Høstdebutanter 2009, del 2 (Mono) 25. november 2009
Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.Tags: Allen Marie Thelle, Anders Lunde, Anders Malm, Anita Berglund, Aslak Hartberg, Bergljot Nordahl, Bjarte Klakegg, Cesilie Holck, debutant, Eivind Hofstad Evjemo, Guri Sørumgård Botnheim, Hege Siri, Jan Chr. Næss, Jenny Hval, Joachim Førsund, Jon Øystein Flink, Kjersti Rorgemoen, Kjersti Skomsvold, Kjersti Vik, Knut Isachsen, Lena Niemi, litteratur, Mathias Samuelsen, Monica Isakstuen Stavlund, Mono, Norsk Forfattersentrum, Ragnar Hovland, Ratatosk, Rockettothesky, Rune Berglund Steen, Sigrid Sørumgård Botnheim, Siri Østli, Thomas R., Villy Solheim
trackback
Debutantkvelden på Mono var et marathon med 24 deltakere! De tolv første presenterte jeg på mandag, og her kommer resten. Mine egne anbefalinger får du helt nederst i posten.
Anita Berglund leste krim med luggen foran ansiktet. (Foto: Oda Bhar)
Anita Berglund: Fritt fall. Krimroman som skal ha ros for at hovedpersonen ikke har for- og etternavn som begynner på samme bokstav (sitat: Ragnar Hovland). Jeg glemte å skrive ned noe sitat, men til gjengjeld har bloggeren Kirsten Elisabeth Falch Muhle utførlig beskrevet et besøk og intervju med forfatteren fra en leseklubb i Sandefjord.
Villy Solheim grubler religiøst. (Uskarpt foto: Oda Bhar)
Villy Solheim: Alle dine brenninger. Roman om person vender tilbake til hjemsted og tar oppgjør med strengt religiøs far. Forfatteren er fra Vesterålen. «Det er vel ikke verdens undergang at æ tok mæ en blås, pappa? Røyken gjør oss te trella, Rakel. Det er bare ein som har rett til å herske over oss.»
Mathias Samuelsen sklir rett inn i kategorien pen, ung, selvsikker, ambisiøs mannlig forfatter. (Foto: Oda Bhar)
Mathias Samuelsen: Utredning om trengsel. Korte dikt. Forfatteren er født 1985 i Trondheim, og har evne til å vise leseren at jo! slik er det jaggu meg, sier Hovland. Mulig det, tenker jeg, men enkelte forfattere har en tendens til å miste meg straks, pga kvinnesynet. Eksempel: «Kanskje er det sant at mange gamle kvinner fortsatt ville vært vakre, hvis dæm ikke hadd vært så erfaren.» La oss håpe det var et dårlig valgt eksempel, eller at jeg misforsto ham. Samuelsen framsto ellers veldig (såkalt) flink med ord: «Historieskriving på mellomleggspapir.»
Hege Siri er sjøsame og opptatt av samisk identitet. (Foto: Oda Bhar)
Hege Siri: Et øyeblikk noen tusen år. Dikt med innslag av joik, gjerne om samisk bakgrunn. Skriver bl.a om sin mormor, som var trollkvinne på 1600-tallet. (Oppdatering 26/11: Herved dementi på sistnevnte påstand. Forfatter benekter alt kjennskap til mormor fra 1600-tallet!) «Min mor joiker ikke, men snakker språket. Jeg joiker, men forstår ikke språket. Min datter joiker og snakker alle språk.» (Her er hele diktet, publisert på jung.no i mars 2008.) Hege Siri tar også fine bilder, sjekk nettsiden hennes her.
Jeg har gått på skrivekurs med Monica Isakstuen Stavlund. Hver gang noen fra det kurset debuterer blir jeg både oppløftet og litt misunnelig. Men i dette tilfellet, mest oppløftet. Gratulerer Monica! (Foto: Oda Bhar)
Monica Isakstuen Stavlund: Avstand². Monica er født i 1976, og bor i Fredrikstad. Hun har skrevet en puslespillroman om to kjærester ved navn Fanny og Aleksander (noe som for meg kjennes ubehagelig incestuøst, pga Bergmans film). Boka har vært på markedet ei stund og er mye omblogget, bl.a hos Rullerusk, Aina på Flimre, Lille søster, Synline, Stine, og Elisabeth på Bokstavelig talt. Kristine Kleppo på ABC-Nyheter har gjort et godt intervju med forfatteren, og hos Flamme forlag kan du lese hva slags musikk hun lyttet til under skrivinga. Selv har Monica hatt en blogg kalt Ertestuing, men den er for tida kun åpen for inviterte. La dette bli en oppfordring til å åpne den igjen. Sitat fra opplesninga: «Har de glemt deg? spurte skotuppene.»
Språket til Cesilie Holck er vestlandseksperimentelt. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)
Cesilie Holck: Norg. Ifølge Ragnar Hovland ei passelig tjukk bok med observasjoner som ikke er blitt gjort før, i kategorien bøker som ikke likner på andre bøker. Les gjerne også Julies anmeldelse på Bokmerker. Sitat: «Lyder som får deg til å angre så mye på at du var nakenmodell at du ikke engang trenger å oppsøke en kirkegård for å føle skam.»
Anders Malm: Våkenetter. Ifølge Ragnar Hovland ei samling fortellinger om døden og andre ubehageligheter, som sklir over i grøss og surrealisme. Hvorfor har jeg ikke tatt bilde av, eller Streck tegnet, Anders Malm? Jeg har ingen annen forklaring enn at vi ble trollbundet. Dette virket nemlig veldig bra, på tross av at jeg sjelden liker katetorien surrealistisk grøss. Sitat: «Holdeplassene glei forbi og ble til fortid.» (Ovenfor: Klipp fra Aschehougs pressekonferanse hvor boka til ble lansert.)
Kjersti Skomsvold er ung, men skriver om å være gammel. Vet hun virkelig hva hun snakker om? (Foto: Oda Bhar)
Kjersti Skomsvold: Jo fortere jeg går jo mindre er jeg. Roman om ei gammel dame som er eeensooom, og redd for å dø før noen vet at hun har levd. «Hvis vi hadde hatt en sønn skulle vi ha kalt ham Aksel, som i akselrasjon, for da hadde vi sikkert ikke brydd oss om at han var litt kort.»
Knut Isachsen leser stramme dikt. (Uskarpt foto: Oda Bhar)
Knut Isachsen: Lys og løgn. Diktsamling fra Kolon. Inneholder 35 stramme dikt som åpner for nye utsyn, ifølge Ragnar Hovland. «Jeg prater deg bort i flammer og forventning.»
Ellen Mari Thelle leser om å juge. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)
Ellen Mari Thelle: En del av historien. Roman som er et nett av fortellinger med samme hovedperson, sier Ragnar Hovland. Hun juger stadig, men hvorfor? Sitat: «Kunne hun lukte at jeg ikke er moren hennes?» Les gjerne Linns omtale av boka på Bokmerker.
Bergljot Nordahl vil bli sin egen gammel-dame-trend. (Foto: Oda Bhar)
Bergljot Nordahl: Magda. Enda en roman om gammel, gammel dame. Jon Øystein Flink spør i innledningen: Er det en trend!? Han lekte med tanken på å skrive en avisartikkel om saken: De unge debutantene skriver bare om GAMLE mennesker i år! Under researchen oppdager jeg at Dagsavisen har skrevet omtrent den artikkelen han planla. Jeg leser dessuten i Hallingdølen at Bergljot Nordahl vil prøve å fortsette trenden helt på egen hånd. Hun planlegger ikke mindre enn en trilogi om gamlinger. Denne første handler om Magda (legg merke til det utstudert gammel dame-aktige navnet). De to neste skal handle om Magdas venninne Rut og ektemannen Bodvar. Det siste navnet angrer forfatteren på: Jeg oppdaget for seint at det gjør seg best skriftlig, sier hun. Vi får høre et utdrag om at Magda og Bodvar er svært religiøse og har en homofil sønn. Forfatteren har også en blogg.
Eksperimentelt absurdteater fra søstrene Guri og Sigrid Sørumgård Botheim. (Foto: Oda Bhar. Tegning: Tor-Bjørn Adelgren)
Guri og Sigrid Sørumgård Botheim: Ramstein Pensjonat. To søstre har skrevet roman som nærmest er improvisert fram, opprinnelig for å drive gjøn med en kompis som er forlagsredaktør. De begynte med å skrive annethvert ord, og endte med å klippe, lime og leke. Boka handler om forretningsmannen Humbrent (jfr Humbert Humbert, jfr hjemmebrent, ifølge Ragnar Hovland). På scenen framfører de tekstutdraget som et absurdistisk skuespill, noe jeg kjenner igjen fra et av søster Guris tidligere sprell: En performance med sin medredatør i det litterære tidsskriftet Ratatosk under Tekstallianse 2008, et stunt jeg har blogget om tidligere her. Sitater fra Mono: «Du og alle desse sju lag stålvilje.» «Det finst ulemper ved brillismen.»
Guri og Sigrid har enormt talent for å holde seg alvorlige. (Foto: Oda Bhar)
Helt til slutt, hvilke debutanters bøker anbefaler jeg?
Uten forbehold: Kjersti Rorgemoen, Cesilie Holck, Anders Malm, Eivind Hofstad Evjemo, Aslak Hartberg, Guri & Sigrid Sørumgård Botheim.
Under tvil: Lena Niemi, Monica Isakstuen Stavlund, Mathias Samuelsen.
Arrangementet var i regi av Norsk Forfattersentrum, forlagene og Mono.
Orginalene til Strecks tegninger kan du se her.
Og som nevnt i første avsnitt: Les gjerne også den forrige posten min om debutantkvelden på Mono, hvor de første 12 forfatterne ble presentert. Her kastet jeg bl.a. ut noen brannfakler (trodde jeg, helt til ingen protesterte) om vanlige valg av form og innhold i dagens samtidslitteratur. Har du egne meninger om dette, legg gjerne igjen en kommentar.
Bharfot 
[…] var bare halvparten av debutantene på Mono 18. november. Resten følger en annen dag. Arrangementet var i regi av Norsk Forfattersentrum, forlagene og Mono. Originalene til Strecks […]
Cesilie Holck er uten tvil den mest originale debutanten i år.
Sannsynligvis har du rett.
(PS. Hun er på besøk i det andre kommentarfeltet.)
Men når det er sagt er det faktisk ein del originale debutantar. Og stor variasjon, vil eg seie, sjølv om Bharfot (og andre) heng seg opp i at fleire skriv om gamle damer. Sjølv er eg nyfiken på fleire, og spent på kven som får debutantprisen i år! Nokon som vil gjette?
Stor variasjon, ja. Det er veldig bra. Og jeg fikk også leselyst av å lytte, bare så det er sagt.
Når det gjelder tema gamle damer så er verken alderen eller damene noe problem rent generelt. Jeg blir bare skeptisk når forfattere skriver om noe som åpenbart må være så fjernt for dem. På skrivekurs blir vi gjerne gitt som øvelse å ta alle perspektiver, jo fjernere fra oss selv jo bedre. Tanken er at en god forfatter skal kunne tenke og føle seg inn i alles hoder, men jeg synes rett og slett at det sjelden fungerer. Det sies jo at en gammel person har alle aldre hun/han har hatt. Men en ung person som skriver om å være gammel? Er det ikke nærmest uunngåelig å falle ned på klisjéer? Ihvertfall tyder mye på at det har skjedd her, med de gammeldagse navnene og den stereotype problematikken (ensomhet, fordommer).
Men jeg skal selvfølgelig ikke banne på det. I det minste ikke før jeg evt leser bøkene.
Forresten er det en god idé å prøve å gjette debutantprisen! Jeg skrev en samlepost om dem som debuterte i vår også, nysgjerrige kan gjerne kikke på den her og bli minnet på utvalget. Aina skrev også om vårdebutantene, hennes post finner du her.
Har du selv noen favoritter, Aina?
Når det gjeld å skrive om noko ein ikkje er, om dette er alder, kjønn eller noko heilt anna ein ikkje kjenner til, så ser eg ikkje nokon grunn til at det ikkje kan gå. Korfor skulle det vere verre å skrive om ei gammal dame enn om eit heilt anna menneske på same alder? Slik eg ser det er det to måtar å skrive på: anten skriv ein om seg sjølv, eller så prøver ein å skrive om nokon heilt andre. I det siste tilfellet speler det vel ikkje noko rolle om måten karakteren er annleis på er i alder eller noko anna? Trur du meir på skildringa av t.d. ein mordar, detektiv eller historisk person enn på skildringa av ei eldre dame i vår tid?
Ang. debutantprisen så veit eg ikkje om eg har nokon favoritt enno, det er jo vanskeleg å vite, sidan eg ikkje har lese alle (nesten ingen) av bøkene. I tillegg ville det blitt nokså vanskeleg å gjette, sidan eg på ingen måte er uhilda, ettersom eg kjenner fleire av debutantane.
Jeg har ikke noe prinsipielt imot forsøket. Men i praksis ender jeg gjerne med å bli irritert. Jeg har lest tekster hvor forfatter tar motsatt kjønns perspektiv, og hvor jeg prøver så godt jeg kan å godta fiksjonen, men stadig faller ut av den. Seinest i sommer satt jeg og leste en fortelling som hele tida kjentes som en homofil manns fortelling om et homofilt forhold. Men det var altså en mannlig forfatter som lot som han var ei kvinne forelska i en mann. Jeg prøvde å analysere problemet: et eller annet med språket, tankemåten… men jeg fant ingen klar konklusjon. Likevel, noe var det.
Jeg tror visse varabler er veldig sterke, som alder og kjønn. Etnisitet også. Derimot kan vi helt sikkert, til og med ganske lett, sette oss inn i fremmede handlinger. Sannsynligheten for å leve seg inn i en morder på sin egen alder tror jeg er enormt mye større enn sjansen til å beskrive ei gammel dames intrikate indre opplevelser godt.
Når det gjelder historiske skildringer tror jeg godt de kan virke svært troverdige, i betydningen relevante og sterke for lesere i vår tid. Om de ville vært gjenkjennelige for en person i den tida hvor de foregår, derimot… det har vi jo ingen mulighet for å kontrollere? Historien blir alltid sett fra den tida vi befinner oss i. Men i det tilfellet ser jeg ikke noe problem, siden det kan kaste interessant lys på nåtida.
Eg er ikkje sikker på om eg er heilt einig med deg. Eg trur ein god forfattar kan skrive truverdig om mykje. Eg trur det finst variablar, alle gamle damer er ikkje like, alle unge jenter er ikkje like, alle homofile menn er ikkje like. Dersom du ikkje visste noko om forfattaren ville kanskje teksten ha ein betre sjanse?
Det kan man selvfølgelig aldri være sikker på. Men vanligvis lar jeg meg lett overraske positivt, hvis klisjédetektoren likevel ikke slår ut. Det finnes alltid unntak fra regler.
Yngre mennesker kan sikkert en sjelden gang beskrive eldre godt, selv om jeg mistenker at det knapt lar seg gjøre uten massiv research og selvkritikk. Det gikk et eksempel på norske kinoer i sommer, Den niende himmel. Den tyske regissøren Andreas Dresen, selv i førtiårene, lagde en kjærlighetsfilm med hovedpersoner i søttiårene. Han fikk gode skussmål fra eldre, men så hadde han gjennomført enormt mange intervjuer på forhånd, og tok de eldre skuespillerne med på råd. (Anmeldelsen min kan leses her.)
Tusen takk for anbefaling av Norg, bharfot! Jeg blir glad:-)
For å utdype min enighet angående «ikke-mer-slik-listen»: Når litteratur ikke gjør annet enn å bekrefte stereotypier fra tidligere lesning, oppløser den liksom seg selv litt, synes jeg.
Men: Jeg er veldig enig med Aina i at en i prinsippet kan skrive om hva som helst og hvem som helst og hvordan som helst (hvis det er det hun mener da). Å skulle ha en formening om hva man IKKE kan skrive om, vil være å stoppe det kreative arbeidet altfor tidlig i prosessen, synes jeg. Jeg har tro på at god litteratur ofte nettopp har sitt utspring i at forfatteren har gitt avkall på konvensjoner om at «du må skrive slik og slik». Sånn sett bør det altså være mulig å skrive bra om gamle mennesker selv om man er ung.
Jeg har faktisk ikke lest noen av mine meddebutanter ennå, så jeg kan ikke uttale meg direkte om dem. Men jeg kommer til å lese Skomsvolds bok og har en slags fornemmelse (en god-fordom, kanskje) av at hun nettopp skriver frem noe annet enn et vanlig portrett av en gammel dame skrevet av en ung person, og at dette blir viktigere enn å skrive autentisk «jeg er gammel dame og jeg skriver om det-litteraur». Det kan ha mye for seg å kommentere det autentiske fremfor å tro at man skriver autentisk – på mange måter kan det faktisk bli enda mer litterært interessant da.
Men nå er jeg kanskje litt mindre opptatt av autentisitet enn en gjennomsnittlig litteraturinteressert.
Mase, mase.
Hvis du sier det sånn kan jeg godt være enig.
Men dette med å «gi avkall på konvensjoner» tror jeg må være en veldig aktiv prosess, at du aktivt må mistenke dine egne tendenser til klisjé og konvensjon. For vi har alle de tendensene.
Derfor liker jeg veldig godt det du sier om «å kommentere det autentiske framfor å tro at man skriver autentisk». Det siste kan lett bli fordomsfullt og selvhøytidelig, tror jeg. Det første lyder mer selvkritisk og ekspansivt.
Nå vet jeg ikke noe om deg (kanskje du kjenner debutantene og vet hva du snakker om); jeg så bare innom denne bloggen ettersom jeg ikke hadde tid til å være på Mono, men jeg må si jeg stusser over måten du velger å omtale den yngste debutanten.
For det første må jeg bare spørre deg: om du selv hadde fått utgitt noe som 24-åring, hva ville du tenkt om en mann publiserte et bilde av deg med underteksten «Oda Bahr sklir rett inn i kategorien pen, ung, selvsikker, ambisiøs kvinnelig forfatter»? Jeg vet ikke med deg, men jeg ville følt det som fryktelig sexistisk og undertrykkende; så det er jo spennende at du, som anklager Samuelsen for hans kvinnesyn, velger å omtale ham på den måten. Stein i glasshus..?
Ellers har jeg selv lest samlinga hans (og selv om han helt klart har en vei å gå er det absolutt en lovende debut, noe i alle fall jeg forventer av noen på Kolon forlag), og du har for det første feilsitert ham ganske radikalt; men det er nå så. Er det kvinnefiendtlig å innrømme at man som 24-åring ikke er så tiltrukket av eldre kvinner, men ser at mange av dem sikkert er pene fremdeles (det er bare all erfaringa de har som gjør den skjønnheten uoppdagelig for en selv, enn så lenge)?
Vel har bloggere lov til å si hva de vil, men jeg skulle ønske du kunne oppvise litt mer redelighet (ikke gjengi sitater feil) og selvinnsikt (du forstår tydeligvis ikke selv at den bildeteksten er støtende) i framstillingene dine; hadde jeg ikke tilfeldigvis lest alt Kolon forlag gir ut kunne jeg kommet til å trodd deg på at Samuelsen er en mannssjåvinistisk drittunge, og sånn behandling fortjener ingen 24-årig debutant – være det kvinne eller mann.
Vel vel. Det er bra du sier fra. Men nå er dette kun en uhøytidelig gjennomgang av en debutantkveld, med «sitater» jeg plukket opp så godt jeg kunne fra lufta under opplesningene. Dette er også ærlig innrømt i starten av den første posten. At jeg hørte feil er selvfølgelig dumt, og det har jeg visst gjort opptil flere ganger denne kvelden – en annen forfatter har ihvertfall sagt fra, og jeg puttet straks et dementi inn ved teksten om henne.
Motivet mitt for å skrive posten er ikke å lage noen utfyllende anmeldelse, men å lage litt blest rundt debutanter, slik at noen av leserne mine som ellers ville lagt Karin Fossum under juletreet kanskje får en impuls og velger en debutant? At kun overstrømmende omtaler fører til interesse er nemlig en misforståelse.
Hvis jeg selv hadde fått utgitt noe som 24-åring, eller nå for den del… vet du, da tror jeg faktisk at jeg hadde brydd meg filla om en liten sleivkommentar under et bilde på en blogg. Spesielt hvis det handlet om en kommentar som verken kommenterte utseendet mitt negativt eller omtalte meg som en komplett dust. Hvis så i tillegg denne tullete bloggeren anbefalte boka mi, om enn under tvil, som en av 10 utvalgte blant 24 stk som ble presentert, og tilføyde at hun håpet å ha feillest meg, at dette var et tilfeldig sitat som hun til og med kunne ha misforstått (sic! jeg sier faktisk det i teksten ovenfor!) – altså, hva er problemet? Jeg ville bare syntes det var flott.
Herregud: «Oda Bhar sklir rett inn i kategorien pen, ung, selvsikker, ambisiøs kvinnelig forfatter» – wow! Jo mer jeg tenker på det, jo kulere hadde jeg syntes det var. Ihvertfall ikke sexistisk. Og tro meg, jeg har erfaring med sexisme. (Jeg tillot meg å rette på feilstavingen din av navnet mitt.)
Men du har selvfølgelig rett til din mening, og jeg synes det er kult at du gidder å legger den igjen her, istedenfor å brenne inne med den. Det kan jo hende flere er enige med deg, og da er det dumt om sleivsparkene mine får stå uimotsagt.
Derimot: Mht «eldre kvinner som ville vært attraktive om de ikke var så erfarne» så synes jeg det er sexistisk å ville ha kvinner uten erfaring, ja. Uansett alder på den som ser, så er det en sexistisk stereotypi at kvinner bare er attraktive så lenge de er naive og uskyldsrene barnekvinner.
Jaja, om du ville tenkt «wow så kult» om noen oppsummerte deg som forfatter med «pen» som første adjektiv får det være din sak; men jeg har observert mange kvinnelige forfattere som opp gjennom åra (med rette!) har reagert på NETTOPP slike kommentarer fra mannlige kommentatorer («x mann viser i sin nye bok igjen viktige tendenser blablabla tar opp dagsaktuelle tema blablabla verdenslitteratur blablablablabla; og debutant y kvinne er både pen, søt og flink»).
Jeg syntes bare det var paradoksalt at du brukte det jeg ser som nedvurderende åhsåsøt-retorikk når du selv angriper ham for det du mener er slett kvinnesyn, det var ikke verre.
Når det gjelder selve sitatet tolker vi det forskjellig. Jeg ville vært enig med deg om han skrev at erfarne kvinner generelt ikke slår ham som pene (du har helt rett, det ER en utbredt og ekkel holdning); men at han ikke er tiltrukket av eldre kvinner og reflekterer at det kan være pga (slik jeg tolker ham) forskjellen i livserfaring (i.e. han tiltrekkes av jenter på sitt eget modningsnivå), det ser jeg på ingen måte problemet i. Men her er det selvfølgelig masse rom for tolkning, og du er selvfølgelig i din fulle rett til å ha din!
Du vet, jeg mente det også litt ironisk da jeg tok med «mannlig» i beskrivelsen av ham som forfatter. Nettopp fordi kvinner gjerne beskrives med «kvinnelig». Samme når det gjelder «flink» med ord, jeg brukte det nettopp fordi betegnelsen ellers brukes om kvinner, for å snu det. Det var ment som et ertende spark, ikke til ham, men til avisretorikk. Men ironi er vanskelige greier, dumt hvis det kom gjennom som nedlatende.
Innrømmer også: Jeg synes jo han ser bra ut da. Usikker på om det er noe galt i det? Men dette er betente greier, uansett fint at vi får belyst det gjennom diskusjon.
Helt enig, diskusjon er flott! Det var nettopp derfor jeg valgte å kommentere: ettersom jeg selv ikke føler at «pen, selvsikker, ambisiøs og kvinnefiendtlig men muligens anbefalbar» helt oppsummerte mitt inntrykk av diktsamlingen hans (men for all del, det er min tolkning; og jeg var jo som sagt ikke på Mono så hva han gav inntrykk av der vet jeg ingenting om), ville jeg sørge for at leserne av denne bloggen ser at det om ikke annet fins flere syn her.
Forøvrig flott at du tar deg tid til en slik gjennomgang, er hjertens enig i at debutanter fortjener mer oppmerksomhet (har selv jobbet på norli en førjul der 9 av 10 solgte bøker var halvbroren og fakta om finland…)!
Nettopp, det er sånt jeg mener! Folk vet ikke hva de skal kjøpe, de har ikke hørt om andre forfattere enn de berømte, og orker ikke lese gjennom avisomtaler og forlagskataloger selv. De kunne gått på debutanttreff og fått kortversjonen, men det kjenner de ikke til, eller har ikke tid, eller bor ikke i Oslo. Forhåpentlig kan tre linjer i en blogg være bedre enn ingenting?
Uansett, nå må jeg visst lese den boka til Samuelsen. Kan nesten ikke la fordommene stå uresearchet nå 🙄
😉
Herregud, den der likte jeg: «Krimroman som skal ha ros for at hovedpersonen ikke har for- og etternavn som begynner på samme bokstav (sitat: Ragnar Hovland).» Er det en konvensjon som får meg til å mislike hele krimgenren mer og mer, så er det den.
Varg Veum, Harry Hole, William Wisting, Bjørn Beltø, Margaret Moss og mange flere. Det er selvfølgelig noe småpoetisk med denne alliterasjonen, men nå er den tynnslitt.
Helt enig, det er oppbrukt. Men det finnes enda verre måter å lage navn på etter min mening. F.eks symbolske/assossiative navn som skal uttrykke egenskaper (Ole Traust), eller oppstyltede navn som karikerer klasse (Veronica von Holst-Bramfri), eller navn som er referanser til andre verk, antakelig for å gi en klangbunn, men som står i fare for flau smak i munnen om det nye verket ikke skulle rekke referanseverket til anklene (Monica Isakstuen Stavlunds Fanny og Alexander er i høyrisikogruppen).
I det hele tatt tror jeg navn på personene kan irritere mer enn forfatteren aner, når de blir for merkverdige.
Monica Isakstuen (Avstand i annen) vil sammen med Bergljot K Nordal (Magda) komme til Sandefjord, Cordelias Hus og bokbades av meg den 12.5.10 Velkommen: )!