Gi meg regn 31. mai 2007
Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Sitater, Stemninger.15 comments
Jeg elsker regn. Det er noe med fargene og lufta. Folk maser om solskinn. Hvorfor? Nei, gi meg regn.
Sola er masete. Den venter ikke, skal nytes her og nå. Sola insisterer og krever, og solfolket krever den inn. Er du ikke ute i det fine været? Hva er galt med deg? Og den voldsomme forventningen: Bare det blir sommer skal alt bli bra. Jeg mistenker at de fleste blir skuffet. Når sola endelig kommer, og de går rundt i byen og misunner alle kjæresteparene. Når folk ringer desperat til venner og bekjente for ikke å være alene den første ekte sommerdagen. Da gjelder det å finne selskap kvikt, et alibi å dele parken og piknikpleddet med. Pass opp! Denne dagen er like om hjørnet.
Så gi meg heller regn. Gi meg bonusdager ingen krever at skal bli perfekte. Gi meg luft å drikke og smake på, som smelter på tunga. Gi meg farger jeg kan se på uten å myse og blunke. Sola er knallfarger, regnet er nyvasket. Fargene blir rikere og synet dypere, du tar inn teksturen, ikke bare overflaten. For ikke å snakke om pusten. Pusten! Hvem trekker lufta dypt ned i lungene i solskinn? Neida, du hiver etter været fordi det er så varmt. Den fuktige varmen, som minner om å drukne. Den tørre varmen, trang hals og raspende pust, som et host. De middels varme soldagene, når du puster automatisk, uten å tenke over det. Så kommer regnet, og du suger lufta til deg. Ah!
«Så lenge du kan stå og puste under et epletre etter regnet, kan du også fortsette å leve.» (Aleksander Solzjenitsyn)
Bildet er fra Tøyen i slutten av april.
Forfulgt (Superfamily) 29. mai 2007
Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Stemninger, Video.8 comments
Naboen min har utgitt plate og fått gode kritikker. Han pleier å spille musikk gjennom gulvet til meg, uten at han vet det, både egen og andres. Jeg liker plata, og nå lurer jeg på: Hvis jeg spiller den for ham gjennom gulvet, altså taket, vil han bli glad, eller føle seg forfulgt?
Jeg kjenner ikke naboen så godt. Han vet sikkert mer om meg. Etasjeskillene er så tynne at du kan høre gjennom taket når folk tøfler omkring, og hvis de skriker til hverandre kan du nesten høre hva de sier. Jeg har aldri hørt naboen skrike, bare synge og spille gitar (men han har sikkert hørt meg skrike). Han har hjulpet meg å bære opp komfyren min, enda vi bare såvidt hadde hilst på hverandre. Hver vår mister jeg jord ned på balkongen hans når jeg planter blomster (unnskyld!), og om sommeren pleier kjæresten hans og jeg å sitte på hver vår balkong og høre på hverandres telefonsamtaler. Når jeg møter katten deres i oppgangen prøver jeg å ikke skremme den, men den er skvetten, så det hender den løper livredd foran meg helt opp på loftet.
Uansett, det er en bra nabo. Og han lager god musikk. Jeg hadde ikke hørt den nye plata, men jeg nynnet til en sang på radio og kompisen min sa: «Det er jo gruppa til naboen din!» Den låta vi hørte var som et gladere The Cure. Andre låter er energisk åttitall, men oppdatert. Og naboen synger ikke sjenert eller lavmælt, slik han pleier gjennom gulvet. Tvert imot, en anmelder skriver: «Selv når han synger klisjeer lyder det som myter.»
Så kjære nabo Steven Wilson, hvis du googler deg selv og kommer hit: Gratulerer med fin plate! Til alle andre: Kjøp Warszawa med Superfamiliy! Og/eller se dem på Øyafestivalen 10. august.
Ståstein (Cunningham) 24. mai 2007
Posted by Oda in Anekdoter, Kulturtips, Natur.3 comments
En vestlending går i fjellet og setter opp steiner på høykant. De står i siluett mot den blå horisonten, på randen av stupet mot fjorden. Hvorfor gjør du dette? spør intervjueren. Alle steiner vil egentlig stå, sier mannen.
Men jeg jukser. Det er ingen ekte vestlending. Eller kanskje mer ekte enn noen, siden han ikke er født til stedet, men har valgt det. Det handler om Dee Cunningham, en av disse utlendingene som elsker norsk natur og flytter til uveisomme steder for å nyte den, samtidig som de skaffer seg et levebrød, og nye inntekter til bygda. Dee Cunningham og kona har kjøpt fjellgården Stigen ved Nærøyfjorden (en plass som fikk navnet sitt fordi du trengte stige for å klatre dit), og tar imot turister om sommeren. Området rundt Nærøyfjorden havnet på UNESCOs verdensarvliste i 2005.
Dee viser fram steinene sine i et tv-program på NRK. Han er en lettbeint mann med et raskt smil under ei høy og lykkelig panne. Journalisten blir med ham på vandring i høylandet. Det er sol og skyer, engblomster og lyng, utsikt mot blå fjell og dypgrønn fjord. Journalisten undrer over hellene som står på høykant langs stien. Noen er runde, andre spisse, men alle står oppreist. Har de stått sånn i generasjoner? spør journalisten. Neida! utbryter Dee begeistret, det er jeg som setter dem opp!
Han løper bort til ei helle som ligger slengt i lyngen, og begynner å bale med den. Journalisten betrakter ham skeptisk. Steinen er asymmetrisk, omrisset er skeivt og rart. Det virker usannsynlig at den skal kunne stå. Dee greier å reise den opp, men slipper den halvveis og får den i fanget. Han rugger og dytter den omkring. Det går ikke, sier journalisten trøtt. Joda, svarer Dee energisk, bare vent! Han står stille og kjenner på steinen, ser ut som om han lytter. En siste gang rugger han svakt, og så slipper han. Jeg holder pusten. Alle stirrer på steinen. Nå er den i ro. Den står bergstøtt i mosen.
Den første som slapper av er Dee. Han retter seg opp og ser i kamera med lysende øyne. Hvordan visste du at det ville gå? spør journalisten vantro. Alle steiner ønsker å stå, gjentar Dee. Det vil vi jo alle? Han smiler, og jeg kjenner hva han mener. Steinen er formet av livet, den virker uperfekt, med hakk og skår. Men det er dette som får den til å stå. Det gjelder bare å finne balansepunktet. Kanskje er det et annet enn du tror.
Stafett: Jubileum 23. mai 2007
Posted by Oda in Om å skrive/lese/blogge.7 comments
Dette er et jubileumsinnlegg. Bharfot har nå hatt besøk av sin leser nummer ett tusen. Siden det neppe har vært 1000 forskjellige av dere, vil jeg takke for vel gjennomført stafett. Måtte den fortsette!
Tretroll (Tolkien) 18. mai 2007
Posted by Oda in Bybilder, Film, Foto/tegninger, Kulturtips, Litteratur, Natur, Stemninger.7 comments
En gammel bøk i Botanisk hage ser på meg med oppsperret blikk. Det er et enøyd tre, så dybdesynet er dårlig, det blir nok vanskelig å se hvor nær jeg står. Pupillen er loddrett og smal, som hos et kattedyr.
Treet må være en slektning av entene, de treliknende skapningene i den andre Ringenes Herre-filmen (To tårn). Entene kunne stå helt tilforlatelig i skogen blant de andre trærne, så stille at ingen fattet mistanke til dem. Men hvis du klatret opp i kronen kunne de begynne å gå, med omstendelige bevegelser, særlig hvis det gjaldt å redde seg unna en fare. Entene både tenkte og snakket enormt langsomt, derfor måtte de velge ordene sine med omhu. Oppgaven deres var å beskytte skogen mot mennesker og andre vesener.
Mens jeg tar bilde av treet kommer et par forbi. Jenta utbryter: Se, det treet har et øye! Gutten grynter uinteressert, han gidder ikke engang å se dit hun peker. Jenta gir ham en dytt og får ham til å snu seg. Han kikker på treet, deretter på henne, og smiler overbærende.
Det er trist med folk som ikke tror på enter.
Hvis du vil lete etter treet står det i parkens nordvestre hjørne, på toppen av bakken som begynner ved statuen av Waldemar C. Brøgger.
Dö samtidigt (Säkert) 16. mai 2007
Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.3 comments
Jeg bryter (det hemmelige) prinsippet mitt om aldri å lime inn andres ting uten å bidra med noe eget. Verden er så full av parasitter. Men denne videoen (og musikken) må bare anbefales. Så i dette tilfellet blir utvalget bidraget.
En hund jag kände dog för en vecka sen
Och några dagar senare dog hans hundkamrat
Dom kände varandra
fanns ingen poäng att leva utan en bästa vän
Jag förstod inte då men nu vet jag vem det kommer bli
Vi kommer att dö samtidigt, du och jagAndas, jag kan inte andas
Det låter så pinsamt kvavt där jag står brevid dig
För trött för att dölja, det måste vara uppenbart
Åh kom inte närmre, åh snälla kom närmre
Resten av teksten kan du lese her. Og Säkert har en blogg (med turnéliste).
Sitte på mønet 15. mai 2007
Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Stemninger.add a comment
To håndverkere i oransje regnklær legger skifertak på nabohuset, en gammel teglsteinsbygning. Det er fint å se på dem der oppe, utenfor vinduet mitt, to fargeklatter i bevegelse, den grå himmelen og det grå taket, ulike sjatteringer fra grønngrått til rødgrått, og jeg mener ikke strigrått, selv om himmelen feller tårer idag.
Det er ekstra fint fordi jeg trodde skifertaket var en tapt glede, jeg har likt det siden vi flyttet inn, men skiferhellene ble fjernet i begynnelsen av mai, og jeg var trist over at det hundre år gamle taket sikkert skulle erstattes med noe nytt billigskrot, betongpanner eller bølgeblikk. Men nei! For en gangs skyld handlet det om en pietetsfull renovering. Nå legger håndverkerne nye skiferheller, riktignok mindre og mer ovale enn de forrige, men fortsatt fiskeskjell, kanskje hentet fra en mer beskjeden fisk.
Ikke bare får jeg skifertak å se på, skolen får tettet lekkasjene, og i mellomtida er håndverkerne dekorative. De sitter og røyker på mønet og det ser så deilig ut, på toppen av verden, sitte på mønet med albuene på knærne og røyke, kikke utover og vite at jobben blir bra, at resultatet vil holde, at kroppen og naturen spiller på lag, og du kan unne deg en pause med god samvittighet, når det er et lite opphold i regnværet.
Igår, da jeg skrev denne teksten, tok jeg bilde av taket og håndverkerne. Digitalkameraet var ikke hjemme, så bildene ligger i den gamle speilrefleksen min, og det tar sikkert hundre år før jeg får framkalt bildene, men hvis de blir bra skal jeg legge dem ut senere (jeg lover).
Vindkast i ansiktet (Munro) 11. mai 2007
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur, Sitater.1 comment so far
Jeg kan ikke slippe Fiona, Aubrey og Grant. Får vakter på kinoen hvor filmen (Away From Her) går, sniker meg inn i salen og ser enkeltscener om igjen, står i døra og river billetter, husker bestemte replikker og tenker over dem, bildene surrer videre i hodet mitt, mens jeg smiler til publikum. Om formiddagen sykler jeg til biblioteket og låner Munros novelle, leser den på balkongen mellom vindkastene, pakket inn i varme klær og ulltepper. Det er mai og sol, men temperaturen har sunket til få grader over null.
Hvorfor griper historien meg så sterkt? Jeg kjenner ingen med Alzheimer. I min familie stuper folk over gåstolen i nittiårsalder med sylskarpe hjerner. Dette er aha-opplevelsen: Å miste hukommelsen betyr ikke at du mangler et indre liv. Det Grant og Fiona har hatt sammen endrer seg med personligheten hennes. Men Fiona mister ikke evnen til kontakt. Den tar nye veier, blir rettet mot nye mennesker, særlig Aubrey. Felles opplevelse bringer folk sammen, som på andre områder i livet, uansett om det handler om et sykdomsforløp.
Romantiserer Munro og Polley sykdommen Alzheimer? Jeg tror ikke det. Novellen bruker metaforer, både mørke og lyse. Å endre personlighet kan være som en reise: Skummelt, forvirrende, men også spennende.
«Forgjeves forsøkte Grant å forklare legen en ting til – det merkelige inntrykket han hadde av at Fionas overraskelse over det som skjedde, unnskyldningene hennes, bare var en slags rutinert høflighet som var et skalkeskjul for hemmelig glede. Som om hun moret seg fordi hun hadde snublet ut i et nytt og uforutsett eventyr. Eller som om hun spilte en rolle i håp om at han skulle forstå det og bli med på leken.» (s276)
Det ligger et spørsmål under teksten, bygget på erfaring eller forfatterens spekulasjon: Kanskje er det lettere å oppleve endringen selv, enn å se den hos andre? Forløpet kan skje i rykk og napp, hukommelsen kommer og går, i øyeblikk og perioder. For andre kan det virke som om den de kjente stikker innom og sier hei, før hun like brått blir borte.
Munros fortelling blir aldri en traurighetsskildring. Men romantisk? Nei. Smerten er for tydelig. Pasientene sitter urørlige ved vinduet, gråter i timevis, brøler så rutene klirrer. Andre ganger får de innsikter så glassklare at også dette skremmer omgivelsene. Som når den tidligere sportskommentatoren, en skikkelse som bare finnes i filmen (han kommenterer med mitraljøsestemme, både sportssendinger og hendelser på pleiehjemmet), ser Grant stå alene i korridoren etter å ha blitt avvist av Fiona: «And in front of the elevator stands a man with a broken heart, a heart broken into a million pieces.»
Vi ser smerten i forvirring, og ambivalensen ved hukommelse. Relevant for flere enn Alzheimer-pasienter: Har vi best av å huske eller glemme, for å kunne se framover og leve livet?
Når Aubrey får komme tilbake er det Grant som bringer ham til Fiona. I filmen finnes det et fantastisk øyeblikk hvor de to mennene sitter ved siden av hverandre i bilen, og Aubrey, som vanligvis er urørlig og fjern, snur seg og setter øynene i Grant. Der og da ser vi glimtet av to gamle hanngorillaer, rivaler som helst ville myrde hverandre, men samtidig denne avhengigheten, nyansene og sårbarheten, som kanskje bare er mulig mellom mennesker. Begges lykke er avhengig av Fiona, hennes skjørhet og styrke, som blir tydelig når Grant forbereder henne på besøket:
«Fiona, jeg har med en overraskelse til deg. Husker du Aubrey?» Hun stirret på ham et øyeblikk, som om hun plutselig hadde fått et vindkast midt i ansiktet. I ansiktet, inn i hodet – et vindkast som kunne flerre allting opp til lange, fillete remser. «Navn blir borte for meg,» sa hun, og stemmen var ru og hes. (s320)
Novellen The Bear Came over the Mountain finnes i samlingen Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marrige (Alice Munro, 2001). Sitatene er hentet fra en norsk oversettelse av Kia Halling (Gyldendal, 2004).
Gul glemsel (Polley) 9. mai 2007
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur.1 comment so far
Hvis du kunne velge, hva ville du ha glemt, din kjærestes utroskap eller fargen gult? Julie Christies rollefigur i filmen Away From Her skulle gjerne hatt valget. Men som de fleste av oss blir hun nødt til å ta det hun får. På den annen side kan glemsel iblant være utsøkt.
– When I look away I forget what yellow means. But I can look again! Sometimes there is something delicious in oblivion.
Sarah Polleys spillefilm markedsføres som en historie om Alzheimer. Men den er mer. Ifølge Polley handler filmen om livslang kjærlighet, og Alzheimer er bare en metafor for de skiftende bølgene av glemsel og hukommelse, nærhet og distanse som preger et langt forhold.
Den ytre handlingen er noe så uvanlig som et trekantdrama på pleiehjemmet. Historien begynner når Fiona flytter inn, og ektemannen Grant mister henne av syne for ei stund. Stedet tillater ikke besøk den første måneden, en politikk som skal lette tilvenningsprosessen. Når Grant omsider kommer på besøk har Fiona tilsynelatende glemt ham, og ikke nok med dét, hun har innledet et foruroligende vennskap med Aubrey, en mannlig beboer. Nå skjer det interessante at Grant blir redusert til en tilskuer eller stalker. Han følger etter paret, går kanskje bort til Fiona og veksler noen ord, men blir raskt avvist. Og likevel gir han seg ikke. Etter førti års ekteskap blir han forvist til rollen som avstandsforelsket i sin egen kone.
Her kunne det ha sluttet. I en klissete beskrivelse av saktmodig kjærlighet. Men nei, historien har mørkere klanger. Grant drives ikke bare av forelskelse, men av skyld og nysgjerrighet. Han har ikke alltid vært trofast. Og i bilen på vei til pleiehjemmet kom det fram at Fiona kjente til utroskapen hans. Nå som hun glemmer så mye, hvorfor husker hun dette? Hvordan kan vi glemme det vi ønsker å huske, og huske det vi helst skulle glemme?
Dette hjertesukket fanger Grant i en snare av spørsmål. Han balanserer på grensen mellom sykdommen hennes og sin egen skyldfølelse. Kan det ligge en aggresjon i glemselen hennes, et snev av skuespill? Går ikke Fiona bare inn og ut av glemselen, men av rollen som glemsom? Kunne hun ha valgt å huske mer, men våger ikke, kanskje for å skåne dem begge, eller for å hevne? Det ene øyeblikket snakker hun som en kokett kurtisane:
– You are very persistent, aren’t you?
Like etter senker hun stemmen og hvisker en fortvilet sceneanvisning:
– Don’t. Please don’t.
Grant reagerer vekselvis forvirret og såret, sjalu og tålmodig. På et tidspunkt trenger han kona opp i et hjørne: Hva er det du driver med, hvorfor avviser du meg, hvorfor foretrekker du ham, den andre? Fiona svarer:
– Because he doesn’t confuse med. He doesn’t confuse me at all.
At Aubrey ikke forvirrer Fiona er lett å forstå. Han er lett å få sympati med, kanskje lettere enn den intellektuelle Grant, som bringer avanserte bøker til sin Alzheimer-rammede kone og prøver å underholde henne med ordleker og tankesprang. Tidligere ville hun sikkert hatt glede av dette, men nå gjør det henne bare usikker. Aubrey er språkløs, i betydningen uten ord, men han er langt fra umulig å tolke. Under overflaten vibrerer en skala av enkle, rå, inderlige følelser. Som når Grant henter Fiona vekk fra kortspillbordet, og hun hvisker noe beroligende i øret på Aubrey, før hun reiser seg og blir med, men stivner når Grant kysser henne på kinnet, og Aubrey retter seg opp og slipper kortene på gulvet, slik at Fiona løper tilbake til ham.
Filmen er full av slike skjøre, vakre, vonde situasjoner. Det beste med Polleys regi er at den aldri forenkler, men alltid etterlater rom for tvetydighet og tvil. Mange farer truer den nye kjærligheten. Ikke bare den snikende sykdommen, eller Grants sjalusi, men Aubreys kone Marian, som ikke har råd til å la ham bli på pleiehjemmet. Når Aubrey forsvinner faller Fiona sammen i en intens kjærlighetssorg. Hun ligger apatisk i senga og tar knapt til seg føde, musklene svinner og sorgen gir seg ikke. Grant opplever dette som verre enn da hun var lykkelig forelsket. Han tar kontakt med Marian for å be henne bringe Aubrey tilbake til Fiona. Kan dette møtet føre til en ny begynnelse?
Away From Her hadde premiere i Oslo 4. mai. Filmen bygger på novellen The Bear Came over the Mountain av Alice Munro, og er kanadiske Sarah Polleys langfilmdebut som regissør. Hovedrollene spilles av Julie Christie (jada, sekstitallsikonet), Gordon Pinsent, Michael Murphy og Olympia Dukakis.
Musikk gjennom gulvet 6. mai 2007
Posted by Oda in Stemninger.1 comment so far
Naboen i etasjen under spiller musikk gjennom taket til meg. Jeg hører på den gjennom gulvet, fin musikk, melankolsk gitar, den neste låta er gladere, men fortsatt mjuk. Det er søndag morgen med gnagsår i øynene, egentlig er jeg for trøtt til å høre musikk, men akkurat slik går det fint: Dempet gjennom gulvet, valgt ut av en annen, friminutt fra tankene, ferie fra friheten, gi seg over til en fremmeds ukjente velkjente verden og smak.
Bharfot 