Bharfot

Skulpturenes tale (Skulpturbiennalen 2013) 7. oktober 2013

KUNST

Skulpturbiennalen 2013
«Over bekken etter vann»
Vigelandmuseet
13. september – 10. november 2013

Skulpturbiennalen 2013 er minst like kompleks som Høstutstillingen, og praktiserer et utvidet skulpturbegrep som vil overraske noen.

Min første tanke på Skulpturbiennalen 2013 er hvor mye den likner på Høstutstillingen. Maleri og tegning er fraværende, og dimensjonene er ofte større, men begge steder vises foto, video, lydkunst, performance og installasjon, i tillegg til skulptur. Er Høstutstillingen blitt mer tredimensjonal med årene? Hva med årsutstillingen til Kunsthåndverkerne som åpner i Kunstindustrimuseet kommende helg, vil materialene tre, tekstil, leire og metall benyttes på en annen måte der? Hva skiller Skulpturbiennalen fra andre gruppeutstillinger?

Den lille glasskula til Randi Strand har fått navnet «Pure Verities», rene sannheter, og står i Monolittsalen på Vigelandmuseet. Navnet på verket er inngravert i overflaten i blindeskrift (braille). Foto: Oda Bhar.

Norsk Billedhoggerforening arrangerer Skulpturbiennalen for sjuende gang, for femte gang på Vigelandmuseet. Denne gangen deltar 38 kunstnere og 36 verker. Undertittel på utstillingen er det lite velklingende «Over bekken etter vann», som ifølge katalogen ikke henspiller på unødvendighet, men på kunstens omveier for å se det vante i nytt perspektiv. I større grad enn før er omgivelsene trukket inn, både foran museet og i Vigelandsparken. I tillegg til de temporære salene benyttes deler av Gustav Vigelands faste utstilling, noe som gir en fin totalitet og rom for interessante møter med klassisk skulptur.

Joar Nango har lagd den samiske versjonen av kongledyr i gigantversjon på plenen foran museet. Foto: Oda Bhar.

Naturens nærvær er tydelig i flere visuelt sterke arbeider. Utendørs nærmer Sverre Hoel seg «land art» med sin rad av gravsteiner halvt nedsenket i plenen, og Joar Nango sjarmerer med overdimensjonerte lekedyr av bjørkekvister, den samiske versjonen av våre kongledyr, nomadisk spinkle foran den monumentale steinbygningen.

Blant Vigelands ungdomsverker står Mattias Härenstams tre skulpturer «Skisser for en re-animasjon» (2013). Foto: Mattias Härenstam.

Innendørs imponerer Mattias Härenstam med flere meter høye hengende skulpturer, skåret ut av forvridde trestammer og plassert mellom Vigelands knoklete ungdomsverker. Detajlene nærmer seg surrealismen: oppbundne hender og føtter, bryster med stirrende øyne, hårete baller formet som digre maracas. På toppen skimtes en liten villa, som toppen av isfjellet i den nordiske psykens selvmordsplagede, lengtende, rotaktige mørke.

Detalj fra Mattias Härenstams «Skisser for en re-animasjon». Foto: Oda Bhar.

Mer direkte politisk er Helene Sommers «Nybyggeren», som i likhet med to andre verker på utstillingen består av et fysisk objekt og én film. I Vindussalen står en rekonstruksjon av den siste slumhytta som ble bygd Oslomarka etter krigen, under boligmangelen da familier og par ble prioritert, mens mange enslige falt utenfor, deriblant flere krigsveteraner. På hytteveggen projiseres en film om manne som bodde i hytta i 40 år, lenge etter at alle liknende skur var brent av myndighetene. Historien har åpenbare paralleller til romfolkets leirplasser idag. Også andre arbeider utforske menneskers hjemløshet og søken etter et hjem, som Pfelders liggende uteliggerdokke eller Shwan Dler Quaradakis avslagsbrev om oppholdstillatelse omskrevet til piggtråd.

Detalj fra piggtrådbrevet «Vært tålmodig» (Be patient) av Shwan Dler Quaradaki. Foto: Oda Bhar.

Det stedsspesifikke er et viktig element når Roddy Bell fyller Monolittsalen med lysende gjenstander, formet etter søppel funnet på Monolittplatået i parken. På funnstedet ble små stilleben 3D-scannet, og senere 3D-printet i plastmateriale. Tekstilkunster Hanne Friis får sette preg på Eventyrsalen, med et stramt foldet og sammensydd lerretsstoff som nærmest velter ned fra en liten balkong, i kompakte lag som kan minne om hurtigvoksende sopp. Anna Daniell kompinerer roadmovie med skulptur ved å ta et objekt med på reise gjennom steder og status. Hvordan endrer skulpturen verdi som galleriobjekt, filmrekvisitt, eller stativ i en butikk? Skulpturen vil vandre gjennom museet i løpet av utstillingsperioden.

Detalj fra Roddy Bells avstøpninger av søppel fra Vigelandsparken, «Some Small Sculptures» (2013). Foto: Oda Bhar.

Alt i alt er Skulpturbiennalen 2013 blitt en fin introduksjon til feltet, fra klassisk skulptur til konseptkunst, sanselighet og eksperiment. Det finnes arbeider som verken er godt tenkt eller utført, som Erfjord og Wolffs studentøvelser av ubrente, sprukne leirklumper, og Stefan Schröders installasjon av skoleelevers banale visdomsord skrevet i melis, men jevnt over er utvalget bredt med glimrende enkeltverker. Vi møter et skulpturfelt som ikke bare er fysisk, men kommer til orde i utvidet forstand. Alt vi ser er ikke skulptur, men alt forholder seg til det skulpturelle.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen 4. oktober 2013.

Tekstilverket «Portal» av Hanne Friis velter som en kjempesopp utover døråpningen til Fontenesalen. Foto: Oda Bhar.