Litterære heltinner (Ebba, Cora og Anaïs)

For noen uker siden spurte Minneapolise om jeg hadde lest noe av Ebba Haslund. Det var under posten min om Ebba og Mia i Litteraturhuset, og jeg svarte nei. Men der tok jeg feil. Årsaken til at jeg oppdaget dette var Aina på Flimre, som tægget meg til å nevne mine litterære heltinner. De to første var enkle å velge, men den tredje krevde forarbeid. Jeg måtte lete gjennom egne bokhyller, ringe til min mor som gjennomsøkte sine bokhyller, før hun sendte ei pakke (takk mamma!), som jeg hentet på postkontoret. Deretter leste jeg boka på nytt, og ble begeistret. Kort sagt, min første litterære heltinne viste seg å være skapt av Ebba Haslund, i boka Frøken Askeladd fra 1953.

Men la meg begynne med de to øvrige heltinnene.

ANAÏS NINS DAGBØKER

Den første er Anaïs Nin. Hun er både hovedperson og forfatter i sine egne dagbøker som handler om en 44 års tidsperiode, og som på 1990-tallet ble nyutgitt i dansk pocket (7 tjukke bøker, jeg leste alle unntatt én, 1944-1947, som var utsolgt fra forlaget). Grunnen til at jeg oppdaget Anaïs Nin var filmen Henry & June, om hennes forhold til den amerikanske forfatteren Henry Miller og hans kone June i bohemtidas Paris på 1930-tallet. Det som fascinerte meg var Anaïs’ eget lidenskapelige liv, men også skrivemåten hennes. Den lette og flytende, men også dype og ærlige stilen, de poetiske bildene og fokuset på detaljer: øyeblikk, gjenstander og reiser, samt miniportrettene av kjente personer, datidas kunstnere. Anaïs observerte mennesker med kjærlig blikk, uten den ondskapsfulle vittigheten som er så lett å ty til. Hun kunne fange en personlighet i en oneliner: «Han styrte oss rundt i leiligheten som når man flytter brikkene i sjakk.»

ALBERTE OG FRIHETEN (CORA SANDEL)

Den tredje litterære heltinnen er Alberte, hovedperson i Cora Sandels triologi Alberte og Jacob, Alberte og friheten, og Bare Alberte, som ble utgitt første gang mellom 1926 og 1939. Historien starter i Tromsø, hvor Alberte vokser opp ensom, kald og misforstått (Cora Sandel vokste selv opp i Tromsø, i et hus jeg var så heldig å få besøke ifjor høst, fordi bymuseet nå holder til der). I den andre boka flytter Alberte til Paris for å studere kunst, og leve bohemliv på liknende måte som Anaïs Nin ovenfor (du kan jo gjette hva slags liv jeg selv drømte om). Den siste boka handler om en voksen Alberte med mann og barn, først i et kunstnerfellesskap i Bretagne, deretter i Norge hvor hun finner sin egen vei: å skrive. Alberte-bøkene ble jeg tipset om av norsklæreren min på videregående. De var hennes forslag til tema for særoppgaven min: «Vet du hva du skal skrive om? Neivel, da har jeg et forslag. Disse tre bøkene passer utmerket som tema. Kanskje tar jeg feil, men jeg tror at du vil like dem.»

Her kommer en oppsummering av denne posten så langt.
Mine (hittil) tre største litterære heltinner, i kronologisk rekkefølge:

1. Kari i Frøken Askeladd av Ebba Haslund, 1953.
2. Alberte i Alberte og friheten av Cora Sandel, 1931.
3. Anaïs Nin, i sine egne dagbøker, 1931-1974.

Ekte heltinner skal jo påvirke. Hvordan har disse tre påvirket meg?

Frøken Askeladd lærte meg at det er bedre å være modig og handlekraftig, enn forfengelig og pysete. Alberte har ansvaret for at jeg reiste til Paris som aupair, noe som førte til at jeg snakker fransk og kan litt om kunst (jeg studerte begge deler ved Sorbonne).

Og Anaïs Nin? Hun har skylda for at jeg blogger. Ihvertfall har hun påvirket måten jeg prøver å gjøre det på. For meg var Anaïs Nin den første bloggeren, selv om dette var lenge før internett og hun publiserte på papir. Men jeg leste alle dagbøkene og fikk lyst til å gjøre som henne: Leve nysgjerrig, møte verden med velvilje, og skrive om mennesker som gjorde inntrykk på meg. Helst ville jeg skrive på en personlig måte, og gjerne skjønnlitterært.

FRØKEN ASKELADD (EBBA HASLUND)

Men tilbake til Ebba Haslund og Frøken Askeladd. Kari er 11 år i boka, men jeg var nok yngre da jeg leste den første gang. Som de fleste andre bøkene fra barndommen min var den lånt på biblioteket, og jeg lånte den om igjen et utall ganger. Men du fikk den jo nettopp tilsendt av moren din? sier du. Ja, fordi jeg mange år seinere fant et eksemplar i tilbudskassa på biblioteket, som jeg fikk kjøpt for 5 kroner fordi det skulle kasseres. Dermed kom jeg i besittelse av originalutgaven fra 1953, med illustrasjoner av Vinni Okolow Moa.

Frøken Askeladd er en ekte actionhistorie. Den omfatter skurker og helter, snakkende reptiler, en magisk ring, hemmelige labyrinter (bekledd med kandis og tyggegummi), og selvfølgelig en sammensvergelse. Kari er smart, modig og besluttsom, altså en skikkelig actionheltinne. Hun redder til og med den pene jenta, som er snill, men pysete (dette er tross alt 1950-tallet). Toppskurkene er en gigantisk edderkopp med boksehansker, og ei ond dronning som byr på forgiftede drops. Dropsene er forvandlingspiller: De røde skaper deg om til et dyr (gris, ku, maursluker), de grønne gjør deg sprø (men bare på en fjollete, latterlig måte), og med de hvite kan du velge selv hva du vil bli.

Det finnes også en rammehistorie, som antakelig var det første jeg falt for, og som starter med at Kari føler seg utenfor på skolen, noe jeg selv ofte gjorde. Klassens mest populære jente, den slemme og overlegne Annelise, har bedt Kari komme i bursdagen sin, og først blir Kari glad, men så overhører hun at moren har tvunget Annelise til å be hele klassen. Kari går hjem og gråter for seg selv, leser eventyr på senga og sovner. Deretter drømmer hun hele den spennende historien, hvor Annelise har en dobbeltrolle som den pysete venninnen og en ond prinsesse utkledd som henne, Annelei.

Når Kari våkner neste morgen må hun skynde seg til skolen, og på veien støter hun på Annelise. Men nå har de jo kjempet på samme lag hele natta, så hun glemmer at de er fiender, og løper bort til henne. Og plutselig viser det seg at Annelise egentlig er hyggelig, hun har nok bare vært litt sjenert – eller også var det Kari selv som virket avvisende. Jeg husker at for meg virket dette som det minst sannsynlige i hele boka, mindre sannsynlig enn både forvandlingspiller og snakkende drager. Allerede på denne tida hadde jeg nok en mistanke om at de som virker slemme, faktisk er det.