jump to navigation

Emoepoxy (Raddum) 4. oktober 2008

Posted by Oda in Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , ,
trackback

Hvis du var emo og ville skade deg selv. Skjære deg i huden. Skamklippe håret. Barbere vekk øyenbrynene. Jeg så ei jente på Musikkfest Oslo som hadde et tett rutemønster av arr på begge leggene. Etter kniver? Barberblad? Slikt kunne du også behandle deg selv. Eller: Hvis du var kunstner. Og kjente deg som den jenta. Da kunne du laget en skulptur.

The Saw (2008)

Fredrik Raddum: The Saw (2008, epoxy m/bord)

Ei epoxyjente med hånda rundt et takkete sag. Som nettopp hadde sagd seg i den andre hånda, og gjemte den bak ryggen for å skjule forbrytelsen.

The Saw (2008, detalj)

Fredrik Raddum: The Saw (2008, detalj)

Eller hva med en epoxyfinger. Spikret til en krakk og hugget av med øks.

Good Boy (2007, epoxy m/bord)

Fredrik Raddum: Good Boy (2007, epoxy m/bord)

Alt dette kunne ha skjedd i huset Velkommen. Hvor ei øks ligger truende og slenger i hagen, mens en liten fugl er den eneste som driter i idyllen.

Landscape (2008, epoxy og mdf)

Fredrik Raddum: Landscape (2008, epoxy og mdf)

Du kunne laget en akrobatisk figur om å strekke og bøye seg i umulige stillinger, for å tilfredsstille andre og seg selv på en vanlig dag.

Bending Man (2008, epoxy)

Fredrik Raddum: Bending Man (2008, epoxy)

Du kunne sitte i romjula og kjenne deg fanget av idyllen, og i stille protest skulptere om juletreet til en håndgranat eller rakett.

The End (2008, epoxy m/bord)

Fredrik Raddum: The End (2008, epoxy m/bord)

Eller du kunne fortelle oss hvordan vi ser ut etter en lang kveld i tv-stolen. En kveld hvor vi i timevis har latt junk strømme inn i øynene og kanskje munnen, til det kjennes som kroppen delvis faller fra hverandre, og vi havner i en amøbeaktig tilstand som minner om bedøvelse.

Man Decomposing (2008, epoxy)

Fredrik Raddum: Man Decomposing (2008, epoxy)

Mannen bak alt dette heter Fredrik Raddum. Han fortalte meg på vernissagen at skulpturene er å betrakte som tilstander, men han vil legge minst mulig føringer på tilskueren når det gjelder hva slags tilstand. Med det i tankene kan du gjerne se igjennom bildene en gang til, og tenke over om de vekker andre inntrykk i deg enn de gjorde i meg.

Custom made Climbing Tree (2008, syrefast stål)

Fredrik Raddum: Custom made Climbing Tree (2008, syrefast stål)

Fredrik Raddum har også laget andre typer skulpturer, som denne i herdet stål, hvor du kan speile deg forvrengt som i et speilkabinett. Epoxyen har han selv modellert, men stålskulpturene er laget på bestilling i Kina, fordi det ble rimeligere og kineserne hadde riktig håndverksmessig teknikk. På veggen i et av rommene henger fotografier, hvor gråaktige landskaper forstyrres av fargebobler og tåkete konturer. Jeg spør om det er dobbelteksponering og håndkolorering? Raddum svarer nei, han bruker photoshop, for jeg er ingen maler, sier han, jeg prøvde det først og det ble ikke bra, og ikke er jeg god i mørkerommet heller, men datamaskiner er jeg vant til.

At han velger digital teknikk overrasker neppe bloggens lesere. Men det er langtfra noe opplagt valg i kunstfotokretser. Jeg har lenge tenkt, når jeg går i galleriene og hører folk sverme for analog teknikk, samtidig som de klager over økte priser fordi stadig færre bruker film – da har jeg tenkt at det bare er et spørsmål om tid før også fotokunstnere konverterer til digitalt. Ettersom digitalkameraene blir stadig bedre, og det blir klart hvilke muligheter som ligger i digital bildebehandling: hvor lett kontraster kan økes, lyseffekter forsterkes, eller som hos Raddum, hvor lett det er å «male» på bildene, legge til elementer og leke seg med dem: alt slikt du må slite vanvittig for å få til analogt – da kommer de til å oppgi analogsnobberiet.

Fredrik Raddum (til venstre) med publikum på vernissagen.

Fredrik Raddum (til venstre) med publikum på vernissagen.

Hvordan fotografiene ser ut må du selv gå til Brandstrup for å sjekke. Men her er Fredrik Raddum i samtale med publikum på vernissagen, og i flørt med sin egen epoxyjente med sag.

Fredrik Raddum med sin skulptur The Saw (2008).

Fredrik Raddum med sin skulptur The Saw (2008).

Utstillingen er åpen fram til 26. oktober. Galleri Brandstrup ligger i Madserud allé 34 bak Frognerparken, og nærmeste stoppested med buss/trikk er Thune på Drammensveien eller Frogner plass (ta snarveien over den minste brua i Frognerparken). I første etasje på galleriet er det samtidig en fotoutstilling som er verdt et besøk, av japaneren Kohei Yoshiyuki. Les mer om den hos Eirin på bloggen ogjegbare.

PS. Forresten har jeg bikket 50 000 besøkende siden sist! Jeg burde vel laget en egen jubileumspost, men det ble denne istedet. Takk for alle besøk!

Oppdatering: Kollektivbloggen Kjeft’a har nå også lagt ut bilder fra Raddums utstilling. Til dels har de valgt andre motiver enn meg, blant annet kan du se et par av de photoshoppede fotografiene her.

Advertisements

Kommentarer»

1. Hjorthen - 4. oktober 2008

Oy, dette var stilig!

2. Oda - 4. oktober 2008

Ja eller hur? Jeg falt pladask.

3. shelnes - 4. oktober 2008

Stilig, ja:)

Og en liten vits jeg kom over på nettet en dag:

«I wish the grass was emo, then my lawn would cut itself»

4. anita thomhave simonsen - 4. oktober 2008

Hej Oda !

virkelig dejligt indlæg…forførende måde at lave det på…man starter med at blive nysgerrig dog ser man alligevel en hel figur med sav og dernæst de blussende kinder for derefter at se fingeren som er skåret af…en rigtig fin billedsekvens som kunne stå helt alene…..
men samtidig er jeg ret vild med den måde du bruger ordene på..henvender dig til læseren direkte…..»Hvis du var….. kunne du…..»…..og interessant kunst, der stiller spørgsmål/taler om svære ting…
spændende indlæg…..

5. Frøken Skavlan - 4. oktober 2008

Åh, denne må jeg få med meg!
Smågrotesk, men tøft…

6. vibeke - 4. oktober 2008

Enig med Anita over her. Du «forfører» på en måte med posten din. For selv om jeg synes kunstverkene var merkelige, så får jeg likevel lyst til å se mer, fordi du sier det til meg, på en måte. Og det ser ut som Raddum er glad i jenta si 🙂

Det er forøvrig ikke det minste rart du har bikka 50000 treff. Det skulle bare mangle. Og veldig enig med deg i det du skriver på http://minneapolice.wordpress.com/2008/09/23/hva-kan-man-forvente-av-en-blogger/

7. frr - 4. oktober 2008

Takk for tipset. Dette var spennende, – og helt nytt for meg. Du fornekter deg ikke.

8. Anja - 4. oktober 2008

Å, så fint. Jeg tror vi drar avgårde allerede i dag. 🙂

9. Titta - 4. oktober 2008

Jeg er glad for at du serverte den dekomposerte mannen til slutt. Jeg trengte å flire, da!

Men din tolkning vinner ved både andre og tredje gangs gjennomgang. (Du har jo full kontroll over utvalg og rekkefølge, så det er kanskje ikke så rart).

Fulgte forresten linken til Vibeke, og vil takke deg for innsatsen der. Også.

10. Oda - 4. oktober 2008

Tusen takk for gode ord! Både for denne posten, og den aktuelle slåsskampen borte i metabloggen.

Shelnes: Nettet er full av emovitser (og emohat), og noen av vitsene er ganske morsomme, som din. Men samtidig tenker jeg at folk vitser for å distansere seg, siden de fleste har en indre emo, altså tendenser til selvdestruktivitet, og nettopp dette gjør det uutholdelig skremmende å se andre gi det så fysiske uttrykk.

Anita: Jeg ble glad for at du skjønte agendaen min, det var det jeg prøvde på, en direkte henvendelse, for å trekke følelsen inn i en vanlig lesers sinn, for der tror jeg nemlig alt finnes, også det groteske og skumle, ikke bare «ute i verden».

Frøken Skavlan: Ja, ikke sant? Smågroteskt, tøft, en svart humor.

Vibeke: Tusen takk, og ja, Raddum virket glad i all kunsten sin, og i folk som kom og så den, en fin og generøs fyr, og det ga en ekstra dimensjon til kunsten, syntes jeg, at han ikke virket mørk, selv om kunsten var det, som en legitimering av at vi alle har lov til mørke på innsida, uansett om utsida er lys.

Ad krangelen på metabloggen så var det fint å få støtte, jeg var ganske så glad da Anathema endelig brøt inn, og deretter du. Som du vet er jeg ikke særlig glad i krangler, men noen ganger er det visse ting som bare trenger å bli sagt.

frr: Dette er jo en type kunst som knytter an til tegneserier og graffiti, leketøy og animasjon. Foreløpig er den nok mest et urbant fenomen, men visuelt er jo inntrykket ganske lett tilgjengelig, så jeg skulle tro at den kan få bredere appell.

Anja: Gjør det! Jeg tror du kommer til å like den.

Titta: Haha, jeg tenkte også på det, mannen til slutt, som en apatisk lettelse 😀 Det var den rekkefølgen vi fikk servert på utstillingen også, jeg ser ikke bort fra at det var intendert. Ja, jeg har nok tatt meg friheter ved å konstruere en historie av verkene, men det er jo sånt som er gøy med kultur, å spinne videre på den!

Og takk til deg også for metabloggstøtte, det varmer å vite at vi er flere som tenker slik.

11. Undre - 4. oktober 2008

Hvis ikke denne bloggposten er et utmerket innlegg for mer kunst i skolen så vet ikke jeg!

Grattis med de første 50000, Oda.:)

12. Oda - 4. oktober 2008

Haha, så du ferska det pedagogiske aspektet? Ikke skjær deg, skap noe istedet. Huff ja, det ble kanskje litt prektig.

Men det morsomme var at de ungene som var der svermet rundt jentefiguren. Jeg tror de likte at den var på størrelse med dem.

Takk for gratulasjon!

13. Britt Åse - 4. oktober 2008

Grøssalt og fin på en gang. Dette likte jeg 🙂

14. Undre - 4. oktober 2008

Jeg har en pedagog i magen, Oda. 😉

Men jeg tror det er noe i det. Det ligger mye god helse i å få språk til å uttrykke seg med, og jeg tenker at i forhold til selvskading (av alle typer) så handler det mye om å mangle et språk (og mangle mottakere). Og jeg tenker at å kunne bruke kunst til å uttrykke og bearbeide ting ville være en bra ting for ganske mange.

Jeg er opptatt av språk og hvor viktig det er for oss mennesker å ha flere forskjellige typer språk – og «språk» kan være mye. Det kan være skrevet, uttalt, danset, sunget, malt osv. Og jeg tenker at skolen også skal være en arena som utvikler ungers språk og mulighet til å uttrykke seg selv og hvor man også lærer å tolke andre gjennom deres språk, en bit som jeg mener at ofte blir undervurdert.

Nå mener jeg ikke å argumentere for at vi skal ha kunst i skolen som et terapeutisk tilbud, men å vise hvilken verdi kunst kan ha.

Men klart, hadde vi fått folk til å skape noe i stedet for å skjære seg hadde vi fått utrettet veldig mye.

15. Oda - 4. oktober 2008

Britt Åse: Hyggelig! Og takk for nytt ord, forresten: grøssalt, det hadde jeg ikke hørt 🙂

Undre: Jeg tror du har rett, kanskje handler nesten alt om å mangle språk og mottakere. Og språk kan være mye, ja. Men når det gjelder kunst tror jeg det er viktig å ikke tenke for mye funksjon, hvordan kunsten kan tjene oss. Kunst er jo selve uttrykket, uttrykksbehovet, slik jeg ser det, ikke bare en kanal (eller flere) som gir utløp for noe, men et mål i seg selv, en forlengelse av oss.

16. Undre - 4. oktober 2008

Misforstå meg rett, jeg mener ikke at kunst skal ha et budskap eller en større betydning, men kunst kan være en av mange måter å «snakke» på (som jeg tror vi er enige i).

17. Oda - 4. oktober 2008

Jeg tror også vi er enige. Det er jo klart at unger og andre kan ha glede av kunst, både å lage det og se på det, og jeg synes det burde hyres inn hauger av gode lærere i skolen, som ikke bare visste noe om kunst, men kunne praktiske teknikker og lot elevene få prøve et utall materialer, og ikke bare lot dem «tegne det du vil», slik det ofte foregikk da jeg gikk på skolen, men veiledet skikkelig, slik at ungene, nettopp som du sier, lærte seg et språk og kunne uttrykke selv.

Når jeg nevnte det med mål og middel var det bare fordi så mye går etter de reglene nå, politikerne og de andre som bestemmer skal alltid ha en annen agenda bak det de gjør, alt skal ha en «hensikt» eller «funksjon», det skal utredes hva tilgangen til en offentlig park er verdt for brukerne i penger, eller hva kunsten kan spare oss for av psykologutgifter. Men jeg skjønte så klart at ikke du tenkte slik.

18. Virrvarr - 4. oktober 2008

Nå må jeg gå på kunstutstilling, Oda. Fy deg 😀

19. Oda - 4. oktober 2008

Men Virre da. Du trenger jo å komme deg litt ut 😉

20. Eirik Faret Sakariassen - 4. oktober 2008

Utrolig fete bilder!

21. Oda - 4. oktober 2008

Takk, Eirik! (Kanskje mest på vegne av kunstner Raddum?)
Og velkommen til bloggen min!

22. ogjegbare - 5. oktober 2008

Å, jeg må komme meg dit, altså. Tror jeg likte smeltemannen best, foreløpig? Denne helgen har vært en blanding av leiligheten full av nordlendinger, internett som knakk i samme leilighet, og en diktanalyse dumme deltidsstudenten meg skal klemme ut. Men så, rett til Brandstrup! Og takk for lenka! 🙂

23. Oda - 5. oktober 2008

Bare hyggelig, Eirin! Jeg var jo glad for at du hadde skrevet så bra om japaneren, så slapp jeg. Særlig siden jeg ble så megainspirert av den andre utstillingen – denne posten fikk mer enn nok bilder.

24. Sokken - 5. oktober 2008

Grisekult! 🙂
Svart er grobunn for grønnere tenkning av og til.
Takk!

25. Oda - 5. oktober 2008

Svart og grønn – my favourite colours. Selv takk 🙂

26. Kjeft a! » Åpningsdag med Kim Hiorthøy og Fredrik Raddum - 6. oktober 2008

[…] Denne kvelden skulle jeg gjerne gjentatt. To flotte utstillinger med bra personligheter som kommer til å fortsette sitt virke og sette spor etter seg i mange år fremover. Om du tar turen er du garantert en fin opplevelse. Oppdatering: På bloggen Bharfot ser de også ut til å ha hatt en fin oppplevelse. […]

27. Heidi Fleiss - 7. oktober 2008

Raddum er selvfølgelig også representert på «Norske Bilder» som åpner i Rådhusgalleriet 11. oktober!
http://norskebilder.tv2.no/

28. Oda - 7. oktober 2008

Aj aj! Et kjapt blikk på deltakerlista avslører også andre kunstnere jeg har skrevet om her på bloggen: Pushwagner, Tommy Johansson og Anna Gudmundsdottir. I tillegg kulturkjendiser som Lars Elling og Ivan Galuzin, og den eldre garde ved Inger Sitter, Håkon Bleken og Kjell Nupen etc. Mangfoldig og verdt å få med seg. Takk for tips!

29. zagabå - 7. oktober 2008

Utrolig tøfft, spes Man Decomposing, den skulle jeg gjerne eid. Men må nok holde meg til mer masseproduserte objekter pga prisen. Og så mange slags gratulasjoner med 50.000, Oda!

30. Oda - 7. oktober 2008

Åtti tusen spenn, så er den din 😉
Jeg pleier å trøste meg med at fotografier tar mindre plass.
Og tusen takk for gratulasjon!

31. zagabå - 7. oktober 2008

Regna med at det var i den prisklassen, ja. Jeg får trøste meg med bilder og de 2 figurene jeg har av Betty Boop og Pluto.

BTW: Jeg fulgte linken til metabloggen nevt i kommentarfeltet over og der er jeg så enig med deg! Bloggen min har riktignok ikke en spes profil i hverken den ene eller andre retningen, men du skal vite at jeg ble kjempeglad da du linket til min blogg i sin tid. Og at du var den første som gjorde det gir deg en fast leser 🙂

32. Oda - 7. oktober 2008

Var jeg den første!? Jøss, så gøy!
Jeg liker når folk stikker innom og sier hei i kommentarfeltet mitt, og særlig hvis de tenker at jeg kanskje vil like det de gjør – slik at jeg får sjansen til å følge lenken og sjekke dem ut. Husker ikke om du gjorde det, eller om jeg snublet over deg på egen hånd. Men jeg er nok latere nå enn for ett år siden, mht å surfe bloggrevyen og bloggrullene på jakt etter nye stemmer. Men det betyr ikke at jeg ikke er interessert.

33. rullerusk - 7. oktober 2008

Oi, nå ga du meg enda en god grunn til å ta turen til Brandstrup. Hadde jo tenkt meg dit for å ta en titt på han japanske kikkerfotografen som «Og jeg bare» skrev så bra om.
Jeg digger «Bending man» skulpturen. Hadde elsket å ha den på salongbordet mitt ja.

PS. Jeg orker ikke blande meg inn i metabloggingdebatter (en egen blogg for metablogging? herregud spar meg sier nå jeg), men ettersom flere andre her har gjort det vil jeg gjerne også tillate meg å si at jeg likte veldig godt det du skrev på metabloggen.

34. Oda - 7. oktober 2008

Bending Man likte jeg også veldig godt (den er din for bare nitten tusen spenn). Hvis alle skulpturene var tilstander, slik Raddum sa, er den forstrukne følelsen den jeg kjente mest fysisk i kroppen.

Og takk for metastøtten. Jeg leser sjelden metablogging på eget initiativ, men det hender jo jeg dumper innom på Sonitusvaktene mine (da skal jeg i prinsippet lese alt som publiseres). Generelt er jeg ikke motstander av metadebatter, de fleste ting man holder på med er jo verdt et kritisk blikk ovenfra. Problemet er bare at det gjerne blir den samme debatten om og om igjen. Selv når det starter som en annen debatt, dukker det gjerne opp noen som vil gjøre den til den samme. Som i det nevnte kommentarfeltet. Det synes jeg er synd.

35. Eple - 11. oktober 2008

Det virket som en utstilling verdt å få med seg. Jeg synes i det hele tatt bare det å se på bildene var spennende. Også var det interessant å se om jeg tenkte på andre tilstander enn du gjorde.

36. Oda - 12. oktober 2008

Takk, Eple! Og så ble jeg jo litt nysgjerrig på om du tenkte på andre tilstander enn meg 🙂

37. Eple - 12. oktober 2008

Å, jeg vet egentlig ikke helt. Jeg syntes du skrev det veldig fint.
Det at epoxyjenta var så opptatt av å skjule hånda hun hadde sagd i synes jeg var en fin ting. Og at hodet på Bending Man var borte.

38. Oda - 12. oktober 2008

Ja, det er sant. De tingene som er borte, eller skjult, kan være fine i seg selv. Understreke noe, eller gi en annen følelse. Jeg hadde ikke tenkt på det med hodet til Bending Man, men du har jo rett. Hvis hodet hadde vært der ville tilskueren kanskje ha fokusert for mye på dét, men siden det er borte blir følelsen i kroppen lettere å kjenne, den umulige stillingen mer tydelig. Og hånda til jenta, når hun skjuler den blir hun mer aktiv, synes jeg. Ikke et offer. Vi skjønner at hun tenker noe eget, ikke bare er ei dokke. Det er fint.

39. Jorunn Solli - 13. oktober 2008

Jeg ekke kunstner, men har gitt bort all fix, fremkaller, hca, stoppbad, selentoner, blåtoner, lakkmus- og baryttbapir til mørkeromsentusiaster. Gratis! Selv om de har kostet felsk.
Men du. Det er faktisk veldig mange kunstnere som jobber digitalt. Jeg nevner i fleng: Mikkel Mc Alinden og Heidi W. Goksøyr. Lenge siden jeg har vært på utstilling, men denne så morsom ut.
Takk for tips.

40. lindis - 13. oktober 2008

Den der tror jeg nesten jeg skal rekke å få med meg før det hele er over! Jeg ble en smule overrasket over størrelsen på emo-girl, den så så liten ut på de første bildene, og så var den så stor! Fantastisk 🙂

41. Oda - 13. oktober 2008

Jorunn: Har du gitt bort alt sammen!? Tja, på en måte skjønner jeg det godt. Tar mye plass det der. Så det er mange kunstfotografer som jobber digitalt? Det er nesten betryggende å høre. Da er det vel bare de få reaksjonære som har gjort mye ut av seg der jeg har vært. Som bakstrevere gjerne har for vane (jfr blogghatende forfattere).

Lindis: Ja, størrelsen lyver når det ikke er mennesker eller noe annet vanlig å sammenlikne med. Bildet av hagen med grantre og øks er også stor, den tar nesten et helt rom, mens på mine bilder ser den jo ut som et legolandskap. Så du er nesten nødt til å dra dit, altså. Dere alle er nesten nødt til å dra dit og undersøke selv 😛


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: