Song for Eirabu (Kristine Tofte) 22. juni 2009
Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.Tags: alver, Angelina Jolie, bok, Brad Pitt, Cathrine Krøger, dverger, fantasy, femifantasy, film, Kristine Tofte, litteratur, Mr & Mrs Smith, norrøn, nynorsk, Song for Eirabu, sverd, verdens undergang, zen
44 comments
Jeg ser for meg filmen. Jeg kan ikke for det. Det er så mange bilder her at teksten virker visuell. Jeg ser vikingskipet gli over havet, fra et norrønt nord med langhus og storbønder, til et kultivert sør med middelalderurbanisme og hvite husrekker i fjellskråninga. Jeg ser en ulveflokk som bølger over vidda, og hestene som snubler fram i altfor dyp snø. På ei fruktbar øy står en gjetergutt i høylandet og ser mengder av skip strømme mot havna, før truende søyler av røyk stiger mot himmelen. Et annet sted virvler slagfeltet opp støv, og lufta drønner av hestenes hover og mennenes brøl. Samtidig bordes et skip utenfor kysten, og jeg ser jenta og gutten som kjemper rygg mot rygg med sverd, en historisk versjon av Brad og Angelina i Mr & Mrs Smith. (Sjekk ut skytescenen her, i påvente av sverdversjonen.)
Jeg har lest den nyutkomne boka Song for Eirabu av Kristine Tofte, også kjent som bloggeren Avil. I sentrum av begivenhetene står to søstre på 14 og 15 år. Jeg hadde forestilt meg et romantisert jentefellesskap, men i praksis er de to sjelden på samme sted. Tvert imot har de hver sin rolle som venter i hvert sitt voksenliv, og dramatikken øker når vi skjønner at det handler om storpolitikk. Som Kristine Tofte selv sier i et intervju: «I den alderen har man store tanker om hvordan alt skal bli, og hva når man kastes uti de store hendelsene?» Jentene opplever fremmede og skremmende begivenheter, hvor Skjebne og profetier er sentrale igangsettere. Mange har planer for dem, og spørsmålet er: Kan jentenes vilje påvirke utfallet?
Ragna går i lære som blotgytje, og får god veiledning av ei eldre kvinne, på oppdrag av høvdingen. Berghitte kastes uforberedt inn i en minst like viktig rolle (jeg er fristet til å fortelle hvilken, men velger å unngå spoiler), som hun mestrer dårligere, av mangel på kunnskap? Mye av plottet synes å hvile på kjærlighet til kunnskap.
Berre gjennom kjennskap til alt som er, kan ein ære det som finst, og berre gjennom å kjenne og ære alt som finst, kan ein djupast ønskje å verje det. (s354-354)
Ikke minst er det klart at kunnskap er makt, og dette gjelder selv om det er mye skjebnesnakk i boka. Begivenhetene settes i gang når en gud holder spådommen om verdens undergang hemmelig. Dermed kan menneskene holde fram med sitt ei stund – men burde ikke guden vite at skjulte sannheter fortsetter å virke, og før eller seinere kommer til overflaten? (Hva er dette, terapeutisk dybdepsykologi omgjort til sagn?) Flere ganger viser det seg at talent og motiv er mindre viktig enn kunsten å manipulere. Det gjelder å kjenne rammene, og ikke minst metoder for å tøye dem. Her blir blotgydja sentral som forvalter av magiske teknikker.
Blota til menneskeborna fann vegen til gudeborna, og gåvebyte blei måten menneske og yngre gudar brukte for å gå utanom verdsordenen utan å bryte han. (s158)
Mytestoffet er inspirert av norrøn litteratur, men jeg mangler grunnlag for å avgjøre hvor mye som er lånt, og hvor mye som er lagd. Annet tankegods minner om østasiatisk filosofi, som når Ragna trener kamp på liknende måte som i Zen og kunsten og skyte med bue, ved å bli ett med naturen og strekke bevisstheten ut etter motstanderen.
Ver eitt med sverdet, Ragna (…) Ver eitt med sverdet og lufta kring deg og alt du ser. Om du tenker på kva du gjorde i går eller kva du skal gjere i morgon, gjer du skam på sverdet, og på deg sjølv. Ver her. (s73)
Men først og fremst er dette ei spennende fortelling. Det er også en slags fiksjonshistorisk totalroman, hvor mange små skjebner veves sammen. Det er mange å bli kjent med, mange å forstå og føle med, men de to søstrene står oss alltid nærmest. Spesielt Ragna, som bærer rollen som forfatterens talerør. Vi får håp, drømmer, sjalusi, skuffelser og kjærlighet jentene imellom, og spenning når de forlater hjemmet hver for seg. Innen boka er over har de også møtt en annen form for kjærlighet, eller rettere starten på noe vi aner kan bli to intense, dramatiske og kanskje fatale lidenskapshistorier. Begge er godt og medrivende beskrevet, kanskje noe knapt, men til gjengjeld uten typiske klisjéer. Til og med sexen er god!
Ho kjente seg fylt av ein fråstøytande lengt. (s438)
Hvis jeg skulle ha en innvending måtte det være at jentene virker vel modne for alderen. Berghitte beskrives først som et barn, det sies at hun ikke engang har fått menstruasjon – men kort tid etter er hun i stand til å leve ut en voldsom fysisk pasjon, riktignok hjulpet av spådomskraft.
En annen innvending kan være at fokus ligger mye på ideologi og makroblikk. Sagnet om volva i myra er etter min smak for innfløkt til å innlede boka – på tross av morsomme ordspill som «gudekvalpen» (jfr «gutekvalpen», et feministisk spark til patriarkalsk religion?) Ikke gi deg selv om prologen tar imot, du kan alltids hoppe over og gå tilbake seinere. Å starte med mytologi er kanskje er en sjangerkonvensjon? Jeg kjenner ikke fantasy godt nok til å avgjøre det.
Forøvrig er det mytologiske stoffet interessant, men skjebnetungt. Er det mulig å bekjempe spådommen? Kan hovedpersonene motvirke lagnaden sin? Det er lett å bli pessimist, og individuelle stemmer kunne iblant fått mer plass. Når gjetergutten Aun, som vi hadde god tid til å bli kjent med, mot slutten får en svært dramatisk oppgave, uten at vi får vite hvordan han selv opplever resultatet, kjennes det som et savn. Noen av herskerne blir fjerne og framtrer som roller, mer enn personer (som den mørke arveprinsen av Eirula). Passasjene om alver og dverger var tyngst å komme gjennom, siden figurene i liten grad fikk individuelle trekk. Nøyaktig hvilke oppgaver de hadde, bortsett fra å fikse opp i menneskenes dumhet ved å distribuere en bytting i ny og ne, ble heller ikke klart for meg. Men jeg antar at disse punktene blir utdypet i neste bind, som etter planen er klart om to år. Her venter kanskje også ankomsten av en tredje søster?
Det har vært mye snakk om at dette er en fantasyroman. Jeg gidder ikke bruke mye plass på det, siden boka er mer enn god nok til å leses uavhengig av sjangerkriterier. Eller forresten, jeg vil nevne et par lettelser for dem som aldri kom seg gjennom Ringenes Herre. Historien er ikke en kamp mellom det gode og onde (sorry, Cathrine Krøger i Dagbladet, men du tok feil). Den er heller ikke befolket med horder av mannlige gnomer i varierende skikkelse som fekter med våpen i tide og utide. Jeg hadde ikke trodd det skulle bety så mye at hovedpersonene er kvinnelige, men det gjør faktisk lesinga mer fristende. Vanligvis er jeg ikke glad i polariserte verdener hvor kjønnene har ulike roller og kvinnene er forvaltere av en slags mystisk kunnskap, men her forstyrrer det ikke så mye, siden karakterene er motsetningsfylte.
Når det gjelder språket har jeg en oppfordring. Jeg hater å være enig med Cathrine Krøger, men en sak må jeg støtte: Det burde fulgt med ei ordliste. Nynorsken er ikke noe problem, den venner du deg til, og Kristine Tofte skriver en nydelig versjon. Men det brukes norrøne ord som aldri blir forklart, eller som brukes lenge før de blir forklart. Det tok flyten bort fra lesinga for meg, og virket unødvendig. Jeg ville heller ikke hatt noe imot en oversikt over persongalleri og guder. Men først og fremst, her følger ei liste over ord jeg savnet forklart – hvis jeg har misforstått noen, please korriger!
BONUSMATERIALE: ORDLISTE
Blot = ofring til gudene, offerfest.
Blotgydje = offerprestinne, utfører rituelle slakteoffer.
Blotnaut = offerdyr, dyr som slaktes rituelt.
Seid = trolldom.
Seidstav = en slags tryllestav, redskap brukt i magi.
Seidhjelle (eller hjele? begge deler forekommer) = offerplass eller alter? (Korr: Får nå vite av forfatter at det heter seidhjel, altså uten -e på slutten.)
Måg = svoger (muligens innlysende for alle nynorskinger).
Hov = gudshus.
Ve = hellig sted, åsted for blot.
Træl = trell, slave.
Skutelsvein = en slags tjener.
Væring = en norrøn kriger, ifølge ordboka vanligvis en viking som dro østover og tok tjeneste i Russland eller Konstantinopel.
Herse = høvding.
Borsdag = dag for feiring av guden Bor. (Korr: Det viser seg nå at borsdag er en vanlig ukedag i Eirabu! Jfr. kommentar fra forfatter nedenfor.)
Stallare = høy embetsmann i hirden hos nordiske konger, opprinnelig med ansvar for kongens stall.
Val = slagmark, krigsplass.
Helt til slutt: Boka er ikke for lang! Noen historier passer til å fortelles kort, andre langt, og dette er utvilsomt sistnevnte kategori. Det ville vært umulig å gi innblikk i så mange aspekter av en verden på mindre plass. På hvert sted zoomer Tofte inn og ut, vi ser landet som helhet, får nærbilde av et par karakterer (gjerne på ulik plass i hierarkiet), noen fremmede ankommer, vi møter dem gjennom egne og innbyggernes blikk. Spenninga bygges opp fra det rolige og forventningsfulle, via det illevarslende og forvirrende, til et klimaks Tofte heller ikke slurver med. Jeg kjente hele tida et driv til å lese videre, og holdt øye med tyngden av boka som beveget seg fra høyre mot venstre i hånda, tenkte nei! nå er jeg over halvveis! En venn fant meg sittende med en finger på kartsida mens jeg leste, og begynte å le fordi dette ifølge ham var selve kjennetegnet på en fantasyleser. Kort sagt, Song for Eirabu er en pageturner, og minnet meg på at jeg, midt i alle tynne diktsamlinger og utsøkt språkdrevne tekster, aller mest elsker de lange fortellingene. Det er bare så sjelden jeg finner en som suger meg inn.
Jeg har tidligere skrevet om mitt første møte med Song for Eirabu her, under ei opplesning på Mono. Noen andre bloggposter om boka:
SerendipityCat: Jeg har lest… “Song for Eirabu” (Kristine Tofte)
Myriam H. Bjerkli: Lanseringsfestbilder.
Virrvarr: Jeg har lest Song for Eirabu.
En kaffebønnes sammensurium: Bok: Song for Eirabu av Kristine Tofte.
Marianne leser: Kristine Tofte: Song for Eirabu.
Rullerusk: En spennende reise til Eirabu.
Heges hobbykrok: Song for Eirabu.
Lises hobbyblogg: Song for Eirabu.
Hagen på Hytta: Jeg har lest Song fra Eirabu av Kristine Tofte.
Flimre (Aina Basso): Late dagar i Eirabu.
Delirium: Jeg har lest Song for Eirabu.
Hjorthen: Hjorthen leser bok: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid.
Av en annen verden (Elin B. Sjølie): Song for Eirabu: slaget på Vigrid. Bok 1. av Kristine Tofte.
Grønne skoger: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid.
Selv har Kristine Tofte blogget om boka bl.a. her og her.
Oppdatering 19. juli: Og nå har hun blogget om mottakelsen her.
Av intervjuer og medieomtaler kan jeg anbefale:
Bok & Samfunn: Inspirert av det norrøne.
Hyperion (fantasyforening): Nynorsk fantasydebut: Song for Eirabu.
NTB: Laget sitt eget Eirabu å utforske.
Noe eget (Aina Basso) 16. desember 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.Tags: Aina Basso, blodskam, bok, bokanmeldelse, bokmelding, foto, fyllik, Giske, høst, historie, incest, India, Knut Hamsun, litteratur, medfølelse, moral, moralisme, ungdom, ungdomsroman
15 comments
Bokmelding:
Ingen må vite av Aina Basso (2008).
Jeg kunne ha skrevet mye mer om jeg ikke hadde dette kravet på meg. Om å skrive noe eget, at det skal være noe nytt, hver eneste gang: et blikk, et trykk, en vinkel, noe som presser seg på, som bare jeg kunne skrevet. Denne boka, for eksempel. Jeg kunne ha skrevet om den. Jeg kunne gjort det for lenge siden, i september da jeg leste den først. Jeg kunne skrevet: Den er god, ja glimrende skrevet, du burde lese den straks. Og jeg prøvde, men det funket ikke. Jeg fant ingen egen vinkel. Og i mellomtida skrev så mange andre om den, at jeg neppe trengtes for reklameverdien.
Men jeg tok dette bildet. Vi kan begynne med det. Det viser Aina Bassos bok Ingen må vite, badet i høstløv fra parken min. Mens jeg samlet inn bladene fulgte en lokal fyllik etter meg, og han lurte på om jeg var kunstner, hva jeg skulle bruke dem til, om jeg bodde i nærheten, om jeg likte høsten ekstra godt. Jeg svarte litt irritert, selv om jeg prøvde å skjule det, helt til fylliken sa, og fikk meg til å stoppe opp: «Jeg skulle også gjerne ha fotografert. Men da må du bo et sted. For hvor skal du lagre alle bildene?»
Men tilbake til boka. Aina Basso er den vi kjenner som bokbloggeren Flimre, født i 1979, oppvokst på øya Giske utenfor Ålesund, og utdannet historiker fra NTNU i Trondheim. Masteroppgaven hennes handlet om blodskam og straff i Norge på 1700-tallet, og det samme er tema for debutromanen.
Okei, det var fakta. Og deretter, Bharfot-behandling.
Ingen må vite markedsføres som ungdomsroman. Ville jeg ha likt den da jeg var ungdom? Som tenåring var jeg en blanding av svermerisk og moralistisk, veldig opptatt av hva som var rett og galt, og jeg tror det er en vanlig blanding i den alderen. Jeg ville lære og forstå, utsette meg for ting, men jeg ville også nyte, og ikke minst drømme. Jeg hadde et sterkt behov for informasjon om verden som mer kompleks og flertydig enn jeg hadde trodd den var som barn. Av den grunn leste jeg ikke ungdomsbøker, fordi jeg syntes at intrigen var for klar, godt og vondt var for åpenbart, skurkene for skurkeaktige. Men jeg leste Krig og fred, Forbrytelse og straff, de tungsinte russerne og Hamsun, særlig de tidlige bøkene, med overspente karakterer som brakte onde konsekvenser over seg selv og andre gjennom uforstand og impulsivitet. Jeg elsket å sitte igjen etter lesninga med en følelse av at det kunne gått helt annerledes, mye bedre eller verre, og likevel ikke. Jeg leste også enklere kjærlighetsromaner, som jeg visste var «jentebøker», hvor det sanselige var poenget, hvor du ble kåt, forelska eller lengselsfull av å lese.
På en måte er Aina Bassos bok begge disse tingene. En vakker og forenklet, nærmest arketypisk kjærlighetsroman, og en dypt moralsk historie, som lar deg føle at du gjør en «jobb». Å lese er «rewarding», som engelskmennene sier når de har besøkt et interessant, men slitsomt sted, som India, og de kommer hjem og sier: ja, dette var viktig, noe alle burde se, for å vite at også slikt fins i verden. Eller enda verre: jeg er glad det ikke er meg. I voksen alder har jeg et ambivalent forhold til glad-det-ikke-er-meg-litteraturen. Jeg synes fortsatt at den trengs, men er usikker på hvorfor, er dårlig samvittighet sunt, for at vi ikke skal ta flaks og lykke som en selvfølge, eller skal den lære oss at det nytter å handle? Har denne typen litteratur en funksjon også om den ikke aktiverer oss? Er medfølelse nok?
Ingen må vite er for meg først og fremst en vakker roman, med et poetisk, iblant nesten smertefullt utsøkt språk. Jeg ville ikke ha likt den dårligere uten det mørke temaet, kanskje tvert imot. Jeg synes Basso er mest forutsigbar der det onde kommer inn, det er disse passasjene som lærer meg minst, noe som kanskje er et paradoks, siden jeg skjønner at det er her hun vil mest, ser sin misjon. Men det som sitter igjen hos meg, to måneder etter lesninga, er det samme som satt sterkt i kroppen da jeg nettopp hadde lest den: det sanselige, vakre og forelskede, samt det hverdagslige, det konkrete arbeidet på gården og ikke minst, møtet med dyra.
Det jeg husker best er situasjonene rundt middagsbordet, hvor Ingeborg er forelska og beinet til slåttegutten Mikkel ligger inntil hennes under bordet, og han snur seg og ser på henne, så hun bommer på munnen med suppeskjea. Opplevelsen av pubertet, med brystkuler som vokser og kjennes harde for første gang. Katta som smyger seg mot leggen med halen høyt, eller kua som skal melkes og vifter med halen, rører på ørene og stamper litt, pelsen som er varm og kjennes god mot kinnet. Det er her Basso imponerer, her hun er på hjemmebane, og for meg er det dette som skiller boka positivt ut fra andre «temabøker». Det er også dette som gjør historien tidløs, og dermed spiselig for oss som mangler dragning mot «historiske» romaner. For om boka ikke hadde vært historisk korrekt (noe den helt sikkert er), så ville den likevel lært oss noe eget om å være menneske.
Utdrag fra Ingen må vite av Aina Basso (2008, s40).
Du kan fortsatt rekke å kjøpe denne boka i gave til noen til jul. Ikke la deg skremme av at forlaget sier «ungdomsroman», den passer minst like godt for voksne. Hvis du ønsker en mer tradisjonell anmeldelse av Ingen må vite, med større innslag av innholdsreferat, kan jeg anbefale Nordlys (Linda Kaspersen), og Bergens Tidende (Anne Schäffer).
Mamma mia (Per Petterson) 28. november 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.Tags: bok, bokanmeldelse, bokmelding, litteratur, Per Petterson
43 comments
Minibokmelding:
Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson (2008).
Per Petterson har fått Brageprisen igjen, og jeg er ambivalent til at svært etablerte forfattere får slike priser, for trenger de dem egentlig? Dessuten var jeg skuffa over den boka, enda jeg har vært blodfan av Per Petterson i årevis, men denne er da veldig ujevn? Flotte passasjer, men også kjedelige greier jeg bare skumleste, og strukturen funket ikke noe særlig. Sammenfletting av tidsplan og ulike historier kan være bra, men de ulike delene bør vel gi noe til hverandre, ikke bare bli stående separat. Og var det egentlig noen avslutning, annet enn at han plutselig holdt opp å skrive? Bare ei bok før av Petterson har jeg likt like dårlig, og det var Til Sibir, som også handlet om mora hans. Han er tydelig glad i mora si, like glad i henne som ambivalent til faren, men av kjærlighet blir det ikke nødvendigvis god litteratur, og noen ganger får jeg bare følelsen av å se en sånn glattslikka italiensk mafiagutt som sitter med krøllete øyenbryn og roper mot månen: Mama! Mama!
Men skrive om å jobbe, det kan han. Han fanger så godt det jeg selv liker med arbeid «på gølvet», kameratskapet og den spesielle måten å utfylle hverandre på uten ord, legge merke til og ta hensyn til hverandre med kroppen. Som i dette sitatet om gjengen ved samlebåndet: «Det var Elly og jeg som kom best ut av det ved båndet. Vi hadde samme rytme, samme pauser, og vi så på hverandre og lo når vi mer enn ofte fikk til den samme bevegelsen i samme takt som var vi én person med fire armer, og hun sto og løste kryssord, og jeg sto og leste bøker når kammeret var fullt og alt gikk glatt. På nøyaktig samme tidspunkt gikk vi på igjen. Da var Hassan fornøyd og la beina over kjedekassa ved uttaket og leste ukeblader med porøse sider og arabisk skrift. Når jeg løp etter trucken, akte Elly seg fort bort og fylte kammeret mitt så båndet ikke skulle stoppe. Det var det ingen andre som gjorde.» (s66-67)
Vil du lese mer utfyllende anmeldelser av denne boka anbefaler jeg Ingunn Økland i Aftenposten og Fredrik Wandrup i Dagbladet. Et lengre utdrag av boka kan du lese på nettsida til Brageprisen.
Og så må jeg visst plage dere med Tordenblogg igjen, siden jeg allerede er trukket ut til andre rundes cup. Motstanderen er Fullt Hus, en produktiv og hyggelig allroundblogg om familieliv og mye mer, som jeg dog gjerne skulle ha vunnet over. Vil dere bidra så skjer det her. Det finnes en poll hvor navnet mitt kan klikkes på, og i tillegg kan det legges inn kommentarstemme. Og verbal begrunnelse kan gi ekstrapoeng. Det er fire omganger igjen før evt semifinale, såvidt jeg har forstått. Men cup er cup, så taper jeg nå er det slutt. (Men uansett er jeg veldig fornøyd med 8. plass i første runde, da, dere fikk meg til å måpe! Tusen takk for alle stemmer.)
Den blaute byen (Pushwagner) 17. juni 2008
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.Tags: art, bok, Christopher Nielsen, drawings, Kunst, Pushwagner, Soft City, Streck, Tronsmo
29 comments
Jeg trodde Push ville sitte i et hjørne og skule. Signere bøkene sine motvillig. Nekte oss å ta bilder av ham. Kanskje nekte oss å kjøpe bøker også, som da han gikk rundt på vernissagen i Oslo Kunstforening for en måned siden ikledd ei egenprodusert t-skjorte hvor det sto «ikke kjøp Puswagner», denne rørende feilstavinga vi har tøyset med siden. Søte lille pus-wagner, liksom, det yndige vraket, forvirra etter årevis med dopbruk, usikker på hvem som er venn og hvem som er fiende, dop-paranoid. Han føler seg lurt av sin tidligere mesen som overtok bildene da han selv var som lengst nede, oppbevarte dem trygt i ti år, men nå vil selge dem, vel og merke til inntekt for Pushwagner selv, men han er likevel bitter og sinna, fordi kontrollen over når og hva som skal selges burde være hans og bare hans, dessuten mener han bildene ble urettmessig overtatt i 1998. Med andre ord: ei suppe.
Men idag er det boksignering på Tronsmo. Det er to enorme køer: én som bukter seg i to store kvadrater gjennom butikken fram til kassa, med vegger og reoler som stive sperretau, og én annen utenfor, fra døra langs fortauet og inn gjennom portrommet, rundt hele bakgården til bordet hvor Pushwagner ikke sitter, men står, hopper, løper, danser, skjærer grimaser og tegner med sprittusj, mest i bøkene, men også på folkene som rekker dem fram, tegner på panner og armer og hender og klær, alt som er hvitt nok, og folk finner seg i det, rusler takknemlig flirende fra bordet med grønne, svarte, røde og blå tusjstreker i ansiktet og på kroppen.
Sankt Push har landet. Det var Tommy Olsson som først kalte ham det, i en anmeldelse av vårens utstilling i Morgenbladet. Kanskje på grunn av lidelsene, eksentrisiteten og den eksploderende berømmelsen, men også fordi han av utseende minner om en hellig mann, og i førti år har vært forut for sin tid, har nærmet seg forutanelsen og det mystiske klarsynet. I bakgården på Tronsmo får jeg liknende assossiasjoner: en beinete guru, en forklaret sjel i en herjet kropp, den skjelettaktige skikkelsen med den merkelige vitaliteten, som ingen omkring ham helt kan beregne eller tolke. Jeg står i signeringskøen sammen med Streck, som seinere låner pennen min og klorer ned en tegning:
Pushwagner tegnet av Streck (Tor-Bjørn Adelgren). Foto: Oda Bhar.
Boka som slippes idag er en grafisk roman kalt Soft City. Pushwagner begynte på den i 1968 og avsluttet arbeidet i 1976, men tegningene har aldri før vært publisert. På baksida av permen står det at kofferten med originalene forsvant og var borte i mer enn tjue år, før den dukket opp igjen i Oslo i 2002. Det er slike historier som skaper myten om Pushwagner. Løse brokker av informasjon som reiser flere spørsmål enn de besvarer. Hvordan forsvant tegningene? Hvorfor «dukket de opp igjen»? Hvem oppbevarte dem i mellomtida? Hadde Pushwagner selv forlagt dem, og kom endelig på hvor de befant seg, eller ventet noen andre på et bedre marked for å selge dem?
Soft City er det første anslaget til en tematikk omkring urbanisme og ensomhet. Det begynte da Pushwagner i 1968 ble kjent med forfatteren Axel Jensen, som var på utkikk etter en tegner. Han var allerede berømt, men ønsket å sprenge den borgerlige forfatterrollen ved å ta i bruk det visuelle. De to gikk i gang med å utvikle et tegneseriemanus, og samarbeidet intenst de neste par årene. Navnet Soft City er et spark til reklamebransjen, som klistret moteordet «soft» på alt mulig for å inngi en illusjon av lykke. For Pushwagner og Axel Jensen ble det «softe» selve symbolet på et fremmedgjørende forbrukssamfunn.
Hariton Pushwagner heter egentlig Terje Brofoss, men valgte seg et nytt navn i hippietida. Hariton står for Hare Krishna, og Pushwagner for supermarkedenes trillevogner, noe som selvfølgelig er enda et spark til konsumsamfunnet. Jeg fikk vite dette foran et bilde i Oslo Kunstforening for en måned siden. Serien En dag i familien Manns liv er en videreutvikling av motivene fra Soft City, og ble malt mot slutten av 1970-tallet. Bildet Music viser en uendelig rekke kvinner i et tverrskåret varehus, en klaustrofobisk maurtue av trillevognskonsum.
Bildene i Oslo Kunstforening var enda mer fantastiske og skremmende enn skissene i bilderomanen. De gjentatte figurene i rosa, hvitt, svart og grått, satt sammen i komplekse mønstre, som pop artens sjablonger. Samtidig er streken dirrende nervøs, noe som motvirker det maskinaktige inntrykket. Omrisset på bilene har elegante kurver som minner om planteornamentene i jugendstilen. Individene forvandles til identiske dresser, men kan skilles fra hverandre gjennom små glimt av liv, som blikkenes retning.
Pushwagners tema er dagliglivet på jobben og hjemme. Vi ser fedrene vinke mot familien bak hundrevis av identiske vinduer i høyhuset. På vei til jobben fylles gatene mellom skyskraperne med horder av biler, og mødrene marsjerer taktfast med barna ved siden av seg, lik hunder i bånd.
Etter arbeidstid det bedøvende familielivet: mann og kone i hver sin tv-stol, eller med hver sin pille på sengekanten. Eneste kontrast er den lille babyen bak gitter i lekegrinda, med store øyne som ennå ikke er blitt sløvet. Jeg elsker disse bildene, og grøsser av dem. Helst ville jeg ha limt alle inn, men det blir for mye. Istedet har jeg lagd ei flickr-mappe.
Da Pushwagner stilte ut En dag i familien Manns liv for første gang i 1980 ble bildene misforstått. Folk trodde han gjorde narr av arbeiderne, når det han ville var å vise at vi alle er gisler. Idag er misforståelsen vanskelig å forestille seg. Samfunnskritikken virker åpenbar og skremmende aktuell. Det er neppe tilfeldig at det store gjennombruddet hans kommer nå, hvor overforbruket er blitt allemannseie og det nærmest tas for gitt at også individet er en vare (arbeidskraft, målgruppe, profilering).
I bakgården på Tronsmo er det alle mulige folk: unge og gamle, fattige og rike, kunst- og tegneserieinteresserte. Ukjente serieskapere står og henger, jeg hører minst én forhandle med redaktøren sin om utgivelse over et knekkebrød med sild. Christopher Nielsen (ovenfor) kommer fram og rister hånda til Push, som kvitterer ved å sleike ham på kinnet. Uberegneligheten til Push gjør at det ikke blir kjedelig å stå i kø, det eneste som bekymrer meg er hvor lenge han vil gidde å signere. Mange kjøper bunker av bøker, kanskje årets julegaver eller bestikkelser til venner og kjente. Allerede nå slenger Push bøkene fra seg som frisbees, hvis eieren ikke griper dem lynraskt farer de tvers over bordet og ned på bakken straks navnetrekket er på plass.
Noen meter foran meg står ei jente som har noe ved seg, og det faller meg inn at Push kommer til å like henne. Når hun står for tur går jeg fram, og ganske riktig, Push lyser opp og flørter vilt med henne, før noen kan blunke blir hun knappet opp og den hvite bhen dristig signert.
Det er skrevet mye bra om Pushwagner i det siste, så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har turt å prøve selv. Jeg har lest og lest, og vil skrive alt fine de andre har skrevet, metaforene og de briljante analysene, illustrert med sjelfulle bilder av portrettfotografer. Men det er stygt å stjele, og det finnes ikke plass, så jeg anbefaler at du leser mer et annet sted. Noen tips:
- «Byens klaustrofobiske trengsel» av Mona Pahle Bjerke i NRK. Kortfattet anmeldelse av utstillingen Hello Everybody, med glitrende formuleringer: «Bildene skildrer hvordan det fremmedgjorte gjennomsnittsmenneske lever sitt ordinære og meningsfattige liv i ensomhet i byens klaustrofobiske trengsel.»
- «Fremtiden i ruter» av Petter Mejlænder i Aftenposten, en av disse riksmålsbiografene som er litt for glad i svulstige adjektiver, men han virker kunnskapsrik og har intervjuet Push grundig for en kommende biografi. Artikkelen er illustrert med noe så sjeldent som et nydelig portrettbilde av Push uten solbriller.
- Tommy Olssons anmeldelser av Pushwagners siste to utstillinger i Oslo: «The Pusher» fra 2006 og «Sankt Push» fra 2008 (i Morgenbladet, den siste bare tilgjengelig for abonnenter). Dette er Tommy Olsson på sitt beste, to personlige tekster med sår og tøff undertone.
- «Gjennombrudd 40 år etter» av Mona Larsen i Dagsavisen, hvor Push snakker varmt om Axel Jensen og blir rørt til tårer fordi det overvelder ham å endelig få anerkjennelse.
Du kan også ta en tur til Blå og kikke på veggmaleriene i Ingens gate, hvor en eller annet har malt et street art-portrett av Push (hvis noen kjenner til hvem, så vil jeg gjerne vite det!) Du kan også se flere bilder fra Tronsmo i ei annen flickr-mappe jeg har laget. Og selvfølgelig bør du kjøpe boka til Push. Soft City er utgitt på No Comprendo Press, og er et røverkjøp for bare kr 240!
Det begynner å regne, og jazzorkesteret trekker under tak. En stor parasoll blir skjøvet bort til signeringsbordet for å holde Push tørr, men han bryr seg ikke, danser bare videre, tøyser og tuller, og nå er det endelig vår egen tur. Vi kommer rett etter en mann med en kartong full av bøker, så Push er forståelig nok litt lei akkurat nå, og når Streck ber ham skrive en personlig hilsen trår jenta fra bokhandelen til og sier nei. Men Push skriver navnet sitt, med tusj og enorme bokstaver, og vi kan gå hjem med hver vår signerte bok.
Alle foto: Oda Bhar. Tegnet portrett av Pushwagner: Streck.
Bharfot 