Ute og sykler (Øyafestivalen)

Det er lørdag på Øya. Jeg sitter på ei plastmatte og venter på Lady Sovereign, mens jeg lurer på om hun er verdt å vente på. Klokka er sju og jeg har vært her i hele dag. Hvilke band har jeg sett?

Timbuktu åpnet dagen, og hiphop fra Skåne blir sjelden feil. Deilig med en musiker som virkelig ser ut til å like sin egen musikk! Du tror kanskje det er en selvfølge? Åh nei, det fins mange livstrøtte, overkule musikere der ute (og noen sjenerte). Men Timbuktu er ikke blant dem.

Den neste jeg så var Hanne Hukkelberg. Hun hadde en sykkel stående opp ned midt på scenen, og et søppelkasselokk i hånda. Det er to av mange rare instrumenter jeg mistenker at folk bare bruker fordi de ser morsomme ut (wow! en sykkel, lurer på hva hun skal gjøre med den!?), ikke fordi de lager eksepsjonell lyd. Men greit nok, de var ikke bare til pynt, hun spilte faktisk på begge deler, og det var en mjuk og hyggelig konsert.

Så var det Bjørn Torske med storband. Jeg stusset over dette, skulle Torske spille gladjazz nå, men selvfølgelig ikke. Det såkalte storbandet var en gjeng gutter som satt inne på scenen og spilte, og ikke mindre enn fem jenter som danset og tøyset på scenekanten som blikkfang.

Blant disse jentene var faktisk Aggi Peterson fra Frost, med lang svart kjole og en tjukk perlekveil rundt halsen, som stjal mesteparten av showet ved å leke klappelek med ei lubben jente med pandasminke og ørehårbøyle.

Men Bjørn Torske var også flink. Og det var tross alt hans musikk.

Deretter, Rockettothesky. Det uttales neppe slik du tror, med mindre du er en insider. Noen artister bruker rare instrumenter, andre velger navn som straks gjør det klart om du kjenner dem, eller prøver å bløffe. Jenny Hval har ganske enkelt fjernet mellomrommene i Rocket to the Sky (rakett til himmelen). Hun ville ha et speisa navn for ikke å bli nok ei gitardame à la Marit Larsen (dette er ikke noe jeg bare finner på). Men uansett navnetriks ble hun dagens beste overraskelse: Sci-fi-gummistøvler, rosa blokkfløyte i gjennomsiktig plast, og en musikk som vekselvis var hissig og mellow. Og den gode nyheten: Du kan laste henne ned fra NRKs Urørt her!

Til slutt ramlet jeg tilfeldig innom Bloodlights, hvor en sexy, men uspiselig vokalist disset sine egne bandmedlemmer. Han dreit ut stedene de kom fra (alle i Østfold snakker rart), spøkte med at han var den eneste kjendisen i gruppa (han spilte i Gluecifer før), avbrøt dem midt i anekdoter og sa: Ærlig talt, når jeg overlater dere scenen må dere i det minste greie å LAGE LYD!!? Han var så usympatisk at jeg bare måtte forlate området (nåja, jeg likte ikke musikken heller). Og hevnen er søt, jeg tok ikke bilde av ham (hahaha).

Vil du vite om Lady Sovereign var verdt å vente på? Følg med…