Modernitetens melankoli 26. august 2016
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.Tags: Angel Soldier, Choi & Lager, Choi Xooang, Ji Yeo, Kim Ayoung, Kunst, Lee Seahyn, Lee Yongbaek, Please Return to Busan Port, Sør-Korea, Vestfossen Kunstlaboratorium, Yu Jinyoung
add a comment
Vold og skjønnhet, nostalgi og teknologi møtes i samtidskunsten fra det hypermoderne Sør-Korea.
Latent vold
Den latente eller skjulte volden bak tilsynelatende skjønnhet går igjen i flere arbeider på utstillingen. Vakre, bandasjerte kvinner er fotografert på en klinikk for plastiske operasjoner, i positurer som signaliserer tragiske heltinner (Ji Yeo: Beauty Recovery Room, 2014). En serie malerier viser pittoreske sukkertoppfjell og paviljonger, men de er malt i en blodrød farge som gjør det nærliggende å tenke på grenselinjen mot Nord-Korea. Ved nærmere ettersyn finnes detaljer som atomkrigens soppsky, og en korsfestet Kristus liggende i Buddha-positur (Lee Seahyn: Between Red, 2014).
Sterkest forenes det vakre og skremmende i videoarbeidet Angel Soldier (2012) av Lee Yongbaek. Ved første øyekast er lerretet fylt med et hav av fargerike blomster, men så begynner deler av motivet å bevege seg. En gruppe soldater på patrulje trer fram. De lister seg stille frem med løftet gevær, i blomstrete kamuflasjeklær som glir så perfekt inn at vi aldri ville ha sett dem uten bevegelsen. Det er mye her som henspiller på ambivalens – mellom fortid og nåtid, fasade og realitet.
Hyperrealisme. Choi Xooang kombinerer et hyperrealistisk uttrykk med elementer av fantastisk art, som abnorme utvekster eller deformerte kroppsdeler. Et eksempel er det enorme grønne håret til paret i Dreamers (Green), 2015. Foto: Nina Ansten.
Gangnam Style
Utstillingen er satt sammen av kuratorteamet Choi & Lager, til vanlig basert i Köln. Jari Lager og søstrene Sunhee og Jinhee Choi har jobbet sammen siden 2006, og ønsker å markedsføre koreansk kunst i Europa. Fra mai 2016 har de utvidet virksomheten til Seoul, nærmere bestemt hipsterbydelen Gangnam – hos oss kjent fra poplåten Gangnam Style, der artisten Psy parodierer den nyrike livsstilen der.
For mange vil det være en bonus at disse kunstnerne åpenbart er opptatt av estetikk, også når de tar for seg mørke emner. Det konseptuelle blir aldri rent tankegods her, det finnes alltid en flørt med «det skjønne» i kunsten. Også det menneskelige er sterkt til stede, for dette er kunst som henvender seg direkte til oss: Overalt møter vi menneskers blikk, fra fotografier og figurer.
Et navn å merke seg er Choi Xooang, som lager hyperrealistiske menneskekloner med deformerte eller magiske trekk. I Walk står en dresskledd mann med blinde, slørede øyne som frosset fast i en zombieaktig gange, mens det nakne kjæresteparet Dreamers (Green) sitter omslynget under et gigantisk felles brokkolihår. Det er som om Choi foregriper neste skritt i evolusjonen, i en verden av sosial angst og utilstrekkelighet.
Velstandens slaver
Utstillingen byr på mye av den paradoksale nostalgien som kan oppstå når glanset kapitalisme møter lengselen etter et enklere og mer jordnært liv. I Sør-Korea er problemstillingen særlig aktuell, siden landet på kort tid har opplevd en enorm økonomisk vekst. Når tradisjonelle idealer om lydighet og plikt møter sosialt press fra et høyteknologisk prestasjonssamfunn, er det duket for omkostninger på individnivå.
Nykapitalismens underliggende brutalitet har lenge vært tematisert i landets kinofilm, der kjølige familiedramaer i science fiction-aktige, urbane miljøer suppleres med ultravoldelig sjangerfilm, i en variert miks av action, komedie og horror. At kunsten berører lignende emner, er ikke uventet, samtidig som uttrykket kjennes mer sofistikert.
Utstillingen Please Return to Busan Port bærer preg av et imponerende mangfold, samt en høy teknisk og tankemessig presisjon. Den gjennomgående melankolien virker knyttet til dagens koreanske modernitet, eller hypermodernitet, sett i et globalt perspektiv. Det kan handle om ressurssløseriet, som skulle ha vært en velstand, men er blitt et slaveri – ikke bare for de fattige, men også for de rike.
Problematikken er like aktuell i Norge, der vi kjemper stadig hardere for å beholde privilegiene for oss selv. Den sørkoreanske kunsten kan virke eksotisk, men også tilgjengelig og aktuell. Kanskje handler det om at mange av kunstnerne er bosatt i Vesten, til dels også utdannet her. De kan forene utenfrablikket med noe gjenkjennelig, og formulerer en uhygge vi alle bærer på.
Anmeldelsen sto på trykk i Morgenbladet 5. august 2016.
På sporet av den skapte tid 19. august 2016
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.Tags: Astruptunet, Book & Hedén, Carina Hedén, Carl Larsson, Ingrid Book, Jølster, land art, maleri, Marcel Proust, MaryAnne Stevens, Nikolai Astrup, Sandalstrand, Sparebankstiftelsen, Tove Haugsbø, videokunst
add a comment
Hva er den norske versjonen av Monets vannliljer, Prousts madeleinekaker og Carl Larssons familieidyll? Kanskje ligger svaret hos Nikolai Astrup.
Utstilling: Nikolai Astrup
Norske landskap
Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden
10. juni – 11. september 2016 (samtidskunstdelen kun til 21. august)
Den beste oppdateringen av kunstnerskapet til Nikolai Astrup (1880–1928), slik det møter oss på Henie Onstad, kommer fra en kunstart som kanskje kan betegnes som dagens, eller fremtidens, maleri. Videoinstallasjonen Nikolais natt (2013–16) av det norsk-svenske kunstnerparet Ingrid Book og Carina Hedén gir oss bevegelige bilder som springer ut av et slags detektivarbeid på Astrups motivkrets.
I nabosalene henger Astrups egne malerier og tresnitt, med sine fargesterke, naivistiske og ofte trolske motiver. Utvalget er den hittil største mønstringen av kunstnerskapet hans, fra tidlig realisme til førekspresjonisme og magiske elementer. Mest kjent er de Kittelsen-aktige landskapene, der snøen på fjellet blir en naken, liggende kvinne som et krokete tre strekker trollfingrene mot, eller hesjestaur tar form som hettekledde skrømt.
Utstillingen er en utvidet versjon av den som i vår ble sett av femti tusen besøkende på Dulwich Picture Gallery i London, i et første forsøk på å lansere Jølster-maleren utenfor Norden.
Europeisk blikk
Astrup-utvalget er en skattkiste, med private innlån som aldri før har vært stilt ut. Den britiske stjernekuratoren MaryAnne Stevens, nylig pensjonert etter tretti år som direktør for Royal Academy i London, har hentet kunstneren ut av en begrenset norsk sammenheng og plassert ham i en tradisjon av biografisk erindringskunst, med paralleller som Marcel Prousts På sporet av den tapte tid og Freuds vektlegging av barnets erfaring.
Ifølge Stevens finnes det i Astrups verker alltid en gjenklang av barndommen i Jølster. Det er ingen idealisert Carl Larsson-verden, men en søken etter melankolske stemninger og minner. I de mest biografiske motivene ser alvorlige kvinner ut i grønne hager, eller sankthansbål brenner på forbudte fester som prestefaren mente var djevelens verk.
Etter studier i Europa flyttet Nikolai Astrup tilbake til Jølster, noe MaryAnne Stevens mener var en klok beslutning. Kanskje måtte han hjem for å omsette kunnskapen til et originalt kunstnerisk uttrykk – oppdatert og internasjonalt, men dypt og inderlig hans eget.
Filmatisk labyrint
Mens Astrup i London var omgitt av gamle mestere som Rubens og Rembrandt, har Henie Onstad invitert et knippe samtidskunstnere som er opptatt av økologi og samspillet menneske/natur. Slike perspektiver kan med litt godvilje gjenfinnes hos Astrup, men selv om rabarbra fra Astrups egen hage dyrkes i museet, og gamle kulturvekster studeres, er det vanskelig å se hvordan dette kaster nytt lys over kunsten hans.
Unntaket er videoinstallasjonen til Book og Hedén, som forener kunstneriske sitat med visuell styrke og originalitet. Med utgangspunkt i Astrups brev og notater har de laget en bildereise vi kan gå rundt i, lik en narrativ labyrint. De syv filmene får en utmerket visningsramme, på flere meter høye lerreter i en mørk sal. Lyddusjer minsker strølyden effektivt og diskret, så vi slipper høretelefoner. Materialet er omfangsrikt og følger i malerens fotspor – også dit han ikke rakk å gå: Astrup skrev lister over det meste, også motiver han planla å male, og Book og Hedén tar oss med på en vandring til noen av hans umalte motiver.
Figurer i landskap
Alle opptak er gjort av filmskaperne selv, med en høy teknisk kvalitet som fortjener det kinoaktige formatet. Oppløsningen er sylskarp fra forgrunn til horisont, noe som er et poeng fordi Astrup malte slik. Han mente at luften på Vestlandet var for klar til at avstandsdis oppsto, og droppet denne vanlige måten å skape dybde i maleriene på. Book og Hedén har også unngått nærbilder som kan minne om portretter, og vi må ofte myse for å se hva de små skikkelsene gjør – som i et bilde av Astrup.
Filmene skaper en nærmest fysisk illusjon av landskapet i Jølster, ikke bare som noe vakkert, men truende og farlig. De høye, grågrønne bildene lar oss kjenne det dampende klimaet mot huden – fuktig og frodig som en kjølig regnskog. Før dagens velisolerte boliger var ikke dette sunne omgivelser: I den trekkfulle og mørke prestegården lå Astrup mye syk som barn, og mistet en gang tre søsken på én uke. Han var plaget av astma og senere tuberkulose, og døde av lungebetennelse bare 46 år gammel.
Land art
Astrups forhold til Jølster kan minne om en forelskelse, men også en lang studie i kjærlighetssorg. Jølstravatnet ligger som et tretti kilometer langt skjevt smil mellom høye fjell et stykke nord for Sognefjorden, lyst og solfylt på den ene siden, mørkt og nordvendt på den andre. Helst ville maleren bosette seg nær barndomshjemmet ved Ålhus kirke, der jordene skrånet mildt og sørvendt mot strandenger gule av bekkeblom. Da han ikke fikk kjøpt noe her, flyttet han stadig lenger unna, til han endte med sin barnerike familie i en nordvendt, karrig skrent på motsatte bredd, med utsikt mot barndommens rike.
En strandeiendom han nesten fikk kjøpt, lå på gården Myklebust, men da han formet den etter sin smak, plantet trær og blomster, ble det så vakkert at bonden ombestemte seg og ikke ville selge likevel. Til slutt kjøpte Astrup Sandalstrand, et småbruk som gikk for å ha områdets verste tomt, med stupbratte jorder høyt over vannet.
Selv dette greide han å forvandle, og Astruptunet er i dag et av Norges vakreste museer. Ifølge Astrup-forsker Tove Haugsbø gestaltet han landskapet på måter som gikk langt utover bondens nyttetanker, og nærmer seg det vi i dag kan kalle land art. I senere bilder benytter han også det skapte landskapet som motiver.
Hagekunst
Det er Astrups interesse for dyrking og artsmangfold Henie Onstad forsøker å videreføre i samtidsdelen av utstillingen. Ideen henger sammen med neste Astrup-satsning fra hovedsponsor Sparebankstiftelsen DNB, et forskningsprosjekt for å tilbakeføre hagen på Sandalstrand til sin fordums prakt.
At dette forblir underkommunisert, tåkelegger den mest sannsynlige grunnen til at økologisk orienterte samtidskunstnerne er valgt, og bidrar til et uforløst inntrykk. En rekonstruert hage vil forhåpentlig ta vare på Astrups unike landskapsprosjekt, som av kurator Stevens blir sammenlignet med berømte europeiske kunstnerhager som Monets vannliljepark i Giverny.
Det står respekt av satsningen på Henie Onstad, men den virkelige bragden må tilskrives Sparebankstiftelsen DNB ved Anders Bjørnsen, som gjennom nesten ti år har jobbet for å få Stevens med på laget. Når hun trekker frem det lokale hos Nikolai Astrup, fra landskapet i Jølster, til barndom og familieliv, gjør dette ham langt fra til noen norsk kuriositet. Tvert imot ser vi noe som ofte er tilfelle i kunsten: Jo mer særegent og lokalt blikket er, jo mer evner kunstneren å nærme seg noe gjenkjennelig og universelt.
Anmeldelsen sto på trykk i Morgenbladet 15. juli 2016.
Bharfot 