Når det harde mykner (Bård Breivik) 28. oktober 2014
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.Tags: Bårde Breivik, Borggården, diabas, Helix, Klosterenga, KODE, konseptkunst, Kunst, land art, Partitur for en lengre samtale, Sibbhult, Skåne, skulptur, stål, Tårnsalen, Three Organic Strings, Torgalmenningen, Tusenårsstaden Gulatinget, Vigelandmuseet, Vortex
add a comment
Det harde gjør seg best i møte med det myke hos Bård Breivik.
Bård Breivik
En annen historie
Vigelandmuseet i Oslo
27. september – 9. november 2014History
KODE i Bergen
23. mai – 21. september 2014
De blanke stålskulpturene til Bård Breivik trenger dialog med omgivelsene for virkelig å komme til sin rett. Et tomt og åpent landskap kan gjøre dem kalde og avvisende, mens et klaustrofobisk miljø paradoksalt nok henter fram noe mer generøst.
På Vigelandmuseets separatutstilling En annen historie ser vi dette i to bølgende søyler foran inngangen, og enda mer i fire søyler plassert inne i Borggården. Det indre kvadratet i bygningen er trangt nok til å tvinge seg på denne høypolerte overfalten, og fylle den med varme og intrikate speilbilder av mursteinsvegger, springvann og høstgule løvtrær.
Noe liknende skjer i det overlyste trapperommet på Permanenten i Bergen, hvor den flere etasjer høye skulpturen «Helix 18m» speiler arkitekturen fra 1800-tallet. På Vigelandmuseet er inntrykket likevel sterkere, når vi sirkler rundt søylene og følger en snurrende verden med øynene, mens det skarpe utendørslyset forsterker kontrastene.
I bredere forstand er det naturligvis vanskelig for det lille Vigelandmuseet å konkurrere med KODE. Sommerens retrospektiv i Bergen var omfattende, og fylte rom i tre bygninger samt plassen utenfor. Verkene spente fra fra antropologiske samlinger med amuletter, beinbiter og fjær til store skulpturer i tre, naturfiber, stein og metall.
De fleste av Breiviks ikoniske serier var representert; årer, båtformer, indianerhoder, og belgformene fra «Partitur for en lengre samtale», hvor håndverkere fra hele verden bidrar med ulike teknikker og materialer (sistnevnte kan ses i Tårnsalen fram til 26. oktober). Til sammenlikning har Vigelandmuseet måttet velge et smalere fokus, men har til gjengjeld i stor grad funnet andre verker enn KODE, og i sitt format skapt en høyst severdig utstilling.
Rik produksjon
Gjennom førti år har Bård Breivik (f. 1948) hatt en framstående posisjon i skandinavisk kunst. Han er født og oppvokst i Bergen og utdannet ved Kunsthåndverkskolen der og St. Martins School of Art i London. Tidlig på 1970-tallet introduserte han konseptkunst og land art i Norge, og var aktiv i den bergensbaserte kunstnergruppen LYN. På 1980-tallet ble han skulpturprofessor ved Kungliga Konsthögskolan i Stockholm.
De siste årene har han pendlet mellom Oslo, Sverige, New York og Beijing, og markert seg med store utsmykninger som Tusenårsstaden Gulatinget i Sogn, de omstridte søylene på Torgalmenningen i Bergen (som må skiftes ut grunnet sprekkdannelser), og den stadig forsømte Klosterenga skulpturpark i Oslo, som med sine elefanter, buddhahoder, forgylte relieffer og fontener var planlagt som et storslått «Vigelandsanlegg for Østkanten». Dette gjør det litt vemodig å møte kunsten hans nettopp i Vigelandmuseet.
Triumfbuer
Innendørs på museet stiller Breivik ut en rekke massive gulvarbeider, samt en diger rominstallasjon. Steinverkene er hovedsakelig lagd av diabas, en hard vulkansk bergart som blant annet ble brukt til redskaper i steinalderen. Breivik har siden 1980-tallet benyttet en kullsvart variant fra Sibbhult i Skåne. Både nye og eldre arbeider er med på utstillingen, uten at det blir klart for meg hva dette gir, utover å vise hvor lite uttrykket endrer seg. Det handler om formal utforskning av materiale og håndverk, oftest gjennom variasjoner over et lite knippe figurer, for eksempel det firbeinte monumentet, navngitt som alt fra «bord» til «gorilla», som for meg likner mest på en triumfbue.
Et besnærende verk er det femdelte «One Block City» (2014), hvor alle stykkene er presisjonsskåret ut av samme steinblokk; en firbeint og en tobeint triumfbue samt tre obelisker, med noen glattpolerte og noen råhogd sider. Elementene kan enkelt pusles sammen med blikket; den firbeinte buen ser ut til nøyaktig å romme de andre.
Utstillingens største savn er skriftlig informasjon. Mangelen på kontekstuali-sering har lenge vært Vigelandmuseets svakhet; fantastiske verker hentes inn, men det skrives for lite om dem, ekstra uheldig fordi en stor del av publikum består av turister som kun forventer å møte Vigelands egne verker. Denne gangen ble jeg forklart at veggtekster ville komme, selv om vi alt befant oss to uker inn i utstillingsperioden. En trøst kan være at den velskrevne katalogen fra KODE er til salgs i museumsbutikken.
Organisk
Høydepunktet på utstillingen En annen historie er utvilsomt installasjonen «Three Organic Strings» (2006), som fyller hele den vakre overlyssalen i museets sørvestre hjørne. De bølgende stålbåndene kan minne om en slyngplante eller et insekt, kanskje en seksbeint variant av edderkoppene til Louise Bourgeois, her fanget i et bur av strenger tynget ned av kjegleformete lodd. Det likner et verk fra separatutstillingen Vortex på Nasjonalgalleriet i 2005, bare at dét var av kobber og festet i veggene, ikke gulvet.
Da jeg besøkte Vigelandmuseet var det samtidig med en skoleklasse, som animere verket ved å myldre mellom båndene, banke og dytte i dem, slik at hele figuren ble til en dirrende bevegelse. Under åpningen skal den også ha blitt spilt på med trommestikker, en seanse jeg gjerne skulle ha opplevd, for det er nok her som med speilsøylene: Magien oppstår helst i samspill med verket; miljø mot metall og mykt mot hardt.
Anmeldelsen ble publisert i Morgenbladet 17. oktober 2014.
Alle foto: Oda Bhar.