Modernitetens melankoli 26. august 2016
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.Tags: Angel Soldier, Choi & Lager, Choi Xooang, Ji Yeo, Kim Ayoung, Kunst, Lee Seahyn, Lee Yongbaek, Please Return to Busan Port, Sør-Korea, Vestfossen Kunstlaboratorium, Yu Jinyoung
add a comment
Vold og skjønnhet, nostalgi og teknologi møtes i samtidskunsten fra det hypermoderne Sør-Korea.
Latent vold
Den latente eller skjulte volden bak tilsynelatende skjønnhet går igjen i flere arbeider på utstillingen. Vakre, bandasjerte kvinner er fotografert på en klinikk for plastiske operasjoner, i positurer som signaliserer tragiske heltinner (Ji Yeo: Beauty Recovery Room, 2014). En serie malerier viser pittoreske sukkertoppfjell og paviljonger, men de er malt i en blodrød farge som gjør det nærliggende å tenke på grenselinjen mot Nord-Korea. Ved nærmere ettersyn finnes detaljer som atomkrigens soppsky, og en korsfestet Kristus liggende i Buddha-positur (Lee Seahyn: Between Red, 2014).
Sterkest forenes det vakre og skremmende i videoarbeidet Angel Soldier (2012) av Lee Yongbaek. Ved første øyekast er lerretet fylt med et hav av fargerike blomster, men så begynner deler av motivet å bevege seg. En gruppe soldater på patrulje trer fram. De lister seg stille frem med løftet gevær, i blomstrete kamuflasjeklær som glir så perfekt inn at vi aldri ville ha sett dem uten bevegelsen. Det er mye her som henspiller på ambivalens – mellom fortid og nåtid, fasade og realitet.
Hyperrealisme. Choi Xooang kombinerer et hyperrealistisk uttrykk med elementer av fantastisk art, som abnorme utvekster eller deformerte kroppsdeler. Et eksempel er det enorme grønne håret til paret i Dreamers (Green), 2015. Foto: Nina Ansten.
Gangnam Style
Utstillingen er satt sammen av kuratorteamet Choi & Lager, til vanlig basert i Köln. Jari Lager og søstrene Sunhee og Jinhee Choi har jobbet sammen siden 2006, og ønsker å markedsføre koreansk kunst i Europa. Fra mai 2016 har de utvidet virksomheten til Seoul, nærmere bestemt hipsterbydelen Gangnam – hos oss kjent fra poplåten Gangnam Style, der artisten Psy parodierer den nyrike livsstilen der.
For mange vil det være en bonus at disse kunstnerne åpenbart er opptatt av estetikk, også når de tar for seg mørke emner. Det konseptuelle blir aldri rent tankegods her, det finnes alltid en flørt med «det skjønne» i kunsten. Også det menneskelige er sterkt til stede, for dette er kunst som henvender seg direkte til oss: Overalt møter vi menneskers blikk, fra fotografier og figurer.
Et navn å merke seg er Choi Xooang, som lager hyperrealistiske menneskekloner med deformerte eller magiske trekk. I Walk står en dresskledd mann med blinde, slørede øyne som frosset fast i en zombieaktig gange, mens det nakne kjæresteparet Dreamers (Green) sitter omslynget under et gigantisk felles brokkolihår. Det er som om Choi foregriper neste skritt i evolusjonen, i en verden av sosial angst og utilstrekkelighet.
Velstandens slaver
Utstillingen byr på mye av den paradoksale nostalgien som kan oppstå når glanset kapitalisme møter lengselen etter et enklere og mer jordnært liv. I Sør-Korea er problemstillingen særlig aktuell, siden landet på kort tid har opplevd en enorm økonomisk vekst. Når tradisjonelle idealer om lydighet og plikt møter sosialt press fra et høyteknologisk prestasjonssamfunn, er det duket for omkostninger på individnivå.
Nykapitalismens underliggende brutalitet har lenge vært tematisert i landets kinofilm, der kjølige familiedramaer i science fiction-aktige, urbane miljøer suppleres med ultravoldelig sjangerfilm, i en variert miks av action, komedie og horror. At kunsten berører lignende emner, er ikke uventet, samtidig som uttrykket kjennes mer sofistikert.
Utstillingen Please Return to Busan Port bærer preg av et imponerende mangfold, samt en høy teknisk og tankemessig presisjon. Den gjennomgående melankolien virker knyttet til dagens koreanske modernitet, eller hypermodernitet, sett i et globalt perspektiv. Det kan handle om ressurssløseriet, som skulle ha vært en velstand, men er blitt et slaveri – ikke bare for de fattige, men også for de rike.
Problematikken er like aktuell i Norge, der vi kjemper stadig hardere for å beholde privilegiene for oss selv. Den sørkoreanske kunsten kan virke eksotisk, men også tilgjengelig og aktuell. Kanskje handler det om at mange av kunstnerne er bosatt i Vesten, til dels også utdannet her. De kan forene utenfrablikket med noe gjenkjennelig, og formulerer en uhygge vi alle bærer på.
Anmeldelsen sto på trykk i Morgenbladet 5. august 2016.
På sporet av den skapte tid 19. august 2016
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.Tags: Astruptunet, Book & Hedén, Carina Hedén, Carl Larsson, Ingrid Book, Jølster, land art, maleri, Marcel Proust, MaryAnne Stevens, Nikolai Astrup, Sandalstrand, Sparebankstiftelsen, Tove Haugsbø, videokunst
add a comment
Hva er den norske versjonen av Monets vannliljer, Prousts madeleinekaker og Carl Larssons familieidyll? Kanskje ligger svaret hos Nikolai Astrup.
Utstilling: Nikolai Astrup
Norske landskap
Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden
10. juni – 11. september 2016 (samtidskunstdelen kun til 21. august)
Den beste oppdateringen av kunstnerskapet til Nikolai Astrup (1880–1928), slik det møter oss på Henie Onstad, kommer fra en kunstart som kanskje kan betegnes som dagens, eller fremtidens, maleri. Videoinstallasjonen Nikolais natt (2013–16) av det norsk-svenske kunstnerparet Ingrid Book og Carina Hedén gir oss bevegelige bilder som springer ut av et slags detektivarbeid på Astrups motivkrets.
I nabosalene henger Astrups egne malerier og tresnitt, med sine fargesterke, naivistiske og ofte trolske motiver. Utvalget er den hittil største mønstringen av kunstnerskapet hans, fra tidlig realisme til førekspresjonisme og magiske elementer. Mest kjent er de Kittelsen-aktige landskapene, der snøen på fjellet blir en naken, liggende kvinne som et krokete tre strekker trollfingrene mot, eller hesjestaur tar form som hettekledde skrømt.
Utstillingen er en utvidet versjon av den som i vår ble sett av femti tusen besøkende på Dulwich Picture Gallery i London, i et første forsøk på å lansere Jølster-maleren utenfor Norden.
Europeisk blikk
Astrup-utvalget er en skattkiste, med private innlån som aldri før har vært stilt ut. Den britiske stjernekuratoren MaryAnne Stevens, nylig pensjonert etter tretti år som direktør for Royal Academy i London, har hentet kunstneren ut av en begrenset norsk sammenheng og plassert ham i en tradisjon av biografisk erindringskunst, med paralleller som Marcel Prousts På sporet av den tapte tid og Freuds vektlegging av barnets erfaring.
Ifølge Stevens finnes det i Astrups verker alltid en gjenklang av barndommen i Jølster. Det er ingen idealisert Carl Larsson-verden, men en søken etter melankolske stemninger og minner. I de mest biografiske motivene ser alvorlige kvinner ut i grønne hager, eller sankthansbål brenner på forbudte fester som prestefaren mente var djevelens verk.
Etter studier i Europa flyttet Nikolai Astrup tilbake til Jølster, noe MaryAnne Stevens mener var en klok beslutning. Kanskje måtte han hjem for å omsette kunnskapen til et originalt kunstnerisk uttrykk – oppdatert og internasjonalt, men dypt og inderlig hans eget.
Filmatisk labyrint
Mens Astrup i London var omgitt av gamle mestere som Rubens og Rembrandt, har Henie Onstad invitert et knippe samtidskunstnere som er opptatt av økologi og samspillet menneske/natur. Slike perspektiver kan med litt godvilje gjenfinnes hos Astrup, men selv om rabarbra fra Astrups egen hage dyrkes i museet, og gamle kulturvekster studeres, er det vanskelig å se hvordan dette kaster nytt lys over kunsten hans.
Unntaket er videoinstallasjonen til Book og Hedén, som forener kunstneriske sitat med visuell styrke og originalitet. Med utgangspunkt i Astrups brev og notater har de laget en bildereise vi kan gå rundt i, lik en narrativ labyrint. De syv filmene får en utmerket visningsramme, på flere meter høye lerreter i en mørk sal. Lyddusjer minsker strølyden effektivt og diskret, så vi slipper høretelefoner. Materialet er omfangsrikt og følger i malerens fotspor – også dit han ikke rakk å gå: Astrup skrev lister over det meste, også motiver han planla å male, og Book og Hedén tar oss med på en vandring til noen av hans umalte motiver.
Figurer i landskap
Alle opptak er gjort av filmskaperne selv, med en høy teknisk kvalitet som fortjener det kinoaktige formatet. Oppløsningen er sylskarp fra forgrunn til horisont, noe som er et poeng fordi Astrup malte slik. Han mente at luften på Vestlandet var for klar til at avstandsdis oppsto, og droppet denne vanlige måten å skape dybde i maleriene på. Book og Hedén har også unngått nærbilder som kan minne om portretter, og vi må ofte myse for å se hva de små skikkelsene gjør – som i et bilde av Astrup.
Filmene skaper en nærmest fysisk illusjon av landskapet i Jølster, ikke bare som noe vakkert, men truende og farlig. De høye, grågrønne bildene lar oss kjenne det dampende klimaet mot huden – fuktig og frodig som en kjølig regnskog. Før dagens velisolerte boliger var ikke dette sunne omgivelser: I den trekkfulle og mørke prestegården lå Astrup mye syk som barn, og mistet en gang tre søsken på én uke. Han var plaget av astma og senere tuberkulose, og døde av lungebetennelse bare 46 år gammel.
Land art
Astrups forhold til Jølster kan minne om en forelskelse, men også en lang studie i kjærlighetssorg. Jølstravatnet ligger som et tretti kilometer langt skjevt smil mellom høye fjell et stykke nord for Sognefjorden, lyst og solfylt på den ene siden, mørkt og nordvendt på den andre. Helst ville maleren bosette seg nær barndomshjemmet ved Ålhus kirke, der jordene skrånet mildt og sørvendt mot strandenger gule av bekkeblom. Da han ikke fikk kjøpt noe her, flyttet han stadig lenger unna, til han endte med sin barnerike familie i en nordvendt, karrig skrent på motsatte bredd, med utsikt mot barndommens rike.
En strandeiendom han nesten fikk kjøpt, lå på gården Myklebust, men da han formet den etter sin smak, plantet trær og blomster, ble det så vakkert at bonden ombestemte seg og ikke ville selge likevel. Til slutt kjøpte Astrup Sandalstrand, et småbruk som gikk for å ha områdets verste tomt, med stupbratte jorder høyt over vannet.
Selv dette greide han å forvandle, og Astruptunet er i dag et av Norges vakreste museer. Ifølge Astrup-forsker Tove Haugsbø gestaltet han landskapet på måter som gikk langt utover bondens nyttetanker, og nærmer seg det vi i dag kan kalle land art. I senere bilder benytter han også det skapte landskapet som motiver.
Hagekunst
Det er Astrups interesse for dyrking og artsmangfold Henie Onstad forsøker å videreføre i samtidsdelen av utstillingen. Ideen henger sammen med neste Astrup-satsning fra hovedsponsor Sparebankstiftelsen DNB, et forskningsprosjekt for å tilbakeføre hagen på Sandalstrand til sin fordums prakt.
At dette forblir underkommunisert, tåkelegger den mest sannsynlige grunnen til at økologisk orienterte samtidskunstnerne er valgt, og bidrar til et uforløst inntrykk. En rekonstruert hage vil forhåpentlig ta vare på Astrups unike landskapsprosjekt, som av kurator Stevens blir sammenlignet med berømte europeiske kunstnerhager som Monets vannliljepark i Giverny.
Det står respekt av satsningen på Henie Onstad, men den virkelige bragden må tilskrives Sparebankstiftelsen DNB ved Anders Bjørnsen, som gjennom nesten ti år har jobbet for å få Stevens med på laget. Når hun trekker frem det lokale hos Nikolai Astrup, fra landskapet i Jølster, til barndom og familieliv, gjør dette ham langt fra til noen norsk kuriositet. Tvert imot ser vi noe som ofte er tilfelle i kunsten: Jo mer særegent og lokalt blikket er, jo mer evner kunstneren å nærme seg noe gjenkjennelig og universelt.
Anmeldelsen sto på trykk i Morgenbladet 15. juli 2016.
Hybridfilm i P2 Kulturhuset (min radiodebut) 13. desember 2014
Posted by Oda in Intervju, Kulturtips, Radio, Rushprint.Tags: Amsterdam, Anders Østergaard, Anna Odell, Hanne Myren, hybridfilm, IDFA, Joshua Oppenheimer, Kulturhuset, Oda Bhar, P2
2 comments
Hei, nå har jeg vært på radio for første gang, og snakket om hybridfilm i P2-programmet Kulturhuset. Det skjedde i forgårs, torsdag 11. desember. Du kan høre innslaget her (fram til 9. juni 2015).
Det er en samtale mellom programleder Siss Vik, filmregissørene Erik Poppe og Karoline Frogner, og meg i egenskap av filmskribent. Jeg forteller hva som er fint med at dokumentar- og fiksjonsfilm påvirker hverandre, blant annet i Hanne Myrens Elsk meg, Anna Odells Återträffen, Joshua Oppenheimers The Act of Killing (og hans nye film The Look of Silence, som får norsk premiere under Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar), og ikke minst i Anders Østergaards ferske film 1989 (den kortere TV-versjonen kunne ei stund ses på NRKs nett-tv, men er dessverre ikke lenger tilgjengelig), hvor kjente politikere fra tida rundt Murens fall framstår kryssklipt og dubbet til semi-fiktive samtaler.
Alle disse regissørene har jeg intervjuet for Rushprint. Mitt siste intervju med Joshua Oppenheimer kan du lese i årets julenummer, Anna Odell sto i juni-nummeret og Hanne Myren i februar-nummeret vårt, begge 2014. (Eventuelt kan jeg legge dem ut her senere, hvis noen er interessert i å lese?) De øvrige to intervjuene kan leses under følgende lenker:
Anders Østergaard: – Det vi gjør er da helt normalt! (9. desember 2014)
Joshua Oppenheimer (om den Oscar-nominerte The Act of Killing): En makaber dans med djevelen (27. november 2013)
Nylig tilbrakte jeg dessuten to uker på IDFA i Amsterdam, verdens største dokumentarfestival. Oppsummeringen min derfra kan du lese her: Hva vet dokumentarfilmen som vi ikke vet? (7. desember 2014).
Når det harde mykner (Bård Breivik) 28. oktober 2014
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Morgenbladet.Tags: Bårde Breivik, Borggården, diabas, Helix, Klosterenga, KODE, konseptkunst, Kunst, land art, Partitur for en lengre samtale, Sibbhult, Skåne, skulptur, stål, Tårnsalen, Three Organic Strings, Torgalmenningen, Tusenårsstaden Gulatinget, Vigelandmuseet, Vortex
add a comment
Det harde gjør seg best i møte med det myke hos Bård Breivik.
Bård Breivik
En annen historie
Vigelandmuseet i Oslo
27. september – 9. november 2014History
KODE i Bergen
23. mai – 21. september 2014
De blanke stålskulpturene til Bård Breivik trenger dialog med omgivelsene for virkelig å komme til sin rett. Et tomt og åpent landskap kan gjøre dem kalde og avvisende, mens et klaustrofobisk miljø paradoksalt nok henter fram noe mer generøst.
På Vigelandmuseets separatutstilling En annen historie ser vi dette i to bølgende søyler foran inngangen, og enda mer i fire søyler plassert inne i Borggården. Det indre kvadratet i bygningen er trangt nok til å tvinge seg på denne høypolerte overfalten, og fylle den med varme og intrikate speilbilder av mursteinsvegger, springvann og høstgule løvtrær.
Noe liknende skjer i det overlyste trapperommet på Permanenten i Bergen, hvor den flere etasjer høye skulpturen «Helix 18m» speiler arkitekturen fra 1800-tallet. På Vigelandmuseet er inntrykket likevel sterkere, når vi sirkler rundt søylene og følger en snurrende verden med øynene, mens det skarpe utendørslyset forsterker kontrastene.
I bredere forstand er det naturligvis vanskelig for det lille Vigelandmuseet å konkurrere med KODE. Sommerens retrospektiv i Bergen var omfattende, og fylte rom i tre bygninger samt plassen utenfor. Verkene spente fra fra antropologiske samlinger med amuletter, beinbiter og fjær til store skulpturer i tre, naturfiber, stein og metall.
De fleste av Breiviks ikoniske serier var representert; årer, båtformer, indianerhoder, og belgformene fra «Partitur for en lengre samtale», hvor håndverkere fra hele verden bidrar med ulike teknikker og materialer (sistnevnte kan ses i Tårnsalen fram til 26. oktober). Til sammenlikning har Vigelandmuseet måttet velge et smalere fokus, men har til gjengjeld i stor grad funnet andre verker enn KODE, og i sitt format skapt en høyst severdig utstilling.
Rik produksjon
Gjennom førti år har Bård Breivik (f. 1948) hatt en framstående posisjon i skandinavisk kunst. Han er født og oppvokst i Bergen og utdannet ved Kunsthåndverkskolen der og St. Martins School of Art i London. Tidlig på 1970-tallet introduserte han konseptkunst og land art i Norge, og var aktiv i den bergensbaserte kunstnergruppen LYN. På 1980-tallet ble han skulpturprofessor ved Kungliga Konsthögskolan i Stockholm.
De siste årene har han pendlet mellom Oslo, Sverige, New York og Beijing, og markert seg med store utsmykninger som Tusenårsstaden Gulatinget i Sogn, de omstridte søylene på Torgalmenningen i Bergen (som må skiftes ut grunnet sprekkdannelser), og den stadig forsømte Klosterenga skulpturpark i Oslo, som med sine elefanter, buddhahoder, forgylte relieffer og fontener var planlagt som et storslått «Vigelandsanlegg for Østkanten». Dette gjør det litt vemodig å møte kunsten hans nettopp i Vigelandmuseet.
Triumfbuer
Innendørs på museet stiller Breivik ut en rekke massive gulvarbeider, samt en diger rominstallasjon. Steinverkene er hovedsakelig lagd av diabas, en hard vulkansk bergart som blant annet ble brukt til redskaper i steinalderen. Breivik har siden 1980-tallet benyttet en kullsvart variant fra Sibbhult i Skåne. Både nye og eldre arbeider er med på utstillingen, uten at det blir klart for meg hva dette gir, utover å vise hvor lite uttrykket endrer seg. Det handler om formal utforskning av materiale og håndverk, oftest gjennom variasjoner over et lite knippe figurer, for eksempel det firbeinte monumentet, navngitt som alt fra «bord» til «gorilla», som for meg likner mest på en triumfbue.
Et besnærende verk er det femdelte «One Block City» (2014), hvor alle stykkene er presisjonsskåret ut av samme steinblokk; en firbeint og en tobeint triumfbue samt tre obelisker, med noen glattpolerte og noen råhogd sider. Elementene kan enkelt pusles sammen med blikket; den firbeinte buen ser ut til nøyaktig å romme de andre.
Utstillingens største savn er skriftlig informasjon. Mangelen på kontekstuali-sering har lenge vært Vigelandmuseets svakhet; fantastiske verker hentes inn, men det skrives for lite om dem, ekstra uheldig fordi en stor del av publikum består av turister som kun forventer å møte Vigelands egne verker. Denne gangen ble jeg forklart at veggtekster ville komme, selv om vi alt befant oss to uker inn i utstillingsperioden. En trøst kan være at den velskrevne katalogen fra KODE er til salgs i museumsbutikken.
Organisk
Høydepunktet på utstillingen En annen historie er utvilsomt installasjonen «Three Organic Strings» (2006), som fyller hele den vakre overlyssalen i museets sørvestre hjørne. De bølgende stålbåndene kan minne om en slyngplante eller et insekt, kanskje en seksbeint variant av edderkoppene til Louise Bourgeois, her fanget i et bur av strenger tynget ned av kjegleformete lodd. Det likner et verk fra separatutstillingen Vortex på Nasjonalgalleriet i 2005, bare at dét var av kobber og festet i veggene, ikke gulvet.
Da jeg besøkte Vigelandmuseet var det samtidig med en skoleklasse, som animere verket ved å myldre mellom båndene, banke og dytte i dem, slik at hele figuren ble til en dirrende bevegelse. Under åpningen skal den også ha blitt spilt på med trommestikker, en seanse jeg gjerne skulle ha opplevd, for det er nok her som med speilsøylene: Magien oppstår helst i samspill med verket; miljø mot metall og mykt mot hardt.
Anmeldelsen ble publisert i Morgenbladet 17. oktober 2014.
Alle foto: Oda Bhar.
Nervøsiteten i naturen (Theodor Kittelsen) 21. august 2014
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: akvarell, Altars of Madness, Arnhild Skre, Asbjørnsen og Moe, Blaafarveværket, Darkthrone, Edvard Munch, Finn Skårderud, Hans Fredrik Dahl, Hans Jæger, Har dyrene sjel?, Jan Erik Vold, Jan Erik Wold, Jérôme Lefèvre, Kittelsen-museet, Kunst, maleri, Modum, Nøkken, Oda Krogh, Per Inge Torkelsen, Pesta, Solefald, tegning, Theodor Kittelsen, treskjæring, troll, Trond Berg Eriksen, Unni Wikan, When
add a comment
Theodor Kittelsen er folkeeventyr og naturpoesi, men også horror, humor og arbeiderkultur. I sommer kan du oppleve bredden i kunstnerskapet han på Blaafarveværket og Kittelsen-museet på Modum.
KUNSTUTSTILLING
Theodor Kittelsen:
«Norge Rundt»
Blaafarveværket &
Kittelsen-museet ved Koboltgruvene
Til 21. september
Å fylle ut bildet av Theodor Kittelsen i nordmenns bevissthet er en oppgave med både fornøyelige og utfordrende sider. Det er et kunstnerskap så godt som alle tror de vet hva er, så knyttet til det folkloristiske at det ikke lenger er godt å si hva Kittelsen fant på og hva han fanget. Jan Erik Wold har sagt: «Uten denne maler hadde ikke Norge blitt Norge.» Andre har ment at vi uten Kittelsen ikke ville ha visst hvordan trollene så ut. Sikkert er det at han har formet idéene våre omkring natur og fantasi, og hjulpet oss å visualisere to sentrale sider ved det tradisjonelle norske; folketroen og det naturlyriske.
Theodor Kittelsen: «Nøkken» (1892). Foto: Jacques Lathion / Nasjonalmuseet.
I sommer har Blaafarveværket og Kittelsen-museet på Modum satt seg fôre å gi oss et bredere bilde, i en minneutstilling 100 år etter hans død. Med over 200 tegninger, malerier, akvareller, trykk og treskjærerarbeider skal dette være den største utstillingen av Kittelsens verker noensinne. Den favner bredt både i tema, stemning og geografi, noe tittelen «Norge Rundt» henspiller på: Kittelsen er født og oppvokst i Kragerø, men bodde senere blant annet i Lofoten, Larvik, Hvisten, Eggedal og ikke minst Sigdal, hvor han bygde hus og bodde med kone og ni barn, og fant dette trolske innlandslandskapet vi kjenner fra eventyrbildene.
Ut september kan du også besøke Kittelsens kunstnerhjem Lauvlia i Sigdal, hvor det er utsikt til Andersnatten som han malte så ofte. Foto: Oda Bhar.
Det er trollene, nøkken, alvene og andre naturmytiske vesener som framfor alt har gjort Kittelsen kjent og elsket av generasjoner. Han jobbet med illustrasjoner til Asbjørnsen og Moes eventyr i 30 år, og idag er nok bildene like avgjørende for vår opplevelse av disse eventyrene som ordene. Asbjørnsen skal ha blitt forskrekket over de første tegningene, og fryktet at barna ville bli redde, men det viste seg at ungene hadde samme dragning mot det grove og groteske som Kittelsen selv. Eventyrfigurene er horror og humor, men inneholder også noe skjørt og melankolsk, svært tydelig i et av de siste bildene han lagde, «Trollet som satt og grunnet på hvor gammelt det er».
Theodor Kittelsen: «Trollet som satt og grunnet på hvor gammelt det er» (1911).
Det dystre, gotiske hos Kittelsen er blitt oppdaget av svartmetall-scenen, beskrevet i to essays av Svein Strømmen og Jérôme Lefèvre i utstillingens utmerkede katalog (hvor også Jan Erik Vold, Arnhild Skre, Trond Berg Eriksen, Finn Skårderud, Hans Fredrik Dahl, Unni Wikan og Per Inge Torkelsen bidrar). På 1990-tallet ble Kittelsen-motiver benyttet til plateomslag for Varg Vikernes’ soloprosjekt Burzum, samt bandene Darkthrone, When og Solefald, hvorav sistnevnte også hentet navn fra et Kittelsen-bilde. Ifjor ble tre Kittelsen-bilder vist på vandreutstillingen «Altars of Madness» i Frankrike og Luxembourg, blant nåtidige kunstnere inspirert av ekstremmetall.
På årets Kittelsen-utstilling på Blaafarveværket er «Svartedauen» en av de mest interessante delene. Foto: Oda Bhar.
Interessen handler særlig om bildeboka «Svartedauen», rikt representert på Blaafarveværket blant annet med de nifse bildene av «Pesta», kona som ifølge folketroen brakte sykdommen fra gård til gård: Kom hun med rive ville noen overleve, kom hun med sopelime ville alle dø.
Utsnitt fra «Pesta farer landet rundt» (1904) av Theodor Kittelsen.
I sin samtid var Kittelsen også kjent for karikaturaktige humortegninger, som i serien «Har dyrene sjel?» hvor kunstkritikere framstilles som slimete snegler, mens Kristianiabohemenes «syke kjærlighet» forener en frosk og ei grashoppe (Hans Jæger og Oda Krogh?) foran en Munch-aktig solnedgang.
Theodor Kittelsen: «Syg kjærlighed», illustrasjon fra «Har dyrene sjel?»
Andre tegninger viser sosialt engasjement, gjerne med spark til pengefolk og overklasse. Kittelsen kom selv fra magre kår og slet med økonomien hele livet. «Streik» (1879) regnes som første norske maleri med emne fra arbeiderbevegelsen, og på oppdrag fra Norsk Hydros Sam Eyde malte han fantastiske tablåer hvor industrialiseringen av Norge ses i lys av naturmytologien: Vannkraftkongen blir Askeladden som skal temme uhyret i fossen, og arbeiderne med røde luer blir nisser og dverge som bygger i bjerge.
Theodor Kittelsen: «Grunnarbeide» (1907). Foto: Telemarksgalleriet.
Dette er en utstilling jeg anbefaler varmt. Selv bilder vi kjenner så godt at de nærmer seg klisjéer viser nye dimensjoner når originalene kan studeres i detalj. Kittelsen benytter helst en blandingsteknikk hvor tørre medier som blyant, kull og pastellkritt kombineres med fuktige som akvarell, penn og lavering. Her lykkes han langt bedre enn i oljemaleriene, som ofte virker stive og klønete.
Interiør fra Kittelsen-museet på Modum. Foto: Oda Bhar.
Et varsko: Sett av nok tid til utflukten! Kittelsen-museet ligger tjue minutters kjøretur oppover i skogen fra Blaafarveværket, og inneholder mye du ikke vil gå glipp av, som treskjærerarbeider og noen av de mest kjente eventyrmotivene – foruten spektakulær utsikt over Tyrifjorden og Vikersunddalen.
Utsikt fra Kittelsen-museet, som ligger på toppen av åsen, tjue minutters kjøretur ovenfor Blaafarveværket. Foto: Oda Bhar.
Det dirrende i Kittelsens naturskildringer kan best beskrives med hans egne ord: «Jeg er bleven mer og mer interessert av sne. Sne blir ofte malt så tungt, bare som klatter. Det fine, nervøse, levende ved sneen blir ikke gjengivet.» «Snø er undringens medium,» supplerer Trond Berg Eriksen i katalogen. Kittelsen bruker gjerne snø, dis, tåke og skygger for å viske ut grensene mellom liv og landskap; poetisk som florlett kappe over en fugl som har sittet lenge i snøvær, eller metafysisk for å skape tvil om hva vi ser; ei rot i skumring eller siluetten av et troll. Mange av Kittelsens bilder preges av samspillet mellom vitalitet, angst og finstemt observasjon, noe som gjør at de fortsatt kjennes aktuelle for dagens mennesker.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen torsdag 24. juli 2014.
Detalj fra «Tiur» (1904) av Theodor Kittelsen.
Fakta: Theodor Kittelsen (1857-1914)
- Maler, tegner, forfatter og illustratør som regnes til nyromantikken rundt forrige århundreskifte. Idag mest kjent for illustrasjonene til Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.
- Født og oppvokst i Kragerø. Død på Jeløya ved Moss, bare 56 år gammel.
- Utdannet på kunstakademiet i München, hvor han møtte kollegene Erik Werenskiold og Christian Skredsvig, som kom til å bety mye for ham som venner og hjelpere.
- Giftet seg i 1889 med Inga Dahl fra Drøbak, og fikk ni barn med henne de neste 20 årene.
- Bodde i voksen alder blant annet i Lofoten, Larvik, Skåtøy, Hvisten, Eggedal og ikke minst Sigdal, hvor ham malte noen av sine viktigste motiver. Huset Lauvlia i Sigdal er idag museum.
Fakta: Andre Kittelsen-utstillinger i sommer
- Nasjonalgalleriet viser Jomfruland-serien samlet for første gang siden 1991 (fram til 9. september).
- Kunstnerhjemmet Lauvlia i Sigdal har rekonstruert mye av den gamle innredningen og lånt tilbake gjenstander som vanligvis befinner seg andre steder (daglig i juli, helger fram til 28. september).
- Barndomshjemmet i Kragerø er åpent for publikum (fram til 17. august), og det arrangeres kunstvandringer i Kittelsens fotspor.
- Lysbuen kunstmuseum på Notodden viser Svelgfos-akvarellene, som Kittelsen lagde på oppdrag av Norsk Hydro og Sam Eyde.
Kulturkritisk, skamløs og folkelig (Kortfilmfestivalen 2014) 26. juni 2014
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.Tags: Agnes Buen Garnås, Anders Øvergaard, Aslaug Vaa, Atelier Nord, August B. Hanssen, Club 7, Even Benestad, film, Kalle Løchen, kortfilm, Kortfilmfestivalen, Kortfilmfestivalen 2014, Kortfilmfestivalen i Grimstad, Kritikersalong, Kunst, Oda Bhar, Rushprint, videokunst
add a comment
De siste par ukene har jeg jobbet med Kortfilmfestivalen, som gikk av stabelen i Grimstad 12.-17. juni. Blant annet var jeg programleder i Grimstad for det norske kortfilmprogrammet, sammen med Kalle Løchen som tidligere har vært kortfilmkonsulent i NFI. Vi hadde ansvaret for 51 filmer, noe som betydde at vi satt på scenen et par-tre timer pr dag og intervjuet filmskapere, i tillegg til å introdusere hver film før visningen inne i salen.
Jeg og Kalle Løchen med papirbart i sceneteltet. Foto: Morten Espeland / Kortfilmfestivalen.
Slik så det ut når vi intervjuet, her med regissørene Aslaug Vaa og Anders Øvergaard, som hadde lagd en film om småjenter i Telemark som lærer å kvede hos legendariske Agnes Buen Garnås i Bø:
Fra venstre: Oda Bhar, Aslaug Vaa, Anders Øvergaard og Kalle Løchen. Foto: Morten Espeland / Kortfilmfestivalen.
Noen av intervjuene ble teipet og blir lagt ut på Kortfilmfestivalens Vimeo-side, blant annet denne litt rølpete samtalen en sein kveld med regissørene Even Benestad og August B. Hanssen, om deres beryktede stemningsdokumentar CLUB 7, som handler om den legendariske klubben i Oslo på 1960/70-tallet.
Filmen CLUB 7 kan ses i sin helhet på NRKs nett-tv fram til 22. juli. Den er 25 minutter lang. Her er en teaser:
I Grimstad var jeg også debattleder for en oppfølger til Kritikersalongen som jeg ledet på Atelier Nord i Oslo ifjor høst (referat her), om skjæringsfeltet mellom videokunst og eksperimentell film som mange kunstnere og filmskapere for tida jobber i. Også denne debatten ble filmet og kan ses nedenfor; dessverre er lyden blitt litt svak selv om vi brukte mikrofon, så det er lurt å skru opp til maks.
Etter festivalen har jeg også skrevet en oppsummeringsartikkel for Rushprint, hvor jeg prøver å skille ut noen trender i årets norske kortfilmprogram. Artikkelen kan leses på Rushprint-weben, hvor det også ligger trailere og bilder fra flere filmer. Klikk på overskriften for å komme til artikkelen:
Kortfilmfestivalen 2014: Kulturkritisk, skamløs og folkelig
Hvorfor er det spennende med skam, hva er eklest av mannlig og kvinnelig seksualitet, og smaker kulturkritikk alltid bedre pakket inn i humor? Oda Bhar gir deg trender fra årets Kortfilmfestival.
Kjønnspolarisert på Vestfossen 29. mai 2014
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: Anders Eiebakke, Back to Basics, Bjørn Ransve, Britta Thie, Drone, feminin, formidling, internett, Lars Paalgard, Mari F. Sundet, maskulin, mote, Narcissus, op-kunst, populærkultur, Sandra Mujinga, Sissel Blystad, surfebrett, Tiril Hasselknippe, Tonje Hessen Schei, Vestfossen Kunstlaboratorium
add a comment
Årets sommerutstilling i Vestfossen byr på humor, skjønnhet og overraskelser – og et kanskje utilsiktet blikk på kjønn.
KUNSTUTSTILLING
«Back to Basics»
Vestfossen Kunstlaboratorium
10. mai – 5. oktober 2014
Skulpturer av Tiril Hasselbakke. Foto: Oda Bhar.
Den som liker sanselig, fargerik og humoristisk kunst, hvor du ikke trenger å gå rundt med en manual i hånda, pleier å kunne stole på Vestfossen Kunstlaboratorium. Morten Viskum og hans medarbeidere har gitt oss utstillinger med mye å oppdage; detaljrikdom, kontraster og variasjon. I sommer er det første gang kurator Mari F. Sundet bærer ansvaret selv, med en utstilling kalt «Back to Basics». Sundet har alltid vært opptatt av formidling, og lagde til fjorårets utstilling ei hel bok bare med spørsmål (uten svar), utfra tanken om at kunst ikke trenger noen fasit. Årets utstillingen er bygd opp rundt samme spenning mellom kunstner, publikum og «kunstarbeider». For å tydeliggjøre kunnskapens filter er alle veggtekster plassert i en egen sal, og i et rom kalt «inforeaktoren» kan publikum søke mer informasjon, eller bidra med egne tegninger og notater. Grepet kunne ha blitt overpedagogisk, men er gjort med en letthet og sjarm som virker oppriktig.
På åpningsdagen hadde publikum allerede begynt å tegne på veggplakatene i Inforeaktoren. Foto: Oda Bhar.
Kunstutvalget framstår mer spisset og fokusert enn tidligere år, med færre kunstnere og verker. Mangfoldet er likevel stort, og en svakhet ved utstillingen kan være at det forblir noe uklart hvorfor nettopp disse sju kunstnerne er ført sammen. Har Sundet rett og slett plukket ut egne favoritter? Er valget gjort etter en slags demografisk/statistisk representasjon: Noen unge, andre gamle, noen som er opptatt av håndverk og andre av teknologi? Sett under ett kjennes utvalget noe polarisert langs skalaen feminin/maskulin, som om kuratoren har villet by opp til pardans heller enn å utfordre tradisjoner.
Videoverk av Sandra Mujinga. Foto: Oda Bhar.
To unge kvinner tar for seg mote, internett og populærkultur. Sandra Mujinga (f.1989) er for mange kjent som moteblogger, dj, elektronika- og performance artist, men stiller her med en blanding av video og kostymer. Hun synger coverlåter med forvrengt stemme og danser foran solnedgangen fra en avslapningsvideo, som for å uttrykke digitalnomadens kaotiske sinn, men mye framstår langtekkelig og banalt. Mer vellykket er videoarbeidene til tyske Britta Thie (f.1985), som leker med gråsonen mellom modellfoto og selfies. I verket «Shooting» vises ansiktet hennes i to utgaver, ett som gir skarpe kommandoer og ett som følger dem. «Ut med leppene! Mer arrogant! Smalere øyne!» Thie arbeider som fotomodell, så vi må anta at hun bygger på egne erfaringer. Resultatet blir dels ironisk, dels en revansje, ved at hun tar tilbake kontrollen fra fotografen, og selv blir både subjekt og objekt.
Videoverk av Britta Thie. Foto: Oda Bhar.
Hvis mote er kvinnelig nerdisme, kan en mannlig pendent finnes i gutterommets estetikk. Lars Paalgard (f.1955) har en lang og variert produksjon bak seg, og Vestfossen gir oss noe nær retrospektiv, men gutterommets superhelter og cowboys dominerer. På sitt beste har verkene en fin surrealisme, som når ei cowboydokke ligger gjemt under en stabel hatter, som om de angriper ham lik en bøling villdyr.
Lars Paalgard: «Fransk flue» (1998). Foto: Oda Bhar.
Den teknologiske siden av gutterommet finner vi i Anders Eiebakkes (f.1970) måkeformede droner, et av disse prosjektene som utgir seg for å være kunst, men likner mer på teknisk forskning. Vakrere luftbilder har vært tatt av smådronene til NRKbeta, og bedre filosofiske spørsmål omkring overvåkning fra lufta stilles i gravedokumentarer som Drone av norske Tonje Hessen Schei, som nylig skapte furore i USA og vises på TV2 til høsten. Det mest kunstaktige ved måkedronen må være det poetiske utseendet, som gir god kamuflasje når den flyr i stor høyde.
Anders Eiebakkes måkeformede drone sett fra bakken. Detalj av veggfoto på utstillingen «Back to Basic».
Det håndverksorienterte på utstillingen ivaretas av to etablerte og én fersk kunstner. Den mangslungne karrieren til Bjørn Ransve (f.1944) omfatter alt fra anatomisk korrekt tegning til formale eksperimenter, men på Vestfossen dominerer store svart/hvitt-bilder i en optisk, maskulin tradisjon.
Bjørn Ransve-salen på «Back to Basics». Foto: Oda Bhar.
Også Sissel Blystad (f.1944) nærmer seg op-kunsten med sine fargerike bildetepper, et medium som ofte undervurderes fordi kvinnene dominerer. Å se stramme optiske illusjoner skapt i det taktilt orienterte, omstendelig tekstilmediet gir en egen snert, og Blystads kunst virker fortsatt frisk og overraskende.
Sissel Blystad: «Glenne» (2012). Foto: Oda Bhar.
Nær kunsthåndverket jobber også Tiril Hasselknippe (f.1984), som viser store belgformer i skimrende farger, støpt etter mønster av surfebrett. Å gå rundt i salen hennes er som å entre et overdimensjonert smykkeskrin, hvor surfebrettets maskuline penetrasjon er omdannet til vaginaaktige Narcissus-dammer, vakre og sugende, men umulige å speile seg i.
Tiril Hasselknippe: «Young Ocean». Foto: Oda Bhar.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen fredag 23. mai 2014.
Mellom folkefest og provokasjon (Kongolandsbyen) 24. mai 2014
Posted by Oda in Dagsavisen, Debatt, Kulturtips, Kunst.Tags: European Attraction Limited, Frognerparken, Grunnloven, Grunnlovsjubileet, Human Zoo, kommersiell, Kongolandsbyen, KORO, Lars Cuzner, Mohamed Ali Fadlabi, Paradise Hotel, Sigurd Johan Heide, Völkerschau, Vigelandsparken
add a comment
Å ønske alle velkomne som utstillingsobjekter har fjernet mye av provokasjonen fra Kongolandsbyen. Er det typisk norsk å gjøre folkefest av alt vi frykter – eller har kunstnerne feiget ut?
GRUNNLOVSJUBILEET
Mohamed Ali Fadlabi og Lars Cuzner
«European Attraction Limited» (Kongolandsbyen)
Vigelandsparken, vest for fontenen
15. mai – 11. oktober 2014
Bør vi være lettet eller skuffet over at det ikke blir stilt ut innleide afrikanere i den gjenskapte Kongolandsbyen i Vigelandsparken? Gjennom vårens opphetede debatt har prosjektet endret karakter, fra kompleks provokasjon til en dugnadsaktig folkefest hvor «alle» er velkomne. Kunstnerne har sendt ut en internasjonal invitasjon, hovedsakelig via kunstnernettverket e-flux, hvor det ikke spørres etter hudfarge eller andre ytre trekk, men vilje til medieeksponering. Er prosjektet redusert til et slags Paradise Hotel for omreisende kunstbomser, som håper oppmerksomheten vil dryppe på dem?
Kvelden før åpning er verken norsk-sudanesiske Mohamed Ali Fadlabi eller svenske Lars Cuzner å se. Håndverkere legger siste hånd på inngangsportalen, et mannskap går omkring og sprøyter flammehemmer på stråhyttene, og en informasjonskonsulent fra Kunst i offenlig rom (KORO) gjør sitt beste for å unnvike de mest konkrete spørsmålene. Kunstnerduoen vil skånes før åpningen, og i mellomtida får vi nøye oss med spekulasjoner, får vi høre – som om ikke den siste tida har sett nok av den slags.
Den opprinnelige Kongolandsbyen var del av en større jubileumsutstilling for å feire at Grunnloven fylte 100 år i 1914. Planen var å vise Norges utvikling fra bondesamfunn til industrisamfunn med kunst, idrett og friluftsliv. Hvordan en afrikansk landsby passet inn i konseptet er vanskelig å se. Trolig var årsaken rent kommersiell. Slike «menneskelige menasjerier» var vanlig underholdning dengang, på engelsk kalt «Human Zoo», på tysk mer nøytralt «Völkerschau», framvisning av folkeslag. De utstilte skulle gjøre for dem helt vanlige ting, med vante rekvisitter omkring seg. Det hele ble betraktet som en blanding av underholdning og etnografisk allmennopplysning, for et betalende publikum.
Det kommersielle er heller ikke fraværende i årets prosjekt, selv om publikum neppe blir avkrevd inngangspenger. I kunstverdenen er publisitet hard valuta, og på Facebook-sidene sine selger kunstnerne silketrykk for 3000 kroner stykket med motiver fra den opprinnelige Kongolandsbyen. Fotografiene er for gamle til å beskyttes av opphavsretten, og kan dermed fritt utnyttes. I tillegg har kunstnerne fått 800.000 kroner i støtte fra KORO. De frivillige kan verken regne med kost eller losji.
Uten sprengkraft er Fadlabis og Cuzners prosjekt fremdeles ikke. Mens jeg besøkte den halvferdige installasjonen kom den belgiske ambassadøren innom for å kreve at det belgiske flagget måtte tas ned. Flagget vaiet ved inngangen slik det gjorde i 1914, da Kongo var belgisk koloni med et svært brutalt styre. «Det får være idag, men imorgen vil jeg ikke se det!» nærmest skrek ambassadøren og marsjerte avgårde, uforståelig overbevist om at den vanlige makta hans ville fungere i en så uvant sammenheng.
Debatten er del av verket, har kunstnerne sagt. Dermed taler det til prosjektets fordel at det har sparket i gang metakunst: Danser og koreograf Sigurd Johan Heide fra Tromsø har vært i Uganda med noe han kalte «Norgeslandsbyen», hvor han stilte ut seg selv kledd i nisselue og lusekofte, dansende til norske slåtter under en fargerik portal. Forutsigbart har han fått kritikk for å overse maktaspektet: En vesterlending som viser seg fram er noe annet enn en kolonisert som blir framvist. Likevel synes jeg vrien er interessant, for det er jo ikke slik at valgfrihet nødvendigvis gjør noe lystbetont. For tjue år siden satt jeg på en kinesisk togstasjon og skrev dagbok, da jeg løftet blikket og så 20-30 kinesere glo på meg. De hadde oppdaget en fremmed som gjorde helt vanlige ting, og for dem var jeg det rareste i verden. For dem var det underholdning, for meg langtfra behagelig. Uganda-prosjektet til Heide har noe fakiraktig ved seg, som Kongolandsbyen til Fadlabi og Cuzner mangler. Hva står egentlig på spill for dem, eller for publikum i Oslo?
Den opprinnelige Kongolandsbyen kan forklares i lys av sin tid, men forklare og unnskylde er ikke det samme. Dette er grumsete farvann, noe som jo var poenget. Problemet er at vi alle står i fare for å ramle i egne feller, og det gjelder ikke bare oss som beskjemmet slår det hvite blikket ned. Øynene på Kongolandsbyen handler ikke bare om noe fremmed, men om å stirre på dem som er fattigere og mer avmektige enn oss. Kanskje burde fokus idag være det rike blikket, heller enn det hvite. Å stille ut en av byens «frivillig» tilreisende romfamilier, for eksempel, ville garantert ha vakt et annet ubehag. Sikkert enda større om vi ikke engang betalte dem. Det kvalmende i tanken sier mye om hva ekte objektivisering handler om. Det er grunn til å spørre om kunstnerne har feiget ut.
Kommentaren ble publisert i Dagsavisen fredag 16. mai 2014.
Kunst i Grunnlovens tid (Eidsvoll) 21. mai 2014
Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.Tags: 1814, Akershus kunstsenter, Alex White Mazzarella, Andelva, Artur Zmijewski, Ebba Moi, Eidsvoll, Eidsvoll Verk, Grunnlovsjubileum, Hilde Maisey, Juan Andres Milanes Benito, Lars Ø. Ramberg, Lene Berg, Lillestrøm, Mago A, Oscar Wergeland, Pierre Lionel Matte, Stallgården, Sten Are Sandbeck, Trond Hugo Haugen, tyskertøs
add a comment
Å feire Grunnloven uten selvpisking later ikke til å være mulig. Heldigvis. På Eidsvoll er det til og med blitt plass for geriljakunst.
SAMTIDSKUNST
«1814 Revisited – The Past is Still Present»
Akershus Kunstsenter på Lillestrøm
Stallgården og Mago A på Eidsvoll Verk
10. mai – 14. september 2014
Også kunstfolk kan dra til Eidsvoll for å feire Grunnloven i sommer. Akershus kunstsenter har fått med seg fylkeskommunen på en stor mønstring av samtidskunst i gangavstand fra Eidsvollsbygningen, i tillegg til kunstsenterets vanlige lokaler på Lillestrøm. De fleste verkene er nyproduserte, av norske og internasjonale kunstnere. Mange vipper på grensa mellom kunst og undervisning, på en måte som kan virke traust, men også sympatisk. Jeg spår mange besøk av skoleklasser, og familier på sommerutflukt som kombinerer piknik med kulturpåfyll. Det er Grunnlovens verdier som på ulike måter blir problematisert; ytringsfrihet, demokrati, nasjonsbygging og sosial trygghet, samt deres onde tvillinger; utestengning, overvåkning og undertrykking av minoriteter. Som andre grunnlovsutstillinger viker heller ikke denne tilbake for selvpisking, noe vi skal være glade for.
For tida henger et banner med Trond Hugo Haugens fotografi «Et riksportrett (etter Eidsvold 1814)» på fasaden av Oslo S. Foto: Oda Bhar.
Verkene spenner fra estetisk konseptkunst til fordypende dokumentarisk materiale. Iblant likner verkene rett og slett sakprosa eller dokumentarfilm; ei praksisrettet håndbok i politisk aktivisme (Hilde Maisey), monitorer som viser politiske opprør i andre land (Artur Zmijewski) og politisk motivert overvåkning i vårt eget (Lene Berg). Størst inntrykk på meg gjør Lars Rambergs filmede intervju med en tidligere «tyskertøs», som etter krigen ble deportert fordi hun giftet seg med en tysk soldat. Kvinner i hennes situasjon fikk aldri saken sin prøvd for noen domstol, og har aldri blitt tilbudt å få sitt norske statsborgerskap tilbake. Det burde stemme til mer enn ettertanke under Grunnlovsjubileet.
Stillbilde fra Lars Ø. Rambergs pågående prosjekt «Fremdgehen» (2014).
Sosiale arbeider er det flere av på utstillingen. I august skal den amerikanske kunstneren Alex White Mazzarella drøfte og visualisere demokratibegrepet i samarbeid med Lillestrøm-boerne. Svenske Ebba Moi har jobbet med en lokal skoleklasse, og viser videoer, oppslag og bøker lagd av elevene, fokusert på tendensen til å utelate kvinner når historiebøkene skrives. Verkets tittel er en videreutvikling av slagordet fra Den franske revolusjon, som også utgjør basisen i vår egen grunnlov, her allmenngjort ved å føye søsterskap til brorskap: «Vi er alle like (frihet, likhet og fellesskap)».
Elevcollage fra Ebba Mois «Vi er alle like (frihet, likhet og fellesskap)», som henger i Akershus kunstsenter på Lillestrøm. Foto: Oda Bhar.
Av de estetisk orienterte verkene har ett allerede markert seg i offentligheten; Trond Hugo Haugens store fotografi «Et riksportrett (etter Eidsvold 1814)» som for øyeblikket også kan ses på fasaden av Oslo S. Eidsvollsmennene i Oscar Wergelands ikoniske maleri er byttet ut med et representativt utvalg av dagens Norges befolkning. Mindre overtydelig, men vel så symbolsk, er cubanske Juan Andres Milanes Benitos papirkopi av en mursteinsbygning, så naturtro at du knapt tror det er en kulisse, selv når baksiden viser seg å være av pappmasjé. I Grunnlovskonteksten blir det gedigne verket en elegant kommentar til forholdet mellom bestandighet og skjørhet – ingenting er hogd i stein, selv ikke monumental arkitektur, også viktige verdier kan falle sammen som korthus om vi slutter å kjempe for dem.
Utrolig nok er denne mursteinsfasaden lagd av papirmasjé. Juan Andres Milanes Benito: «Analyzing Sanity or the Extraction of the Stone of Madness» (2014). Foto: Oda Bhar.
Det nasjonale er også tema for Pierre Lionel Matte, som i verket «Norway 2.0» tar for seg det norske passets fysiske utvikling. Hypotesen er at en nasjons selvbilde uttrykkes gjennom designen på statsborgerskapets viktigste dokument. I Norge har vi gått fra det nøkternt postkasserøde med svart skrift fra 1970-tallet til dagens kongelig karmonsinrøde med gulltrykk. På sistnevnte er riksløven for anledningen tilført en ironisk glorie. I søsterverket «I Have a Passport Therefore I Am» benyttes passet som notatbok for Mattes beskrivelser av møter med nasjonens nye problembarn, tilreisende romfolk.
Pierre Lionel Matte: «Norway 2.0». Foto: Oda Bhar.
Det beste beviset på at vi lever i et land med ytringsfrihet befinner seg dog utenfor det offisielle kunstutvalget. På en kunstig holme i Andelva ved Eidsvoll Verk, ved siden av Sten Are Sandbecks innpakningsinstallasjon «(Utenfor) loven» (en vittigere tittel enn sikkert intendert med tanke på det jeg nå skal fortelle), har en ukjent person høyst ureglementert plassert et eget verk. Ifølge ryktene rodde en lokal geriljakunstner ut i nattens mulm og mørke og la fra seg gjenstandene. Neste dag prøvde arrangørene å fjerne dem, men da kom han roende og protesterte! Løsningen kan sies å være i Grunnlovens ånd: De to kunstnerne gjorde opp i minnelighet, og ble enige om å dele plassen.
Til høyre: Sten Are Sandbecks «(Utenfor) loven». Til venstre: Geriljakunstnerens verk på den kunstige holmen. Foto: Oda Bhar.
Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen fredag 16. mai 2014.
Bharfot 