jump to navigation

Å se sitt eget blikk (Edvard Munch) 24. november 2012

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , ,
add a comment

KUNSTANMELDELSE: Foto og film gir en ny og frisk inngang til Edvard Munchs kunst når utstillingen «Det moderne øye» åpner på Munchmuseet etter en seiersgang gjennom Europa.

Edvard Munch:
«Det moderne øye»
Munchmuseet
31. oktober 2012 – 17. februar 2013

Er det typisk norsk å være blind for kunsten til Edvard Munch? Lenge var det nok mer typisk fransk, for i sin samtid ble Munch aldri anerkjent i Frankrike, og fortsatt er han er mindre berømt der enn de fleste steder. Kanskje er det gunstig å ha en slik distanse når du skal finne genuint nye perspektiver? Ifjor lanserte Pompidousenteret i Paris «Det moderne øye», en utstillingen som har satt publikumsrekorder såvel der som på Schirn Kunsthalle i Frankfurt og Tate Modern i London. Nå kommer den til Oslo, og det er grunn til å glede seg.

The curators and the CEO

Kurator Lars Toft-Eriksen fra Munchmuseet, kurator Angela Lampe fra Centre Pompidou og direktør Stein Olav Henriksen fra Munchmuseet under åpningen på Munchmuseet 30. oktober 2012. Foto: Oda Bhar.

Grunntanken til kurator Angela Lampe ved Pompidousenteret var å rette søkelyset mot Munchs senere arbeider, sett gjennom linsa til 1900-tallets to dominerende kunstformer, foto og film. Felles for disse og utstillingens øvrige temaer er at de viser oss en Munch mer interessert i ytre forhold enn indre demoner. Han leser aviser og blir inspirert til å male branner og krigsutbrudd.

Munch: Brann på Grønland

Edvard Munch: «Brann på Grønland» (1919-20).

Han kartlegger egne synsforstyrrelser etter en blødning i høyre øye (vi ser vakre skisser av fargeflekker og fulgeaktige skygger), og lar seg inspirere av tidas tenkning om stråling, Goethes fargelære, teosofi etc når han skal utforme aulamaleriet Solen. Vi møter en kunstner som studerer verden, men også aspekter ved sitt eget blikk.

Munch’s eye sickness

Noen av bildene Munch malte mens han hadde en blødning i øyet i 1930. Foto: Oda Bhar.

Et fotoapparat kjøpte Munch i 1902, et filmkamera i 1927. Han tilhørte den første generasjonen kunstnere som samtidig var fotoamatører (i moderne forstand – selv renessansemalere skal ha benyttet camera obscura).

Munch painting on the beach

Mange av Munchs fotografier er selvportretter, og bilder andre har tatt av ham. Her på stranda med pensel og lerret.

Mange av Munchs fotografier er selvportretter, og han fotograferte gjerne ansiktet sitt fra strak arm, slik mange idag gjør med mobiltelefon. Var han førstemann med idéen? Flere malerier bærer spor av fotografiske trekk, som om dobbelteksponeringer og halvgjennomsiktige figurer er blitt til av bevegelse og lang lukkertid.

Munch: "Fausts spaltning"

Etter at Munch fikk fotoapparat ble han fascinert av effektene som kunne oppstå med lang lukkertid og bevegelse. I flere malerier kan vi senere se liknende fenomener, som dobbelteksponering. Her bruker han det i «Fausts spaltning» (1932-35).

Munch malte sjelden direkte fra fotografi. Et unntak er motivet «Gråtende akt», hvor et foto av modellen Rosa Meissner senere kan gjenkjennes i malerier, skisser, grafikk og en liten skulptur.

Munch har malt flere versjoner av «Gråtende akt», her fra 1907 (til venstre). Fra samme år finner vi modelfotografiet: «Rosa Meissner i Hotel Rhône in Warnemünde» (til høyre).

En ivrig kinogjenger skal Munch ha vært, ofte ledsaget av hunden sin. Hans egne amatørfilmer er korte og kaotiske, men vi får også se kinofilmer som kan ha inspirert ham. Sammenstilt med relevante malerier er dette morsomme og tankevekkende innslag. En galopperende hest korresponderer med en film av løpske hester som river ned en aviskiosk.

I brødrene Lumières aller første film strømmer arbeidere ut av en fabrikkport, slående likt motivet i Munchs maleri Arbeidere på hjemvei. Flere av bildene har filmiske trekk: Steile fluktlinjer og figurer som nærmest er på vei ut av rammen, så kun hodet er synlig helt nederst.

Edvard Munch: "Arbeidere på hjemvei"

Edvard Munch: «Arbeidere på hjemvei» (1913-14).

Hva er nytt i Oslo-versjonen av «Det moderne øye»? Først og fremst noe som ble savnet av anmelderne i Paris, Frankfurt og London, og som det nok ville ha vært feil å utelate i Oslo. Det de andre manglet finnes jo her: Munchmuseet har «Skrik». Det verdensberømte motivet, som Munch vendte tilbake til flere ganger i ulike teknikker, gir en unik sjanse til fordypning i et sentralt tema på utstillingen – forholdet mellom original og kopi. Noe overtydelig blir poenget når vi foran det delikate oljemaleriet bombarderes av en motvegg med museumsbutikkens reproduksjoner (som mer enn antyder behovet for et nytt trykkeri med bedre kunnskap om fargegjengivelse).

Montering av "Det moderne øye"

Fra monteringen av Skrik-rommet i utstillingen «Det moderne øye» i Oslo, 26. oktober 2012. Foto: Oda Bhar.

Mer interessante er flere indikasjoner på at Munch selv langtfra fryktet mangfoldiggjøring. «Skrik» finnes både som bokillustrasjon og avistegning. Den sistnevnte er hentet fra 1. mai-forsida til Dagsavisens forgjenger Social-Demokraten i 1898.

"Skrik" som avistegning

Et av Dagsavisens tidligere navn er Social-Demokraten, avisen Edvard Munch i 1898 var med på å lage en 1. mai-forside til, i samarbeid med malerkollegaen Thorolf Holmboe. Initiativet til prosjektet skal ha kommet istand gjennom forfatter Hans Jæger. (Foto: Oda Bhar)

Slike upretensiøse innslag gir utstillingen sjarm og oppdagelseskraft, og bærer bud om en langt mer menneskelig, leken og samtidsaktuell Munch enn den dystre symbolisten og før-ekspresjonisten vi er vant til å se.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 30. oktober 2012.

Reklamer

Fotogen fotograf (Scratch, 2009) 11. desember 2009

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Montages.
Tags: , , , , , , , , , ,
6 comments

Viktoria Winge gjør en glimrende jobb i Jakob Rørviks Scratch, en truende og vakker novellefilm som hele tida holder oss i ånde.

Ei jente går rundt i London og tar bilder til et kunstprosjekt. Lena (Viktoria Winge) er en jeger med kamera som finner et bytte. Hun fanger den unge mannen Sol (Luke Treadaway) i linsa på utesteder og vernissager, i parken med en mannlig elsker, hjemme hos seg selv med en elskerinne. Bildene hennes er i arty svart-hvitt med en tidstypisk, grafsende, poetisk intimitet. To kropper slengt på ei seng, en overkropp gjennom vinduet med ei fremmed hånd på brystet. Vi klipper til kunstskolen hvor en lærer ser på prosjektet. Hva er neste skritt? spør han og Lena svarer febrilt: Jeg må komme nærmere. Læreren legger hånda over hennes og rister på hodet: Nei, du må stoppe her.

London Scratch black white

Under London-premieren var foajeen dekorert med «Lenas» bilder fra filmen.

Men Lena stopper ikke. Hun er fanget i stalkerens rus. Hun følger etter, stadig nærmere, men til slutt blir hun oppdaget. Sol snur seg, går tett på og spør: Hvorfor følger du etter meg? Hun benekter og prøver å stikke, men han gir seg ikke, tar henne igjen med lange skritt. Nå er det hun som blir forfulgt. Vi ser dem sammen i et par dager. Bølgene av kikking og forfølgelse trekker seg fram og tilbake mellom dem. En gang er de i parken, hun skryter av å kunne klatre i trær, han ber henne bevise det. Hun tar utfordringen, svinger seg lett og smidig opp på ei kraftig grein, klatrer stadig høyere opp i det gamle treet. Imens roter han i veska hennes, finner kameraet og tar det opp, snur seg mot trekrona og begynner å fotografere henne. Hun blir sint, dette vil hun ikke. Linsa er snudd, hun føler seg blottstilt, utsatt. Hvem vet bedre enn henne hva kameraet kan?

M-Luke-Treadaway_2

Luke Treadaway spiller den mannlige hovedrollen som Sol.

Seinere får han se bildene hun tok av ham i smug. Det er ikke noe han finner tilfeldig, hun viser ham dem, et blaff av tillit, men han blir sjokkert, forbanna. Forbindelsen fortsetter, uten at de virker trygge på hverandre. Pønsker han på noe? Er det mulig å se en annen? Kan et kamera fange en sannhet som ellers er for flyktig til å ses? Eller juger det bare, ved å skille ut øyeblikk som hver for seg er uviktige, en utvelgelsens løgn?

M-Scratch-Lenas-photos_2

Filmens Lena går på kunstskole og fotograferer til et studentprosjekt.

Victoria Winge gjør en glimrende prestasjon som Lena: trompete, hissig, men med sjeldne smil som lyser opp lerretet. Alvoret hennes er dirrende, usikkert, mens også uregjerlig og målrettet. Hun viser den samme sårheten jeg husker fra Reprise, men får mer å spille på her. I hennes skikkelse forblir Lena jeger, selv når hun forsøkes omgjort til bytte.

Rørvik, Winge, Sæther

Oslo-premieren på Scratch foregikk under Blått Lerret på Parkteatret 9. desember 2009. Både regissør Jakob Rørvik, skuespiller Viktoria Winge og produsent Yngve Sæther var tilstede. (Foto: Oda Bhar)

Scratch er blitt til gjennom støtte fra prosjektet «Nye veier til korte filmer». Regissør Jakob Rørvik er utdannet fra London, og blir omtalt som noe av det mest lovende på regisiden i norsk film for tida. Under Oslo-premieren på Blått Lerret onsdag ble det sagt at han har røttene godt plantet i 1960-tallets kontinentaleuropeiske film, med forbilder som Antonioni (særlig Blowup fra 1966) og Truffault.

Men jeg synes også det er noe høyst kontemporært ved uttrykket: En flyktig, blikkorientert form, og i enda større grad tematikken. Filmen problematiserer kikking, forfølgelse, intimoverskridelse, i et filmatisk språk svært forskjellig fra realityestetikkens glossy, fargemettede verden. Vi møter kun denne bleke flyktigheten som øker følelsen av poesi og realisme.

Flere bilder fra Blått Lerret finner du her (på flickr-siden min). Og for dem som er nysgjerrige på festen rundt London-premieren har produksjonen lagt ut bilder her. Sjekk gjerne også ut nettsidene til regissøren og filmen.

Artikkelen er også publisert på Montages.

Mosegrodd (Gundersen) 29. mars 2009

Posted by Oda in Bybilder, Kunst, Natur.
Tags: , , , , , , ,
11 comments

Denne mannen har nettopp gitt meg et helt nytt syn på moser. Han heter Helge G. Gundersen og har for tida utstilling på Tøyen Hovedgård (det store trehuset midt i Botanisk Hage) med nærbilder av mosearter.

Helge G Gundersen

Naturfotograf Helge G. Gundersen viser mosebilder i Botanisk Hage.

Mosene formerer seg på to måter: Ukjønnet, ved at biter brytes av og utvikler seg til nye planter, eller kjønnet, ved hjelp av sporer. De vakre, fargerike og svulstige formene er altså ikke blomster, men sporekapsler. De trekker seg sammen i vått vær, men åpner seg i tørt, slik at vinden lettere kan føre sporene avgårde.

Gundersen: "Knappmøkkmose"

Helge G. Gundersen: «Knappmøkkmose.» (Foto av foto: Oda Bhar)

Det er ingen tvil om at Gundersen kan mye om moser. Men jeg liker at utstillingen også har kunstneriske kvaliteter, ved at fotografen har et tydelig blikk og eget fokus. Prosjektet hans er å vise fram den frodige, sexy, nesten uanstendige kvaliteten, og det fungerer godt. Når han peker på den ene som strekker seg etter kontakt, mens den andre rister forførende på skjørtet, er det ikke vanskelig å se hva han mener.

Gundersen: "Klobleikmose"

Helge G. Gundersen: «Knobleikmose.» (Foto av foto: Oda Bhar)

De fotograferte utsnittene er bare litt større enn et knappenålshode, mens forstørrelsene måler 50×50 cm. Det handler om en mikro/nanoverden omdannet til noe vi faktisk kan se, og med farger, former og mønstre minst like intrikate som på vekster vi kan se med det blotte øye. Det får meg til å tenke på fiksjonsfilmene hvor bittesmå verdener er innkapslet i større. Vi befinner oss blant mennesker og dyr… men så plutselig zoomer kamera ut og jorda blir til ei klinkekule noen digre fingre knipser bort. Som alltid gjør tanken meg svimmel og vantro. Kan vi være like små (eller mindre) for noen andre, som disse plantene virker for oss?

Gundersen: "Small, green & sexy"

Helge G. Gundersen: «Små, grønne og sexy - nærgående bilder av mose.» Fotoutstilling på Tøyen Hovedgård. (Foto: Oda Bhar)

Bildene i denne posten er gjenfotografert av meg på utstillingen, og kan ikke yte originalene til Helge G. Gundersen full rettferdighet. Gå gjerne til den nystartede hjemmesiden hans for å se flere eksempler (siden er under utvikling, så det kommer flere bilder etterhvert, også med andre motiver enn mose). Han fotograferer iblant for Naturhistorisk Museum, som har lagt ut noen tidligere bilder av ham her.

Tøyen Hovedgård

Tøyen Hovedgård med fotoutstilling. Plakat av Helge G. Gundersen. (Foto: Oda Bhar)

Utstillingen Små, grønne og sexy – nærgående bilder av mose vises i Tøyen Hovedgård fram til 31. august. Du har altså sommeren på deg – men hvorfor vente på den? I Botanisk Hage er våren allerede begynt, og hvordan vet jeg det? Fordi trollhasselen blomstrer. Den er alltid første busk ute, og hvis du vil se må du raske på, for den er godt i gang. (Noen flere bilder jeg tok av Tøyen og Botanisk Hage idag kan du se her.)

Kinatrollhassel (Hamamelis mollis)

Kinatrollhassel blomstrer i Botanisk Hage, Oslo. Foto: Oda Bhar.

Noe eget (Aina Basso) 16. desember 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
15 comments

Bokmelding:
Ingen må vite av Aina Basso (2008).

Jeg kunne ha skrevet mye mer om jeg ikke hadde dette kravet på meg. Om å skrive noe eget, at det skal være noe nytt, hver eneste gang: et blikk, et trykk, en vinkel, noe som presser seg på, som bare jeg kunne skrevet. Denne boka, for eksempel. Jeg kunne ha skrevet om den. Jeg kunne gjort det for lenge siden, i september da jeg leste den først. Jeg kunne skrevet: Den er god, ja glimrende skrevet, du burde lese den straks. Og jeg prøvde, men det funket ikke. Jeg fant ingen egen vinkel. Og i mellomtida skrev så mange andre om den, at jeg neppe trengtes for reklameverdien.

Men jeg tok dette bildet. Vi kan begynne med det. Det viser Aina Bassos bok Ingen må vite, badet i høstløv fra parken min. Mens jeg samlet inn bladene fulgte en lokal fyllik etter meg, og han lurte på om jeg var kunstner, hva jeg skulle bruke dem til, om jeg bodde i nærheten, om jeg likte høsten ekstra godt. Jeg svarte litt irritert, selv om jeg prøvde å skjule det, helt til fylliken sa, og fikk meg til å stoppe opp: «Jeg skulle også gjerne ha fotografert. Men da må du bo et sted. For hvor skal du lagre alle bildene?»

Men tilbake til boka. Aina Basso er den vi kjenner som bokbloggeren Flimre, født i 1979, oppvokst på øya Giske utenfor Ålesund, og utdannet historiker fra NTNU i Trondheim. Masteroppgaven hennes handlet om blodskam og straff i Norge på 1700-tallet, og det samme er tema for debutromanen.

Okei, det var fakta. Og deretter, Bharfot-behandling.

Ingen må vite markedsføres som ungdomsroman. Ville jeg ha likt den da jeg var ungdom? Som tenåring var jeg en blanding av svermerisk og moralistisk, veldig opptatt av hva som var rett og galt, og jeg tror det er en vanlig blanding i den alderen. Jeg ville lære og forstå, utsette meg for ting, men jeg ville også nyte, og ikke minst drømme. Jeg hadde et sterkt behov for informasjon om verden som mer kompleks og flertydig enn jeg hadde trodd den var som barn. Av den grunn leste jeg ikke ungdomsbøker, fordi jeg syntes at intrigen var for klar, godt og vondt var for åpenbart, skurkene for skurkeaktige. Men jeg leste Krig og fred, Forbrytelse og straff, de tungsinte russerne og Hamsun, særlig de tidlige bøkene, med overspente karakterer som brakte onde konsekvenser over seg selv og andre gjennom uforstand og impulsivitet. Jeg elsket å sitte igjen etter lesninga med en følelse av at det kunne gått helt annerledes, mye bedre eller verre, og likevel ikke. Jeg leste også enklere kjærlighetsromaner, som jeg visste var «jentebøker», hvor det sanselige var poenget, hvor du ble kåt, forelska eller lengselsfull av å lese.

På en måte er Aina Bassos bok begge disse tingene. En vakker og forenklet, nærmest arketypisk kjærlighetsroman, og en dypt moralsk historie, som lar deg føle at du gjør en «jobb». Å lese er «rewarding», som engelskmennene sier når de har besøkt et interessant, men slitsomt sted, som India, og de kommer hjem og sier: ja, dette var viktig, noe alle burde se, for å vite at også slikt fins i verden. Eller enda verre: jeg er glad det ikke er meg. I voksen alder har jeg et ambivalent forhold til glad-det-ikke-er-meg-litteraturen. Jeg synes fortsatt at den trengs, men er usikker på hvorfor, er dårlig samvittighet sunt, for at vi ikke skal ta flaks og lykke som en selvfølge, eller skal den lære oss at det nytter å handle? Har denne typen litteratur en funksjon også om den ikke aktiverer oss? Er medfølelse nok?

Ingen må vite er for meg først og fremst en vakker roman, med et poetisk, iblant nesten smertefullt utsøkt språk. Jeg ville ikke ha likt den dårligere uten det mørke temaet, kanskje tvert imot. Jeg synes Basso er mest forutsigbar der det onde kommer inn, det er disse passasjene som lærer meg minst, noe som kanskje er et paradoks, siden jeg skjønner at det er her hun vil mest, ser sin misjon. Men det som sitter igjen hos meg, to måneder etter lesninga, er det samme som satt sterkt i kroppen da jeg nettopp hadde lest den: det sanselige, vakre og forelskede, samt det hverdagslige, det konkrete arbeidet på gården og ikke minst, møtet med dyra.

Det jeg husker best er situasjonene rundt middagsbordet, hvor Ingeborg er forelska og beinet til slåttegutten Mikkel ligger inntil hennes under bordet, og han snur seg og ser på henne, så hun bommer på munnen med suppeskjea. Opplevelsen av pubertet, med brystkuler som vokser og kjennes harde for første gang. Katta som smyger seg mot leggen med halen høyt, eller kua som skal melkes og vifter med halen, rører på ørene og stamper litt, pelsen som er varm og kjennes god mot kinnet. Det er her Basso imponerer, her hun er på hjemmebane, og for meg er det dette som skiller boka positivt ut fra andre «temabøker». Det er også dette som gjør historien tidløs, og dermed spiselig for oss som mangler dragning mot «historiske» romaner. For om boka ikke hadde vært historisk korrekt (noe den helt sikkert er), så ville den likevel lært oss noe eget om å være menneske.

Utdrag fra Ingen må vite av Aina Basso (2008, s40).

Utdrag fra Ingen må vite av Aina Basso (2008, s40).

Du kan fortsatt rekke å kjøpe denne boka i gave til noen til jul. Ikke la deg skremme av at forlaget sier «ungdomsroman», den passer minst like godt for voksne. Hvis du ønsker en mer tradisjonell anmeldelse av Ingen må vite, med større innslag av innholdsreferat, kan jeg anbefale Nordlys (Linda Kaspersen), og Bergens Tidende (Anne Schäffer).

Promotegning (Streck) 5. desember 2008

Posted by Oda in Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge.
Tags: , , , ,
11 comments

Et mirakel har skjedd og jeg har klatret til åttendedelsfinale i Tordenbloggen. Selv jeg som pleier å mislike konkurranser må innrømmet at dette er gøy. Enda bedre er det at jeg blir trukket til cup mot blogger jeg selv liker godt: Den første var Fullt hus (Lin), den andre Spill levende (Tomas), og nå skal jeg ut mot fotobloggen Busters notater. Noen mente etter forrige post at jeg ikke burde drevet så god reklame for motstanderen min, men det gikk jo bra mot Tomas, så da tar jeg sjansen igjen. For Buster er verdt det. Han nøyer seg ikke med å poste fine og originale bilder, men lager alltid en billedtekst som lar deg sitte tenksom igjen. Du smiler, stusser, blir overrasket, vemodig eller glad. Jeg er jo svak for kombinasjonen tekst/bilde, tilstreber den selv, synes hvert av mediene skal gi noe til hverandre når de brukes sammen. Kanskje går det an å si at jeg er prosaversjonen og Buster poesiversjonen av det samme konseptet (eller et liknende). Uansett om du stemmer idag, ta deg tid til å sjekke ut Busters notater. Du vil ikke angre, jeg lover.

Oda Bhar

Mot Buster burde jeg vel hatt noen spektakulære bilder selv, men problemet med å hoppe mot Wirkola har jo lenge vært kjent (det vil si, det var vel hoppe etter Wirkola, og da kan du jo tenke deg hvordan det er å bikke samtidig over hoppkanten). Derfor har jeg istedet fått hjelp av Streck, som var ute og drakk øl med meg etter forrige stemmerunde og fanget mitt lett berusete seiersglis. Så idag får dere en tegning. Farta i denne konkurransen gjør jo dessuten at det er umulig å delta med min vanlige postefrekvens, så dette blir et kort innlegg uten dypere tanker. For bilder og dype tanker, se forrige post. Der er det også noen lenker til tidligere innlegg jeg er fornøyd med, som nye lesere kan sjekke ut (om kunst, litteratur, film, konserter, reiser, natur). Og deretter: Stem på meg i Tordenbloggen! Det blir tøffere for hver runde, så jeg trenger stemmen din mer enn noensinne. Jeg blir minst like glad igjen som jeg er på Strecks tegning. Stemme kan du gjøre her, og det gis separate poeng for poll og kommentarfelt, samt ekstrapoeng for gode begrunnelser.

OBS! Ikke stem i skravleboksen i høyre marg på Tordenbloggen! Du må inn i selve kommentarfeltet til posten og skrive noe, ellers gjelder ikke stemmen. (Og klikke i pollen så klart.)

Emoepoxy (Raddum) 4. oktober 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , ,
41 comments

Hvis du var emo og ville skade deg selv. Skjære deg i huden. Skamklippe håret. Barbere vekk øyenbrynene. Jeg så ei jente på Musikkfest Oslo som hadde et tett rutemønster av arr på begge leggene. Etter kniver? Barberblad? Slikt kunne du også behandle deg selv. Eller: Hvis du var kunstner. Og kjente deg som den jenta. Da kunne du laget en skulptur.

The Saw (2008)

Fredrik Raddum: The Saw (2008, epoxy m/bord)

Ei epoxyjente med hånda rundt et takkete sag. Som nettopp hadde sagd seg i den andre hånda, og gjemte den bak ryggen for å skjule forbrytelsen.

The Saw (2008, detalj)

Fredrik Raddum: The Saw (2008, detalj)

Eller hva med en epoxyfinger. Spikret til en krakk og hugget av med øks.

Good Boy (2007, epoxy m/bord)

Fredrik Raddum: Good Boy (2007, epoxy m/bord)

Alt dette kunne ha skjedd i huset Velkommen. Hvor ei øks ligger truende og slenger i hagen, mens en liten fugl er den eneste som driter i idyllen.

Landscape (2008, epoxy og mdf)

Fredrik Raddum: Landscape (2008, epoxy og mdf)

Du kunne laget en akrobatisk figur om å strekke og bøye seg i umulige stillinger, for å tilfredsstille andre og seg selv på en vanlig dag.

Bending Man (2008, epoxy)

Fredrik Raddum: Bending Man (2008, epoxy)

Du kunne sitte i romjula og kjenne deg fanget av idyllen, og i stille protest skulptere om juletreet til en håndgranat eller rakett.

The End (2008, epoxy m/bord)

Fredrik Raddum: The End (2008, epoxy m/bord)

Eller du kunne fortelle oss hvordan vi ser ut etter en lang kveld i tv-stolen. En kveld hvor vi i timevis har latt junk strømme inn i øynene og kanskje munnen, til det kjennes som kroppen delvis faller fra hverandre, og vi havner i en amøbeaktig tilstand som minner om bedøvelse.

Man Decomposing (2008, epoxy)

Fredrik Raddum: Man Decomposing (2008, epoxy)

Mannen bak alt dette heter Fredrik Raddum. Han fortalte meg på vernissagen at skulpturene er å betrakte som tilstander, men han vil legge minst mulig føringer på tilskueren når det gjelder hva slags tilstand. Med det i tankene kan du gjerne se igjennom bildene en gang til, og tenke over om de vekker andre inntrykk i deg enn de gjorde i meg.

Custom made Climbing Tree (2008, syrefast stål)

Fredrik Raddum: Custom made Climbing Tree (2008, syrefast stål)

Fredrik Raddum har også laget andre typer skulpturer, som denne i herdet stål, hvor du kan speile deg forvrengt som i et speilkabinett. Epoxyen har han selv modellert, men stålskulpturene er laget på bestilling i Kina, fordi det ble rimeligere og kineserne hadde riktig håndverksmessig teknikk. På veggen i et av rommene henger fotografier, hvor gråaktige landskaper forstyrres av fargebobler og tåkete konturer. Jeg spør om det er dobbelteksponering og håndkolorering? Raddum svarer nei, han bruker photoshop, for jeg er ingen maler, sier han, jeg prøvde det først og det ble ikke bra, og ikke er jeg god i mørkerommet heller, men datamaskiner er jeg vant til.

At han velger digital teknikk overrasker neppe bloggens lesere. Men det er langtfra noe opplagt valg i kunstfotokretser. Jeg har lenge tenkt, når jeg går i galleriene og hører folk sverme for analog teknikk, samtidig som de klager over økte priser fordi stadig færre bruker film – da har jeg tenkt at det bare er et spørsmål om tid før også fotokunstnere konverterer til digitalt. Ettersom digitalkameraene blir stadig bedre, og det blir klart hvilke muligheter som ligger i digital bildebehandling: hvor lett kontraster kan økes, lyseffekter forsterkes, eller som hos Raddum, hvor lett det er å «male» på bildene, legge til elementer og leke seg med dem: alt slikt du må slite vanvittig for å få til analogt – da kommer de til å oppgi analogsnobberiet.

Fredrik Raddum (til venstre) med publikum på vernissagen.

Fredrik Raddum (til venstre) med publikum på vernissagen.

Hvordan fotografiene ser ut må du selv gå til Brandstrup for å sjekke. Men her er Fredrik Raddum i samtale med publikum på vernissagen, og i flørt med sin egen epoxyjente med sag.

Fredrik Raddum med sin skulptur The Saw (2008).

Fredrik Raddum med sin skulptur The Saw (2008).

Utstillingen er åpen fram til 26. oktober. Galleri Brandstrup ligger i Madserud allé 34 bak Frognerparken, og nærmeste stoppested med buss/trikk er Thune på Drammensveien eller Frogner plass (ta snarveien over den minste brua i Frognerparken). I første etasje på galleriet er det samtidig en fotoutstilling som er verdt et besøk, av japaneren Kohei Yoshiyuki. Les mer om den hos Eirin på bloggen ogjegbare.

PS. Forresten har jeg bikket 50 000 besøkende siden sist! Jeg burde vel laget en egen jubileumspost, men det ble denne istedet. Takk for alle besøk!

Oppdatering: Kollektivbloggen Kjeft’a har nå også lagt ut bilder fra Raddums utstilling. Til dels har de valgt andre motiver enn meg, blant annet kan du se et par av de photoshoppede fotografiene her.

Krig og kjærlighet (Saxgren) 10. februar 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , ,
22 comments

De vanligste grunnene til å flytte fra et land til et annet er krig og kjærlighet. Dansken Henrik Saxgren har fotografert folk fra 110 etniske grupper i sitt nye nordiske hjemmemiljø, og skrevet en sparsom tekst til hvert bilde. Deler av samlingen er plukket ut til en utstilling som vandrer rundt i Norden, og som torsdag åpnet i Stenersenmuseet. Enda flere bilder finnes i den fantastiske boka med samme tittel: Krig & kjærlighet – om innvandringen i Norden.

saxgren-katalog.jpg

Det er Thorvald Stoltenberg som åpner utstillingen. Han står foran et bilde av Sør-Varanger og snakker om håp. «Uten håpet,» sier han, «er ingenting mulig, da får vi ikke til noenting. Håp er nesten like viktig som liv.»

stoltenberg-hand-profile.jpg

Og så skjer det rare at vi får en slags tango, mellom Stoltenberg og Saxgren, når den ene går av gulvet og den andre kommer på. De møtes i utkanten av Sør-Varanger, hilser og snur i en ring rundt hverandre, før de fortsetter i hver sin linje rett fram, som regissert. Alt er over på sekunder og jeg fanger bare utgangen, men det var en fascinerende dans.

saxgren-stoltenberg-tango.jpg

Saxgren selv forteller om møter med varme mennesker blant snø og is, om kebabsjapper og idrettshaller, sambaklubber og flyktningmottak. Han brukte assistenter til å velge ut et antall personer, disse assistentene ble sendt ut på besøk, og det personene (tilfeldigvis) hadde på seg under første besøk skulle de også ha på seg under fotoseansen – med visse unntak.

henrik-saxgren-hands.jpg

Jeg skal ikke vise deg mye av utstillingen. Saxgren er perfeksjonist, og jeg tror han ville mislike sterkt disse dårlige kopiene, med skeive utsnitt, bleike farger, reflekser fra lampene i taket, for ikke å snakke om en helt annen tekst enn hans egen. I pressematerialet står det at de frigitte bildene skal legges ut med nøyaktig tekst og copyright under. Det virker så strengt at jeg slett ikke tør å bruke materialet, men nøyer meg med egne knips. Som vanlig er jo heller ikke de bildene valgt ut for pressebruk, som griper meg mest.

kenya-granny-fullsize.jpg

Som dette. Uansett om kopien er dårlig vil jeg vise fram denne gamle damen, for hun fikk meg til å gråte to ganger, både da jeg kom og da jeg gikk. En kenyansk bestemor i Danmark, sittende på senga med øyne tåket av stær, en ståkrykke i dagligstuen, en fot som trekkes inn bak det fargerike skjørtet, kanskje av anstendighet, fra den tomme plastsandalen på gulvet.

kenya-granny-foot.jpg

Bildet er rørende, men teksten enda mer. Asha Jabril fra Nairobi oppdro Nadja aleine da foreldrene døde, seinere flyttet jenta til Danmark, men så, da Asha ble syk, fikk hun komme til Danmark og flytte inn hos barnebarnet. Det er få ord, rett fram, og kanskje er det romantisering fra min side, men jeg tenker på hva alt dette betyr, hva det kunne ha betydd for meg selv, av kompromisser og konflikt, men også håp og kjærlighet.

kenya-granny-head.jpg

Vi blir stående foran et bilde fra fiskemottaket i Skrova, jeg og to afrikanske jenter med nordnorsk dialekt, samt M, nettopp hjemkommet fra kaffesmaking i Nicaragua. På et skilt står det 68,1 grader nord og 14,4 grader øst, over tre menn med oransje hansker og hver sin digre fisk. «De likner et rockeband,» foreslår M, «de kunne ha spilt luftgitar på fiskene.» «Eller klarinett,» sier ei av jentene og ler, «kanskje er det klarinetter gjemt i fisken.» Vi diskuterer hvilken ende det er best å blåse i, og kommer fram til, med en viss dissens fra M, at munnen er mest fristende. Kyss fisken.

fiskeorkesteret-detalj.jpg

Nå er gutta på bildet blitt en del av historien vår, men de har også sin egen. Yosef, Teddy og Tsegan fra Etiopia kom til Lofoten i 2002, og jobber hos Ellingsen Fisk mens de venter på behandling av asylsøknaden.

kjoleskap-locked.jpg

Det er også landskapsbilder på utstillingen, av boligområder og nordisk natur. Enkelte er verken vakre eller oppløftende, som beboernes kjøleskap på et flyktningmottak i Danmark, stablet oppå hverandre med hver sin hengelås. Eller bildet av en tægget stein i norske skoger, med en påskrift jeg ikke vil sitere for å slippe denne typen søkeord på bloggen.

stp-innvdr-detalj.jpg

Men stort sett er det fine hverdagsliv, og jeg liker hvordan individualiteten liksom slår igjennom uansett: en gullfarget gameboy, ei russisk rullekake på det svenske bjørkebordet, noen gjenstander fra Kosovo hengt opp i et pussig slangemønster på en vegg, som går over i bildeslangen på en annen vegg i neste leilighet i rekkehuset, hvor brorfamilien bor.

kosovo-rekkehus.jpg

Utstillingen henger i Stenersenmuseet fram til 27. april. Det er ikke mange rom med bilder, men pass på å ha god tid likevel, for som kurator Selene Wendt uttalte: «Vanligvis ber jeg folk å konsentrere seg om bildene, og ikke bry seg for mye om teksten. Men i dette tilfellet vil jeg anbefale folk å lese iallfall noe av det som står ved siden av.»

kaffebord-lap-tsje-cut.jpg

En fin omtale av utstillingen finner du her (på foto.no). Se også Henrik Saxgrens hjemmeside, med bilder fra åpningen i København (juni 2006).