Kule gamlinger (Ebba og Mia)

Ebba og Mia, de fantastiske gamle damene. Når jeg ser og hører dem, og merker mottakelsen de får, tenker jeg at det ikke stemmer, dette som står i avisene, om at vi i Norge mangler respekt for de gamle.

Åpningsfest på Litteraturhuset, fredag 5. oktober 2007. Samtale mellom Aslak Nore (ung journalist og forfatter, sønn av Kjartan Fløgstad) og to gamle damer: Ebba Haslund, forfatterinne og debattør, 90 år gammel, og Mia Berner, den hjemvendte svorske filosofen, «bare» 84. Ingen av dem har problemer med ordet «gammel», de syntes «eldre» er en tåpelig omskrivning, middelalderen starter rundt femti-seksti, alt forut for dette er å være ung. Aslak Nore stiller lune, tilbakelente, lyttende spørsmål, slike jeg ønsker at programlederen for NRKs bokprogram ville stilt, framfor den konfronterende, respektløse stilen han benytter (gi Bokprogrammet til Nore, NÅ!)

Ebba og Mia, og publikum som lytter.
Den takknemlige latteren. Applausen full av ærefrykt.

Jeg opplevde noe liknende i 2005, under premieren på Loop, den norske dokumentarfilmen om å leve ekstremt. Filosofen Arne Næss senior var med i filmen, stabbende rundt i sine elskede fjell, med sviktende koordinasjon, men tårevått begeistret over mønsteret i nedtrampede strå. Han var også tilstede i Colosseum kino, 92 år gammel, lykkelig over hyllesten, og vi gledet oss med ham. Den lille evigheten det tok ham å gå ned trappa til bordet hvor han skulle intervjues, den lette forvirringen i noen av setningene, ablegøyene som truet med å vippe over, når han sa: det er deilig å leke, og en gamling gjør hva han vil, og løftet opp papirduken for å gjemme hodet under den, men holdt på å rive ned vannglasset sitt. Alt ved ham hadde fått dette skjøre, flyktige, typiske for oldingen, som minner om at vi har ham nå, men hvem vet hvor lenge, og vi klapper begeistret, mens vi holder pusten.

Men tilbake til Ebba og Mia. Begge er sylskarpe i tanken, men dette skjøre har de ved seg, særlig Ebba. Og når publikum lytter med blanke øyne, til Ebba som skjærer gjennom politisk svada eller Mia som dissikerer dårlig logikk, da blir jeg overbevist om at vi gjerne vil beundre, om de gamle lar oss få lov. Men det er ikke likegyldig hva de sier. Det finnes nok av sytende, mimrende, bitre gamlinger. Men den gamle mannen eller kvinnen som ser verden med våkent blikk, som ikke melder seg ut, men tar inn det nye og setter det i perspektiv, hun eller han får høvdingens aura.

Som når Ebba Haslund snakker engasjert om Irak, og svarer på spørsmålet om hvorfor hun bryr seg:

– Jeg har selv opplevd Norge okkupert i 5 lange år. Og derfor, når jeg tenker på at unge norske soldater skal være med på å okkupere et annet land… det synes jeg er helt forferdelig!

Eller den varme latteren fra publikum når hun forteller, med nesten hundre års perspektiv, om møtet med en maskulin offentlighet.

– Yngre menn, som nettopp hadde debutert, skrevet ei bok eller to, de ble titulert som «forfatter». Mens jeg, jeg var alltid «fru» Ebba Haslund. Selv ikke min akademiske tittel brukte de. Så jeg ble usikker selv. Det gikk lang tid før jeg turte å kalle meg forfatter. Jeg tror faktisk ikke det skjedde før jeg ble formann i Den Norske Forfatterforening!

Så er det Mia Berner, mindre frampå, mer av en posør, med tilbakeholdne svar, som om intervjueren må gjøre seg fortjent til dem. Hun ruver rent fysisk, med sine overdådige gammeldamekilo og vanlige knallrøde effekter: Kjole, jakke, enorme plastbriller, plastøredobber og spaserstokk, og det solbrente ansiktet, usannsynlig mørkt mot det hvite håret – alt er så skjærende rødt at det nesten spolerer fotografiene, jeg må jobbe intenst i photoshop for å dempe signalfargene og få fram kontraster, konturer. Mia er en helt annen type gammel dame enn Ebba, ekstravagant, barokk og arrogant. Enda et befriende eksempel på at oldingers liv ikke trenger å forfalle til klisjé.

Intervjuet er over, og applausen enorm. Jeg sier imponert:

– Kvinnelige forbilder.

Da svarer en av mennene noe som selvfølgelig er riktig, og som gjør meg skamfull, som om jeg nettopp er blitt avslørt som grisk.

– Jeg vil heller si: Menneskelige forbilder.

Les mer om åpningsfesten på Litteraturhuset hos Flimre og i Bokavisen.