Når det harde mykner (Bård Breivik) 28. oktober 2014
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.Tags: Bårde Breivik, Borggården, diabas, Helix, Klosterenga, KODE, konseptkunst, Kunst, land art, Partitur for en lengre samtale, Sibbhult, Skåne, skulptur, stål, Tårnsalen, Three Organic Strings, Torgalmenningen, Tusenårsstaden Gulatinget, Vigelandmuseet, Vortex
add a comment
Det harde gjør seg best i møte med det myke hos Bård Breivik.
Bård Breivik
En annen historie
Vigelandmuseet i Oslo
27. september – 9. november 2014History
KODE i Bergen
23. mai – 21. september 2014
De blanke stålskulpturene til Bård Breivik trenger dialog med omgivelsene for virkelig å komme til sin rett. Et tomt og åpent landskap kan gjøre dem kalde og avvisende, mens et klaustrofobisk miljø paradoksalt nok henter fram noe mer generøst.
På Vigelandmuseets separatutstilling En annen historie ser vi dette i to bølgende søyler foran inngangen, og enda mer i fire søyler plassert inne i Borggården. Det indre kvadratet i bygningen er trangt nok til å tvinge seg på denne høypolerte overfalten, og fylle den med varme og intrikate speilbilder av mursteinsvegger, springvann og høstgule løvtrær.
Noe liknende skjer i det overlyste trapperommet på Permanenten i Bergen, hvor den flere etasjer høye skulpturen «Helix 18m» speiler arkitekturen fra 1800-tallet. På Vigelandmuseet er inntrykket likevel sterkere, når vi sirkler rundt søylene og følger en snurrende verden med øynene, mens det skarpe utendørslyset forsterker kontrastene.
I bredere forstand er det naturligvis vanskelig for det lille Vigelandmuseet å konkurrere med KODE. Sommerens retrospektiv i Bergen var omfattende, og fylte rom i tre bygninger samt plassen utenfor. Verkene spente fra fra antropologiske samlinger med amuletter, beinbiter og fjær til store skulpturer i tre, naturfiber, stein og metall.
De fleste av Breiviks ikoniske serier var representert; årer, båtformer, indianerhoder, og belgformene fra «Partitur for en lengre samtale», hvor håndverkere fra hele verden bidrar med ulike teknikker og materialer (sistnevnte kan ses i Tårnsalen fram til 26. oktober). Til sammenlikning har Vigelandmuseet måttet velge et smalere fokus, men har til gjengjeld i stor grad funnet andre verker enn KODE, og i sitt format skapt en høyst severdig utstilling.
Rik produksjon
Gjennom førti år har Bård Breivik (f. 1948) hatt en framstående posisjon i skandinavisk kunst. Han er født og oppvokst i Bergen og utdannet ved Kunsthåndverkskolen der og St. Martins School of Art i London. Tidlig på 1970-tallet introduserte han konseptkunst og land art i Norge, og var aktiv i den bergensbaserte kunstnergruppen LYN. På 1980-tallet ble han skulpturprofessor ved Kungliga Konsthögskolan i Stockholm.
De siste årene har han pendlet mellom Oslo, Sverige, New York og Beijing, og markert seg med store utsmykninger som Tusenårsstaden Gulatinget i Sogn, de omstridte søylene på Torgalmenningen i Bergen (som må skiftes ut grunnet sprekkdannelser), og den stadig forsømte Klosterenga skulpturpark i Oslo, som med sine elefanter, buddhahoder, forgylte relieffer og fontener var planlagt som et storslått «Vigelandsanlegg for Østkanten». Dette gjør det litt vemodig å møte kunsten hans nettopp i Vigelandmuseet.
Triumfbuer
Innendørs på museet stiller Breivik ut en rekke massive gulvarbeider, samt en diger rominstallasjon. Steinverkene er hovedsakelig lagd av diabas, en hard vulkansk bergart som blant annet ble brukt til redskaper i steinalderen. Breivik har siden 1980-tallet benyttet en kullsvart variant fra Sibbhult i Skåne. Både nye og eldre arbeider er med på utstillingen, uten at det blir klart for meg hva dette gir, utover å vise hvor lite uttrykket endrer seg. Det handler om formal utforskning av materiale og håndverk, oftest gjennom variasjoner over et lite knippe figurer, for eksempel det firbeinte monumentet, navngitt som alt fra «bord» til «gorilla», som for meg likner mest på en triumfbue.
Et besnærende verk er det femdelte «One Block City» (2014), hvor alle stykkene er presisjonsskåret ut av samme steinblokk; en firbeint og en tobeint triumfbue samt tre obelisker, med noen glattpolerte og noen råhogd sider. Elementene kan enkelt pusles sammen med blikket; den firbeinte buen ser ut til nøyaktig å romme de andre.
Utstillingens største savn er skriftlig informasjon. Mangelen på kontekstuali-sering har lenge vært Vigelandmuseets svakhet; fantastiske verker hentes inn, men det skrives for lite om dem, ekstra uheldig fordi en stor del av publikum består av turister som kun forventer å møte Vigelands egne verker. Denne gangen ble jeg forklart at veggtekster ville komme, selv om vi alt befant oss to uker inn i utstillingsperioden. En trøst kan være at den velskrevne katalogen fra KODE er til salgs i museumsbutikken.
Organisk
Høydepunktet på utstillingen En annen historie er utvilsomt installasjonen «Three Organic Strings» (2006), som fyller hele den vakre overlyssalen i museets sørvestre hjørne. De bølgende stålbåndene kan minne om en slyngplante eller et insekt, kanskje en seksbeint variant av edderkoppene til Louise Bourgeois, her fanget i et bur av strenger tynget ned av kjegleformete lodd. Det likner et verk fra separatutstillingen Vortex på Nasjonalgalleriet i 2005, bare at dét var av kobber og festet i veggene, ikke gulvet.
Da jeg besøkte Vigelandmuseet var det samtidig med en skoleklasse, som animere verket ved å myldre mellom båndene, banke og dytte i dem, slik at hele figuren ble til en dirrende bevegelse. Under åpningen skal den også ha blitt spilt på med trommestikker, en seanse jeg gjerne skulle ha opplevd, for det er nok her som med speilsøylene: Magien oppstår helst i samspill med verket; miljø mot metall og mykt mot hardt.
Anmeldelsen ble publisert i Morgenbladet 17. oktober 2014.
Alle foto: Oda Bhar.
Skulpturenes tale (Skulpturbiennalen 2013) 7. oktober 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Erfjord & Wolff, Gustav Vigeland, Hanne Friis, Harald Grenne, Helene Sommer, Joar Nango, Mattias Härenstam, Norsk Billedhoggerforening, Nybyggeren, piggtråd, Randi Strand, Roddy Bell, Shwan Dler Quaradaki, Skulpturbiennale, Skulpturbiennalen 2013, Stefan Schröder, Vigelandmuseet
add a comment
KUNST
Skulpturbiennalen 2013
«Over bekken etter vann»
Vigelandmuseet
13. september – 10. november 2013
Skulpturbiennalen 2013 er minst like kompleks som Høstutstillingen, og praktiserer et utvidet skulpturbegrep som vil overraske noen.
Min første tanke på Skulpturbiennalen 2013 er hvor mye den likner på Høstutstillingen. Maleri og tegning er fraværende, og dimensjonene er ofte større, men begge steder vises foto, video, lydkunst, performance og installasjon, i tillegg til skulptur. Er Høstutstillingen blitt mer tredimensjonal med årene? Hva med årsutstillingen til Kunsthåndverkerne som åpner i Kunstindustrimuseet kommende helg, vil materialene tre, tekstil, leire og metall benyttes på en annen måte der? Hva skiller Skulpturbiennalen fra andre gruppeutstillinger?
Den lille glasskula til Randi Strand har fått navnet «Pure Verities», rene sannheter, og står i Monolittsalen på Vigelandmuseet. Navnet på verket er inngravert i overflaten i blindeskrift (braille). Foto: Oda Bhar.
Norsk Billedhoggerforening arrangerer Skulpturbiennalen for sjuende gang, for femte gang på Vigelandmuseet. Denne gangen deltar 38 kunstnere og 36 verker. Undertittel på utstillingen er det lite velklingende «Over bekken etter vann», som ifølge katalogen ikke henspiller på unødvendighet, men på kunstens omveier for å se det vante i nytt perspektiv. I større grad enn før er omgivelsene trukket inn, både foran museet og i Vigelandsparken. I tillegg til de temporære salene benyttes deler av Gustav Vigelands faste utstilling, noe som gir en fin totalitet og rom for interessante møter med klassisk skulptur.
Joar Nango har lagd den samiske versjonen av kongledyr i gigantversjon på plenen foran museet. Foto: Oda Bhar.
Naturens nærvær er tydelig i flere visuelt sterke arbeider. Utendørs nærmer Sverre Hoel seg «land art» med sin rad av gravsteiner halvt nedsenket i plenen, og Joar Nango sjarmerer med overdimensjonerte lekedyr av bjørkekvister, den samiske versjonen av våre kongledyr, nomadisk spinkle foran den monumentale steinbygningen.
Blant Vigelands ungdomsverker står Mattias Härenstams tre skulpturer «Skisser for en re-animasjon» (2013). Foto: Mattias Härenstam.
Innendørs imponerer Mattias Härenstam med flere meter høye hengende skulpturer, skåret ut av forvridde trestammer og plassert mellom Vigelands knoklete ungdomsverker. Detajlene nærmer seg surrealismen: oppbundne hender og føtter, bryster med stirrende øyne, hårete baller formet som digre maracas. På toppen skimtes en liten villa, som toppen av isfjellet i den nordiske psykens selvmordsplagede, lengtende, rotaktige mørke.
Detalj fra Mattias Härenstams «Skisser for en re-animasjon». Foto: Oda Bhar.
Mer direkte politisk er Helene Sommers «Nybyggeren», som i likhet med to andre verker på utstillingen består av et fysisk objekt og én film. I Vindussalen står en rekonstruksjon av den siste slumhytta som ble bygd Oslomarka etter krigen, under boligmangelen da familier og par ble prioritert, mens mange enslige falt utenfor, deriblant flere krigsveteraner. På hytteveggen projiseres en film om manne som bodde i hytta i 40 år, lenge etter at alle liknende skur var brent av myndighetene. Historien har åpenbare paralleller til romfolkets leirplasser idag. Også andre arbeider utforske menneskers hjemløshet og søken etter et hjem, som Pfelders liggende uteliggerdokke eller Shwan Dler Quaradakis avslagsbrev om oppholdstillatelse omskrevet til piggtråd.
Detalj fra piggtrådbrevet «Vært tålmodig» (Be patient) av Shwan Dler Quaradaki. Foto: Oda Bhar.
Det stedsspesifikke er et viktig element når Roddy Bell fyller Monolittsalen med lysende gjenstander, formet etter søppel funnet på Monolittplatået i parken. På funnstedet ble små stilleben 3D-scannet, og senere 3D-printet i plastmateriale. Tekstilkunster Hanne Friis får sette preg på Eventyrsalen, med et stramt foldet og sammensydd lerretsstoff som nærmest velter ned fra en liten balkong, i kompakte lag som kan minne om hurtigvoksende sopp. Anna Daniell kompinerer roadmovie med skulptur ved å ta et objekt med på reise gjennom steder og status. Hvordan endrer skulpturen verdi som galleriobjekt, filmrekvisitt, eller stativ i en butikk? Skulpturen vil vandre gjennom museet i løpet av utstillingsperioden.
Detalj fra Roddy Bells avstøpninger av søppel fra Vigelandsparken, «Some Small Sculptures» (2013). Foto: Oda Bhar.
Alt i alt er Skulpturbiennalen 2013 blitt en fin introduksjon til feltet, fra klassisk skulptur til konseptkunst, sanselighet og eksperiment. Det finnes arbeider som verken er godt tenkt eller utført, som Erfjord og Wolffs studentøvelser av ubrente, sprukne leirklumper, og Stefan Schröders installasjon av skoleelevers banale visdomsord skrevet i melis, men jevnt over er utvalget bredt med glimrende enkeltverker. Vi møter et skulpturfelt som ikke bare er fysisk, men kommer til orde i utvidet forstand. Alt vi ser er ikke skulptur, men alt forholder seg til det skulpturelle.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 4. oktober 2013.
Tekstilverket «Portal» av Hanne Friis velter som en kjempesopp utover døråpningen til Fontenesalen. Foto: Oda Bhar.
Melankolske møbelmonstre (Michael Johansson) 8. mai 2013
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Familiar Abstractions, Kunst, møbler, Michael Johansson, Tetris, Vigelandmuseet
add a comment
KUNST: Michael Johansson tetter dører og bruker gamle møbler som byggeklosser i en monumental utstilling på Vigelandmuseet.
KUNSTANMELDELSE
Michael Johansson
«Familiar Abstractions»
Vigelandmuseet
8. mars – 12. mai 2013.
Jeg står utenfor Vigelandmuseet og stirrer på en flere meter høy bue i fasaden hvor det pleide å være ei dør. Nå er åpningen tettet igjen av møbeldeler og andre gjenstander. På høyde med ansiktet mitt er det et tangentbord, og jeg kan ikke dy meg, men trykker inn en tangent. Det kommer ingen lyd, men tangenten spretter heller ikke ut igjen, og jeg ser meg stjålent omkring, men parken er stille. Jeg skynder meg å forlate åstedet. Har jeg ødelagt verket? Eller har jeg som kunstneren tilført noe nytt?
Michael Johansson: «Monument» (2013). © Vigelandmuseet/BONO 2013
Michael Johansson er født i Trollhättan i 1975, kunstutdannet fra Trondheim og Malmö, og har siden debuten for vel ti år siden vist de komplekse møbelinstallasjonene sine verden over. Han har blant annet stilt ut i gallerier i Stavanger, Svolvær, Trondheim, Hamar og Oslo, men «Familiar Abstractions» er hans første museumsutstilling i Norge. På Vigelandmuseet får han boltre seg over tre saler, én trappehall og altså feltet utenfor inngangspartiet. Ett av verkene er bygd spesielt for museet med gjenstander knyttet til stedet.
Michael Johansson: «Tetris – Vigelandmuseet» (2013). Foto: Oda Bhar.
Det stedsspesifikke verket har fått navnet Tetris – Vigelandmuseet, fordi mønsteret kan minne om dataspillet Tetris når ulike klosser faller ned og fyller skjermen. Her har Johansson stablet igjen passasjen mellom to saler, til en flere meter høy bueformet kompakt masse av gjenstander fra kjeller til loft i den gamle museumsbygningen: transportkasser, bøker fra biblioteket, en utrangert billettmaskin, en kommode fra Gustav Vigelands leilighet og mye annet. Vi får inntrykk av at lite blir kastet, det som ikke lenger brukes settes bare til side. Vet noen lenger hva som tilhørte Vigeland, og hva som er kommet til? Grepet gir oss et glimt av museets historie, som om museumsdriften var et monument over seg selv.
Michael Johansson: «Tetris – Vigelandmuseet» (2013). Foto: Oda Bhar.
Kunsthistorisk kan Johansson settes i sammenheng med en lang rekke konseptualister og minimalister, som amerikanske Donald Judd og britiske Tony Cragg. Sist jeg så noe liknende i Skandinavia var i Stockholm 2011, hvor Moderna Museet for andre gang (den første var i 2007) viste Klara Lidéns Unheimlich Manöver. Lidén (som forøvrig stiller ut et videoverk på UKS i Oslo nå i mars/april) hadde tømt leiligheten sin for inventar og stablet opp en kompakt konstruksjon som vanskeliggjorde den naturlige gjennomgangen i museet. Det var mulig å smyge seg forbi, men i Oslo går Michael Johansson enda grundigere til verks og blokkerer rundgangen i det borgformede Vigelandmuseet.
Michael Johansson: «Tetris – Vigelandmuseet» (2013), sett fra baksiden. Foto: Oda Bhar.
På 2000-tallet har mange konseptkunstnere vært opptatt av privat erfaring, som når Klara Lidén viser eiendelene fra sitt eget hjem. Michael Johansson virker mer drevet av en generell samlemani og gutteromsglede.
Michael Johansson: «Some Assembly Required – Bunk Bed» (2013). Foto: Oda Bhar.
I Vigelandmuseet kan han minne om en blanding av den norske maleren Lenoard Rickhards figurer Samleren og Modellbyggeren, spesielt når han tar fra hverandre stålrørsmøbler og sveiser dem om til ikke-funksjonelle objekter: en form som likner byggesettet til modellfly før du plukker delene ut, eller et ensemble av bord og stoler omgjort til noe som likner strektegningen av en kube.
Michael Johansson: «Firehundre nyanser av brunt II» (2010). Foto: Oda Bhar.
Mest imponerende er et møbelmonster av bokhyller, kommoder og bord i ulike nyanser av loppemarkedsbrunt: teak, palisander, flammebjørk etc. Kolossen har fått navnet Fyrahundra nyanser av brunt, en referanse til Tomas Alfredsons dystermuntre spillefilm om folkhemmet, Fyra nyanser av brunt. Hva egner seg bedre til minne om 1900-tallets sosiale reformer og endring i livsvilkår enn et monument over vår møbleringskultur? Inntrykket som skapes er barnslig, lekent og naivt, men også melankolsk og nostalgisk, og får de besøkende til å gå rundt og peke: «Der er bokhylla til bestemor. Et slikt telefonbord hadde mor og far.» Byggeklossene berører fordi de er våre, og omdannes til kunst som kan oppleves på alle nivåer fra sanselig til reflektert.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 11. mars 2013. Flere bilder her. Nedenfor kan du se en liten timelapse-video fra monteringen.
Kongemonumenter (Olav V) 13. april 2010
Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Kunst.Tags: Chat Noir, Fabian Stang, Frans Widerberg, glacier, hest, Holmenkollbakken, Holmenkollen, hund, hundeelsker, isbre, Kari Rolfsen, Karl Erik Harr, katt, katteelsker, Knut Steen, Kong Harald VIII, Kong Olav V, kongelige, krokus, Lars Elling, monument, Nico Widerberg, Nordenskiöldbreen, Olav Orud, Ole Rosén, oslo, Per Ung, perpetuum mobile, Petter Bogen, rabiat, Reidar Finsrud, revy, seilbåt, seiling, statue, Svalbard, Ulrik Imtiaz Rolfsen, Vigelandmuseet, Widerberg
19 comments
Søndag hilste jeg på Kongen. Han nikket vennlig, og jeg låste ham ut gjennom ei dør. Riktignok ikke den hemmelige døra til det hemmelige rommet, som var grunnen til at han kom på besøk.
Slottet med krokus, april 2010. (Foto: Oda Bhar)
I flere uker har jeg voktet dette rommet mot turister, men aller mest mot journalister, noe som ble pikant av at jeg selv er en slags journalist, slik at kollegene også passet på meg. Likevel har jeg vært der inne. Jeg har sneket meg inn og tatt bilder med mobilkameraet, blitt modigere og tatt med meg lommekameraet, gjemt det i den hemmelige lomma i buksebeinet, og håpet kollegene ikke fersket meg på overvåkningskameraet. Ikke fordi jeg planla å gjøre noe galt, jeg er en lydig ansatt som holder tett om alle hemmeligheter. Men jeg ville ha bildene klare for at dere kunne kunne få se dem straks etter pressekonferansen, mens nyheten ennå er fersk.
Det hemmeligste rommet på Vigelandmuseet de siste ukene: Konkurransebidragene til ny statue av Kong Olav V. (Foto: Oda Bhar)
Det hemmelige rommet inneholder konkurransebidragene for ny statue av Kong Olav V, faren til den nåværende kongen. Juryen avsluttet arbeidet i forrige uke, og søndag kom Kong Harald for å bli informert om resultatet. Ifølge ryktene skal han ha gått gjennom utstillingen, fra bidrag til bidrag, og nikket til omvisningen fra ordfører Fabian Stang. Iblant skal han ha stanset og kommentert: Nei, det der er ikke far. Men det sies at han var fornøyd med vinneren. Et annet bidrag han skal ha likt særlig godt var den uniformskledde figuren til Per Ung, kalt «Konge» (vises lenger ned i posten).
Gjett hvilke som er Kongens biler? (Foto: Oda Bhar)
Vinner: «Mann og bauta» av Olav Orud
Vinnerbidraget viser en sober figur, stående rett opp og ned, dresskledd med hatten på ryggen. Kunstneren heter Olav Orud og er født i 1942, kunstneren har altså samme fornavn som motivet.
Olav Orud: «Mann og bauta» vant konkurransen om ny statue av Kong Olav V i hovedstaden. (Foto: Oda Bhar)
I tillegg til skikkelsen i naturtro helfigur har verket fire relieffer på sokkelen, fra sentrale temaer i livet til Kong Olav V. To av motivene stammer fra kjente fotografier: Smågutten på morens arm ved ankomsten til Norge i 1905, og den unge soldaten ved hjemkomst i 1945. De øvrige er hobbyrelaterte, et par skistaver, og noe utstyr fra en seilbåt (visstnok lett gjenkjennelige for seilere, selv trodde jeg det var bagasjereimer).
Olav Orud: «Mann og bauta», sokkeldetaljer. (Foto: Oda Bhar)
Skulle valget kritiseres måtte det være for en nesten overdreven forsiktighet, kanskje tannløshet, noe som er lett å forstå med tanke på stormen rundt et tidligere forsøk på å reise et Olav V-monument i hovedstaden. Knut Steen lagde i 2006 en stilisert kjempe med høyre hånd hevet til nådig vinking, av mange dessverre tolket som en nær fascistoid gest. Skulpturen ble aldri reist i hovedstaden, og havnet til slutt ved en vestlandsk fjord.
Olav Orud: «Mann og bauta», detaljer. (Foto: Oda Bhar)
Oruds bidrag er kanskje tannløst, men akseptabelt for de fleste. Selv hadde jeg en annen favoritt, som blir avslørt seinere i dette innlegget. Men først har jeg lyst til å vise dere noen av de mer rabiate forslagene. Her følger min Topp 5 Rabiatliste over konkurransebidrag til Olav V-monumentet.
Rabiatliste (Topp 5)
Kari Rolfsen: «Slekt og folk», konkurransebidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)
Rabiat nr 1: «Slekt og folk» av Kari Rolfsen
På toppen av Rabiatpallen finner vi bysten av en kullsvart konge med knallblå øyne og et zombieaktig uttrykk i ansiktet. Enkelte skal ha villet dekke til dette bidraget før Kong Harald kom på besøk, i frykt for å støte. Det ville vel vært å overdrive, men hva ligger bak idéen her? Et forsøk på provokasjon, eller tvert imot, å ville hedre den inkluderende monarken, som i en nyttårstale skal ha oppfunnet begrepet «våre nye landsmenn»?
Kari Rolfsen: «Slekt og folk», detalj. (Foto: Oda Bhar)
Jeg stusser også over kongekrona i gullgult metall, som ei zulukongekrone fra tegneseriene. Har kunstner Kari Rolfsen, ex-kone av Karl Erik Harr og mor til filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, tatt one-too-many afrikanske trommekurs?
Rabiat nr 2: «En folkekonge hilser» av Reidar Finsrud
Som nummer 2 på Rabiattoppen gir jeg dere: Revykongen! Denne fjottete figuren med kunstig glis og hatten løftet til en musikalgest ville ha vært svært risikabel å plassere så nær Chat Noir. Hvilken utenlandsk turist kunne ha gjettet, uten å lese inskripsjonen, at dette handlet om en verdig monark, og ingen skrullete revyartist?
Reidar Finsrud: «En folkekonge hilser». (Foto: Oda Bhar)
Multikunstner Reidar Finsrud, kjent for alt fra egen tegne- og maleskole til merkelige maskinelle mobiler, har laget forslaget. På hjemmesiden hans leser jeg at han siden 16-årsalderen har lagt ned 5000 arbeidstimer hvert år på kunsten sin, noe som skulle utgjøre 108 normale årsverk, og fører ham til den interessante konklusjonen at han i arbeidsår er hele 124 år gammel! Dette gir ham visstnok «et forsprang i både erfaring og innsikt». Hjalp det ham denne gangen? Døm selv.
Rabiat nr 3: «Honnør og verdighet» av Petter Bogen
Nummer 3 på Rabiattoppen er laget av en arkitekt, og skal ha poeng for originalitet, i det minste når det gjelder typiske bidrag til i hoffkonkurranser. Rent kunstnerisk er forslaget dessverre ikke like originalt. Det kunne ha vært en dårlig variant av eldre modernistisk skulptur (den uheldige lillebroren til Arnold Haukelands spenstige «Air» foran Frederikke-bygningen på Blindern), eller et nyminimalistisk retroverk fra det lykkelige beige-grå 1990-tallet. Det kunne også vært et overflødig bygningselement fra det nye barcode-helvetet i Bjørvika (noe det kanskje nettopp er).
Petter Bogen: «Honnør og verdighet», bidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)
Interessant nok er det ikke første gang arkitekt Petter Bogen stikker hodet fram i nasjonale konkurranser. Sist ertet han på seg kollegene sine under arkitektkonkurransen om ny Holmenkollbakke, i den grad at han ble anmeldt til arkitektenes etikkomité! Først protesterte han høylydt på resultatet under premieutdelingen, og la ut store bunker med propagandamateriale i lokalet (altså etter at han selv hadde tapt). Noen dager etter skrev han et helsides innlegg i Aftenposten, illustrert med tegningen av sitt eget forslag. Som om ikke dette var nok sendte han et direkte brev Byrådet for å prøve å påvirke dem til likevel å velge hans tapende forslag! Etikkomitéen konkluderte med at Bogen var en i overkant dårlig taper, eller mer byråkratisk formulert, at han viste «manglende respekt både overfor juryen og vinnerutkastets forfattere». Han fikk en advarsel, noe som er strengere enn påtale, og bare hakket før eksklusjon fra arkitektforeninga.
Denne uka har Bogen altså tapt en ny konkurranse, og nå er jeg spent. Vil han gi oss flere skandaløse reaksjoner?
Gisle Harr: «Stor konge, liten konge», bidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)
Rabiat nr 4: «Stor konge, liten konge» av Gisle Harr
For nummer 4 på Rabiattoppen tar jeg forbehold om at kunstneren kanskje ikke har ment at det ferdige monumentet skulle være lyseblått (selv om tidligere verk av ham tyder på at det godt kunne være tilfellet). Kanskje var fargen på utkastet ikke mer enn et tilfeldig valg på en dårlig dag, vi tar det vi har, og se, her ligger det en restebit av blå isopor, konkurransen vinner jeg neppe uansett, la meg bare hakke ut et eller annet av dette søppelet, så likt som mulig en kalvende isbre fra Arktis.
Kalving på Nordenskiöldbreen, Svalbard. (Foto: Oda Bhar)
Forslaget «Stor konge, liten konge» er laget av Gisle Harr, født i Harstad og bosatt i Oslo. Sammen med Lars Elling og Nico Widerberg (nedenfor) tilhører han de yngre bidragsyterne, førtisene, noe som kanskje kan forklare den lett rebelske stilen. Samtidig tilhører han åpenbart Harr-familien, som er godt representert i det tradisjonelle kultur-Norge. (Nøyaktig hvor i familien han hører hjemme har jeg ikke greid å finne ut. Si gjerne fra hvis du vet!) (Oppdatering 19/4: Nå har jeg funnet det ut! Gisle Harr er sønn av Kari Rolfsen, nevnt ovenfor, og den kjente maleren Karl Erik Harr.)
Gisle Harr: «Stor konge, liten konge», bidrag Olav V. (Foto: Oda Bhar)
Rabiat nr 5: «Kong Olav V (med katt)» av Ole Rosén
Det rabiate med mitt valg nr 5 er ikke så mye modellstørrelsen, selv om de mikroskopiske figurene gjør det vanskelig å vurdere estetiske kvaliteter (sympatisk nok er kunstneren klar over dette, og unnskylder seg i følgebrevet: modellen er «mindre enn den anbefalte målestokk», skriver han, men jeg håper juryen kan akseptere den likevel). Problemet er heller ikke materialet, selv om modellen minner om den påskestearinen jeg sølte på kjøkkenbordet i forrige uke. Snarere handler det tvilsomme om valget av tilleggsobjekt. Skal du ha et mindre objekt ved siden av en større figur, bør du være sikker på at objektet bidrar med noe vesentlig, slik at tilskuddet ikke ender med å virke overflødig, i verste fall latterlig.
Ole Rosén: «Kong Olav V (med katt)». (Foto: Oda Bhar)
Legg merke til den lille figuren ved siden av Kongen. Hva er dette? En hund, tenkte jeg, siden Kong Olav var hundeelsker. Det minnet om statuen av ham som allerede står på Holmenkollen, men la gå, en god idé kan (muligens) ikke brukes for ofte, dessuten hadde også isbreforslaget (ovenfor) inkludert en hund. Men jeg kom til å lese kunstnerens følgebrev, og ble overraska. Dette er nemlig ingen hund, men en katt. Hvorfor!? Var Kongen katteelsker også? Det kunne jo hende, selv om jeg ikke hadde hørt om verken slottskatter, skikatter eller skipskatter (eller jo, det siste, men ikke i forbindelse med ham).
Ole Rosén: «Kong Olav V (med katt)». (Foto: Oda Bhar)
Kjære Ole Rosén, hvor fikk du idéen til en katt? Argumentet om at det lille dyret gir Kongen et påskudd for å kikke ned, slik at han får øyekontakt med publikum, godtar jeg. Likevel forklarer det ikke hvorfor dyret må være en katt. Jeg skummer teksten og får vite at katten skal symbolisere Det norske folk. Dessverre gjør ikke denne forklaringen valget noe klarere for meg. Er Ole Rosén rett og slett selv en katteelsker, som identifiserer seg så mye med husdyret sitt at han sidestiller Norges menneske- og kattebefolkning? (Det siste uttrykket ville i alle andre sammenhenger ha virket paradoksalt.) Hvis du som leser har en bedre teori, bidra gjerne i kommentarfeltet.
Rabiatbonus: «Aktenfor tvers» av Lars Elling
I tillegg til Topp 5 Rabiatlista vil jeg gjerne tilføye en bobler. Hvis hensikten med et monument av denne typen er å vise gode sider av personen som blir hyllet, bør du helst ikke framstille vedkommende som ei snobbete klyse. Denne knivseggen balanserer noen bidrag hårfint på.
Lars Elling: «Aktenfor tvers», bidrag til Olav V-konkurransen. (Foto: Oda Bhar)
Flere av kunstnerne har framstilt Kong Olav V i seilerutstyr. Lars Elling har plassert ham i en stilisert båt, og kalt forslaget «Aktenfor tvers». Kongen sitter med seilerlua på hodet og armene bredt og royalt til hver side på rekka, helt i sin egen verden. Ihvertfall ikke i min. Juryens begrunnelse for å avvise seilerfigurene var at den offisielle kongen skulle fram, ikke hobbykongen. (Isåfall blir det jo litt inkonsekvent med vinnersokkelens staver og tauverk på sokkelen? Men la gå.) Verre enn dette med hobbykongen blir klasseaspektet. Skulle denne vestkantversjonen av en rikmannsgutt, med utspente fangarmer og verdens dyreste hobby, bli etterslektenes bilde av folkekongen Olav V? Heldigvis gikk det ikke slik.
Per Ung: «Konge», et av flere bidrag Kong Harald ifølge ryktene skal ha likt. (Foto: Oda Bhar)
Min favoritt: Nico Widerberg
Til slutt kommer min favoritt: «Folkekongen og Norge» av Nico Widerberg. Nico er sønn av gamle Frans Widerberg, maleren med de guloransje og blå hestene, og har selv heller ikke greid å holde seg unna disse fargene. Men i tillegg til maler er han billedhugger, med en ren og klar formsans jeg synes kommer fint til uttrykk i dette utkastet.
Nico Widerberg: «Folkekongen og Norge», var min favoritt. (Foto: Oda Bhar)
Nico Widerberg var en av de tre inviterte kunstnerne, og har etter min mening best av alle løst de kompromissene et slikt offisielt oppdrag nødvendigvis fordrer. Kongefiguren hans er verdig, men vennlig, den er gjenkjennelig og likevel stilisert nok til å virke kontemporær. Det symbolske er tilstede ved at figuren vandrer bortover en langstrakt sokkel formet som det geografiske Norge. At Kongen ikke står stille hindrer det statiske uttrykket de øvrige skulpturene har, vi får er en dynamisk konge, nettopp slik vi husker Olav V. Nicos figur ser på oss med et åpent og direkte blikk, våken uten å bli fjollete eller forsert.
Nico Widerberg: «Folkekongen og Norge», detalj. (Foto: Oda Bhar)
Hvis jeg var diktator ville Nico Widerberg ha vunnet konkurransen. Siden jeg ikke er det må vi nøye oss med Olav Oruds verk, som ikke er noe dårlig valg. Vil du selv ta en titt på alle bidragene, kan du gjøre det i Vigelandmuseet fra imorgen onsdag 14. april til søndag 9. mai 2010. Over 50 utkast kom inn, så det er langt mer å se enn jeg har presentert her. Noen flere av mine bilder fra utstillingen kan du se på Flickr.
Nico Widerbergs konkurransebidrag satt inn på planlagt sted for ny statue av Olav V i Oslo. Om et par år står antakelig Olav Oruds bidrag omtrent her. (Foto av Widerbergs foto: Oda Bhar)
Nico Widerberg hadde lagt ved et fotografi hvor statuen hans var manipulert inn der den etter planen skulle stått. Jeg setter det inn her, så kan du jo prøve å forestille deg Olav Oruds verk på samme sted. Plasseringen blir på Olav Vs plass, til venstre for Rådhuset når du står med ryggen mot sjøen. På bildet ser du utsikten fra plassen og ned mot Vestbanen/Aker Brygge.
(Alle bildene i denne reportasjen har copyright Oda Bhar.)
Oppdatering: Les juryens begrunnelse her. I Dagsavisen kan du lese et lite intervju med bilde av vinner Olav Orud (som dog for en stor del er avskrift av pressemeldingen). Dagbladet har en mager artikkel som stort sett handler om det forrige monumentet (fascistkongen på Vestlandet), men de avslutter med å spørre om folk liker det gamle eller nye best, noe som fører til et ganske underholdende kommentarfelt. Andre steder hvor jeg har funnet omtale er NRK, TV2 og Klar tale. I tillegg viser fotobloggen whf-foto plasseringen til Knut Steens forviste monument, ved innfarten til Sognefjorden (stedet heter Skjerjehamn i Gulen), hvor den ser ut til å gjøre seg godt.
Hundre tusen med glasur 8. januar 2010
Posted by Oda in Stemninger.Tags: istapper, kronikk, Morgenbladet, museum, snø, treff, Vigelandmuseet, Viktoria Winge, vinter
16 comments
Den glaserte parken, snøklisjéen: marken som knirker under støvelsålene. En liten traktor passerer, oransje og lettbygd, den kjører opp små gangveier mellom fonnene. Jeg går ut gjennom porten mot Sirkusplassen, krysser hovedgata og klatrer opp på høyden ved Tøyenbadet. Ungene aker på bittesmå blå brett, noen ramler av, men reiser seg igjen, det kommer ingen lyd fra dem. Jeg stanser og husker følelsen av å være så liten, så nær bakken at du like gjerne kunne velte som stå. I kontrast står en diger mann på toppen og løfter det digre akebrettet som et trofé. Brettet er skrikende rødt, og han hviner nedover, mens han brøler, ramler, ruller rundt fem ganger. Føyka står omkring ham som en sandstorm rundt en dinosaur.
Jeg vil fotografere, men fingrene vil bli i vottene. Du får heller et bilde fra det iskalde museet mitt, tatt i lunsjpausa sist helg, mens jeg spiste med vottene på og klamret meg til varmeovnen.
Det går visst ville rykter om vinteren på Østlandet. I Nord-Norge hadde noen jeg kjenner hørt at det står forlatte biler i hvert kryss, en slags I am Legend-stemning, og folk orker ikke gå på jobb, det er unntakstilstander. Men så ille er det da ikke? En tur i sola gikk helt fint. Men litt pysete er vi sikkert, og går mindre ut enn ellers. Det er fristende å bli foran peisen, varme kakao og gjøre som de andre larvene, forpuppe seg.
For et par dager siden passerte bloggen min hundre tusen treff. Den har brukt nærmere tre år på det, men jeg er godt fornøyd, selv om det angivelig finnes motebloggere som bruker to dager på samme reise.
Egentlig har jeg ikke mer på hjertet i dag enn at telleren på bloggen denne uka har passert hundre tusen…
… og jeg har debutert i Morgenbladet med en helsides kronikk. Den handler om kvinnerollene i norsk film de siste ti årene, heter «Ti års kjedsomhet» og kan leses her. (Omtrent samme tekst har tidligere vært publisert i Rushprint, hvor den het «Ti år som kjedet kvinnen».)
Mer av det samme? (2010) 2. januar 2010
Posted by Oda in Bybilder, Foto/tegninger, Om å skrive/lese/blogge, Reiser, Sitater, Stemninger.Tags: Anders Baasmo Christiansen, Arthaus, Colosseum, Film Fra Sør, fuglespor, Gimle, journalistikk, Karlovy Vary, Mark Twain, Montages, Munchmuseet, Nordisk Filmfest, nyttår, Oslo Kino, Pan-Barentz, Pål Bang-Hansen, Rune Denstad Langlo, Rushprint, Sigurd Moe Hetland, snø, Stenersenmuseet, Svalbard, Twitter, vaktjobb, Vigelandmuseet
16 comments
Slutten på det gamle året skal være springbrettet inn i det nye. Denne gangen et helt nytt tiår. Starten på det nye året skal gi et rutsj inn i framtida, som tyskerne sier når de ønsker godt nytt år. Denne nyttårshelgen er den første på veldig mange år hvor jeg håper at det neste året skal gi mer av det samme. Hvor jeg ikke drømmer om å bryte over, kaste alt det gamle, men helst vil famle videre i samme retning som nå.
I vårhalvåret 2009 jobbet jeg mye på Colosseum kino, måkte snø og slo ned istapper fra takene. (Foto: Oda Bhar)
2009 var året da helt nye ting skjedde: nye, blanke, overraskende ting. Det var året da jeg solgte noen tekster og bilder, og prøvde noen skrivefellesskaper, med vekslende hell. 2009 har vært et år for førsteganger, og 2010 må gjerne også bli slik, men de nye førstegangene kan godt følge i de gamles fotspor. Jeg har endelig våget å møte folk i RL som jeg kjente fra VR. Jeg har lagt ut bilder av meg selv på nett, blitt mer offentlig, tydelig, har turt stå for det jeg vil være. Jeg vet ikke hvorfor alt dette, som virker så naturlig for andre, sitter så langt inne hos meg. Kanskje er jeg mer sjenert, kanskje har jeg vært i krise, men det gir seg nå, det tror jeg, kanskje blir jeg modigere.
Jeg kan leve med brødjobber, så lenge kameratskapet er godt. Men det kjennes som jeg bare setter fuglespor på verden. (Foto: Oda Bhar)
Jeg avsluttet året før i en litterær fanzine, ble tråkket på, og gikk videre alene. Utpå våren 2009 ble jeg kontaktet av et nytt nettidsskrift for film, og dermed fikk jeg prøve meg som journalist og anmelder. Jeg har vært på to festivaler, og vært med og lagd podcast fra den ene. I sommer startet jeg firma for å kunne fakturere. For et filmbyrå fikk jeg skrive en lengre filmomtale til en katalog, og oppdaget stolt at forrige og neste skribent i samme katalog var Kjartan Fløgstad og Finn Skårderud.
I september hadde jeg et todagers fotooppdrag for filmbyrået Arthaus under Nordisk filmpris-helgen på Gimle. (Foto: Oda Bhar)
Innimellom fusket jeg også litt som fotograf. Jeg solgte reportasjebilder fra en vernissage som ble trykket i en kunstkatalog. Mange ba om å få låne bilder gratis, jeg sa nei til mange, ja til noen få. I høst fikk jeg gjøre et fotooppdrag over to hele dager, noe som var kjempegøy, og ga litt penger i kassa. Alt dette skjedde på grunn av bloggen, fordi jeg var blitt synlig her.
Under helgen på Gimle var det også mottakelse på Den finske ambassaden, hvor jeg møtte igjen gamle kjente fra tida i filmavdelingen ved Oslo Kino. Nummer to fra venstre er Sigurd Moe Hetland, tidligere markedskonsulent og fotograf ved utallige festivaler gjennom førti år. Han var den første som ga meg råd om hvordan du kan snike deg under armer og albuer og nå fram til første rekke selv om du er en kortvokst fotograf. De øvrige på bildet er skuespiller Anders Baasmo Christiansen og regissør Rune Denstad Langlo fra filmen «Nord», samt den legendariske Pål Bang-Hansen. (Foto: Oda Bhar)
I juni kom en mail fra en fyr jeg beundret, redaktør for et papirtidsskift om film. Han nevnte Mark Twain-sitatet i selvpresentasjonen min her på bloggen: «Write without pay until somebody offers to pay.» Hadde jeg lyst til å gjøre et intervju? Jeg ville gjerne, men fryktet at jeg ikke ville få det til, for hvordan kunne jeg intervjue, som har sittet på utallige debatter og aldri lurt på noen verdens ting? Hvordan finner folk på noe å spørre om? har jeg tenkt under spørsmålsrundene. Det er enda godt jeg ikke er journalist. Men redaktøren bare blåste: for noe tull! Her har du fem spørsmål å starte med, det går nok bra. Og det gjorde det jo. For det viste seg at intervjuer ikke handlet særlig mye om smarte spørsmål. Det handlet om å samtale, og lytte til den andre. (Og ganske mye om research. Men det er bare gøy!)
En av brødjobbene mine i 2009 har vært som vakt på det vakre Vigelandmuseet, rett sør for parken. (Foto: Oda Bhar)
2009 ble året da jeg droppet en brødjobb, og fant meg en annen. Jeg gikk fra kino til museum (særlig dette, men også dette fram til denne endringen, og helt på slutten av året dette). Jeg lever fortsatt av vaktjobb, men lærer andre ting og møter andre folk, i et mindre kommersielt miljø.
Det jeg helst skulle ha blogget om i 2009, men ikke rakk, var ferien min på Svalbard. Her fra Adventsdalen, med høstfarger. (Foto: Oda Bhar)
2009 ble også året da jeg gikk fra blogg til twitter, uten helt å slippe taket i bloggen, riktignok. Men hverdagen foregår på twitter, strøtankene og tøyset, ideene og spontaniteten, de nye kontaktene. Ofte har jeg villet skrive blogg, men prioritert det bort, som da jeg hadde vært på Svalbard som gjorde stort inntrykk på meg, men likevel ikke rakk mer enn å flickre noen bilder. Hvor bloggen er på vei har mange spurt om. Jeg kan bare svare at den fortsatt vil finnes, for bloggen er hjemmet mitt, det var her jeg begynte, og jeg liker å ha et eget hjørne på nettet for å ta imot personlig besøk.
Så til alle gode lesere, både her og andre steder:
Godt nytt år! Happy New Year! Einen guten Rutsch!
Bharfot 