Delt ansikt (Oslo Poesifestival)

På Litteraturhuset får jeg stadig lyst til å riste de teknisk ansvarlige. Som lar poetene fomle med mikrofonstativet, til og med stanse opplesninga og si ut i lufta, «jeg tror noen må hjelpe meg å gjøre noe med dette mikrofonstativet», altså stille det, justere høyden etter forrige altfor høye oppleser, siden stativet nå skjuler mesteparten av den mer kortvokste poetens ansikt, men ingenting skjer, ingen reiser seg og iler til, slik jeg selv ville gjort, om dette foregikk på kino, hvis en innleder foran en film trengte justering av mikk eller lyd, men nei, her på Litteraturhuset (forresten er det ikke bedre på Mono) blir poetene overlatt til seg selv, slik at for eksempel Ingvild Burkey i går måtte lese videre med feiljustert mikrofonstativ i femten minutter, mens publikum så ansiktet hennes tredelt av svarte streker som ei kubistisk maske.

Ingvild Burkey med mikrofonen foran ansiktet på Litteraturhuset.

Det er Oslo Poesifestival denne helgen, med norske og utenlandske poeter. Innimellom er det korte innledninger og noen få lengre samtaler. Ingvild Burkey er en av fire heldige som har Torgeir Schjerven til å innlede for seg, noe som betyr en presentasjon like lyrisk som diktene selv. Han forteller at hun har bodd i flere krigsherjete land: «Hun har levd som vitne, og prøver å sette ord på det hun har sett, men også på det utenkelige i å være den som ser.» Og Burkey leser: Jeg sitter på terrassen og prøver å høre meg selv tenke, og erfaring med datamaskiner får meg til å tenke på minnet som en harddisk, med lyden av tanken som noe summende, hvinende.

Torgeir Schjerven holder en lyrisk innledning for poetene Hans Petter Blad, Simen Hagerup, Ingvild Burkey og Erlend O. Nødtvedt.

Schjerven innleder også for Hans Petter Blad, som tidligere har utgitt to romaner og har skrevet for teater og film (Erik Poppes Schpaa, Hans Petter Molands Gymnaslærer Pedersen, etter Dag Solstads roman). I høst er han aktuell med diktsamlingen Biblioteket, som handler om ekstremt konkrete ting, sier Schjerven: «Han lar seg distrahere av det absolutt beskrivelige.» Og så leser Blad fra boka om bøkene, materialet de er laget av, og (kanskje) det som står i dem: Les og forestill deg at du leser det leste. Bøkene har merker etter bokorm, og er assossiasjonseksemplarer.

Erlend O. Nødtvedt. Foto: Oda Bhar. Tegning: Streck (Tor-Bjørn Adelgren).

Erlend O. Nødtvedt er hordalendingen som skriver og leser som en slått. Det handler dels om vestlandsnatur (rrregn, rrregn, rrrangarokk), dels er teksten tett av referanser til det norrøne og moderne populærkultur (tveittr geirr, suddelidi, volvens sang). Men for meg er diktene utenkelige uten Nødtvedts egen opplesning: rytmisk, musikalsk og intens, med tramp i bakken, bjeller som ringler etc. Du finner en smakebit i den lille videoen jeg har laget fra festivalen, som ligger helt nederst i posten.

Simen Hagerup flørter denne gangen med tysk, som han medgir han ikke behersker, på tross av at han for tida oppholder seg i Berlin. Han snakker om das Schnabeltier, et ord han lenge trodde betydde snabeldyr, men som viste seg å være nebbdyr, fordi Schnabel på tysk ikke betyr det en nordmann først tror, men nebb (og dessuten pikk, om jeg ikke tar helt feil). Hagerup leser en lang ramse assossiasjoner som utarter til en slags samfunnskritisk Gorgon Vaktmester-regle på tulletysk (tolerieren, regulieren, dividieren), men har også metapassasjer: «Å splintre språket viste seg som eneste mulighet.» Torgeir Schjerven sier om Hagerup at «jeg vet ikke om et slikt språk er beregnet på hukommelsen, og jeg vet heller ikke om det er beregnet på øyeblikket – jeg tror det ligger et sted imellom».

Simen Hagerup (no.), Eric Engelbracht (ty.) og Kris Genijn (hol.) presenterer animerte kortfilmer fra årets poesifilmfestival i Berlin.

Simen Hagerup deltar også på et annet interessant arrangement denne lørdagen, når Litteraturhuset får besøk fra en annen festival: Zebra Poetry Film Festival i Berlin. Dette årlige arrangementet har som formål å få poeter og animatører til å samarbeide med hverandre, og gir midler og eksponering til filmskapere som ønsker å sette bilder til et dikt. Simen Hagerup sitter i panelet fordi hans dikt Såkorn ble animert til årets festival av norske Kristian Pedersen. Kristian P. er student ved KHiB og har tidligere gjort seg bemerket ved å lage Norges første boktrailer for Samlaget, noe jeg vet fordi han har vært på besøk her i bloggen (bl.a. i denne kommentaren).

Ifølge Simen Hagerup var Kristian for beskjeden til å be ham om noe som helst, derfor blir diktet lest av en annen i filmen, men nå samarbeider de to om et nytt prosjekt, hvor Simen er aktivt med. «Selv tenkte jeg at Såkorn var et svært abstrakt dikt, og ville ikke selv greid å finne bilder til det. For det neste diktet prøver jeg å tenke i bilder, men jeg er forberedt på at Kristian kan være uenig i hva som er de opplagte bildene. Eller også tenker han: Ja, det er det opplagte, derfor velger jeg noe annet.»

Dessverre har jeg ikke greid å finne Såkorn-animasjonen på nett, men jeg har funnet årets nydelige (og superkorte) vinnerfilm fra Berlin: The Dead av Juan Delcán (USA), basert på et dikt av Billy Collins.

Det er mange andre poeter jeg kunne presentert. Høydepunktene sto i kø, bare på den ene dagen jeg var til stede (lørdag 8. november). Men for at denne posten skal ta slutt en gang vil jeg gjøre resten kort og oppramsende. Du får er en oversikt over poetene jeg hørte, med et par linjer sitater, og kanskje et par ord til. Jeg har satt hermetegn rundt sitatene selv om jeg helt sikkert ikke har husket dem ordrett, forhåpentligvis vil poetene ha meg unnskyldt. Hvis sitatene gir mersmak kan du ser mer i videoen min – og selvfølgelig skaffe deg de aktuelle diktsamlingene.

Poesien åpner dørene på gløtt under festivalen på Litteraturhuset.

Pia Juul (Danmark), leser med mjuk aggresjon: «Barna leker. Deres leketøy er økenavn, kallenavn, skjellsord.» «Det er et spill av den gode urin å helle den ut i kloakken. Tenk alt den kunne testes for… og alle jeg kunne ha pisset på.»

David Vikgren (Sverige), er en av disse poetene som er mer opptatt av ordenes lyder enn meningen i dem. Opplesningen minner om en performance, virkemidlene er bokstavrim og rytmelek, lydmalende vokaler, blandet med utdrag fra avisnyheter. «Ut i skogen, bortover veien, i skriveretningen.»

Tone Hødnebø, etablert norsk poet og professor ved Litterær Gestaltning i Gøteborg. «For hånden som skriver og skriver forandrer verden seg.» «Hånden skriver ikke fordi jeg vil, men fordi jeg vil det hånden skriver.»

Øyvind Rimbereid tydeliggjør en annen trend i samtidas poesi, som er å blande naturvitenskapelige elementer med de mer tradisjonelt lyriske. Der tidligere tiders poeter lot seg inspirere av det landskapet de så med det blotte øye, er dagens mer opptatt av naturens strukturer, kunnskapen som ligger under, og ikke bare skjønnheten, men brutaliteten. Rimbereid kom i høst med diktsamlingen Herbarium, hvor ikke bare plantenes egenskaper, men deres historie er sentral. «Å kaste alle blomsternavn og gå langs ville enger.» «Bier flagrer forbi… og jeg skriver på pollengult papir.»

Gunnar Wærness oversetter Sigitas Parulskis (Litauen) til norsk.

Sigitas Parulskis (Litauen) opptrer sammen med Gunnar Wærness, sin norske oversetter (også en anerkjent poet). De to gjør den beste opplesningen jeg har sett av typen oversetter-etterlikner-forfatter-i-ord-og-ånd: Begge leser sterkt, tonløst og messende, mørke dikt om døden og jorda. De minner om prester i ei dyster dødsmesse, f.eks under det gamle temaet med vegguret som stopper når de gamle dør. Er vi siste generasjon som kan bruke denne metaforen? Når jeg dør vil ingenting slutte å tikke, mobiltelefonen blir utladet, laptopen ikke slått på, men det virker liksom mye mindre kraftfullt enn: «Tida har slutta å slå, sier far med klokka mot øret og jord på leppan. Æ må ha glemt å trækk den opp, den stoppa som et hjerte.» Eller bondemetaforene: «Dyran tålte itj folk som rømte fra båsen.» «Han vart satt i jorda samtidig med potetan.» (Pardon my trøndersk.)

Triztan Vindtorn intervjues av Arild Linneberg på Oslo Poesifestival 2008.

Triztan Vindtorn opptrer i samtale med professor Arild Linneberg (UiB). Også Vindtorn har kommet med ny diktsamling i høst, Sirkus for usynlige elefanter, og Linneberg sier: «Du pleier jo alltid å kle deg ut, med tanke på tittelen trodde jeg du ville komme som elefant idag? Men jeg ser jo at det handler om usynlige elefanter, så dette er kanskje et usynlig elefantkostyme?» Dermed er tonen satt, dette er lun og burlesk gammelmannshumor, men jeg har likevel sans for Vindtorns absurde og assossierende bilder, han er flink til å få tankerekken til å snu, gjerne med et ordspill, dessuten er han uhøytidelig, og gjør seg ikke mystisk når det gjelder tolkning. «Usynlige elefanter? Nei, det er helt konkret. Jeg har jobbet i 13 år bak kulissene på et teater, og slikt setter spor, jeg fikk interesse for dem som står bak showet og trekker i trådene, men er like viktige for forestillingen som klovnene, trapeskunstnerne og de andre synlige elefantene.» Andre sitater: «Jeg liker alle rytmer, særlig de som ikke kan telles.» «Frykten for å bli gal skal aldri få oss til å la fantasien flagre på halv stang.»

Hm. Det ble visst ikke så kort likevel. Jeg var proppfull av opplevelser. Og her er altså videoen min: 6 minutter er litt langt, men det var vanskelig å klippe mer, poeter bruker lenger tid på å komme til poenget enn jeg trodde. Husk at det er lov å spole, men få med deg den animerte edderkoppen mot slutten. Og fortvil ikke om du har vansker med å høre alt som blir sagt: Jeg har lagt inn noen tekstlinjer du kan lese underveis. Ellers har Streck laget flere tegninger av poetene, se dem hos ham på flickr her.

PS. Forresten er det snart siste sjanse til å sikre seg første utgave av fanzinen Jeg!, hvor jeg har med en tekst. Kanskje skriver jeg mer om dette senere, hvis gutta lar meg få bidra flere ganger. Men blekka kan kjøpes på Tronsmo, Tiger og Torpedo i Oslo – eller bestilles på mail (jegutropstegn@gmail.com). Du kan lese en omtale på Flammebloggen her, og lese noen av artiklene på Jeg!s eget nettsted. Nummer 2 vil være i salg fra 14. november, for kun kr 10. (Jeg er muligens med der også.)

PPS. Og helt til slutt er jeg visst med i kvalifiseringsrunde til Tordenbloggen idag. Forsåvidt har jeg inntrykk av at mange som leser hos meg ikke er så interesserte i resten av bloggmiljøet, og om jeg går videre fra kvalifiseringen blir det sikkert ikke langt (noe som forsåvidt er helt greit). Men har du lyst til å stemme på meg (fram til kl 22-23 søndag) er det altså mulig her.

Oppdatering 15/11: Brageprisens nettsted har nå lagt ut enkeltdikt av nominerte poeter, deriblant Ingvild Burkeys dikt om minnet som en harddisk, som jeg likte så godt og prøvde å gjengi en bit fra hukommelsen ovenfor. Les hele diktet! Og nå kunne jeg strøket ut mine egne feilsitater, men jeg legger heller ut den riktige ordlyden i tillegg, for jeg tenker at et feilsitat også kan ha interesse, som sammenlikningsgrunnlag for hvordan hukommelsen virker. De første linjene lød egentlig slik: «jeg sitter i skyggen på terrassen / og forsøker å høre meg selv tenke / og forestiller meg lyden som en slags summing / kanskje fordi forestillingen om minnet som en harddisk / har konfigurert min evne til å forestille meg ting // som lyden av en tanke idet den tenkes / en slags summing, eller mer som et hvin?» (Hentet fra samlingen Den mest tenkelige av alle verdener, 2008.) Les mer om poetene som er nominert til Brageprisen her på bloggen Poesiportalen.