Song for Eirabu (Kristine Tofte) mandag, juni 22, 2009
Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.Tags: alver, Angelina Jolie, bok, Brad Pitt, Cathrine Krøger, dverger, fantasy, femifantasy, film, Kristine Tofte, litteratur, Mr & Mrs Smith, norrøn, nynorsk, Song for Eirabu, sverd, verdens undergang, zen
34 comments
Jeg ser for meg filmen. Jeg kan ikke for det. Det er så mange bilder her at teksten virker visuell. Jeg ser vikingskipet gli over havet, fra et norrønt nord med langhus og storbønder, til et kultivert sør med middelalderurbanisme og hvite husrekker i fjellskråninga. Jeg ser en ulveflokk som bølger over vidda, og hestene som snubler fram i altfor dyp snø. På ei fruktbar øy står en gjetergutt i høylandet og ser mengder av skip strømme mot havna, før truende søyler av røyk stiger mot himmelen. Et annet sted virvler slagfeltet opp støv, og lufta drønner av hestenes hover og mennenes brøl. Samtidig bordes et skip utenfor kysten, og jeg ser jenta og gutten som kjemper rygg mot rygg med sverd, en historisk versjon av Brad og Angelina i Mr & Mrs Smith. (Sjekk ut skytescenen her, i påvente av sverdversjonen.)
Jeg har lest den nyutkomne boka Song for Eirabu av Kristine Tofte, også kjent som bloggeren Avil. I sentrum av begivenhetene står to søstre på 14 og 15 år. Jeg hadde forestilt meg et romantisert jentefellesskap, men i praksis er de to sjelden på samme sted. Tvert imot har de hver sin rolle som venter i hvert sitt voksenliv, og dramatikken øker når vi skjønner at det handler om storpolitikk. Som Kristine Tofte selv sier i et intervju: «I den alderen har man store tanker om hvordan alt skal bli, og hva når man kastes uti de store hendelsene?» Jentene opplever fremmede og skremmende begivenheter, hvor Skjebne og profetier er sentrale igangsettere. Mange har planer for dem, og spørsmålet er: Kan jentenes vilje påvirke utfallet?
Ragna går i lære som blotgytje, og får god veiledning av ei eldre kvinne, på oppdrag av høvdingen. Berghitte kastes uforberedt inn i en minst like viktig rolle (jeg er fristet til å fortelle hvilken, men velger å unngå spoiler), som hun mestrer dårligere, av mangel på kunnskap? Mye av plottet synes å hvile på kjærlighet til kunnskap.
Berre gjennom kjennskap til alt som er, kan ein ære det som finst, og berre gjennom å kjenne og ære alt som finst, kan ein djupast ønskje å verje det. (s354-354)
Ikke minst er det klart at kunnskap er makt, og dette gjelder selv om det er mye skjebnesnakk i boka. Begivenhetene settes i gang når en gud holder spådommen om verdens undergang hemmelig. Dermed kan menneskene holde fram med sitt ei stund – men burde ikke guden vite at skjulte sannheter fortsetter å virke, og før eller seinere kommer til overflaten? (Hva er dette, terapeutisk dybdepsykologi omgjort til sagn?) Flere ganger viser det seg at talent og motiv er mindre viktig enn kunsten å manipulere. Det gjelder å kjenne rammene, og ikke minst metoder for å tøye dem. Her blir blotgydja sentral som forvalter av magiske teknikker.
Blota til menneskeborna fann vegen til gudeborna, og gåvebyte blei måten menneske og yngre gudar brukte for å gå utanom verdsordenen utan å bryte han. (s158)
Mytestoffet er inspirert av norrøn litteratur, men jeg mangler grunnlag for å avgjøre hvor mye som er lånt, og hvor mye som er lagd. Annet tankegods minner om østasiatisk filosofi, som når Ragna trener kamp på liknende måte som i Zen og kunsten og skyte med bue, ved å bli ett med naturen og strekke bevisstheten ut etter motstanderen.
Ver eitt med sverdet, Ragna (…) Ver eitt med sverdet og lufta kring deg og alt du ser. Om du tenker på kva du gjorde i går eller kva du skal gjere i morgon, gjer du skam på sverdet, og på deg sjølv. Ver her. (s73)
Men først og fremst er dette ei spennende fortelling. Det er også en slags fiksjonshistorisk totalroman, hvor mange små skjebner veves sammen. Det er mange å bli kjent med, mange å forstå og føle med, men de to søstrene står oss alltid nærmest. Spesielt Ragna, som bærer rollen som forfatterens talerør. Vi får håp, drømmer, sjalusi, skuffelser og kjærlighet jentene imellom, og spenning når de forlater hjemmet hver for seg. Innen boka er over har de også møtt en annen form for kjærlighet, eller rettere starten på noe vi aner kan bli to intense, dramatiske og kanskje fatale lidenskapshistorier. Begge er godt og medrivende beskrevet, kanskje noe knapt, men til gjengjeld uten typiske klisjéer. Til og med sexen er god!
Ho kjente seg fylt av ein fråstøytande lengt. (s438)
Hvis jeg skulle ha en innvending måtte det være at jentene virker vel modne for alderen. Berghitte beskrives først som et barn, det sies at hun ikke engang har fått menstruasjon – men kort tid etter er hun i stand til å leve ut en voldsom fysisk pasjon, riktignok hjulpet av spådomskraft.
En annen innvending kan være at fokus ligger mye på ideologi og makroblikk. Sagnet om volva i myra er etter min smak for innfløkt til å innlede boka – på tross av morsomme ordspill som «gudekvalpen» (jfr «gutekvalpen», et feministisk spark til patriarkalsk religion?) Ikke gi deg selv om prologen tar imot, du kan alltids hoppe over og gå tilbake seinere. Å starte med mytologi er kanskje er en sjangerkonvensjon? Jeg kjenner ikke fantasy godt nok til å avgjøre det.
Forøvrig er det mytologiske stoffet interessant, men skjebnetungt. Er det mulig å bekjempe spådommen? Kan hovedpersonene motvirke lagnaden sin? Det er lett å bli pessimist, og individuelle stemmer kunne iblant fått mer plass. Når gjetergutten Aun, som vi hadde god tid til å bli kjent med, mot slutten får en svært dramatisk oppgave, uten at vi får vite hvordan han selv opplever resultatet, kjennes det som et savn. Noen av herskerne blir fjerne og framtrer som roller, mer enn personer (som den mørke arveprinsen av Eirula). Passasjene om alver og dverger var tyngst å komme gjennom, siden figurene i liten grad fikk individuelle trekk. Nøyaktig hvilke oppgaver de hadde, bortsett fra å fikse opp i menneskenes dumhet ved å distribuere en bytting i ny og ne, ble heller ikke klart for meg. Men jeg antar at disse punktene blir utdypet i neste bind, som etter planen er klart om to år. Her venter kanskje også ankomsten av en tredje søster?
Det har vært mye snakk om at dette er en fantasyroman. Jeg gidder ikke bruke mye plass på det, siden boka er mer enn god nok til å leses uavhengig av sjangerkriterier. Eller forresten, jeg vil nevne et par lettelser for dem som aldri kom seg gjennom Ringenes Herre. Historien er ikke en kamp mellom det gode og onde (sorry, Cathrine Krøger i Dagbladet, men du tok feil). Den er heller ikke befolket med horder av mannlige gnomer i varierende skikkelse som fekter med våpen i tide og utide. Jeg hadde ikke trodd det skulle bety så mye at hovedpersonene er kvinnelige, men det gjør faktisk lesinga mer fristende. Vanligvis er jeg ikke glad i polariserte verdener hvor kjønnene har ulike roller og kvinnene er forvaltere av en slags mystisk kunnskap, men her forstyrrer det ikke så mye, siden karakterene er motsetningsfylte.
Når det gjelder språket har jeg en oppfordring. Jeg hater å være enig med Cathrine Krøger, men en sak må jeg støtte: Det burde fulgt med ei ordliste. Nynorsken er ikke noe problem, den venner du deg til, og Kristine Tofte skriver en nydelig versjon. Men det brukes norrøne ord som aldri blir forklart, eller som brukes lenge før de blir forklart. Det tok flyten bort fra lesinga for meg, og virket unødvendig. Jeg ville heller ikke hatt noe imot en oversikt over persongalleri og guder. Men først og fremst, her følger ei liste over ord jeg savnet forklart – hvis jeg har misforstått noen, please korriger!
BONUSMATERIALE: ORDLISTE
Blot = ofring til gudene, offerfest.
Blotgydje = offerprestinne, utfører rituelle slakteoffer.
Blotnaut = offerdyr, dyr som slaktes rituelt.
Seid = trolldom.
Seidstav = en slags tryllestav, redskap brukt i magi.
Seidhjelle (eller hjele? begge deler forekommer) = offerplass eller alter? (Korr: Får nå vite av forfatter at det heter seidhjel, altså uten -e på slutten.)
Måg = svoger (muligens innlysende for alle nynorskinger).
Hov = gudshus.
Ve = hellig sted, åsted for blot.
Træl = trell, slave.
Skutelsvein = en slags tjener.
Væring = en norrøn kriger, ifølge ordboka vanligvis en viking som dro østover og tok tjeneste i Russland eller Konstantinopel.
Herse = høvding.
Borsdag = dag for feiring av guden Bor. (Korr: Det viser seg nå at borsdag er en vanlig ukedag i Eirabu! Jfr. kommentar fra forfatter nedenfor.)
Stallare = høy embetsmann i hirden hos nordiske konger, opprinnelig med ansvar for kongens stall.
Val = slagmark, krigsplass.
Helt til slutt: Boka er ikke for lang! Noen historier passer til å fortelles kort, andre langt, og dette er utvilsomt sistnevnte kategori. Det ville vært umulig å gi innblikk i så mange aspekter av en verden på mindre plass. På hvert sted zoomer Tofte inn og ut, vi ser landet som helhet, får nærbilde av et par karakterer (gjerne på ulik plass i hierarkiet), noen fremmede ankommer, vi møter dem gjennom egne og innbyggernes blikk. Spenninga bygges opp fra det rolige og forventningsfulle, via det illevarslende og forvirrende, til et klimaks Tofte heller ikke slurver med. Jeg kjente hele tida et driv til å lese videre, og holdt øye med tyngden av boka som beveget seg fra høyre mot venstre i hånda, tenkte nei! nå er jeg over halvveis! En venn fant meg sittende med en finger på kartsida mens jeg leste, og begynte å le fordi dette ifølge ham var selve kjennetegnet på en fantasyleser. Kort sagt, Song for Eirabu er en pageturner, og minnet meg på at jeg, midt i alle tynne diktsamlinger og utsøkt språkdrevne tekster, aller mest elsker de lange fortellingene. Det er bare så sjelden jeg finner en som suger meg inn.
Jeg har tidligere skrevet om mitt første møte med Song for Eirabu her, under ei opplesning på Mono. Noen andre bloggposter om boka:
SerendipityCat: Jeg har lest… “Song for Eirabu” (Kristine Tofte)
Myriam H. Bjerkli: Lanseringsfestbilder.
Virrvarr: Jeg har lest Song for Eirabu.
En kaffebønnes sammensurium: Bok: Song for Eirabu av Kristine Tofte.
Marianne leser: Kristine Tofte: Song for Eirabu.
Selv har Kristine Tofte blogget om boka bl.a. her og her.
Av intervjuer og medieomtaler kan jeg anbefale:
Bok & Samfunn: Inspirert av det norrøne.
Hyperion (fantasyforening): Nynorsk fantasydebut: Song for Eirabu.
NTB: Laget sitt eget Eirabu å utforske.
Gaffa polert (Matias Faldbakken) lørdag, juni 6, 2009
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Litteratur.Tags: Øystein Ustvedt, Børre Haugstad, gentrifisering, installasjon, Jackson Pollock, Knut Faldbakken, kongelige, konseptkunst, Kunst, Matias Faldbakken, Mette-Marit, Museet for samtidskunst, Samtidskunstmuseet, Shocked into Abstraction, Skandinavisk misantropi
12 comments
Ukas kunstgreie, eller sommerens snakkis for nyvoksne kunsthipsters, er at tidligere bad boy Matias Faldbakken har fått breie seg over hele den første etasjen i Museet for Samtidskunst. Matias har vært kjent for å provosere, både som tidligere ironisk-politisk konseptkunstner og forfatter av slem-ekle bøker (Skandinavisk misantropi-triologien). Det blir betraktet som et dristig trekk å gjøre ham museal allerede nå, noe jeg ikke helt skjønner, siden Matias åpenbart er blitt estetiker siden sist.
Matias Faldbakken: «Untitled (video sculpture)» (2005).
De tre romanene som bærer undertittel «skandinavisk misantropi», The Cocka Hola Company (2001), Macht und Rebel (2002) og Unfun (2008), ble publisert under kunstnernavnet Abo Rasul (ved debuten et pseudonym nesten ingen visste hvem skjulte seg bak), opprinnelig fordi Matias ville distansere seg fra sin far, den langt mer salongvennlige Knut Faldbakken.
Familien Faldbakken på Samtidskunstmuseet.
Også faren er til stede under vernissagen, og mens vi venter på Mette-Marit observerer jeg den reneste idyll av løpende barn og leende voksne i familien Faldbakkens hjørne, noe som gjør det stadig vanskeligere å beholde det mentale bildet av kunstneren som outsider og provokatør.
Børre Haugstad, Faldbakken-kritisk VG-journalist.
En som derimot lar seg provosere er denne mannen, Børre Haugstad. Han er kunstjournalist i VG, og legger dagen etter åpningen ut et videointervju med Matias, fullt av tradisjonelle jovial-provoserende VG-spørsmål som «ække dette bare en scam» og «bra timelønn på deg, førti tusen spenn for å splæsje litt maling?» Matias står lent mot en vegg og gløtter i kamera med utstudert coolness. «Nåja,» svarer han, «men jeg gjør det ikke ofte, så det blir ingen årslønn å snakke om.»
Matias Faldbakken: «Cultural Department» (2006).
Matias fikk sin street cred fra skating og tægging, noe som gjelder mange av konseptkunstnerne fra 1990-tallet. I likhet med kollegene benytter Matias idag de samme referansene i langt mer estetisert form, ved å kaste maling på rikfolks vegger à lá Jackson Pollock…
Matias Faldbakken: «One Tape Roll Measurement» (2009).
… eller lage geometriske mønstre ved å lime opp gaffateip og aluminiumsfolie på MDF-plater eller direkte på veggen.
Matias Faldbakken: «Untitled, MDF #12» (2009), detalj.
Han flørter også med popkultur og teknologi, blant annet ved stille ut en stabel videokassetter på gulvet, lage en skulptur av båndsalaten fra samme typen videokassetter (øverste bilde), og plassere tomme Marshall-høyttalere i et hjørne (et verk jeg har omtalt tidligere, i Vigelandmuseet 2007). Vi ser funksjonelle objekter berøvet for sin funksjon, noe som påpeker tidens forvandling av bruksting til skrot.
Matias Faldbakken: «Abstracted car» (2009).
Utstillingen omfatter også et utbrent bilvrak, som selvfølgelig gir en absurd kontrast til bløtkakeornamentene i den ærverdige banksalen. (En bildeserie fra brenning og flytting av bilvraket finner du her.)
Matias Faldbakken og HKH Mette-Marit.
Som kronen på verket i gentrifiseringen av Matias Faldbakken er det annonsert at kronprinsesse Mette-Marit vil åpne utstillingen. I dette tilfellet betyr det bare at hun stolprer inn på høye hæler, smiler fint og hilser på Matias, før hun setter seg ved siden av ham på en stol og lytter til en innledning av Audun Eckhoff.
Audun Eckhoff taler med Mette-Marit som publikum.
Senere på kvelden møter jeg en bekjent som sier: «Var du på åpningen? Så du de hælene? Tok du bilde av dem?» Ja, det gjorde jeg.
Oda Bhar: «Royal heels» (2009).
Noen flere bilder fra åpningen har jeg flickret her. Ellers vil jeg anbefale Nina Marie Haugen Holmefjords anmeldelse i Dagsavisen, som er er lagt ut på bloggen hennes Articulata. Du kan også lese Natt&Dags innføring myntet på nybegynnere, selv om jeg nok synes de undervurderer publikum.
Oda Bhar: «Royal chairs» (2009).
Utstillingen Shocked into Abstraction av Matias Faldbakken står i Museet for samtidskunst fram til 9. september.
Vårdebutanter 2009 (Mono) tirsdag, juni 2, 2009
Posted by Oda in Kulturtips, Litteratur.Tags: Christian Valeur, Erlend Efskind, Gaute M. Sortland, Guro Sibeko, Ingrid Z. Aanestad, Jens Nordahl, Johan Mjønes, Kjersti Kollbotn, Kristine Tofte, Lajla Rolstad, Preben Z. Møller, Ragnar Hovland, Tommy Skoglund
15 comments
Mono er fullt av bloggere. Ikke bare forfatterspirer og bokbloggere, den vanlige gjengen fra alle debutantkvelder. Nei, i kveld er vi flere. En av oss skal debutere. Vi er kommet for å heie. Det gir tydelig effekt, selv om alle her har med seg vennegjengen sin, men når vår kvinne går på scenen, og applausen bryter løs, da snur de andre seg forbausa. Det kribler i magen, for jeg blir litt stolt av oss: de utskjelte og utstøtte, pariakasten blant skribenter, vi som publiserer på nett, og aller verst: bloggerne. Tross ryktene om krangel og hets, nå sitter vi og gleder oss sammen, og kanskje nærmer vi oss i dette øyeblikket det forslitte og umulige idealet: Lykkes én, så lykkes alle.
11 debutanter skal lese på Mono ikveld, de fleste fra romaner. Kvelden ledes av Ingrid Z. Aanestad og Ragnar Hovland, som bytter på å presentere.
Johan Mjønes: Terminalhastighet.
Johan Mjønes leser fra romanen Terminalhastighet. Den handler om en mann som faller fra toppen av Empire State Building («jeg»), og morderen hans («min morder») – en og samme person. Det fiffige grepet gjør at boka består av tre elementer: ferden mot bakken, uka før selvmordet, og tilbakeblikk på tidligere deler av livet hans. Utdraget vi hører er symboltungt, dystert og overtydelig. Det er kråker, gravstøtter, vissent løv, utviskede bokstaver, flere kråker, grantrær, urolige kråker (jada, vi har forstått at det er et illevarslende symbol), kråkas kalde øyne, kråka hopper opp på ham, setter seg på ansiktet og hakker ham i øynene, og jeg fortsetter å skrive det ned, selv om jeg begynner å gå lei, enda det er ganske velskrevet. På slutten av teksten forvandler mannen seg (selvfølgelig) til kråka.
Kristine Tofte: Song for Eirabu.
Kristine Tofte leser fra romanen Song for Eirabu. Ifølge forlaget er det en «norrønt inspirert fantasy» bygget rundt sterke kvinneskikkelser. Ragnar Hovland mener det fiktive universet Eirabu minner om Europa i middelalderen, noe også navnet gir et hint om, og at språket holder en «pseudosagastil» som bidrar til å gjøre historien troverdig. Selv kaller Tofte boka «ei soge om endelikta i verda». Eller rettere, antar jeg, kampen mot verdens undergang? Hun leser om et blot hvor ei ung jente lærer rituell ofring: slaktning av dyr på den foreskrevne måten. En norrøn fabelversjon av halalslakting? Hovlands ord om språket stemmer godt for meg, det er høytidelig vakkert på en måte som understreker mytekvaliteten. Samme høytid gjør det litt vanskelig å henge med i svingene, det blir mange beskrivelser og forklaringer med nynorske spesialuttrykk, og jeg sitter igjen med samme skremte, lett forvirrete og imponerte følelse som når noen leser bloddryppende fortellinger fra Bibelen for meg. Noe som riktignok ikke skjer ofte, og det er kanskje grunnen til at jeg iblant faller av. Ved siden av meg sliter Streck med tegningen, som jeg berømmer ham for, men han utbryter: «Hun er jo mye penere i virkeligheten!» (Første blogganmeldelse av boka finner du hos SerendipityCat.)
Erlend Efskind: Der jorden henger i en snor.
Erlend Efskind leser fra romanen Der jorden henger i en snor. Jorden og snoren kombinert med tittelen jurist klinger ikke godt for meg, men jeg prøver å ha et åpent sinn, noe som blir vanskeligere når forfatteren starter med en sleivete bemerkning om at sist han var her satt han i et hjørne og råklinte med ei dame, «men jeg håper ikke hun er her nå», og jeg tenker: hvorfor ikke? I det samme lyder et opprørsk rop fra et hjørne: «Det var EG!» Alle ler, og forfatteren repliserer: «Vi snakkes etterpå.» Så leser han en misogyn tekst med lytehumor, og jeg tenker: så deilig at jeg slipper å lese den boka. Jeg forstår at det er meningen å beskrive en ekkel mann, og en ekkel mannskultur, og at all likhet med forfatteren sikkert er tilfeldig og utilsiktet, men jeg kan ikke med den typen tekster, jeg finner ikke noe nytt ved dem, og det hjelper meg ikke at han avslutter teksten apologetisk: «Hvis jeg kunne ville jeg ha bedt om unnskyldning til alle damene for det jeg gjorde mot dem.» Jeg gløtter over skulderen på Streck, som nettopp har skriblet under Efskinds portrett: «Årets gris.»
Preben Z. Møller: Deflora.
Preben Z. Møller er en av disse mennene som mener seg undertrykt av kvinner. Han trenger knapt noen nærmere presentasjon i bloggverdenen, etter debatten rundt utgivelsen Pen søker trygg, basert på masteroppgaven hans i sosiologi. I år følger romanen Deflora (og jeg anbefaler å klikke på lenken til Silje Stavrum Noreviks anmeldelse i Bergens Tidende). Preben blir presentert av Hovland som født i 1970, hvorpå Preben roper: «1975!» og Hovland svarer tørt: «Whatever.» Deretter siterer han forlagets panegyriske presentasjon, hvor Preben sammenliknes med Michel Houellebecq, Vladimir Nabokovs «Lolita» og Thomas Manns «Døden i Venedig» (!), og sier «med eit slikt forlag kan det jo ikkje gå feil». Han gjør kunstpause: «Men eg trur kanskje Preben klarer å stå på egne bein.» Preben begynner å lese, og vi får enda en misogyn tekst med lytehumor. En trend? Direkte dårlig skrevet er det ikke, selv om innholdet er frastøtende og aforismene iblant lattervekkende. Sitater: «Penisen min er like tjukk som overarmen hennes.» «Mennesker kan utholde alt, bare det går sakte nok.» «En nordmann i Thailand lever livet til en millionær i Norge.» «De vil ikke bli kalt horekunder. De har forståelig nok ikke lyst til å bli forvandlet til noe de er.» «Jeg vet nok hva de unge jentene i Klassekampen ville sagt, men intet menneske skulle bli tvunget til å se seg selv med like stor forakt som sosialistiske middelklassejenter.»
Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god.
Kjersti Kollbotn leser fra romanen Eg er mamma. Eg skal vere god. Ifølge Ingrid Z. Aanestad behandler hun alkoholisme og omsorgssvikt med en «direkte, insisterende stemme», noe som straks gjør meg på vakt, jeg forventer sosialpornografi, men denne gangen er skepsisen ubegrunnet. Kollbotn knaller til med en scene så tabubelagt som det kan bli, uten å ende som verken sentimental, prektig eller fordømmende. «Eg sitter på ølhallen i Tromsø, der kvinner inntil nyleg ikkje fekk sleppe inn. Eg har to små born med.» «Eg ser på dei japanske turistane med kvite, japanske smil.» «Eg seier til den vesle jenta mi: No held du kjeft, til eg får oss ut herfra!» (En blogganmeldelse finnes hos Solgunn.)
Tommy Skoglund: Våkne som en del av naturen.
Tommy Skoglund leser fra diktsamlinga Våkne som en del av naturen, som like gjerne kunne kalles kortprosa. Tema er sorg av det alminnelige slaget, en ung mann mister besteforeldrene og reflekterer over døden. Det kunne blitt klisjéfylt, men jeg synes han holder balansen, selv om språket iblant er oppstyltet blir det meste fint og konkret, med bra bilder. Sitater: «Inntil solen slukker vil det alltid være sol et sted på jorden.» «På badet tar jeg av meg underbuksa med en følelse av stadig å bli iakttatt. Hele tida ser jeg ansiktet som ikke vil bli iakttatt i speilet.» «Tankene konsumerer hverandre.»
Laila Rolstad: Nekronauten.
Lajla Rolstad leser fra krimboka Nekronauten, en gotisk grøsser med preg av fantasy, lagt til et fiktivt land som minner om Storbritannia. Kanskje en funksjon av at Rolstad skrev hovedoppgave om Bram Stokers Dracula? Det handler om to etterforskere med sære hobbyer, origami og frenologi, og ifølge Ingrid Z. Aanestad minner mye om «gammeldags engelsk adelsmiljø». Jeg forventer noe i retning av Sherlock Holmes, men utdraget ligger nærmere Barbara Cartland. Språket er på grensa til parodi, med slappe formuleringer og pinlige bilder. Hvorfor velger en litteraturviter å skrive slik? Er det bevisst selvironi, eller mangler hun analytisk avstand? Sitater: «Det var formelig så salen gyste.» «Så dypt grepet ble jeg av hennes melankolske arie.» «Han ristet på hodet i tilgjort indignasjon.»
Jens Nordahl: Fast forward.
Jens Nordahl leser fra romanen Fast forward, en politisk satire med fokus på samliv. Tema er den norske nyliberalismen. Hovedpersonen jobber i firmaet «Consult Consulting», og har ei framgangsrik politikerkone. Ifølge Ragnar Hovland begynner historien som satire, men blir stadig mer «virkelig». «Det ligg eit raseri under teksten som sier: dette må ikkje fortsette!» Jens kommer opp på scenen og peker på Hovland: «Du må skrive anmeldelsen!» Deretter sier han: «Som pressesjef i Vinmonopolet drikker jeg selvfølgelig øl.» Han tar en slurk av glasset. «Jeg skriver om kjedelige ting, derfor er jeg opptatt av å sprite det opp med alko, narko og knull!» Mer tabloid blir det ikke, og knapt mer sjarmerende. En innrømmelse: Jeg er ikke uhildet når det gjelder Jens. Vi gikk på et skrivekurs i Dinamo forlag for et par år siden, og han jobbet med samme manus da. Siden sist har han dratt beskrivelsene lenger, gjort dem mer burleske. Enda en innrømmelse: Dette er ikke favorittsjangeren min. Men såvidt jeg kan bedømme står Jens ikke tilbake for kolleger på feltet, som Torgrim Eggen. Språket er ikke fritt for klisjéer, men det er muligens villet, og satiren er brukbar. Sitat: «Er det alt du greier å prestere? Et spottende smil, mens familien rakner?»
Christian Valeur: Steffen tar sin del av ansvaret.
Christian Valeur leser fra romanen Steffen tar sin del av ansvaret. Ifølge forlaget «en bok for dem som foretrekker TV-serier på DVD framfor bøker». Det er klart hva vi får: En ung mann på jakt etter meningen med livet, preget av bråmoden desillusjon og sannsynligvis med Erlend Loe som litterært forbilde. Enda en gang hører vi at alt er gjort før, funnet opp av andre, som har bygget landet, og denne ungdomsgenerasjonen er minsann den første til å oppleve mangelen på viktige oppgaver. Eller? Handler det bare om enda ikke å få slippe til? Utdraget er underholdende, med fikse formuleringer. «Ved dette naustet levde mine besteforeldre sine CO2-frie liv.» «Prammen, som det ikke lenger var bruk for, ble det største bålet jeg har sett.» (Også denne boka er blogganmeldt hos Solgunn.)
Guro Sibeko: Vingespenn.
Guro Sibeko leser fra romanen Vingespenn. Av forlaget markedsføres hun som eksotisk: Nordfjording og zuluprinsesse, lesbisk og tidligere blitzer. Hovland presenterer boka som en actionroman om pengeutpressing, barnepornografi, ekstreme virkemidler. Det handler om 14 år gamle jenter, og det meste går galt. «Men det er også veldig mye håp,» påstår Sibeko når hun kommer på scenen. Utdraget handler om klaustrofobiske venninneforhold, men ikke av den søte, følsomme, passe onde typen ungjentebeskrivelser er fulle av. Nei, det er vold, blod, hodedunking i vegger («som når ei rivningskule treffer en skyskraper»), knekking av nakker («det sa virkelig knekk»). Etter mishandlingen sier jenta «unnskyld, unnskyld, unnskyld». Men hva er poenget? Plottet virker litt trøttende på meg. Jeg blir usikker på om volden fant sted, eller er dagdrømmer. Men språket er forfriskende og humoristisk, og Sibeko treffer den listige, hysteriske, halvt skuespillende ungjentestilen. «Hun ringte 113 og gikk inn i en veldig overbevisende sjokktilstand.»
Gaute M. Sortland: Johan.
Gaute M. Sortland leser fra kortromanen Johan. Enda en historie om sorg, denne gangen av det ualminnelige slaget. En ung gutt mister lillesøster i ei drukningsulykke, og har muligens noe av skylda. Teksten kretser rundt skyld og soning, å finne veien ut, kanskje legge barndommen bak seg. Vi får høre et utdrag som «ikke er så trist, men litt positivt», om guttens møte med ei jente noen uker etter dødsfallet. Det er en bittersøt beskrivelse som tydelig treffer publikum. «Visste du at Borten ikke har dass i båten? Han fortsatte med de ekle historiene sine.» Rundt meg ler folk av den ekle personen som forteller ekle skrøner: En fyr som spiser bedervet kjøtt, blir dårlig og spyr, fiser så høyt at naboene ringer politiet, hahaha. Jeg er som vanlig for prippen og ser meg forbausa omkring, hvorfor ler folk? Er det Sortlands høflige venner, eller Rorbupublikum? Jeg fikser ikke humoren, men skjønner godt hvilken funksjon den har i teksten, og slik sett funker den perfekt. Det er latter med gråten i halsen, tøys for å hvile fra sorgen. «Ho ser trist ut, som om dei har snakka om noko trist. Men dei har jo bare ledd?»
Ragnar Hovland presenterte noen av forfatterne.
Etter opplesningene går vi ut i bakgården og mingler. Jeg blir kjent med flere bloggere, som Avil, Virrvarr, Beate fra Rasteplassen, fr.martinsen, og Jorunn fra På Bølgelengde. Rullerusk er også der, men henne kjenner jeg fra før. En fordel ved å drøye så lenge er at mindre somlete bloggerne for lengst gjort jobben, så her følger ei liste over andre blogginnlegg om debutantkvelden. Hvis du vet om flere, tips gjerne i kommentarfeltet!
Vårljos: Høgdepunkt siste døgnet.
Beates rasteplass: Vidunderlig debutantkveld på Mono.
Rullerusk: Grader av forfatter.
Flimre: Nye debutantar.
Mette Karlsvik (uten tittel): Her og her.
fr.martinsen: Overflate-innhold.
Lindamac: What’s up?
På bølgelengde: Spionbilde fra Mono 29. april 2009.
Kulturkroki: Litteratur på Mono, Debutantkväll.
Sistnevnte lenke går til Strecks nye blogg, Kulturkrokí, hvor han legger ut tegninger fra kulturarrangementer. Tegningene i denne posten er lånt derfra, men noen er beskåret, så gå gjerne til kilden (eller flickr) for å se originalene. Merk at også Mette Karlsvik har laget tegninger: I tillegg til å være forfatter er hun kunstutdannet fra Glasgow School of Art.
Men hvem av debutantene var bloggeren Avil? De som ikke vet det kan følge lenken til slippefesten, som finner sted førstkommende torsdag 4. juni kl 20 på Den Gode Café (Fredensborgveien 13 i Oslo). Det blir både opplesning og mulighet til å sikre seg boka til redusert pris. Møt opp!
Treet som vinker farvel mandag, mai 18, 2009
Posted by Oda in Bybilder, Kulturtips, Natur, Om å skrive/lese/blogge.Tags: blomster, Botanisk Hage, duetre, lommetørkletre, Natur
18 comments
Duetreet i full blomst. Oslo, 20. mai 2007. (Foto: Oda Bhar)
Duetreet stammer fra Kina. Den første europeeren som kom hjem og fortalte om det var en fransk misjonær som het A. David, og med vanlig frekkhet kalte europeerne treet opp etter ham (Davidia involucrata). Dette var i 1869, og i år 1900 dro engelskmannen Ernest H. Wilson til Kina for å finne treet. Han brakte frø til Europa, og det var hans poetiske beskrivelse som ga treet navn:
«Blomstene beveger seg ved det minste vindpust og ligner kjempestore sommerfugler eller små duer som svever rundt treet.» (Ernest H. Wilson)
Men jeg liker det andre kallenavnet bedre: Lommetørkletre. Det kommer av de store hvite svøpbladene som vinker i vinden mens treet blomstrer, så lette at de nesten aldri henger stille nok til å bli skarpe på nærbilder. Selve blomsterstanden er unnselig: bittesmå røde stilker som sitter sammen i en kule, gradvis mer glissen ettersom blomstringen skrider fram. På bildet under er det helt i starten av blomstringen, så blomsterhodene er brune og sitter tett sammen, slik at de likner sjokoladekuler. Ennå er «lommetørklærne» ganske små, og de er ikke blitt hvite ennå. Men etter ei uke kan de bli ca 10 cm brede og 20 cm lange.
Duetreet i starten av blomstringen. Oslo, 16. mai 2009. (Foto: Oda Bhar)
Duetreet i Botanisk hage ble plantet i midten av 1950-årene, men blomstret ikke før etter 30 år. Du finner det helt øverst mellom Botanisk og Geologisk museum, ved det som kalles Systematisk hage (fordi plantene er ordnet etter familie, og ikke etter utseende eller opprinnelsesland som ellers i parken). Blomstringa varer bare ca 10 dager, så skynd deg!
Grein av duetreet i starten av blomstringa. (Foto: Oda Bhar)
Skrive eller filme? (Sara Johnsen) søndag, mai 10, 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Litteratur.Tags: bibliotek, Cecilie Bergh, Coetzee, Deichman, Dick Ross, Disgrace, film, Filmskolen, forfatter, Hermann Sabado, John Malkovitch, minneøvelse, regissør, Sara Johnsen, Upperdog, Vinterkyss, White Man
9 comments
Hva betyr status? Når føler du deg ovenpå, når blir du underdog? Dette er et av temaene i Upperdog, den nye spillefilmen til Sara Johnsen, som nylig ble lansert som årets åpningsfilm i Haugesund.
Jeg er på Hoveddeichman og hører Sara Johnsen intervjues av bibliotekets egen Cecilie Bergh. Hovedfokus er på Johnsens litterære produksjon, men de snakker også om filmene hennes, ikke minst Upperdog. De som kjenner meg fra før vet at jeg har spesiell interesse av denne filmen, fordi jeg i høst leide ut leiligheten min til innspillingen. En del av attraksjonen for meg blir nok å se hva de egentlig drev med her hjemme, de dagene jeg måtte holde meg unna og bo på hotell (jeg har tidligere spekulert over dette i en bloggpost). Men å høre Sara Johnsen fortelle overbeviser meg om at filmen har flere kvaliteter.
Filmregissør og forfatter Sara Johnsen. (Foto: Oda Bhar.)
Sara Johnsen (f. 1970) har studert litteraturvitenskap og tatt mastergrad i medier og kommunikasjon. I tillegg har hun gått regilinjen ved Filmskolen på Lillehammer, på det første kullet som ble uteksaminert (2000). Hun ble positivt lagt merke til allerede med skolefilmene sine, og har siden laget flere kortfilmer, blant annet den glimrende Houdinis hund. Dessuten har hun regissert tv-drama for SVT, og laget én av filmene i Folk flest bor i Kina. Mest kjent er hun for den kritikerroste langfilmen Vinterkyss, som har vunnet flere priser i inn- og utland. På litteratursiden har hun utgitt en novellesamling (Han vet om noe hun kan prøve, 2004) og en roman (White man, 2008), som begge har fått god omtale.
Romanen White Man er interessant bl.a. fordi den har fellestrekk med Coetzees Disgrace (Vanære), som er filmet (med John Malkovitch i en av hovedrollene) og gikk på norske kinoer ifjor. Det handler om hvites nærvær i Afrika, med særlig fokus på hvite kvinner og seksualitet. I White Man reiser et norsk par med et lite barn til et feriested i Afrika, noe som først tegner til å bli hyggelig, men som ender med at mannen kastes i fengsel for drap på en svart mann som bryter seg inn på hotellrommet deres. Sara Johnsen kaller den en uhyggeroman, noe som ikke minst henspiller på siste halvdel av boka, hvor perspektivet endres og gir et nytt syn på det som har skjedd. White Man begynte som utkast til et filmmanus, men så viste hun det til redaktøren sin på Gyldendal, og de ble enige om at det kunne bli en roman. Etter skrivingen var hun for lei av historien til at filmatisering virket aktuelt, men hun lukker ikke døra for en mulig film senere.
Sara Johnsen under Verdens bokdag 2009. (Foto: Oda Bhar.)
Hva med Upperdog? Kunne den like gjerne vært bok som film? Nei, mener Sara Johnsen. Plottet er for karakterdrevet, ikke minst er filmen bygget opp rundt konkrete skuespillere, spesielt én som hun kjenner fra teaterskolen. Hermann Sabado (f. 1982) er trønder med bakgrunn fra Filippinene, og det er morsomt når hun beskriver sitt første inntrykk av ham. Først virket han som en slapp, laidback type, bare én av mange på kullet hvor hun underviste. Men så fikk hun se ham foran kamera, og med et slag endret inntrykket seg. Det er den klassiske historien: En tilsynelatende fargeløs og anonym person stråler plutselig og trekker til seg blikk i lyset fra et kamera.
– Mange skuespillere er slik. I kantina ville du ikke tenkt at det var noe spesielt ved dem, men kamera får fram et kommunikativt nærvær.
Hermann Sabado langfilmdebuterer i Upperdog (bilde fra filmen).
Ifølge Johnsen er det mye humor i Upperdog, mens bøkene hennes er dystrere. Men en fellesnevner ved bøker og film er at hun liker mysterier. Publikum skal drives videre av undring, at de lurer på noe og vil finne ut hvordan det går. Det er ikke nok med fine enkeltøyeblikk, det skal finnes et spennende plott. Både i film og bøker liker hun dessuten å skifte fortellerperspektiv underveis.
– Det skapes en spenning av å se ting fra forskjellige vinkler.
Sara Johnsen jobber ikke endimensjonalt. Hun kaller Upperdog en multiplotthistorie, det vil si at flere handlingstråder flettes sammen. I en av delhistoriene i Upperdog møter vi en norsk Afghanistan-soldat som har skutt en sivil. Øyeblikket ble fotografert og smelt opp på forsida av VG, noe soldaten er forurettet over, kanskje mer enn han er rystet av selve hendelsen. Hva er det med bilder som virker så sterkt? Et bilde blir også sentralt i en annen delhistorie, hvor et søskenpar blir adoptert til Norge som små barn, men vokser opp i hver sin familie, uten kontakt med hverandre. Det de har felles er samme familiebilde på nattbordet, og forviklingene starter når bildet oppdages av en felles bekjent.
– Jeg har egentlig alltid villet bli forfatter. Det henger veldig mye høyere for meg enn å være regissør.
Paradokset er at den første boka hennes ble til i direkte påvirkning fra studiene ved Filmskolen på Lillehammer. Amerikaneren Dick Ross holdt en forelesning omkring minneøvelser, hvor han stilte spørsmål som skulle få studentene i gang med å tenke over fortida. Husker du dine første sko? Når skjønte du for første gang at moren din var et menneske, og ikke bare mor? Ross har reist omkring og holdt liknende kurs for folk i hele verden, ikke minst gamle mennesker. Tanken er at ved å presse deg selv til å huske, finner du kanskje ikke akkurat de minnene du spør etter, men det kan dukke opp andre som setter kreative prosesser i gang. Om du ikke selv er spennende nok til å være karakter i en film eller roman, så kan du skape en annen som er det, basert på dine egne erfaringer.
Cecilie Bergh (intervjuer) og Sara Johnsen. (Foto: Oda Bhar.)
Sara Johnsen var på biblioteket i anledning Verdens bokdag.
Upperdog får ordinær kinopremiere 28. august.
En versjon av dette innlegget blir også publisert på Montages.
Bitchende bikkjer (Bob Hund) fredag, mai 1, 2009
Posted by Oda in Kulturtips, Musikk, Video.Tags: Bob Hund, konsert, oslo, Rockefeller
8 comments
Jeg hadde gledet meg til Bob Hund-konserten igår, men er skuffa. Vokalisten burde ha brukt mer energi på å synge og mindre på å bitche om at publikum skulle «fortjene» flere låter. Det var bra trøkk i starten, men midtpartiet var labert med mye slapp skravling fra scenen. Under ekstranumrene tok det seg opp, men jeg sitter igjen med inntrykket av et turnétrøtt band som helst ville ha spart seg konserten i Oslo. Et råd til artister som ønsker en kokende sal: Ikke mas, gi heller av deg selv! Da kan du ikke feile med et så motivert publikum som på Rockefeller igår. Når halve salen kan låtene utenat og synger av full hals, come on, hva er problemet? Du vil ha enda mer lyd, enda flere hender i været, enda flere folk som hopper opp og ned? Eller ville du helst ha ligget hjemme på sofaen og spist chips?
Som konsertpublikum ønsker jeg meg et band med nok uttrykk til at publikum glemmer seg selv. Først da kan stemninga bli elektrisk, da blir vi revet med og jubler alt vi kan, og de som ikke jubler lytter henført, noen hopper og danser, andre gynger med kroppen, men poenget er at en artist som maser ødelegger for både oss og seg selv! Vi vil IKKE bli selvbevisste og måtte vurdere oss selv: om vi er bra nok, presterer nok, sånt har vi ellers i livet, det er ikke derfor vi kommer! Jeg ble stående og ergre meg over dette minst en halvtime igår, mens vokalist Thomas Öberg gikk fram og tilbake langs scenekanten og truet med å avslutte konserten hvis jublinga vår ikke holdt mål. Det er dere som bestemmer, skal vi gå eller bli? Det ble sagt med en kvasi munter tone, men funket ikke for meg, særlig fordi han ikke ga seg, men gjentok til stadighet. Var jeg den eneste som ble drittlei av å høre på dette? Å sette publikum i ulike byer opp mot hverandre, kreve at Oslo skal juble mer enn Stavanger, hva slags teit konkurranse er det? En annen ting: Når hvite lyskastere slås på og rettes mot publikum kjennes det som når en pub blinker med lysene for å få gjestene til å gå. Okei at dere gjør det én gang, som en slags anerkjennelse til oss – men til stadighet? Nei!!
Nå ble det visst mye bitching fra min side også. Bare så det er sagt: Jeg digger Bob Hund. Jeg elsker vitaliteten på platene deres, den gladtriste tonen, de poetiske tekstene, den halvt hysteriske stemmen til Thomas. Og jeg fikk med meg en av de lyseblå klassiske t-skjortene hjem igår.
Men den halvgode konsertopplevelsen får meg til å lure på om den nye plata vil bli deres siste? Folk har jo lurt på dette før og tatt feil. Men jeg synes det blir noe tragisk over dette å turne og hoppe omkring, klatre på høyttalere, kaste mikrofonen i været og sjonglere med den, så lenge du samtidig utstråler en slags matlei attitude som varsler at dette er gamle moves, noe du gjentar fra gamle øyeblikk av spontan glede. Så kjære Bob Hund, vi godtar mindre gjøgling hvis det gir dere spillegleden tilbake. (Men forresten: Jeg digger at sceneteppet hadde påskriften bob hnud!)
Til slutt en smakebit fra den seineste plata til Bob Hund, Folkmusik för folk som inte kan bete sig som folk. Her gir jeg dere hiten «Tinnitus i hjärtat», rett og slett fordi det var den som fantes på YouTube. Selv om jeg enda heller skulle gitt dere tittellåta, som kanskje var det nummeret jeg likte best igår, eller favorittlåta mi «Siffran vill bli fel», som ikke ble spilt, sikkert fordi den ble betraktet som for rolig til å spilles på konsert. (Ja, hva med at band tror de må «rocke seg opp» på konsert, gjøre seg mer bråkete og mindre melodiøse? Jeg hater når favorittlåtene mine blir bråket opp på den måten.) Lenkene ovenfor er til Spotify, for dem av dere som bruker det – ellers finnes hele plata til salgs hos iTunes.
Magnetisk aften (med dasspoesi) tirsdag, april 28, 2009
Posted by Oda in Kulturtips, Kunst, Litteratur, Sitater.Tags: Arild Hammarø, dasspoesi, diktopplesning, Ellen Grimsmo Foros, graffiti, Hayden Powell, Kate Pendry, Kristin Berget, Kulturkrokí, Magneten, Paal Bjelke Andersen, performance, Soria Moria, Streck, Susanne Christensen, Tor-Bjørn Adelgren, Twitter, twittervers
21 comments
Dassdikt på Magneten, 24. april 2009. Foto: Oda Bhar.
Jeg liker dette diktet noen har skriblet på jentedoen på Magneten, den brune puben i kjelleren på Soria Moria. Det passet jo ekstra bra at jeg var der på poesiarrangement – men dasspoesi er gjerne mer direkte og følelsesrik. Jeg liker ekstra godt at Tore tydeligvis er en homme fatal, og at poeten vil Gud skal advare oss mot sånne.
Jeg elsker Tore!
Han er min drøm.
Hvorfor har ikke Gud sagt ifra?
Advarsel!
Tore! Tore!
Kveldens andre store attraksjon var performancekunstneren Kate Pendry, som gjorde en opptreden inspirert av twitterverset. Hun hadde to mikrofoner, en med mye ekko hvor hun laget en kakofoni av lyder, som illustrasjon på det store bruset av enkeltstemmer, og en vanlig mikrofon hvor enkelte poetiske setninger trådte tydeligere fram. Why do women talk like this? hvisket hun inn i mikrofonen. Det har jeg også lurt på.
Kate Pendry opptrer på Magneten, 24. april 2009. Foto: Oda Bhar.
Arrangementet het Magisk Aften og var en såkalt piratopplesning, dvs at en del folk som driver med musikk og poesi var blitt enige om å treffes og gjøre noe sammen. Det ble avholdt et liknende arrangement ifjor, dengang i en privat leilighet (jeg var dessverre ikke der), og håpet er at konseptet vil vokse og gro. Andre som leste på Magneten var (i kortversjon):
Ellen Grimsmo Foros, fra fjorårets diktsamling Jordbok.
Kristin Berget, fra årets diktsamling Der ganze Weg.
Susanne Christensen, To drømmer om John Erik Riley, korte tekster hvor John Erik Riley og Tore Renberg opptrer, fulgt av fotnoter med googlet informasjon om de to forfatterne.
Paal Bjelke Andersen (initivativtaker), med konseptdikt fra en vandring i Oslos gater, bygget rundt klokkeslett og navn på butikkskilt.
Fra venstre: Susanne Christensen, Ellen Grimsmo Foros og Kristin Berget.
Mot slutten av kvelden ble det musikk ved Arild Hammarø (gitar og sang – samt initiativtaker til arrangementet sammen med Paal Bjelke Andersen) og Hayden Powell (trompet). Noen flere kom etterhvert opp på scenen og bidro til musikalsk improvisasjon.
Hayden Powell og Kate Pendry, tegnet av Streck aka Tor-Bjørn Adelgren.
Tegningene over er laget av Tor-Bjørn Adelgren, og finnes i større og bedre versjon på flickr her (pluss noen flere tegninger fra samme kveld). Tor-Bjørn er i ferd med å opprette en ny blogg for denne typen bilder, kalt Kulturkrokí. I tillegg vil han fortsatt ha den gamle bloggen sin, Streck, som inneholder en tegnefortelling om fuglegutten Emo.
Oppdatering: Tekstene til Susanne Christensen, To drømmer om John Erik Riley, finnes publisert i Signaler 2006 (hvor hun var invitert bidragsyter, ikke debutant), samt i et dansk tidsskrift for poesi og kunst, Hvedekorn (1/07). En kortere og mindre litterær versjon, dvs uten de googlede fotnotene, kan leses på hennes egen blogg Tigerclaws her og her. (Takk for tilleggsinformasjonen, Susanne!)
Feministisk Noir (Veronica Mars) fredag, april 24, 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips.Tags: Brick, feministisk, film noir, Humphrey Bogarth, Jason Dohring, Kristen Bell, Lauren Bachall, Logan Echolls, Nancy Drew, Rian Johnson, Rob Thomas, Teddy Dunn, teenage noir, TV-serie, Veronica Mars
18 comments
Som film noir har tv-serien Veronica Mars en vri. Detektiven er ikke en mann, og femme fatale er ikke en kvinne.
Den amerikanske tv-serien Veronica Mars handler om ei tenåringsjente som løser mysterier. Her i landet har den vært vist på TVNorge, hvor alle tre sesongene gikk i reprise i vår. Serien begynner med at Veronica vil finne ut sannheten om bestevenninnens død, en hendelse som (før seriens start) førte til at Veronicas far mistet jobben som sheriff. Familien falt dramatisk på samfunnsstigen, Veronica mistet vennekretsen sin og ble utstøtt av skolens rikmannsmiljø, og i tillegg forsvant moren hennes sporløst. Og likevel, det spesielle ved serien er ikke et spennende plott. Den er bygget etter en annen lest enn vanlige ungdomssåper: Stemningen er mørkere, replikkene mer hardkokte, og karakterene skiller dårligere mellom rett og galt. Veronica Mars er rett og slett en teenage noir.
Å gjøre serien til en film noir var et bevisst valg fra serieskapernes side. Produsent og manusforfatter Rob Thomas ønsket å gi karakterene gråtoner, slik at hver enkelt kunne ha både mørke og lysere sider, framfor å dele dem opp i good guys og bad guys slik de fleste andre ungdomsserier gjør. Han er forøvrig ikke den eneste som har hatt suksess med teenage noir fra high school-miljø i det siste. Et annet eksempel er Brick, en film med mannlig protagonist som vant pris for visuell originalitet i Sundance 2005. Hva er det med amerikansk ungdomsskole som gjør film noir til et vellykket valg? Rob Thomas nevner tre hovedpunkter: 1) fallhøyden, 2) lukkede miljøer, og 3) hvem kan bedre enn tenåringer virke hardkokt vittige og kule?
I den klassiske noir-filmen er helten er en loner. Han står gjerne på siden av samfunnet, har lav status og lite å tape, og kaster seg uten å tenke ut i situasjoner med høy risiko. En slik setting er lett å få til i high school-miljøet, som er lukket og preget av klikkdannelser. Du er enten inne eller ute, det er lett å falle fra høye posisjoner, og et utenforskap får høye personlige omkostninger, siden du uansett ikke kan unnslippe miljøet. Karakteren Veronica Mars (Kristen Bell) har på kort tid falt fra topp til bunn på den sosiale rangstigen, og utenforskapet blir tydelig hver gang vi ser henne spise lunsj alene i den livlige skolegården.
Rob Thomas ville skape en karakter som ikke hadde mer å tape. Veronica bryr seg ikke om hva andre mener fordi hun allerede har «vært gjennom alt», og dette gir karakteren en frihet og et handlingsrom som er spesielt uvanlig for jenter i tenårene. Det blir mulig å ignorere, eller i det minste nedtone vanlige jentegreier, som hva hun skal ha på seg og hva bestevenninnen vil si. Nå skal det sies at de fleste i småbyen Neptune har utseendet i orden, ikke minst Veronica. Men det er spennende å oppleve et noir-konsept hvor kjønnsrollene er snudd på hodet. Det gir et frisk og oppdatert inntrykk i en sjanger som sårt trenger revitalisering, noe også teamet bak Brick er inne på:
«We set Brick in high school to get away from the images of men in hats.» (Rian Johnson, regi og manus).
Opprinnelig var ikke manus planlagt på denne måten. De første utkastene til Veronica Mars hadde en mannlig protagonist. Men på et tidspunkt slo det Rob Thomas at plottet ville bli mer originalt ved å endre kjønn. Hvor mange ganger kunne ikke det samme enkle grepet vært brukt til å gjøre filmmanus mindre stereotype? På skrivekurs blir slike vridninger brukt som trening i å tenke nytt og mindre klisjéfylt, og jeg kan anbefale metoden for alle som driver med fiksjon. Om du ikke velger å speilvende det endelige produktet, prøv det ut i innledende faser. Hvordan endrer det historien om hun blir han, om gammel blir ung, om miljøet er en by framfor ei bygd? Er det noe jeg ønsker å se i norsk film framover, så er det flere karakterer som ikke først og fremst er kvinner eller menn, eller andre typer du kan «kjenne deg igjen i», men viser en dybde bare det motsetningsfylte og overraskende kan gi.
«I thought a noir piece told from a female point of view would be more interesting and unique.» (Rob Thomas, produsent og manusutvikler for Veronica Mars)
Den andre påfallende oppdateringen ligger i det seriens politiske perspektiv. Klasseproblematikk står sentralt i Veronica Mars, både som dramatisk element og tema. Dette er ingen glanset eventyraction a la Nancy Drew. Veronica Mars er ingen uskyldig heltinne som finner skjulte skatter i hjemsøkte grotter. Hun blir selv utsatt for dramatiske overgrep: mobbet på skolen, forlatt av en alkoholisert mor som returnerer for å stjele skolepengene hennes, dopet og voldtatt på fest, skandalisert når en nakenvideo havner på internett.
«Nancy Drew is about finding the hidden jewels in the haunted cave. We wanted our episodes to feel real.» (Rob Thomas)
Å løse mysterier er ikke noe Veronica gjør for moro skyld. Hun trenger ekstrainntekt og tar på seg oppdrag for skolekameratene mot honorar, når hun ikke hjelper til i farens detektivbyrå. Mot slutten av high school har hun begynt å tenke på virksomheten som framtidig levebrød, og tar eksamen som privatdetektiv for å få egen lisens. Samtidig studerer hun kriminologi og psykologi ved universitetet (sesong 3). En professor anbefaler henne til en praktikantplass hos FBI, som hun får etter hard konkurranse. Men på dette tidspunktet blir serien lagt ned. Angivelig hadde den ikke nok seere i USA (ca 2,5 millioner pr episode), selv om kritikerne var positive og suksessen stor i utlandet.
Tenåringer har denne blandingen av sårbarhet og livstrøtthet som passer perfekt i en film noir. En slik ambivalent attitude benyttes i Veronica Mars, ikke minst i den hardkokte og vittige dialogen mellom Veronica og hennes love interest Logan Echolls (Jason Dohring). På sitt beste minner replikkene om Bogarth/Bacall i glansdagene, og kjemien er av en liknende klasse, noe serieskaperne bruker for alt det er verdt. Jason Dohring var opprinnelig tiltenkt en mindre rolle i serien, men greide i løpet av første sesong å utklasse den opprinnelige kjæresten Duncan Kane (Teddy Dunn), som ble skrevet ut av serien under obskure omstendigheter. Det var utvilsomt et godt valg, for maken til irriterende flat high school hunk har jeg sjelden sett. Derimot har Jason Dohring den dirrende og uberegnelige karismaen til en homme fatal. Han framstår som korttenkt, selvsentrert og upålitelig, men helt umulig å ikke bli sjarmert av.
Veronica på sin side er liten av vekst, rappkjefta og smart. Vi får ingen urealistiske girlpower-slåsskamper hvor hun vinner over sterke gutter i kampsport. Veronica manøvrerer seg fram utelukkende ved hjelp av kløkt og allianser. Hun har et utvalg gode hjelpere: politifolk og smågangsters, klassekamerater som kan stjele biler eller sitter i elevrådet, med tilgang til nøklene på rektors kontor. Hun går ikke av veien for å tøye grenser, men holder balansen såvidt. Serien har en moral, men er sjelden moraliserende. Det finnes rett og galt, men i enda større grad: gråsoner.
Veronica gjør typiske tenåringsting som å lyve for faren sin, den gode og kjærlige ex-sheriffen. Motivene hennes er sjelden ubetinget rene, og hun bærer på et stadig behov for hevn, både på egne og andres vegne. Til en av klassekameratene sier hun: Først beviser vi at han er skyldig, deretter tar vi igjen. Ikke sjelden sier den hun skal hjelpe stopp: nøyer seg med å få løst mysteriet, finne ut hva som har skjedd, og bakker ut før selve hevnaksjonen. Veronica har ingen forståelse for dette, noe som minner meg om en annen populærkulturell heltinne, Lisbeth Salander, aktuell på kino i den svenske filmen Män som hatar kvinnor. Lisbet Salander anses av de fleste å være hovedårsaken til Stieg Larssons boksuksess. Dette får meg til å lure på om den uforsonlige hevnersken er et ikon for vår tid. Hvor er det blitt av idealet om moralsk integritet, å ikke ville synke ned på motpartens (kriminelle) nivå? Er det noe ved dagens samfunn som gir hevnersken et mandat? I så fall har vi kanskje en forklaring på den fornyete interessen for film noir.
Ekstramateriale:
Dette innlegget blir parallellpublisert på Montages, hvor du også kan lese ukas filmanbefalinger fra meg. Men et par funfacts her til slutt, kun for Bharfot-bloggens lesere (det ligger også litt flere stjålne bilder her hos meg). Serieskaper Rob Thomas skrev tidligere for Dawson’s Creek, hvor han ble så lei av kravet om gode og beundringsverdige karakterer at han forbannet seg på å lage egne med mørkere sider. Kristen Bell leser også fortellerstemmen som sladrebloggeren Gossip Girl, i en annen ungdomsserie på TVNorge for tida. I tillegg spiller hun karakteren Elle Bishop i serien Heroes.
Referanselitteratur:
- «Humphrey Bogart’s back – but this time round he’s at high school.» Sara Hughes, The Observer, 26. mars 2006.
- «Clash of cultures drives ‘Veronica Mars’.» Bridget Byrne, The Associated Press, 22. september 2004.
Kneipp Sleeps Alone (Mühleisen) lørdag, april 18, 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips, Kunst, Video.Tags: film, Galleri 21.24-21.25, installasjon, Kunst, kunstfilm, Mercedes Mühleisen, Slutburger, Stine Sterk, Vestbanen, videokunst
2 comments
I alt snakket om 3D-film kan det være lett å glemme at også 2D kan brukes tredimensjonalt. Dette skjer i kunstverdenen, hvor bevegelige bilder og lyd anvendes som integrerte deler av en større rominstallasjon. Riktignok kan disse verkene ha variabel kvalitet og kompleksitet. Ofte blir vi avspist med en flimrete videoskjerm bak en mørk gardin, noe som sikkert er grunnen til at videokunst sjelden har funnet gehør hos tradisjonelt filminteresserte. Desto hyggeligere er det å en sjelden gang finne noen som har greid å sette sammen lyd, film, stillbilder og fysiske konstruksjoner til en vellykket totalopplevelse. Denne helgen kan vi finne et slikt eksempel i Oslo, hvor Mercedes Mühleisen viser sin mystiske installasjon Kneipp Sleeps Alone (a journey should be done alone and by oneself because the heart is a lonely hunter).
Det hele foregår relativt bortgjemt i det gule lagerskuret som for tida er kunstakademistudentenes utstillingslokale på Vestbanetomta, kalt Galleri 21.24 og 21.25. Mercedes Mühleisen er BA-student og mest kjent som den ene halvparten av performancegruppa Slutburger. Makkeren Stine Sterk står for musikken, på noe jeg først tror er et balkaninspirert sigøynertrekkspill, men som viser seg å være et lite oransje elektronisk piano.
Navnet på utstillingen, Kneipp Sleeps Alone (Kneipen sover alene) er bare kryptisk fram til du ser et av objektene. Her er det sovende kneipbrødet, men den såre klynkingen rundt køyesenga må du bare forestille deg.
Det var heller ikke kneipbrødet som fascinerte meg mest ved utstillingen. Lokalet var for anledningen inndelt i tre rom: dvs en sal og to avlukker bak røde fløyelsdraperier, som i et gammelt horehus. Aller best likte jeg musikken, som var proppet med surrealistisk melankoli. De mørke og marerittaktige videoinstallasjonene i hovedrommet virket verken tunge eller triste, tross den påtatte dysterheten gir de et fandenivoldsk inntrykk, som svart humor. Men det kan være jeg tar feil av kunstnerens intensjoner her, for senere forklarer Mühleisen, på spørsmål om musikken som spilles:
– Stine vet ikke hva sangen heter, men tror kanskje den har noe med ørkenen å gjøre. Hun lærte den av en streng og hatefull pianolærer da hun var liten. Derfor er det en sorgens sang.
På det største lerretet står tre alvorlige menn med urørlige ansikter og hvert sitt stjerneskudd i hendene. I samme rom står et kvasirustikt bord av den typen som finnes i tømmerhuggerinspirerte feriehus særlig i USA, hvor det en vanlig rekvisitt i amerikanske indiefilmer fra Midtvesten. Bordet skal illudere en gjennomskåret trestamme, enormt tjukk og gammel, og stolene likner mindre stubber – bortsett fra at hele greia gjerne er laget i plast. Det er for mørkt til å avgjøre om Mühleisen har fått fatt i the real thing, eller nøyer seg med imitasjonstre. Men hovedsaken er den undereksponerte filmen som projiseres ned på bordplata. Den viser et vekslende antall hender som dunker og klasker i bordet, iblant med åpne håndflater, iblant med knyttet neve, som en rytmisk klappelek. Det minner om et symbolsk forenklet kortspill, som i den gamle låta med Kenny Rogers, The Gambler:
You got to know when to hold ‘em,
know when to fold ‘em,
Know when to walk away and know when to run.
Det siste avlukket er formet som en korridor hvor du kommer inn i den ene enden, og møter en spøkelsesaktig skikkelse i motsatt ende, kledd i lyseblå burkaliknende gevanter. Også dette er en projeksjon av bevegelig film. Du ser skikkelsen komme inn og nærme seg litt, før den blir stående stille mens kjortelen flagrer svakt, og den forsvinner. At figuren ikke vandrer ut av bildet igjen, men fader ut, understreker inntrykket av et gjenferd i et hjemsøkt hus – skremmende, men også forheksende, tiltrekkende.
Nedenfor kan du se en liten video jeg har satt sammen fra installasjonen til Mercedes Mühleisen. Det er dårlig lydkvalitet, men til gjengjeld er filmsnutten kort, og jeg tror uansett den gir en viss idé om opplevelsen.
Utstilling: Kneipp Sleeps Alone (a journey should be done alone and by oneself because the heart is a lonely hunter)
Sted: Galleri 21.25 (Vestbanetomta)
Tid: Fredag 17. april – søndag 19. april kl. 12-16
Kunsten å kope (Briller) fredag, april 3, 2009
Posted by Oda in Film, Kulturtips.Tags: Briller, film, Japan, Megane, Naoko Ogigami
17 comments
Har du noengang reiste på ferie til et sted som var kjedeligere enn du forestilte deg? Du velger det fordi det ligger avsides, kanskje uten bilvei eller mobildekning. Så står du opp og ber vertskapet om sightseeingtips, men de ser uforstående på deg. Her omkring? Nei, her er det ingenting å se. Dette er hva en stresset kvinnelig universitetsprofessor opplever i den japanske filmen Briller (Megane). Så hva pleier folk å gjøre her? spør hun. Jo, svarer verten, de fleste kommer hit for å «skumre».
Hva betyr det å skumre? Svaret er en uklar størrelse som avsløres i filmen gjennom hint og ledetråder. Som når professor Taeko sitter på stranda og jenta Haruna kommer for å si at det er middag: hvis jeg kan forstyrre deg nå, mens du skumrer? Professor Taeko blir forbløffet, men tør ikke spørre hva hun mener. Først langt seinere, når Taeko har vært gjennom faser av kjedsomhet, skuffelse, rastløshet og opprør, flytting til et annet hotell, flytting tilbake igjen, resignasjon, og til slutt en våknende nysgjerrighet – først da tør hun spørre verten Yuji direkte. Hva skjer når du skumrer, tenker du noe? Yuji klør seg i hodet, men prøver å svare. Du kan minnes fortida, eller tenke på noen, foreslår han. Taeko nikker, men det virker som om både spørsmål og svar bommer på poenget. Å skumre er mindre platt og opplagt enn du oppdager ved første øyekast. Assossiasjonen til verdens mest kjente buddhistiske koan er nærliggende: Lyden av ei hånd som klapper. Eller som en twittervenn skrev: Briller tar koping til en ny dimensjon.
Skritt for skritt lærer Taeko å sette pris på stedets skikker. Kvernet is fra strandboden (hvor prisen ikke er penger, men en valgfri gave), lengselen etter å bli skysset omkring på en trehjulssykkel (av den guruaktige eldre damen Sakura), eller den lett surrealistiske morgengymnastikken «Merci». Og selvfølgelig, nok en gang: skumring. Ikke i betydningen mørket faller på, men som noe du gjør på den tida av døgnet det skumrer. På norsk åpner tittelen for en ekstra betydning, som min kinovenn argumenterte hardnakket for. Å skumre, påsto han, må bety å studere bølgene som skummer mot stranda. Jeg liker teorien fordi den lar deg skumre når som helst – og kanskje hvor som helst? Hvis du ikke trenger skumring for å skumre, kan du også greie deg uten havet? Å skumre handler om en bevissthetstilstand, som kanskje blir mer oppnåelig jo lenger unna klisjéene du kommer. Som Haruna sier når Taeko forteller at hun liker å se sola gå ned: Å skumre til solnedgangen, er ikke det litt… konvensjonelt?
Flere anmeldere framhever Brillers terapeutiske kraft. Den skal være en lise for stressete storbymennesker, om du ikke har tid til ferie så ta en kinotur osv. Jeg blir bare irritert ved tanken. En «bedagelig pustepause», «matglade livsnytere», en «vakker komedie som puster med magen»? Etter min mening gjør dette filmen mer ufarlig enn den er. Briller kan være vanskelig å fange, men noen suppesøt idyll er den ikke. Feriestedet er utenfor sesong, det er kjølig i lufta, og strendene ligger øde på en litt truende måte. Hovedpersonen kjenner seg utrygg, hun er i villrede om de andres motiver, og blir stadig utsatt for små passiv-aggressive dueller. Humoren ligger i absurditet og forvirring, mer enn i feelgood-stemning. Regissør Naoko Ogigami gir oss ingen overflatisk ferieperle, men en dypt filosofisk film. Poenget er ikke å reise på ferie, men å innta en buddhistisk-filosofisk holdning: Sannheten lar seg ikke nagle, bare sirkle inn.
Dette innlegget blir også postet hos Montages, en ny filmportal som lanseres fredag 3. april, samme dag som Briller har premiere. Sjekk den ut, det ligger allerede mye supert filmstoff der. Ovenfor ser du mine nye briller, i påvente av et bilde av meg. (Kommer snart!) Er du utålmodig finnes det en miniversjon av meg hos Montages: nok en grunn til å ta turen dit? God påske!
(Alle øvrige foto i denne posten er promobilder fra filmen.)
