nye steder for å skremme oss. Den snerrer fra kaffemaskinen, glor ut av brusskapet, sitter på stolen til ei av kassererne når hun kommer fra do. Rotta er stor som en huskatt og ørene ligger flatt bakover hodet, kjeften er åpen med blodig tannkjøtt og helsvarte tenner. Kassereren hyler og Fredrik flirer fra kaffedisken, han har dragning mot både practical jokes og polaroids. I april leide han kjelleren til utstillingsplass, monterte familiens feriebilder, ekte og falske, på søttitallstapet, og stilte dem ut bak glass og ramme til kinopublikums forvirring. Jeg likte de blasse bildene fra nordnorske campingferier, og ikke minst de klønete lappene med tekst, hamret ned på en gammel reiseskrivemaskin med plenty skrivefeil, sannsynligvis både ekte og falske de også.
Aller best likte jeg lappen under to troll i en fornøyelsespark, med vorte på nesa, kjepp i hånda og feite glis i solsteiken. «Dette hadde aldri gått an i virkeligheten. Troll tåler ikke sol.»
Ei av jentene i kinokassa skal snart slutte, og den andre er bekymra for hvem hun får som ny makker. De fleste er greie, men noen liker ikke tøys, og det er slitsomt å sitte i dagevis uten å kunne tøyse. For eksempel pleier hun å muntre seg opp når hun teller vekslekassa, ved å tegne på forseglinga til pengeposen, «klingende mynt» og en liten figur. En gang spurte hun en eldre kollega: Hva tenker du når du ser at jeg har pyntet posen? Kollegaen svarte: Da tenker jeg, hvorfor gidder du det der. Men blir du ikke glad, spurte Linn, når du ser at jeg tegner… en elg? Den eldre ristet hodet: Nei.
Linn forteller meg dette mens hun skifter og skal hjem. Selv har jeg to timer igjen av vakta. Jeg kommenterer inn gjennom den åpne døra til garderoben: Det er dumt med disse menneskene som vil legge en demper på andre.
Polaroidutstillingen Harrycamping er laget av Fredrik Mortensen. Det finnes også en nettside, men ifølge fotografen er den «like ustabil og uforutsigbar som døgnrytmen». For kinofolk vil det ikke si lite. Men prøv gjerne likevel.
Bharfot 