Kilden (Filmkyss) 19. juli 2010
Posted by Oda in Filmkyss - en kinoroman, Om å skrive/lese/blogge.Tags: antatt, Filmkyss, forfatter, forfatterspire, forlag, kinoroman, redigering, refusert, romanskriving
trackback
Jeg prøver å ikke glemme at kilden er hos meg. At det var jeg som skreiv denne «boka», utkastet til en roman, og hvis noen kan få meg videre, over denne kneika, så må det være meg. Jeg prøver å huske, selv om jeg drømmer om noe annet. Det jeg vil er å bli reddet, av noen eller noe, et eller annet utenfra som kan hente meg over sperrene, apatien, angsten for å skrive og redigere, tenke effektivt, gi meg tro på prosjektet igjen.
Slik så manusbunken ut da jeg sendte den inn. (Foto: Oda Bhar)
Ingenting er blitt slik jeg håpet. Jeg har ikke gått fra en ensom skrivehverdag til en virvelvind av spennende møter og samarbeid. Jeg kaster ikke baller med en redaktør, møter ingen designer for å diskutere bokomslag, blir ikke sendt til fotograf for å ta forfatterportrett. Det jeg gjør er nøyaktig det samme som før manuset ble antatt, bare med en forskjell: Det kjennes tyngre. Jeg sitter aleine ved skrivebordet, blar i papirene, funderer over andres kommentarer, gjør endringer, tar utskrifter, går til brødjobben min og skribler på arkene i rolige perioder. Neste dag går jeg tilbake til skrivebordet og jobber aleine igjen. Å bli antatt har hittil ikke vært spesielt forskjellig fra å bli refusert. Refusjoner kan gi deg konsulentuttalelser, riktignok kortere, men det kan være gode innspill, vise deg en retning å jobbe videre i.
Stolen min med walkie på museet. (Foto: Oda Bhar)
Forslagene fra konsulenten er av tre typer: Dem jeg straks godtar (som er de fleste), dem jeg straks avviser (som er ganske få), og en tredje gruppe, som handler om misforståelser. Den tredje er verst å håndtere. Konsulenten har ikke skjønt hva jeg prøvde å få til, og høyst sannsynlig er det min egen feil. Jeg fatter at noe må endres, men nøyaktig det konsulenten foreslår kan jeg ikke gjøre. Problematikken kan være uforløst, jeg har ikke fått den fram, kanskje var den ikke klar nok for meg selv, og det straffer seg nå. Det kan handle om en duell hvor det blir foreslått å fjerne én av duellantene, men it takes two to tango, én svale gjør ingen duell. Å fjerne duellen vil gjøre kapitlet meningsløst, siden duellen var selve poenget. En annen person fyller en viktig funksjon, men konsekvensene blir ikke klare før i slutten av boka, og nå vil konsulenten fjerne ham. Kanskje tok jeg meg ikke tid nok til å introdusere mannen, fordi viktigheten var selvsagt for meg, noe som aldri er et godt utgangspunkt. Alle problemene kan løses, det er jeg sikker på, men hvilke endringer fungerer? Jeg spør venner, som vanlig, men de godtok forrige versjon, så hvordan kan jeg vite om de nå har rett?
Denne tjukke bunken ville blitt en middels tjukk roman. (Foto: Oda Bhar)
Manuskriptet er på 320 sider, jeg har revidert 160. Midtstreken nådde jeg i slutten av april, men deretter stoppet det opp. I midtdelen har jeg fått mange forslag av type 3, misforståelser. Mange personer foreslås kuttet, men de fleste har roller i intrigen, de deltar ikke bare i kraft av seg selv. Hvis jeg fjerner én må andre gjøre jobben, nøyaktig som i en vanlig bedrift, noe som paradoksalt nok er ett av temaene i romanen min, om en kinobedrift i omstilling. Jeg sliter med liknende problemer som lederne jeg skriver om. Dessverre er løsningene mine ikke bedre enn deres. Jo mer jeg redigerer, jo verre kjennes resultatet. Samtidig blir jeg stadig mindre fornøyd med min egen opprinnelige tekst. Jeg ber forlaget om nye kommentarer, på endringene så langt, men de vil vente til hele manus er ferdig. Jeg burde jobbe fortere, få ferdig en ny helhet, men lykkes ikke. Jeg står fast, blir motløs, føler meg verre for hver uke. Midt i juni begynner jeg i sommerjobb og får mindre tid ved skrivebordet, noe som er en lettelse. På museet har jeg for lengst gått fra å skrible på utskriftene til å stirre dumt på dem. Jeg vandrer rundt i salene og prøver å tenke intrige, men etter få sekunder blir jeg uendelig trøtt. Det frister mer å lese andres romaner, skravle med kollegene, kikke på håndverkerne som skal renovere museet.
Jeg går rundt i salene og prøver å tenke. (Foto: Oda Bhar)
To måneder flyter avgårde på denne måten. Etterhvert er det som om tidsaspektet forskyver seg for meg. Prosjektet går fra nåtid til fortid. Det kjennes som om boka allerede er trykt og utgitt, den har rukket å samle støv i bokhandlene, er blitt lest av nesten ingen, men likevel, nå er alt over, alle har glemt den, restopplaget er makulert. Selvfølgelig veit jeg at det ikke er slik. Framtida er like uviss, debuten like ugjort, forfatterdrømmen like uforløst som den alltid har vært. Men det kjennes som om alt er over. Det er som om jeg deltar i et marathon, og lenge har gått framover i fint driv. Jeg har passert konkurrentene, ligger godt an, men så, når det ikke er langt igjen, blir jeg tatt til fange. Noen har lenket meg fast til et gjerde, og mens jeg står der og sliter i håndjernene tar hele feltet meg igjen, passerer i hurtig gange uten å se på meg. Jeg roper, men ingen snur seg, kanskje hører de ikke, eller bryr seg ikke? Jeg røsker i lenkene, tar spenntak med føttene, men ingenting nytter. Med blikket festet på de andres rygger, som blir stadig mindre på veien foran meg, merker jeg hvordan kroppen blir slapp. Jeg gir opp og synker ned på bakken. Jeg sitter fast, og jeg gjør det aleine.
Bharfot 
Jeg ville bare takke for at du skrev dette, for på en måte kjenner jeg meg igjen – bare at jeg får ikke «lov» til å skrive pga studiene. Jeg liker ikke når folk jeg beunderer, som skriver, har det vanskelig. Og jeg håper virkelig at du på en eller annen måte finner ut av det, kommer inn i den fine skriveboblen igjen og finner deg selv. Ønsker deg masse lykke til, plutselig skjer det noe positivt og det er jo ikke sikkert du er forberedt på det en gang:)
*skriveempati*
Tusen takk, Elisabeth! Jeg trenger all skriveempati jeg kan få. Har også tidligere hatt den typen problemer du nevner, med for liten tid til å skrive. Dette kjennes på en måte verre, fordi tid ikke hjelper, og alt som kunne hjelpe virker umulig…
Oda, jeg blør for deg. Du og romanen din hadde fortjent så uendelig mye bedre. Om du tror det kan bli lettere kan jeg gjerne sparre med deg. Jeg heier uansett på at du skal komme deg gjennom dette og finne glede i skrivingen igjen på den andre siden.
Tusen takk, Kaja Marie!
Å sparre med deg lyder som en veldig god idé, kanskje vi kan møtes over ferien og få til noe? Håper også snart jeg finner igjen gleden, den må jo ligge der inne et sted…
Vi gjør det. Romaner skal det bli. Både her og der! 🙂
Hm. Er det noko det hjelper om eg skriv? Sikkert ikkje. Men eg prøver:
Du er anteken! Stå på, kom deg på beina, du er nesten i mål! Det er dette du har drøymt om! Og det er SÅ nær!! Det er opp til deg!
Hei Aina! Takk for heiaropene 😀
Dessverre er jeg redd nivået er passert hvor ta-deg-sammen-moral fungerer. Hvis det hjalp å bruke kjeppen på seg selv, ville jeg ha gjort det for lengst.
Problemet er nok også at premisset ikke stemmer helt. Det var ikke slik jeg drømte at det skulle bli. Jeg forventet å bli mindre aleine i sluttprosessen. Det handler ikke bare om å få ei bok i hånda med navnet mitt på, men at den skal bli best mulig. Og da mener jeg det absolutt beste jeg kan prestere på dette punktet i livet. Det kjennes ikke som jeg blir fornøyd med mindre enn dét.
Jaudå, klart det handlar om meir enn å bli anteken. Men ein må hugse på kor utruleg trongt det nålauget faktisk er. Viss ikkje det er motivasjon nok til å få det til og få det ut veit ikkje eg kva som er det. Skriving er einsamt. Slik er det berre. Det er ikkje eit kollektiv. Dessverre, vil nok mange seie!
Jepp, skriving er ensomt. Men det kan hende at forlaget ditt burde vært bedre til å følge opp en debutant. Har du sagt til dem hvordan det ligger an? Kanskje de skal lese bloggposten din? Uansett må sparring med en annen være det beste du kan gjøre.
Føler med deg. Ikke gi opp. Når du kommer gjennom det vil du se annerledes på det. Men det kan godt tenkes at det å faktisk utgi en bok, og ikke bare drømme om det, er en drømmekræsjer av de store. Slik sett kan drømmen kanskje være behageligere. Jeg håper du kommer dit at du reiser rundt og leser fra boka di. Da skal jeg komme og høre på. Særlig fordi den handler om film. Jeg gleder meg!
Tør ikke si så mye om dette, tror jeg… Men forlaget vet nok hvordan det ligger an. Selv om jeg ikke har hørt fra dem på noen måneder nå.
Jeg tror sikkert du har rett i at en bokutgivelse vil kræsje drømmer. Forventninger kan jo være hentet ut av løse lufta, og kanskje veit jeg ingenting om hvordan ei bok blir til, selv om jeg i noen år har lest det forfattere forteller. Kanskje blogges det bare solskinnsversjoner? Når Tom Egeland, Vidar Kvalshaug, Aina Basso, Kristine Tofte eller Linn Strømsborg skriver om tett oppfølging og dynamisk samarbeid med forlaget, og bedyrer hvor viktig redaktøren er for resultatet, da er det kanskje unntak snarere enn regel?
Jeg vet jo ikke. Jeg er ny på dette. Min erfaring med redaktører er fra noe skarve journalistisk arbeid, hvor jeg antakelig har vært utrolig heldig. Drømmeredaktøren er en som gir meg tillit så lenge det går på skinner, men trår til straks han merker at jeg står fast eller får panikk. Slike folk finnes, jeg har møtt dem, hurra! Det kjennes ikke akkurat som noe jeg trenger mindre for skjønnlitteratur, hvor hele bransjen er skummel og ukjent for meg. Men kanskje blir jeg mer selvstendig etterhvert.
Uansett, tusen takk for fin kommentar, Vigdis! Jeg håper også at jeg en gang kan reise rundt og lese fra boka mi, og at du kommer for å høre på. Det er en fin visjon.
redaktørane gjer aldri jobben for forfatteren. og arbeidet _ditt_ er i stor grad gjort. det store. no står sjarmøretappen att. redigeringa. kos deg med det, ha ein cola med to sugerør ståande på arbebeidsbordet ved sia av deg.
Men er det sånn at hvis jeg ber forlaget gi meg respons på redigeringsjobben de selv har bedt meg gjøre, da vil jeg de skal gjøre forfatterens jobb? Hva er isåfall forlagets jobb?
Jeg ønsker veldig hardt å kunne kose meg med dette altså, Mette. Det har bare ikke gått så bra i det siste..
kjære du, det er ikkje kos for alle. eg veit at det er det for mange, men då for dei som skriv tekstane som dei sjølv vil lese.
for _meg_ er redigeringsarbeid å dytte og dytte på ein stor tung seig klump av noko. og prøve å komme til. men cola hjelp til å halde motet oppe. og viss du er så heldig at du skriv på den måten som du sjølv likar å lese, då burde det vere greit.
Funderer nå veldig over dette spørsmålet. Skriver jeg den typen tekster jeg selv liker å lese? Jeg tror at jeg prøver, men ikke alltid får det til. Og få tekster tåler femti gangers gjennomlesning, uansett hvem som har skrevet dem.
Jeg har ingen lure tips til deg, Oda. Siden jeg overhodet ikke har peiling på dette er alt jeg kan gjøre å heie på deg! Heia Oda! Er det noe jeg kan gjøre for deg, ja, så vet du jo hvor du finner meg.
(Og jeg kommer til å lese boka di når den kommer ut!)
Heiing er faktisk ikke så dumt, Elin. Sier tusen takk for det. For ikke å snakke om leseløfter 🙂
hej Oda….sender dig gode tanker…jeg tror klart det hjælper at skrive om det man går og tumler med…uanset om man synes det står i stampe og man ikke kommer ud af flækken….nogen gange er det også godt at lave noget helt andet end man overhovedet plejer….måske…..men det hårdt at være i…..
lige en hilsen herfra…
Takk, kjære Anita!
Du har helt rett i at det hjelper å formulere seg. Allerede at jeg skrev dette innlegget kjennes litt bedre. Det verste er egentlig å føle seg stum, som når jeg sitter alene med tankene og ikke har noen å diskutere dem med. Da er det godt å ha en blogg. Men forlaget har ikke vært så begeistret for nettaktiviteten min, derfor har jeg ikke turt å skrive om problemene før nå.
Uansett hva du må gjøre så få det til å ordne seg på en måte, men ikke gi opp. Det viktigste er at du får gitt ut den boka du vil gi ut. Stol på deg selv og ikke gi slipp på dette!
Det du sier tenker jeg også er viktigst. Jeg må bare ikke gi slipp. Om utgivelsen skjer nå eller seinere, på et annet forlag, så må jeg bare få til en ny sammenheng, et nytt klart produkt.
Som Pedro Almodóvar lar den blinde filmskaperen si på slutten av Brutte omfavnelser, når han oppdager at fienden hans klipte istykker filmen, tok med bare de verste scenene, utelot alle han selv valgte ut, noe han ikke skjønte på mange år fordi han ikke så den ferdige filmen etter å ha blitt blind i en ulykke, og når sannheten endelig avsløres skjønner han hvorfor filmen floppet så stygt, og bestemmer seg for å klippe sammen en ny versjon, og kompisen hans spør: Vil du lansere den på nytt? Det tror jeg ikke, sier filmskaperen, men jeg vil gjøre den ferdig likevel. «Det viktigste er å alltid gjøre filmen ferdig, selv om du gjør det i blinde.»
[…] Jeg oppdaget nettopp et blogginnlegg av den eminente bloggeren Oda Bhar, hvor hun forteller om et litt uvanlig problem i litterære sirkler: Hun har skrevet en roman, Filmkyss – en kinoroman, hun har til og med fått den antatt av et forlag, men hun sliter altså med å få den utgitt. […]
«Det jeg vil er å bli reddet, av noen eller noe, et eller annet utenfra som kan hente meg over sperrene, apatien, angsten for å skrive og redigere, tenke effektivt, gi meg tro på prosjektet igjen.»
‘Deus ex machina’ har aldri vært noe godt litterært virkemiddel! Du nevner all oppfølgingen f.eks. Kristine Tofte fikk – tror du hun satt stille i månedsvis og verket over skrivesperren sin? Og tror du hun var så snar som du er til å være sikker på at det er din skrivekunst som er feil dersom en skarve konsulent ikke har forstått hvordan en person eller et handlingselement fungerer i helheten?
Hvis du ikke selv brenner for, og vil slåss for, romanen din, er det kanskje lurt å legge den helt bort en stund? Kanskje finne et annet forlag, når/hvis du kjenner at den boka vil du dele med verden!
Det er vel også en brutal sannhet at ingens livslykke blir sikret gjennom å det å få utgitt en bok? Selve lanseringen, og følelsen av å ha sin egen bok i hånden er visstnok en salig rus, men historiene om bakrusen er mange og til dels rystende.
Jeg elsker din skrivekunst, og jeg har med spenning sett fram til å få lese romanen din. Men ikke dersom du må gnidre og gnudre finishingen frem for å tilfredsstille en uengasjert konsulent og et lunkent forlag!
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til disse ta-deg-sammen-kommentarene noen av dere kommer med. Jeg skjønner at det antakelig er godt ment, spesielt når det gjelder deg, Titta, som jeg gjennom mange år har betraktet som en god bloggevenn. Men jeg kan forsikre dere om at det ikke hjelper, like lite som det hjelper å si til en person med depresjon at hun skal begynne å trene eller klippe håret og få seg en jobb.
Da jeg skrev dette innlegget var jeg forberedt på at noen skulle syntes jeg sutret eller var ei pingle. Det må dere gjerne gjøre. Men å anta at jeg bare er lat og selvmedlidende synes jeg er å gå for langt. Til info har jeg nesten ikke jobbet for penger hele våren, men tatt meg fri for å jobbe hardest mulig med bokmanuset, og det gikk også bra til et visst punkt. Men alle kan bli stående fast, enten det er i liv eller arbeid, og at det da oppstår et ønske om innspill utenfra, for ikke å si en mail eller noe som helst livstegn fra dem du skal samarbeide med, det synes jeg ikke er rart, det vil jeg ikke skamme meg over.
Så fryktelig at du oppfattet meg slik, Oda!
Jeg skulle nok ha spart meg for det første avsnittet. Det er en ytring som blir feil når mimikk og kroppspråk er fraværende, og når en ikke umiddelbart registrerer mottakerens reaksjon. Slik det nå står ser jeg at det faktisk må oppfattes som skarpt og uvennlig. Og det var ment som litt lunt og humoristisk, men med brodd mot forlaget og konsulenten, ikke deg! Selv om jeg nok følte trang til å riste litt m o t ideg… Som du sier: slikt er som oftest det motsatte av hjelpsomt!
Jeg kan ikke ta kommentaren tilbake, og jeg kan ikke formidle med noe annet enn ord hvor fryktelig lei meg jeg er. Fryktelig lei meg.
For jeg setter deg, slik jeg kjenner deg gjennom bloggen, uhyre høyt.
Det går bra, Titta. Du er ikke den eneste heller, så jeg antar det er en del irriterte lesere av dette innlegget. Men det er greit, de har også sin plass. Følte bare for å si fra selv.
Hei, Oda.
Ofte, når det er slik stillstand, er det fordi det er noe som butter i manus. Det er ikke helt sant at det bare er sjarmøretappen igjen når en debutbok er antatt; det hører til sjeldenhetene. Det er nå jobben starter. Det er denne siste, seige milen som enten plasserer deg på hyllen i bokhandlerne eller ikke. Så grusomt og så sant.
Det er beintøft, antagelig det vanskeligste man kan velge å gjøre, det å gi ut en bok. Den runden du tar nå, er den viktigste. Det er mulig du må strippe alt fra hverandre og sette det sammen på nytt. Det er så vanskelig å ta et langt nok skritt tilbake for å vurdere hva det er som er problemet. Mitt beste råd er å la det ligge en tid, uten å tenke på det. Gjøre andre ting, la det blekne litt. Når du så tar det opp igjen, kan det godt hende det virker opplagt.
Uansett, denne fasen er vond og vanskelig. Jeg ønsker deg all mulig lykke til. Det høres ut som en annerledes og original roman som fortjener en plass i hyllene der ute. Ikke gi opp. Mojoen kommer tilbake når du minst venter det!
Lykke, lykke til. Jeg og flere med meg krysser fingre og tær og sender gode energier i din retning. 🙂
Hei Caterina, og takk!
Dette er gode råd som passer godt med hvordan jeg føler det. Helt klart er det noe som butter på dette punktet i manus, og jeg vet omtrent hva, tror jeg, har bare ikke funnet løsningen ennå. Noe med en person jeg ikke har bygget grundig nok, men bare skrevet rundt.
Å rive alt fra hverandre, ta et langt nok skritt tilbake og sette det sammen på en ny måte – det er en god beskrivelse av hvordan god redigering foregår for meg. Egentlig mener jeg dette bør gjøres hver gang du møter et gammelt kapittel på nytt, enda så opprivende, grunnleggende det kan kjennes, kanskje MÅ kjennes. Å møte en annens kommentarer handler ikke om det mange tror: Å holde på sitt eget ELLER å gå med på den andres forslag. Begge deler blir for overflatisk. God redigering må være mye mer dialektisk. Du må komme rundt én gang og opp et nivå, som i en spiral, ikke en sirkel. Du må tenke enda en gang gjennom hva du ville her, eller hva du ikke visste at du ville, hva som ligger i det du har skrevet, eller under det, og om du har fått det fram på best mulig måte.
Dette har jeg forsåvidt gjort mange ganger i løpet av arbeidet med denne romanen, som har pågått i sju år. Men det er ingen tvil hos meg om at siste gang er avgjørende.
Kjære Oda. Jeg kjenner meg veldig igjen i dette innlegget. Med debyboka mi var det annerledes, ikke nødvendigvis bedre, men forlaget holdt meg på gress, dvs ventet med å anta meg til denne fasen var over. Tror ikke det var bedre nødvendigvis. Men det betyr iallfall at etter antagelsen var det meste lett arbeid, nesten bare korrektur. På den andre siden var jo denne fasen enda mer usikker fordi jeg ikke visste om boka ville komme ut til slutt. Det bør jo du være rimelig sikker på.
Nå som jeg jobber med «den vanskelige andreboka» kjenner jeg meg veldig igjen. Det er vel dessverre mye sant i mange av kommentarene om at skriving er ensomt, at man selv må gjøre hele jobben (iallfall kjenner jeg det slik og lurer av og til på om andre har helt fantastiske redaktører de diskuterer hver setning med). Jeg er ikke antatt med kontrakt, men jeg føler at jeg har forlagets og redaktørens støtte og ord på at boka vil komme ut, noe som faktisk gjør det lettere å jobbe.
Likevel har jeg vært i denne fasen i vinter etter tilbakemelding fra en tredje versjon hvor jeg trodde romanen var «nesten ferdig» og fikk hard tilbakemelding som gjorde at jeg – akkurat som deg – omtrent ikke klarte å få jobbet selv om det var det viktigste (nesten det eneste) jeg skulle gjøre. Det jeg trengte var tid nok til å innse at redaktøren (faktisk!) hadde rett. At hvis romanen skulle bli slik også jeg ville – måtte det rett og slett større endringer til. En pause fra romanstoffet hjalp også.
Nå er det lettere: jeg ser hva som må gjøres og jeg er klar til å gjøre det. Ulempen er selvsagt at jeg er høygravid og kan føde når som helst (!) samt skal ha permisjon i høst, så boka vil tidligs bli ferdigstilt neste høst. Men at jeg har innsett selv at det er mer jobb er uansett en enorm lettelse. Og fra å ha blitt nærmest kvalm over å tenke på romanen ser jeg nå på den med (tidvis) friske øyne og gleder meg mer over jobben med den. Selv om jeg tror at ferdigstillelsen – også av dramatikk som jeg har jobbet mer med – alltid er den vanskeligste og tyngste fasen. Alt blir endelig og det er skummelt.
Uansett lykke til.
Tusen takk for fin kommentar, Lindkvist!
Deilig å høre at også andre sliter i denne fasen. Særlig at forlaget kan ha rett i at det trengs endringer, samtidig som forfatter blir latt alene i å finne ut hvordan og nøyaktig hva som skal gjøres – det hjelper å høre at jeg ikke er den eneste.
Hvor endelig det er skremmer meg også. Å være vant til å alltid kunne legge manus unna, ta det opp igjen etter et par måneder og forbedre – og nå blir det brått ikke slik lenger, denne versjonen vil få permer og være den samme folk (kanskje) ber deg lese høyt fra om flere år… Jeg tror det presset som ligger i å jobbe fram mot dette nesten er umulig å forstå for andre enn håpefulle forfattere med skrivebordsskuffen full av utkast og halvferdige notater.
Jeg ønsker deg veldig lykke til med alt framover, både skriving og fødsel og alt annet som kommer til å overvelde deg, og gleder meg til å lese romanen din, uansett når den kommer.
Hei,
vil også si at jeg gleder meg til å lese boka når den kommer ut!
Hva som er vanlig av oppfølging vet jeg ingenting om, men jeg tenker det er viktig å ta på alvor at du føler at du får for lite oppfølging, og at det virker som om du ikke lenger stoler på de som jobber for deg. Det virker ikke som om du lenger stoler på de tilbakemeldingene de gir, og det virker ikke som om du stoler på at de gir deg den oppfølgingen du burde ha, både for din og romanen sin del.
Kjære Beate, det er litt fint at du ser dette, selv om jeg ikke tør si så mye om det. Det kan handle om tillit som gradvis svekkes, ja, men like mye om en følelse av uvirkelighet. Det er vanskelig å kjenne at prosjektet er reellt, at det blir noe av, at jeg ikke er aleine om det, når det siste som skjer er at en mail loves i en telefonsamtale som alt er flere måneder siden.