Song for Eirabu (Kristine Tofte) 22. juni 2009
Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.Tags: alver, Angelina Jolie, bok, Brad Pitt, Cathrine Krøger, dverger, fantasy, femifantasy, film, Kristine Tofte, litteratur, Mr & Mrs Smith, norrøn, nynorsk, Song for Eirabu, sverd, verdens undergang, zen
trackback
Jeg ser for meg filmen. Jeg kan ikke for det. Det er så mange bilder her at teksten virker visuell. Jeg ser vikingskipet gli over havet, fra et norrønt nord med langhus og storbønder, til et kultivert sør med middelalderurbanisme og hvite husrekker i fjellskråninga. Jeg ser en ulveflokk som bølger over vidda, og hestene som snubler fram i altfor dyp snø. På ei fruktbar øy står en gjetergutt i høylandet og ser mengder av skip strømme mot havna, før truende søyler av røyk stiger mot himmelen. Et annet sted virvler slagfeltet opp støv, og lufta drønner av hestenes hover og mennenes brøl. Samtidig bordes et skip utenfor kysten, og jeg ser jenta og gutten som kjemper rygg mot rygg med sverd, en historisk versjon av Brad og Angelina i Mr & Mrs Smith. (Sjekk ut skytescenen her, i påvente av sverdversjonen.)
Jeg har lest den nyutkomne boka Song for Eirabu av Kristine Tofte, også kjent som bloggeren Avil. I sentrum av begivenhetene står to søstre på 14 og 15 år. Jeg hadde forestilt meg et romantisert jentefellesskap, men i praksis er de to sjelden på samme sted. Tvert imot har de hver sin rolle som venter i hvert sitt voksenliv, og dramatikken øker når vi skjønner at det handler om storpolitikk. Som Kristine Tofte selv sier i et intervju: «I den alderen har man store tanker om hvordan alt skal bli, og hva når man kastes uti de store hendelsene?» Jentene opplever fremmede og skremmende begivenheter, hvor Skjebne og profetier er sentrale igangsettere. Mange har planer for dem, og spørsmålet er: Kan jentenes vilje påvirke utfallet?
Ragna går i lære som blotgytje, og får god veiledning av ei eldre kvinne, på oppdrag av høvdingen. Berghitte kastes uforberedt inn i en minst like viktig rolle (jeg er fristet til å fortelle hvilken, men velger å unngå spoiler), som hun mestrer dårligere, av mangel på kunnskap? Mye av plottet synes å hvile på kjærlighet til kunnskap.
Berre gjennom kjennskap til alt som er, kan ein ære det som finst, og berre gjennom å kjenne og ære alt som finst, kan ein djupast ønskje å verje det. (s354-354)
Ikke minst er det klart at kunnskap er makt, og dette gjelder selv om det er mye skjebnesnakk i boka. Begivenhetene settes i gang når en gud holder spådommen om verdens undergang hemmelig. Dermed kan menneskene holde fram med sitt ei stund – men burde ikke guden vite at skjulte sannheter fortsetter å virke, og før eller seinere kommer til overflaten? (Hva er dette, terapeutisk dybdepsykologi omgjort til sagn?) Flere ganger viser det seg at talent og motiv er mindre viktig enn kunsten å manipulere. Det gjelder å kjenne rammene, og ikke minst metoder for å tøye dem. Her blir blotgydja sentral som forvalter av magiske teknikker.
Blota til menneskeborna fann vegen til gudeborna, og gåvebyte blei måten menneske og yngre gudar brukte for å gå utanom verdsordenen utan å bryte han. (s158)
Mytestoffet er inspirert av norrøn litteratur, men jeg mangler grunnlag for å avgjøre hvor mye som er lånt, og hvor mye som er lagd. Annet tankegods minner om østasiatisk filosofi, som når Ragna trener kamp på liknende måte som i Zen og kunsten og skyte med bue, ved å bli ett med naturen og strekke bevisstheten ut etter motstanderen.
Ver eitt med sverdet, Ragna (…) Ver eitt med sverdet og lufta kring deg og alt du ser. Om du tenker på kva du gjorde i går eller kva du skal gjere i morgon, gjer du skam på sverdet, og på deg sjølv. Ver her. (s73)
Men først og fremst er dette ei spennende fortelling. Det er også en slags fiksjonshistorisk totalroman, hvor mange små skjebner veves sammen. Det er mange å bli kjent med, mange å forstå og føle med, men de to søstrene står oss alltid nærmest. Spesielt Ragna, som bærer rollen som forfatterens talerør. Vi får håp, drømmer, sjalusi, skuffelser og kjærlighet jentene imellom, og spenning når de forlater hjemmet hver for seg. Innen boka er over har de også møtt en annen form for kjærlighet, eller rettere starten på noe vi aner kan bli to intense, dramatiske og kanskje fatale lidenskapshistorier. Begge er godt og medrivende beskrevet, kanskje noe knapt, men til gjengjeld uten typiske klisjéer. Til og med sexen er god!
Ho kjente seg fylt av ein fråstøytande lengt. (s438)
Hvis jeg skulle ha en innvending måtte det være at jentene virker vel modne for alderen. Berghitte beskrives først som et barn, det sies at hun ikke engang har fått menstruasjon – men kort tid etter er hun i stand til å leve ut en voldsom fysisk pasjon, riktignok hjulpet av spådomskraft.
En annen innvending kan være at fokus ligger mye på ideologi og makroblikk. Sagnet om volva i myra er etter min smak for innfløkt til å innlede boka – på tross av morsomme ordspill som «gudekvalpen» (jfr «gutekvalpen», et feministisk spark til patriarkalsk religion?) Ikke gi deg selv om prologen tar imot, du kan alltids hoppe over og gå tilbake seinere. Å starte med mytologi er kanskje er en sjangerkonvensjon? Jeg kjenner ikke fantasy godt nok til å avgjøre det.
Forøvrig er det mytologiske stoffet interessant, men skjebnetungt. Er det mulig å bekjempe spådommen? Kan hovedpersonene motvirke lagnaden sin? Det er lett å bli pessimist, og individuelle stemmer kunne iblant fått mer plass. Når gjetergutten Aun, som vi hadde god tid til å bli kjent med, mot slutten får en svært dramatisk oppgave, uten at vi får vite hvordan han selv opplever resultatet, kjennes det som et savn. Noen av herskerne blir fjerne og framtrer som roller, mer enn personer (som den mørke arveprinsen av Eirula). Passasjene om alver og dverger var tyngst å komme gjennom, siden figurene i liten grad fikk individuelle trekk. Nøyaktig hvilke oppgaver de hadde, bortsett fra å fikse opp i menneskenes dumhet ved å distribuere en bytting i ny og ne, ble heller ikke klart for meg. Men jeg antar at disse punktene blir utdypet i neste bind, som etter planen er klart om to år. Her venter kanskje også ankomsten av en tredje søster?
Det har vært mye snakk om at dette er en fantasyroman. Jeg gidder ikke bruke mye plass på det, siden boka er mer enn god nok til å leses uavhengig av sjangerkriterier. Eller forresten, jeg vil nevne et par lettelser for dem som aldri kom seg gjennom Ringenes Herre. Historien er ikke en kamp mellom det gode og onde (sorry, Cathrine Krøger i Dagbladet, men du tok feil). Den er heller ikke befolket med horder av mannlige gnomer i varierende skikkelse som fekter med våpen i tide og utide. Jeg hadde ikke trodd det skulle bety så mye at hovedpersonene er kvinnelige, men det gjør faktisk lesinga mer fristende. Vanligvis er jeg ikke glad i polariserte verdener hvor kjønnene har ulike roller og kvinnene er forvaltere av en slags mystisk kunnskap, men her forstyrrer det ikke så mye, siden karakterene er motsetningsfylte.
Når det gjelder språket har jeg en oppfordring. Jeg hater å være enig med Cathrine Krøger, men en sak må jeg støtte: Det burde fulgt med ei ordliste. Nynorsken er ikke noe problem, den venner du deg til, og Kristine Tofte skriver en nydelig versjon. Men det brukes norrøne ord som aldri blir forklart, eller som brukes lenge før de blir forklart. Det tok flyten bort fra lesinga for meg, og virket unødvendig. Jeg ville heller ikke hatt noe imot en oversikt over persongalleri og guder. Men først og fremst, her følger ei liste over ord jeg savnet forklart – hvis jeg har misforstått noen, please korriger!
BONUSMATERIALE: ORDLISTE
Blot = ofring til gudene, offerfest.
Blotgydje = offerprestinne, utfører rituelle slakteoffer.
Blotnaut = offerdyr, dyr som slaktes rituelt.
Seid = trolldom.
Seidstav = en slags tryllestav, redskap brukt i magi.
Seidhjelle (eller hjele? begge deler forekommer) = offerplass eller alter? (Korr: Får nå vite av forfatter at det heter seidhjel, altså uten -e på slutten.)
Måg = svoger (muligens innlysende for alle nynorskinger).
Hov = gudshus.
Ve = hellig sted, åsted for blot.
Træl = trell, slave.
Skutelsvein = en slags tjener.
Væring = en norrøn kriger, ifølge ordboka vanligvis en viking som dro østover og tok tjeneste i Russland eller Konstantinopel.
Herse = høvding.
Borsdag = dag for feiring av guden Bor. (Korr: Det viser seg nå at borsdag er en vanlig ukedag i Eirabu! Jfr. kommentar fra forfatter nedenfor.)
Stallare = høy embetsmann i hirden hos nordiske konger, opprinnelig med ansvar for kongens stall.
Val = slagmark, krigsplass.
Helt til slutt: Boka er ikke for lang! Noen historier passer til å fortelles kort, andre langt, og dette er utvilsomt sistnevnte kategori. Det ville vært umulig å gi innblikk i så mange aspekter av en verden på mindre plass. På hvert sted zoomer Tofte inn og ut, vi ser landet som helhet, får nærbilde av et par karakterer (gjerne på ulik plass i hierarkiet), noen fremmede ankommer, vi møter dem gjennom egne og innbyggernes blikk. Spenninga bygges opp fra det rolige og forventningsfulle, via det illevarslende og forvirrende, til et klimaks Tofte heller ikke slurver med. Jeg kjente hele tida et driv til å lese videre, og holdt øye med tyngden av boka som beveget seg fra høyre mot venstre i hånda, tenkte nei! nå er jeg over halvveis! En venn fant meg sittende med en finger på kartsida mens jeg leste, og begynte å le fordi dette ifølge ham var selve kjennetegnet på en fantasyleser. Kort sagt, Song for Eirabu er en pageturner, og minnet meg på at jeg, midt i alle tynne diktsamlinger og utsøkt språkdrevne tekster, aller mest elsker de lange fortellingene. Det er bare så sjelden jeg finner en som suger meg inn.
Jeg har tidligere skrevet om mitt første møte med Song for Eirabu her, under ei opplesning på Mono. Noen andre bloggposter om boka:
SerendipityCat: Jeg har lest… “Song for Eirabu” (Kristine Tofte)
Myriam H. Bjerkli: Lanseringsfestbilder.
Virrvarr: Jeg har lest Song for Eirabu.
En kaffebønnes sammensurium: Bok: Song for Eirabu av Kristine Tofte.
Marianne leser: Kristine Tofte: Song for Eirabu.
Rullerusk: En spennende reise til Eirabu.
Heges hobbykrok: Song for Eirabu.
Lises hobbyblogg: Song for Eirabu.
Hagen på Hytta: Jeg har lest Song fra Eirabu av Kristine Tofte.
Flimre (Aina Basso): Late dagar i Eirabu.
Delirium: Jeg har lest Song for Eirabu.
Hjorthen: Hjorthen leser bok: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid.
Av en annen verden (Elin B. Sjølie): Song for Eirabu: slaget på Vigrid. Bok 1. av Kristine Tofte.
Grønne skoger: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid.
Selv har Kristine Tofte blogget om boka bl.a. her og her.
Oppdatering 19. juli: Og nå har hun blogget om mottakelsen her.
Av intervjuer og medieomtaler kan jeg anbefale:
Bok & Samfunn: Inspirert av det norrøne.
Hyperion (fantasyforening): Nynorsk fantasydebut: Song for Eirabu.
NTB: Laget sitt eget Eirabu å utforske.
Bharfot 
Eg stussa på Borsdagen. Resten av den framifrå ordlista di var innanfor allmenndanninga, dersom «hjell» er brukt på samme vis som på dialekta mi, da. =)
Dette var den likaste meldinga eg har lese om boka til no, forresten.
Tusen takk, Holten!
Nynorskinger har nok et forsprang på oss andre ja. Men godt at du ikke fant noen graverende feil i ordlista mi, da er jeg vel på vei.
Det var en god omtale, skikkelig gjort. Takk Oda.
Jeg har tenkt på det samme som deg med jentene, men *spoilervarsel* de er jo ikke vanlige menneske-jenter, så jeg jeg tilskrev modenheten det som fantes av annet blod i årene på disse jentene.
Ordlista: Jeg tenker at det var lurt du laget den. Jeg kunne ikke gjort det, for dette er ord som er så velkjente for meg at jeg nesten synes det er rart at det ikke er det for alle. Blir det ikke slik? Jeg har vel tenkt som Holten at dette er allmenndanning, i alle fall om man har videregående skole. Men det er kanskje ikke det allikevel?
En navneoversikt og en stektskaps oversikt bak i boka kunne jeg tenkt meg, det ble kanskje for mye spoilerfare ved det?
Ellers savnet jeg ikke å høre Aun på slutten, tvert imot, jeg likte det godt å få fundere selv på hvordan det var for ham.
Allmenndanning? Kanskje du har rett. Jeg tenkte at flere ville slite, for jeg har tross alt foreldre fra indre Telemark og kunne delvis snakke tinndøldialekt til jeg var tretten, og hadde god karakter i nynorsk på skolen – og likevel hadde jeg aldri hørt om seid, skutelsvein eller blotgydje. Det siste kan jeg nesten ikke uttale engang, tror stadig at det heter blodgytje (bytter konsonantene). Trodde at det måtte gjelde flere, men kanskje er jeg bare selvsentrert? Det er jo mulig ungene lærer mer norrønt og gamle ord idag, enn da jeg gikk på skolen.
Ellers liker jeg jo godt kunsten din. 🙂 Men jeg innbiller meg at båten er neon hundre år for ung?
Haha, båtens alder har jeg ingen oversikt over. Strengt tatt er vel hele Eirabu fra en annen tidsalder?
Plastilin-kunsten må forøvrig tilskrives Streck. Jeg prøvde, men skulptur kommer lettere til ham enn til meg…
Båten er faktisk heilt fin. I Eirabu (som i Europa for 1200 år sidan) er dei forskjellige kulturane kring Storhavet i ulike fasar når det gjeld både samfunnsstruktur og utvikling av handverk. Syrren sine skip er skildra ikkje ulikt dei mellomeuropeiske skipa med enderor, mens Blåinn framleis har langskip.
Åh! Tusen, tusen takk. Det er veldig stort og rørande at det eg har skrive blir motteke med slikt alvor, Oda.
Eg vurderte slektskart og oversikt over mytologiske skapnader, men la det til side då eg sjølv har kjent emg overvelda av slikt materiale i andre bøker. Men det er heilt klart ein tanke for neste bok, ei ordliste også. Og kalenderen, sidan eg har oversikt liggande over kva som skjer av tyding i heile Eirabu kvar einaste dag. Borsdag er ein vanleg vekedag.
Dette med å veve det mytologiske bakgrunnsmaterialet inn i handlinga som soger, er noko fleire har hatt innvendingar mot, ikkje minst forlaget sine konsulentar. Der har eg nok vore litt vel sta, det er ein baby eg ikkje ville drepe. Det skal vere noko for nerdane, har eg sagt (med litt samanknipen munn). Eg ser at det kan gjerast betre i bok 2.
Og eg ser at desse tilbakemeldingane er gull verd å ha med seg no når eg skal sluttføre prosjektet.
Tusen, tusen takk.
Bare hyggelig, Avil! Du kjenner meg (eller også ikke), jeg skal nå alltid bore meg innover i ting. Sånn sett er jeg sikkert en nerd, og ganske riktig likte jeg at mytestoffet var med, det ble del av mysteriet som skulle løses: hvorfor alt skjedde, systemet i verdensordenen. Men det er utfordrende å lese, som en egen filosofi. Et oppslagsverk som appendiks er jo frivillig å kikke på, så jeg tror ikke det ville bli for overveldende om du tok det med i neste bok.
Gleder meg uansett til den, lykke til med skrivinga!
Flott omtale, Oda! Eg skal lese denne boka i ferien min, som byrjar om TO dagar! Eg liker også tjukke bøker når dei er gode, når ein berre vil ha meir, og er no ved godt mot framfor lesinga av Song for Eirabu!
Eg kjente òg mange av orda du og CK stussa på, men skutelsvein, blotnaut og måg var ukjente for meg, som er nynorsking frå inst til ytst (om ein kan seie slikt) og historikar attpåtil (og med mellomfagsemne i vikingetid og tidleg mellomalder). Eg har ikkje lese min Snorre. Det er kan hende der det ligg.
Så eg synest ikkje ein kan seie at det er vidaregåande-kunnskap, Beate. Det kjem an på lærarar, læremiddel og interesser. Eg kan ikkje hugse å ha lært noko slikt på vgs, iallfall. Men eg hadde jo ikkje eldre historie, eingong, ettersom eg gjekk musikk, dans, drama.
Det var betryggende å høre at du heller ikke kjente alle ordene, Aina. Streck syntes det var rart jeg ikke kjente måg, som visst fortsatt er bruk i svensk, så kanskje svenskene har beholdt den norrøne arven i dette tilfellet? Snorre har jeg heller ikke lest i noen særlig grad, det kan sikkert være en forklaring.
Måg lærte eg av Vera Henriksen, blotnaut og seidhjel plukka eg opp i ei religionshistorisk bok om blot, skutilsvein og stallare er ord eg også har plukka opp under research.
Blot og seid var derimot ord eg kunne frå før.
Eg tenkte at ein gjerne les ei bok omsett frå japansk og les ord som katana og obi utan å forvente ordliste, så derfor kunne folk sikkert lese ei bok frå Eirabu utan å kjenne alle orda.
Men går det ut over leseflyt og innleving, så er det straks verre.
Da tenkte du ordene mer som stemningsskapere, at meningen ikke var så viktig? Det kan funke. Selv om jeg er en sånn som blar etter ordlister i japanske bøker også, må jeg innrømme.
Kanskje problemet er at når det gjelder de norrøne ordene, så har vi gjerne en vag idé om hva de kan være, men treffer ikke helt, tar kanskje til og med feil, som da en venn så ordlista mi og sa: hva, jeg trodde at jeg visste hva «hov» betyr, er det virkelig et gudshus, er det ikke en bondegård? Jeg får også aktivert en slags dårlig samvittighet, siden jeg ikke er sikker på hva som er vanlige ord i nynorsk, og hva som er norrønt, og nynorsk burde jeg jo forstå, synes jeg, men når jeg ikke gjør det føler jeg meg dum.
Eg er så van med å lese engelske bøker etterkvart, og då er det alltid ord eg ikkje slår opp etterkvart som eg kjem inn i boka, og ikkje vil stanse.
Tilbakemeldingane til no kan tyde på at nynorskbrukarane er meir trygge på at det er heilt greit med ord ein ikkje forstår, mens bokmålsfolket kanskje oftare blir trigga negativt, – som du seier «dette burde eg sikkert kunne».
Så flott omtale da!! Helt enig med deg at jeg også så for meg en film mens jeg leste. Hvem vet, kanskje vi får lov til å bli med som statister om det blir realitet?? 😀
Der sa du noe, hvis det blir film bør vi absolutt få være statister! Eller produksjonsbloggere, i det minste. (Det er en ny greie i filmmiljøet nå, tanken om at forarbeid, filming, klipping etc skal fortelles om på egne blogger underveis. Det kommer antakelig noen forsøk på Montages om ikke så lenge.)
Jeg tror gjerne jeg har feil, jeg altså, det er vanskelig å vite hva man har plukket opp hvor. Men så er jeg kanskje over gjennomsnittet neddykket i norrøne sagaer, Snorre og mytologi.
Og det forteller du oss først nå, din juksepave! Vi har sittet med en Snorre-ekspert i vår midte 😯
Nå synes jeg absolutt du bør blogge lesningen din. Kanskje utfra et norrøn litteratur-perspektiv?
Jeg har liksom tenkte jeg skulle blogge boka i flere uker nå… Men nå må jeg nesten lese på nytt, for jeg glemmer så mye. Også synes jeg det er så mye finere å lese andres tanker enn min egne.
Men vi har i alle fall den norrøne gudelæra på programmet ved kveldsmaten nå, så det kan jo hende det blir noe.
Nå har jeg spekulert litt på dette med å ha «den norrøne gudelæra på programmet ved kveldsmaten» – betyr det at dere sitter over kveldsmaten og har egne foredragstemaer i familien? Leser for hverandre, kanskje? Imponerende i så fall.
[…] usikkerheten i meg. Det er flere ord som jeg ikke forsto, og som blir litt annerleders forklart. Bharfot har skrevet litt mer om dette, samt en liten ordliste, som jeg anbefaler alle å […]
Jeg må bare si at jeg har lest såpass mye norrøn mytologi at det ville vært veldig sært uten seid, blot, seidstav osv. Jeg tror det handler litt om hvor god kompis du er med Edda. Så jeg er med Beate her ^_^
Ellers: Fantastiske bilder! Du er så kreativ når du anmelder bøker. Når jeg skriver den neste boka mi, må du få et eksemplar så du kan gjemme den i snøen eller noe sånt 😀
Haha, du har helt rett, jeg skal nå alltid gjøre meg merkelig 😛 Får håpe det ikke blir altfor mange bloggere som bokdebuterer etterhvert, kravet til fotorekvisitter vil jo bare øke!
Ja, du sette jo lista høgt, først med mi dekt i haustlauv, og no med Kristine si med eigenprodusert vikingskip. Kva blir det neste, spør eg meg?!
Eller: du er flink, som det også heiter.
Det er jo gøy å leke, da. Særlig med bokmeldinger, som gjerne er så dødseriøse 🙂
Så fint at du har skrevet en sånn grundig omtale, Oda. Jeg skulle også ønsket en ordliste, selv om jeg er oppvokst med nynorsk, har lest mye nynorsk litteratur og til og med har bodd på Voss i mange år ( 😀 )
Jeg skal skrive om min opplevelse når jeg har lest ut boka. Det er bare umulig for meg å lese fort, for jeg ruller språket i hjernen, og nyter og koser meg og vil ha det til å vare. Der hadde vi vel et slags hint om hva jeg synes 😆
Det er alltid et dilemma når du finner ei god bok: Du vil lese langsomt for å få den til å vare, men samtidig vil du sluke den fordi den er jo til å spise opp! Gleder meg til å lese omtalen din 🙂
Fint å lese anmeldelsen. Jeg er så gammel at ordlisten bare hadde kjente ord – (bortsett fra Borsdagen – uten sammenheng er det et ukjent ord).
Fint vikingeskip og viking. Laget selv?
Må innrømme at jeg fikk litt hjelp med vikingrekvisittene. De er modellert av Tor-Bjørn Adelgren, som er skulptør og dessuten tegner bloggene Kulturkroki (hvor han tegner personer i Oslos kulturliv) og Streck (med tegnefortellingen om fuglegutten Emo).
Vi leser ved maten i stedet for i senga her i huset.
Jeg er jo egentlig forteller, men jeg har mer eller mindre mista stoffet mitt de siste årene, fordi det ikke er i bruk, så i stedet for å fortelle så leser jeg nå ting jeg eller ville hatt på reportoaret, både for min egen og ungens skyld. Ja, vi leser romaner og slikt også, selvføgelig, men mer fortellerstoff enn vi gjorde tidligere.
Vi var nettopp ferdig med en ganske lang utgave av Æsops Fabler, og Tor Åge Bringsværs verk med gudefortllingene lå nå engang der. Til stor jubel hos ungene, de er veldig fasinert. Jeg forsøkte en gang for magne år siden og, men det var nok hakket for tidlig, nå var timingen perfekt.
Og det verket anbefales virkelig som en start, det. Ikke nødvendigvis lettere tilgjengelig enn den yngre Edda, men han har samler mer, så det er spennende selv om man kan de gamle historiene godt.
Jøss, så kult. Det høres ut som leirbålstemning!
Tja.
Jeg har gode forbilder på slik lesning, hadde hele ungdomstia mi hos noe som het Koien arbeidsteater, som var en avlegger av Sutungbevegelsen. Det ville være rart å ikke lese slike ting med ungene.
Men de «fleste» elser vel for ungene sine ganske mye, gjør de ikke? Ikke minst på sengekanten? Det har vi sjelden gjort, så det går jo opp i opp.
Det som er det morsomme er jo diskusjonene underveis, og å finne ut hvor mye de har fått med seg og husker.
Nå om dagen har vi gjerne litt quiz på de fablene vi har lest de siste uka, det er rimelig mange. Også sier jeg overskriften, og de gjenforteller historien. Oftest husker de den bedre enn jeg gjør selv.
Og j omer vi leser, jo lengre sluttninger trekker også ungene, ser sammenhenger, sammenligner figurene med en fabel som denne:
med historiene rundt yggdrasil. Det var de som oppdaget likeheten mellom ratatosk og katta i den fortellingen.
Ikke minst er det jo utrolig morsomt å ha samme referanser som ungene. Den eldste leser enorme mengder selv, så jeg henger meg på det jeg ikke har lest av det han sluker (heldigvis har han god boksmak) Det betyr at vi har mer til felles enn de dataspillene som går unna her.
Klart, det høres gøy ut å gjøre sånt med ungene. Men jeg er ikke sikker på hvor vanlig det er. Min mor var barneskolelærer inntil for et par år siden, og pleide å si at de første par månedene måtte hun lære ungene å lytte til høytlesning – altså få dem til å sitte stille og konsentrere seg, noe hun tolket som at de neppe var vant til det hjemmefra. Jeg mistenker at de fleste leser for veldig små barn, rett og slett for å få dem til å sovne om kvelden, men gir seg med høytlesinga når ungene blir større.
Eg elsker å lese for ungane. Ingenting er betre enn rolege, merksame born, varme og tett inntil, mens me les gpde historier.
[…] Bharfot si omtale […]
[…] Ny norsk fantasy. Du har sikkert lest bokanmeldelse i en avis eller blogg nær deg. Kan helhjertet anbefales. Språket flyter lett og godt, og historien er så velskrevet og fengende at jeg til tider følte jeg leste saga og ikke fantasy. De overnaturlige elementene er elegant flettet inn i handlingen på en måte jeg savner i mye fantasylitteratur. Dersom du ikke har lest noe særlig norrøninspirert litteratur tidligere kan du ha nytte av Bharfots ordliste. […]
Kjempefin anmeldelse og bra med ordliste! Ble tipset videre fra Elektroniske pistler fra kjøkkenet. Dette er nå en bok på Må lese-listen! 🙂
Hyggelig Anja, og velkommen hit!
At boka startet med mytologi likte jeg faktisk veldig godt. Det setter stemningen for boka.
Jeg har også anmeldt boka i bloggen min, men det har visst skjedd noe rart, så jeg kommer ikke inn på den, og jeg får ikke sjekket fra jobb.
Det må ha skjedd noe rart, ja? Jeg prøvde også å komme inn på bloggen din, først fra jobb og nå hjemme, men det går ikke. Håper ikke det er en «fatal feil» slik feilmeldinga påstår…
Oppdatering 8/8: Nå kom jeg inn, og har lagt deg til i lenkene!
[…] Bibliotekarens bibliotek (Thomas Brevik igjen) Hagen på hytta Late dagar i Eirabu – Flimre Bharfot SeredipityCat Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie […]
[…] (bl.a. litt mer informativ i forhold til handlingen enn det jeg klarte å være), vil jeg anbefale Bharfot sin, som også inneholder en liten guide til de viktigste norrøne begrepene. Ellers er dette hva Tiden […]
[…] Bharfot […]
[…] Bharfot […]