jump to navigation

Kulturkritisk, skamløs og folkelig (Kortfilmfestivalen 2014) 26. juni 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

De siste par ukene har jeg jobbet med Kortfilmfestivalen, som gikk av stabelen i Grimstad 12.-17. juni. Blant annet var jeg programleder i Grimstad for det norske kortfilmprogrammet, sammen med Kalle Løchen som tidligere har vært kortfilmkonsulent i NFI. Vi hadde ansvaret for 51 filmer, noe som betydde at vi satt på scenen et par-tre timer pr dag og intervjuet filmskapere, i tillegg til å introdusere hver film før visningen inne i salen.

Jeg og Kalle Løchen med papirbart i sceneteltet. Foto: Morten Espeland / Kortfilmfestivalen.

Jeg og Kalle Løchen med papirbart i sceneteltet. Foto: Morten Espeland / Kortfilmfestivalen.

Slik så det ut når vi intervjuet, her med regissørene Aslaug Vaa og Anders Øvergaard, som hadde lagd en film om småjenter i Telemark som lærer å kvede hos legendariske Agnes Buen Garnås i Bø:

Fra venstre: Oda Bhar, Aslaug Vaa, Anders Øvergaard og Kalle Løchen. Foto: Morten Espeland / Kortfilmfestivalen.

Fra venstre: Oda Bhar, Aslaug Vaa, Anders Øvergaard og Kalle Løchen. Foto: Morten Espeland / Kortfilmfestivalen.

Noen av intervjuene ble teipet og blir lagt ut på Kortfilmfestivalens Vimeo-side, blant annet denne litt rølpete samtalen en sein kveld med regissørene Even Benestad og August B. Hanssen, om deres beryktede stemningsdokumentar CLUB 7, som handler om den legendariske klubben i Oslo på 1960/70-tallet.

Filmen CLUB 7 kan ses i sin helhet på NRKs nett-tv fram til 22. juli. Den er 25 minutter lang. Her er en teaser:

I Grimstad var jeg også debattleder for en oppfølger til Kritikersalongen som jeg ledet på Atelier Nord i Oslo ifjor høst (referat her), om skjæringsfeltet mellom videokunst og eksperimentell film som mange kunstnere og filmskapere for tida jobber i. Også denne debatten ble filmet og kan ses nedenfor; dessverre er lyden blitt litt svak selv om vi brukte mikrofon, så det er lurt å skru opp til maks.

Etter festivalen har jeg også skrevet en oppsummeringsartikkel for Rushprint, hvor jeg prøver å skille ut noen trender i årets norske  kortfilmprogram. Artikkelen kan leses på Rushprint-weben, hvor det også ligger trailere og bilder fra flere filmer. Klikk på overskriften for å komme til artikkelen:

Kortfilmfestivalen 2014: Kulturkritisk, skamløs og folkelig

Hvorfor er det spennende med skam, hva er eklest av mannlig og kvinnelig seksualitet, og smaker kulturkritikk alltid bedre pakket inn i humor? Oda Bhar gir deg trender fra årets Kortfilmfestival.

 

Kjønnspolarisert på Vestfossen 29. mai 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Årets sommerutstilling i Vestfossen byr på humor, skjønnhet og overraskelser – og et kanskje utilsiktet blikk på kjønn.

KUNSTUTSTILLING
«Back to Basics»
Vestfossen Kunstlaboratorium
10. mai – 5. oktober 2014

Skulpturer av Tiril Hasselbakke. Foto: Oda Bhar.

Skulpturer av Tiril Hasselbakke. Foto: Oda Bhar.

Den som liker sanselig, fargerik og humoristisk kunst, hvor du ikke trenger å gå rundt med en manual i hånda, pleier å kunne stole på Vestfossen Kunstlaboratorium. Morten Viskum og hans medarbeidere har gitt oss utstillinger med mye å oppdage; detaljrikdom, kontraster og variasjon. I sommer er det første gang kurator Mari F. Sundet bærer ansvaret selv, med en utstilling kalt «Back to Basics». Sundet har alltid vært opptatt av formidling, og lagde til fjorårets utstilling ei hel bok bare med spørsmål (uten svar), utfra tanken om at kunst ikke trenger noen fasit. Årets utstillingen er bygd opp rundt samme spenning mellom kunstner, publikum og «kunstarbeider». For å tydeliggjøre kunnskapens filter er alle veggtekster plassert i en egen sal, og i et rom kalt «inforeaktoren» kan publikum søke mer informasjon, eller bidra med egne tegninger og notater. Grepet kunne ha blitt overpedagogisk, men er gjort med en letthet og sjarm som virker oppriktig.

På åpningsdagen hadde publikum allerede begynt å tegne på veggplakatene i Inforeaktoren. Foto: Oda Bhar.

På åpningsdagen hadde publikum allerede begynt å tegne på veggplakatene i Inforeaktoren. Foto: Oda Bhar.

Kunstutvalget framstår mer spisset og fokusert enn tidligere år, med færre kunstnere og verker. Mangfoldet er likevel stort, og en svakhet ved utstillingen kan være at det forblir noe uklart hvorfor nettopp disse sju kunstnerne er ført sammen. Har Sundet rett og slett plukket ut egne favoritter? Er valget gjort etter en slags demografisk/statistisk representasjon: Noen unge, andre gamle, noen som er opptatt av håndverk og andre av teknologi? Sett under ett kjennes utvalget noe polarisert langs skalaen feminin/maskulin, som om kuratoren har villet by opp til pardans heller enn å utfordre tradisjoner.

Videoverk av Sandra Mujinga. Foto: Oda Bhar.

Videoverk av Sandra Mujinga. Foto: Oda Bhar.

To unge kvinner tar for seg mote, internett og populærkultur. Sandra Mujinga (f.1989) er for mange kjent som moteblogger, dj, elektronika- og performance artist, men stiller her med en blanding av video og kostymer. Hun synger coverlåter med forvrengt stemme og danser foran solnedgangen fra en avslapningsvideo, som for å uttrykke digitalnomadens kaotiske sinn, men mye framstår langtekkelig og banalt. Mer vellykket er videoarbeidene til tyske Britta Thie (f.1985), som leker med gråsonen mellom modellfoto og selfies. I verket «Shooting» vises ansiktet hennes i to utgaver, ett som gir skarpe kommandoer og ett som følger dem. «Ut med leppene! Mer arrogant! Smalere øyne!» Thie arbeider som fotomodell, så vi må anta at hun bygger på egne erfaringer. Resultatet blir dels ironisk, dels en revansje, ved at hun tar tilbake kontrollen fra fotografen, og selv blir både subjekt og objekt.

Videoverk av Britta Thie. Foto: Oda Bhar.

Videoverk av Britta Thie. Foto: Oda Bhar.

Hvis mote er kvinnelig nerdisme, kan en mannlig pendent finnes i gutterommets estetikk. Lars Paalgard (f.1955) har en lang og variert produksjon bak seg, og Vestfossen gir oss noe nær retrospektiv, men gutterommets superhelter og cowboys dominerer. På sitt beste har verkene en fin surrealisme, som når ei cowboydokke ligger gjemt under en stabel hatter, som om de angriper ham lik en bøling villdyr.

Lars Paalgard: «Fransk flue» (1998). Foto: Oda Bhar.

Lars Paalgard: «Fransk flue» (1998). Foto: Oda Bhar.

Den teknologiske siden av gutterommet finner vi i Anders Eiebakkes (f.1970) måkeformede droner, et av disse prosjektene som utgir seg for å være kunst, men likner mer på teknisk forskning. Vakrere luftbilder har vært tatt av smådronene til NRKbeta, og bedre filosofiske spørsmål omkring overvåkning fra lufta stilles i gravedokumentarer som Drone av norske Tonje Hessen Schei, som nylig skapte furore i USA og vises på TV2 til høsten. Det mest kunstaktige ved måkedronen må være det poetiske utseendet, som gir god kamuflasje når den flyr i stor høyde.

Anders Eiebakkes måkeformede drone sett fra bakken. Detalj av veggfoto på utstillingen «Back to Basic».

Anders Eiebakkes måkeformede drone sett fra bakken. Detalj av veggfoto på utstillingen «Back to Basic».

Det håndverksorienterte på utstillingen ivaretas av to etablerte og én fersk kunstner. Den mangslungne karrieren til Bjørn Ransve (f.1944) omfatter alt fra anatomisk korrekt tegning til formale eksperimenter, men på Vestfossen dominerer store svart/hvitt-bilder i en optisk, maskulin tradisjon.

Bilder av Bjørn Ransve fra utstillingen «Back to Basics» på Vestfossen. Foto: Oda Bhar.

Bjørn Ransve-salen på «Back to Basics». Foto: Oda Bhar.

Også Sissel Blystad (f.1944) nærmer seg op-kunsten med sine fargerike bildetepper, et medium som ofte undervurderes fordi kvinnene dominerer. Å se stramme optiske illusjoner skapt i det taktilt orienterte, omstendelig tekstilmediet gir en egen snert, og Blystads kunst virker fortsatt frisk og overraskende.

Sissel Blystad: «Glenne» (2012). Foto: Oda Bhar.

Sissel Blystad: «Glenne» (2012). Foto: Oda Bhar.

Nær kunsthåndverket jobber også Tiril Hasselknippe (f.1984), som viser store belgformer i skimrende farger, støpt etter mønster av surfebrett. Å gå rundt i salen hennes er som å entre et overdimensjonert smykkeskrin, hvor surfebrettets maskuline penetrasjon er omdannet til vaginaaktige Narcissus-dammer, vakre og sugende, men umulige å speile seg i.

Tiril Hasselknippe: «Young Ocean». Foto: Oda Bhar.

Tiril Hasselknippe: «Young Ocean». Foto: Oda Bhar.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen fredag 23. mai 2014.

Mellom folkefest og provokasjon (Kongolandsbyen) 24. mai 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Debatt, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Å ønske alle velkomne som utstillingsobjekter har fjernet mye av provokasjonen fra Kongolandsbyen. Er det typisk norsk å gjøre folkefest av alt vi frykter – eller har kunstnerne feiget ut?

GRUNNLOVSJUBILEET
Mohamed Ali Fadlabi og Lars Cuzner
«European Attraction Limited» (Kongolandsbyen)
Vigelandsparken, vest for fontenen
15. mai – 11. oktober 2014

Bør vi være lettet eller skuffet over at det ikke blir stilt ut innleide afrikanere i den gjenskapte Kongolandsbyen i Vigelandsparken? Gjennom vårens opphetede debatt har prosjektet endret karakter, fra kompleks provokasjon til en dugnadsaktig folkefest hvor «alle» er velkomne. Kunstnerne har sendt ut en internasjonal invitasjon, hovedsakelig via kunstnernettverket e-flux, hvor det ikke spørres etter hudfarge eller andre ytre trekk, men vilje til medieeksponering. Er prosjektet redusert til et slags Paradise Hotel for omreisende kunstbomser, som håper oppmerksomheten vil dryppe på dem?

Kvelden før åpning er verken norsk-sudanesiske Mohamed Ali Fadlabi eller svenske Lars Cuzner å se. Håndverkere legger siste hånd på inngangsportalen, et mannskap går omkring og sprøyter flammehemmer på stråhyttene, og en informasjonskonsulent fra Kunst i offenlig rom (KORO) gjør sitt beste for å unnvike de mest konkrete spørsmålene. Kunstnerduoen vil skånes før åpningen, og i mellomtida får vi nøye oss med spekulasjoner, får vi høre – som om ikke den siste tida har sett nok av den slags.

Den opprinnelige Kongolandsbyen var del av en større jubileumsutstilling for å feire at Grunnloven fylte 100 år i 1914. Planen var å vise Norges utvikling fra bondesamfunn til industrisamfunn med kunst, idrett og friluftsliv. Hvordan en afrikansk landsby passet inn i konseptet er vanskelig å se. Trolig var årsaken rent kommersiell. Slike «menneskelige menasjerier» var vanlig underholdning dengang, på engelsk kalt «Human Zoo», på tysk mer nøytralt «Völkerschau», framvisning av folkeslag. De utstilte skulle gjøre for dem helt vanlige ting, med vante rekvisitter omkring seg. Det hele ble betraktet som en blanding av underholdning og etnografisk allmennopplysning, for et betalende publikum.

Det kommersielle er heller ikke fraværende i årets prosjekt, selv om publikum neppe blir avkrevd inngangspenger. I kunstverdenen er publisitet hard valuta, og på Facebook-sidene sine selger kunstnerne silketrykk for 3000 kroner stykket med motiver fra den opprinnelige Kongolandsbyen. Fotografiene er for gamle til å beskyttes av opphavsretten, og kan dermed fritt utnyttes. I tillegg har kunstnerne fått 800.000 kroner i støtte fra KORO. De frivillige kan verken regne med kost eller losji.

Uten sprengkraft er Fadlabis og Cuzners prosjekt fremdeles ikke. Mens jeg besøkte den halvferdige installasjonen kom den belgiske ambassadøren innom for å kreve at det belgiske flagget måtte tas ned. Flagget vaiet ved inngangen slik det gjorde i 1914, da Kongo var belgisk koloni med et svært brutalt styre. «Det får være idag, men imorgen vil jeg ikke se det!» nærmest skrek ambassadøren og marsjerte avgårde, uforståelig overbevist om at den vanlige makta hans ville fungere i en så uvant sammenheng.

Debatten er del av verket, har kunstnerne sagt. Dermed taler det til prosjektets fordel at det har sparket i gang metakunst: Danser og koreograf Sigurd Johan Heide fra Tromsø har vært i Uganda med noe han kalte «Norgeslandsbyen», hvor han stilte ut seg selv kledd i nisselue og lusekofte, dansende til norske slåtter under en fargerik portal. Forutsigbart har han fått kritikk for å overse maktaspektet: En vesterlending som viser seg fram er noe annet enn en kolonisert som blir framvist. Likevel synes jeg vrien er interessant, for det er jo ikke slik at valgfrihet nødvendigvis gjør noe lystbetont. For tjue år siden satt jeg på en kinesisk togstasjon og skrev dagbok, da jeg løftet blikket og så 20-30 kinesere glo på meg. De hadde oppdaget en fremmed som gjorde helt vanlige ting, og for dem var jeg det rareste i verden. For dem var det underholdning, for meg langtfra behagelig. Uganda-prosjektet til Heide har noe fakiraktig ved seg, som Kongolandsbyen til Fadlabi og Cuzner mangler. Hva står egentlig på spill for dem, eller for publikum i Oslo?

Den opprinnelige Kongolandsbyen kan forklares i lys av sin tid, men forklare og unnskylde er ikke det samme. Dette er grumsete farvann, noe som jo var poenget. Problemet er at vi alle står i fare for å ramle i egne feller, og det gjelder ikke bare oss som beskjemmet slår det hvite blikket ned. Øynene på Kongolandsbyen handler ikke bare om noe fremmed, men om å stirre på dem som er fattigere og mer avmektige enn oss. Kanskje burde fokus idag være det rike blikket, heller enn det hvite. Å stille ut en av byens «frivillig» tilreisende romfamilier, for eksempel, ville garantert ha vakt et annet ubehag. Sikkert enda større om vi ikke engang betalte dem. Det kvalmende i tanken sier mye om hva ekte objektivisering handler om. Det er grunn til å spørre om kunstnerne har feiget ut.

Kommentaren ble publisert i Dagsavisen fredag 16. mai 2014.

Kongolandsbyen-fontene-og-hytte

Kunst i Grunnlovens tid (Eidsvoll) 21. mai 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Å feire Grunnloven uten selvpisking later ikke til å være mulig. Heldigvis. På Eidsvoll er det til og med blitt plass for geriljakunst.

SAMTIDSKUNST

«1814 Revisited – The Past is Still Present»
Akershus Kunstsenter på Lillestrøm
Stallgården og Mago A på Eidsvoll Verk
10. mai – 14. september 2014

Også kunstfolk kan dra til Eidsvoll for å feire Grunnloven i sommer. Akershus kunstsenter har fått med seg fylkeskommunen på en stor mønstring av samtidskunst i gangavstand fra Eidsvollsbygningen, i tillegg til kunstsenterets vanlige lokaler på Lillestrøm. De fleste verkene er nyproduserte, av norske og internasjonale kunstnere. Mange vipper på grensa mellom kunst og undervisning, på en måte som kan virke traust, men også sympatisk. Jeg spår mange besøk av skoleklasser, og familier på sommerutflukt som kombinerer piknik med kulturpåfyll. Det er Grunnlovens verdier som på ulike måter blir problematisert; ytringsfrihet, demokrati, nasjonsbygging og sosial trygghet, samt deres onde tvillinger; utestengning, overvåkning og undertrykking av minoriteter. Som andre grunnlovsutstillinger viker heller ikke denne tilbake for selvpisking, noe vi skal være glade for.

For tida henger et banner med Trond Hugo Haugens fotografi «Et riksportrett (etter Eidsvold 1814)» på fasaden av Oslo S. Foto: Oda Bhar.

For tida henger et banner med Trond Hugo Haugens fotografi «Et riksportrett (etter Eidsvold 1814)» på fasaden av Oslo S. Foto: Oda Bhar.

Verkene spenner fra estetisk konseptkunst til fordypende dokumentarisk materiale. Iblant likner verkene rett og slett sakprosa eller dokumentarfilm; ei praksisrettet håndbok i politisk aktivisme (Hilde Maisey), monitorer som viser politiske opprør i andre land (Artur Zmijewski) og politisk motivert overvåkning i vårt eget (Lene Berg). Størst inntrykk på meg gjør Lars Rambergs filmede intervju med en tidligere «tyskertøs», som etter krigen ble deportert fordi hun giftet seg med en tysk soldat. Kvinner i hennes situasjon fikk aldri saken sin prøvd for noen domstol, og har aldri blitt tilbudt å få sitt norske statsborgerskap tilbake. Det burde stemme til mer enn ettertanke under Grunnlovsjubileet.

Stillbilde fra et videointervju i Lars Ø. Rambergs prosjekt «Fremdgehen» (2014, pågående prosjekt).

Stillbilde fra Lars Ø. Rambergs pågående prosjekt «Fremdgehen» (2014).

Sosiale arbeider er det flere av på utstillingen. I august skal den amerikanske kunstneren Alex White Mazzarella drøfte og visualisere demokratibegrepet i samarbeid med Lillestrøm-boerne. Svenske Ebba Moi har jobbet med en lokal skoleklasse, og viser videoer, oppslag og bøker lagd av elevene, fokusert på tendensen til å utelate kvinner når historiebøkene skrives. Verkets tittel er en videreutvikling av slagordet fra Den franske revolusjon, som også utgjør basisen i vår egen grunnlov, her allmenngjort ved å føye søsterskap til brorskap: «Vi er alle like (frihet, likhet og fellesskap)».

Elevcollage fra Ebba Mois sosiale prosjekt «Vi er alle like (frihet, likhet og fellesskap)».

Elevcollage fra Ebba Mois «Vi er alle like (frihet, likhet og fellesskap)», som henger i Akershus kunstsenter på Lillestrøm. Foto: Oda Bhar.

Av de estetisk orienterte verkene har ett allerede markert seg i offentligheten; Trond Hugo Haugens store fotografi «Et riksportrett (etter Eidsvold 1814)» som for øyeblikket også kan ses på fasaden av Oslo S. Eidsvollsmennene i Oscar Wergelands ikoniske maleri er byttet ut med et representativt utvalg av dagens Norges befolkning. Mindre overtydelig, men vel så symbolsk, er cubanske Juan Andres Milanes Benitos papirkopi av en mursteinsbygning, så naturtro at du knapt tror det er en kulisse, selv når baksiden viser seg å være av pappmasjé. I Grunnlovskonteksten blir det gedigne verket en elegant kommentar til forholdet mellom bestandighet og skjørhet – ingenting er hogd i stein, selv ikke monumental arkitektur, også viktige verdier kan falle sammen som korthus om vi slutter å kjempe for dem.

Juan Andres Milanes Benito: "Analyzing Sanity or the Extraction of the Stone of Madness" (2014).

Utrolig nok er denne mursteinsfasaden lagd av papirmasjé. Juan Andres Milanes Benito: «Analyzing Sanity or the Extraction of the Stone of Madness» (2014). Foto: Oda Bhar.

Det nasjonale er også tema for Pierre Lionel Matte, som i verket «Norway 2.0» tar for seg det norske passets fysiske utvikling. Hypotesen er at en nasjons selvbilde uttrykkes gjennom designen på statsborgerskapets viktigste dokument. I Norge har vi gått fra det nøkternt postkasserøde med svart skrift fra 1970-tallet til dagens kongelig karmonsinrøde med gulltrykk. På sistnevnte er riksløven for anledningen tilført en ironisk glorie. I søsterverket «I Have a Passport Therefore I Am» benyttes passet som notatbok for Mattes beskrivelser av møter med nasjonens nye problembarn, tilreisende romfolk.

Pierre Lionel Matte: «Norway 2.0». Foto: Oda Bhar.

Pierre Lionel Matte: «Norway 2.0». Foto: Oda Bhar.

Det beste beviset på at vi lever i et land med ytringsfrihet befinner seg dog utenfor det offisielle kunstutvalget. På en kunstig holme i Andelva ved Eidsvoll Verk, ved siden av Sten Are Sandbecks innpakningsinstallasjon «(Utenfor) loven» (en vittigere tittel enn sikkert intendert med tanke på det jeg nå skal fortelle), har en ukjent person høyst ureglementert plassert et eget verk. Ifølge ryktene rodde en lokal geriljakunstner ut i nattens mulm og mørke og la fra seg gjenstandene. Neste dag prøvde arrangørene å fjerne dem, men da kom han roende og protesterte! Løsningen kan sies å være i Grunnlovens ånd: De to kunstnerne gjorde opp i minnelighet, og ble enige om å dele plassen.

Til høyre: Sten Are Sandbecks «(Utenfor) loven». Til venstre: Geriljakunstnerens verk på den kunstige holmen. Foto: Oda Bhar.

Til høyre: Sten Are Sandbecks «(Utenfor) loven». Til venstre: Geriljakunstnerens verk på den kunstige holmen. Foto: Oda Bhar.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen fredag 16. mai 2014.

Game of Drones (intervju Tonje Hessen Schei) 13. mai 2014

Posted by Oda in Film, Intervju, Rushprint.
Tags: , , , , ,
add a comment

Den norske filmskaperen Tonje Hessen Schei har lagd en dokumentar om militære droner som allerede har gjort furore i USA. Den er nettopp vist på SVT, og TV2 skal vise en norsk versjon til høsten.

Jeg gjorde et lengre intervju med dokumentaristen til Rushprint nyeste papirutgave, og nå har vi gjort det tilgjengelig på nett!

Lenke med tittel og ingress nedenfor.

Foto: Anna Myking

Dokumentarfilmskaper Tonje Hessen Schei. Foto: Anna Myking

Game of Drones – en slagmark mellom dataspill og krig

– Steget mellom å ha en drone som observerer og en drone med våpen er kort, sier dokumentarfilmskaper Tonje Hessen Schei. Hun er aktuell med Drone, en internasjonal film full av sprengkraft.

Munch og naturens raritet (Munchmuseet) 9. mai 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Når bildene til Edvard Munch møter de naturhistoriske samlingene på Tøyen står to av vår tids populærkulturelle ikoner fram som fetter og kusine – maleriet «Skrik» og fossilet «Ida».

KUNSTUTSTILLING

Edvard Munch
«Gjennom naturen»
Munchmuseet og Naturhistorisk museum
med Botanisk hage
26. april 2014 – 4. januar 2015

Hva var Munchs forhold til natur? Dette er merkelig nok ikke grunnspørsmålet i den nye samarbeidsutstillingen mellom Munchmuseet og Naturhistorisk museum, som begynner i Munchmuseet og fortsetter tvers over gata ut i Botanisk hage. Det er valgt en tilnærming hvor både Munch og naturen benyttes som rekvisitter i en totalinstallasjon, beslektet med konseptkunstens integrering av readymades og manglende ærbødighet for enkeltverker. Resultatet er blitt en utstilling som bare vagt evner å forene de to innfallsvinklene, og ender som et raritetskabinett av fossiler, stein og utstoppede dyr, med Munchs malerier som et blekt og fortumlet innslag i det hele.

Utstoppede dyr stjeler showet fra Munchs malerier. Foto: Fredrik Bjerknes (Dagsavisen)

Utstoppede dyr stjeler showet fra Munchs malerier på utstillingen «Gjennom naturen» i Munchmuseet. Foto: Fredrik Bjerknes (Dagsavisen)

Effekten kan minne om Matias Faldbakkens stunt for et par år siden, da han brukte verker av to av norsk kunsthistories største bildekunstnerne, Gustav Vigeland og Arnold Haukeland, som råmateriale i sin egen utstilling. Blant annet satte han Vigelands skulptur «Ung pike med hendene foran munnen» på hodet og fylte den med vodka. Dengang skrev kunstanmelder Lars Elton i VG at det på tross av at Faldbakken ikke hadde «lagd» noe som helst i lokalene ble en åpenbar Faldbakken-utstilling, ikke en Haukeland- og Vigeland-utstilling. Noe liknende skjer nå i Munchmuseet: Den naturvitenskapelige innramningen blir for slående til at dette kjennes som en Munch-utstilling.

Når botanikere ser på Munch viser det seg at han ikke bare var en ekspresjonist, men også en nøyaktig observatør av naturen omkring seg. I dette bildet ser vi kulturpersoner gjerne en vakker kvinne under et tre, mens en botaniker ser at treet er midt under pollinering: De rosa blomstene er befruktet, de hvite ennå ikke. Edvard Munch: «Under kastanjetreet» (1937).

Når botanikere ser på Munch viser det seg at han ikke bare var en ekspresjonist, men også en nøyaktig observatør av naturen omkring seg. I dette bildet ser vi kulturpersoner gjerne en vakker kvinne under et tre, mens en botaniker ser at treet er midt under pollinering: De rosa blomstene er befruktet, de hvite ennå ikke. Edvard Munch: «Under kastanjetreet» (1937).

Dermed ikke sagt at «Gjennom naturen» mangler underholdningsverdi. Det minner om å legge kultur og idrett under samme departement: Et møte kan i beste fall skje på den minst spesialiserte delen av hvert felt, noe som kanskje fremmer det folkelige og brede, uten at vi bør regne med synergieffekter. Det er godt mulig at utstillingen vil treffe publikum og få de finkulturelle til å sette kaffen i halsen, noe som knapt er en dårlig kombinasjon.

Monter med eksempler på Munchs tegning og tegneredskaper. Foto: Oda Bhar.

Eksempler på Munchs tegning og tegneredskaper. Foto: Oda Bhar.

Selv ønsker jeg virkelig å like dette, siden det fortjener honnør at to så ulike kunnskaps-institusjoner vil forene krefter. Det er unektelig morsomt når mineraltypene i Munchs malefarger danderes så vakkert i montrene at de selv likner kunstgjenstander, og tvinger fram tanker om hvor mye av det kunstmagiske som ligger i gallerikonteksten, ikke i verkene selv.

Monter som viser prosessen bak fargen karminrød, hvor basisen er en spesiell type lus fra Mexico, først brukt av aztekerne. Idag går det an å produsere en liknende farge syntetisk, men karminrødt brukes fortsatt blant annet i kosmetikk. Foto: Oda Bhar.

Monter som viser prosessen bak fargen karminrød, hvor basisen er en spesiell type lus fra Mexico, først brukt av aztekerne. Idag går det an å produsere en liknende farge syntetisk, men karminrødt brukes fortsatt blant annet i kosmetikk. Foto: Oda Bhar.

Problemet er at den kuratoriske refleksjonen verken virker forløst eller særlig selvsikker. Begrepsparet natur/kultur vingler for ofte mellom det luftig symbolske, hvor «alt handler om liv og død», og det ekstremt konkrete, hvor sammenhengen virker tilfeldig og krystet. Når det stilles ut fossiler i samme bergart som benyttes i litografiske trykkplater er det nok ment å vekke tanker om kulturens materielle basis, men denne besøkeren havner snarere i villrede om hva forhistoriske krepsdyr har med Munch å gjøre. Det er som om paraplyen er slått litt for høyt opp, slik at tankegangen blir for generell til å romme mening.

Fossilet befinner seg i samme bergart som brukes i litografiske trykkplater. Foto: Oda Bhar.

Fossilet befinner seg i samme bergart som brukes i litografiske trykkplater. Foto: Oda Bhar.

Det mest vellykkede møtet handler dog også om et fossil, av den forhistoriske primaten «Ida». For fem år siden ble hun verdensberømt da paleontolog Jørn Hurum på beste Indiana Jones-vis forhandlet seg fram til et kjøp på en bar i Hamburg, etter at samleren hadde holdt funnet hemmelig i 24 år. Munchmuseets kurator Jon-Ove Steinhaug er opptatt av hvordan historiefortelling kan endre oppfatningen av en gjenstand, noe Hurum virkelig lyktes med da han kalte opp fossilet etter sin lille datter, og formidlet til en hel verden hvordan det lille dyret, med brukket hånd og fortsatt intakte melketenner, falt i en vanndam og druknet for 47 millioner år siden.

Fossilet «Ida» er nettopp ankommet Munchmuseet i en transportkasse. Foto: Oda Bhar.

Fossilet «Ida» i en transportkasse på Munchmuseet. Foto: Oda Bhar.

I Munchmuseet henger fossilet «Ida» og maleriet «Skrik» ved siden av hverandre som to ikoner i populærkulturen, og her er klangbunnen klarere enn noe annet sted i museet, både utseendemessig og symbolsk. Geolog Anne Birkeland fra Naturhistorisk museum assossierer begge med det nakent menneskelige; «Ida» er menneskedyret avskrelt et hav av evolusjon, mens Munchs «Skrik» er den rene angsten, individet ribbet for fasade. Om inspirasjonen bak «Skrik» har Edvard Munch selv formulert ordene bak utstillingens tittel: «Jeg følte at det gikk et stort uendelig skrik gjennom naturen.»

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen mandag 28. april 2014.

«Munchstien» i Botanisk hage er del av utstillingen. Når kastanjetrærne blomstrer senere i år vil det her bli anledning til å sammenlikne virkeligheten med Munchs observasjon. Foto: Oda Bhar.

«Munchstien» i Botanisk hage er del av utstillingen. Når kastanjetrærne blomstrer senere i år vil det her bli anledning til å sammenlikne virkeligheten med Munchs observasjon. Foto: Oda Bhar.

Halvhjertet kunstnerbiografi (Elmgreen & Dragset) 25. mars 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,
add a comment

Den store utstillingen til Elmgreen og Dragset på Astrup Fearnley kjennes resirkulert. Og det er nettopp hva den er.

KUNSTUTSTILLING

Elmgreen & Dragset
«Biography»

Astrup Fearnley Museet
23. mars – 24. august 2014

En retrospektiv med to verdenskjente kunstnere som har samarbeidet i tjue år kan virke som en god idé. Så god at da kunstnerne nølte insisterte museet likevel, og endte med noe som liknet. Utstillingen «Biography» på Astrup Fearnley Museet gir langtfra noe dekkende bilde av kunstnerskapet til danske Michael Elmgreen (f. 1961) og norske Ingar Dragset (f. 1969). Mange verker er representert, i sin helhet eller delvis, noe som kunne ha blitt nye historier av gamle puslebiter, men som ender halvhjertet og fragmentert.

Elmgreen & Dragset: «The Death of a Collector» (2009, foran) og «The Future» (2013, bak på veggen). Foto: Oda Bhar.

Elmgreen & Dragset: «The Death of a Collector» (2009, foran) og «The Future» (2013, bak på veggen). Foto: Oda Bhar.

Mest forbausende er det hvor tomme salene virker, tross store installasjoner som et helt diskotek og et halvt venterom, en stabel søppelsekker veltende ut av en dunk, og bassenget med en flytende død mann fra Venezia 2009 («Death of a Collector»). Alt er resirkulert fra tidligere utstillinger og ingenting ser ut til å være på rett plass. Vi møter tre etasjer med ulik stemning: intimitet i kjelleren, hvor garderoben er blitt til massasjesalong; (hyper)realisme i første etasje og abstraksjon i overetasjen. Likevel er det som om kunstnerne ikke har greid å fylle museet, verken med materie eller mening.

Elmgreen & Dragset (2014): «Powerless Structures, Fig. 529». Foto: Oda Bhar.

Elmgreen & Dragset (2014): «Powerless Structures, Fig. 529». Foto: Oda Bhar.

Refleksjonen handler i stor grad om kunstverdenen, som når hvite kuber påskrevet «Museum» ligger stablet som vrengte gallerier på gulvet, eller hvite lerreter har ørsmå nyanser; fargen gulere her, overfalten glattere der. Det fiffige er at malingen stammer fra ekte museumsvegger, overført flak for flak av en konservator som ellers reparerer malerier. Som tilskuer finner vi den forgylte hushjelpen «Irina» (2007), og en husmaler utfører et sisyfosarbeid av en performance; stryker hvitt på hvitt i usynlige lag, et kraftfullt arbeid med kraftløst resultat.

Elmgreen & Dragset: «The Named Series» (2012) og «Irina» (2007). Foto: Oda Bhar.

Elmgreen & Dragset: «The Named Series» (2012), «Irina» (2007) og «Zwischen anderen Ereignissen» (2000). Foto: Oda Bhar.

Det ligger nok noen meningslag her, om kunstneren som herre og tjener, institusjonenes makt og et kunstmarked hvor selv visningsstedene virker masseprodusert. Men altfor ofte får jeg trang til å gjespe, fordi symbolikken kjennes flat, som en avslørt kode. To gribber skal forestille kunstkritikere: Jaha. Det byråkratiske venterommet har ei dør som ikke kan åpnes: Jaha. Denne formen for jaha-kunst er jo ikke uvanlig i dagens gallerier, men av Elmgreen & Dragset forventet jeg mer.

Elmgreen & Dragset: Gribben over barnesenga bærer tittelen «Eternity» (2014), og skal symbolisere en kunstkritiker. Verket med putene i bakgrunnen blir omtalt som et slags dobbelt selvportrett, og heter «The Agony and the Ecstasy» (2010). Foto: Oda Bhar.

Elmgreen & Dragset: Gribben over barnesenga bærer tittelen «Eternity» (2014), og skal symbolisere en kunstkritiker. Verket med putene i bakgrunnen blir omtalt som et slags dobbelt selvportrett, og heter «The Agony and the Ecstasy» (2010). Foto: Oda Bhar.

Etter mitt syn er duoen best når de tør å løfte blikket fra den interne kunstdebatten og retter skytset mot samfunnet, gjerne med fandenivoldsk humor. Det var dette som gjorde gyngehestmonumentet på Trafalgar Square så genialt, der det sto under OL 2012 og pekte nese mot rytterstatuen av kong George IV og den selvhøytidelige admiral Nelson på altfor høy søyle. Den lille gutten på gyngehesten ble både kontrast og parallell, siden erobring av land knapt er den eneste formen for heroisme; en vanlig oppvekst krever også mot.

Elmgreen & Dragset: «Powerless Structures, Fig. 101» (2012) på Trafalgar Square (pressefoto).

Elmgreen & Dragset: «Powerless Structures, Fig. 101» på Trafalgar Square (pressefoto fra 2012).

Homofil identitet er framtredende på utstillingen, kanskje ikke overraskende når tittelen er «Biografi» og kunstnerne er ex-kjærester. Samtidig er det som om noe skurrer, for er det fortsatt slik at homofile betrakter seg som lukket klubb? Ulike sider ved homsekulturen blir behandlet; festfokuset, vennefamilien og ekshibisjonismen.

Nattklubben «The Mirror» (2008) ble først bygd opp i Victoria Miro Gallery. Her er en detalj fra årets utgave i Astrup Fearnley Museet. Foto: Oda Bhar.

Nattklubben «The Mirror» (2008) ble først konstruert i Victoria Miro Gallery i London. Her en del av årets utgave på Astrup Fearnley. Foto: Oda Bhar.

Jeg tipper at diskoteket kjentes mindre som en gymsal etter skolefesten da det ble vist i et mindre galleri i London. Andre verker fungerer bedre, som et rom med «familiebilder» hvor snapshots fra hverdag og fest eksponerer en livsstil. I naborommet sitter en forgylt mannsfigur og ser utover fjorden, ung og slank som en gresk ynglingstatue i posituren til Den lille havfrue i København, eksponert og sårbar på en måte vi er mer vant til å se hos kvinner.

Elmgreen & Dragset: «He (Gold)» (2012). Foto: Oda Bhar.

Elmgreen & Dragset: «He (Gold)» (2012). Foto: Oda Bhar.

Å gjøre mannen til objekt har kunstnerne lykkes med, og jeg tar meg i å ønske at jeg som kvinne fant nytelse i dette, istedenfor å kjenne det som om jeg er på feil fest. Jeg er mer fremmedgjort på nattklubben med bilder av nakne menn med digre kuker enn jeg ville ha vært på en tilsvarende med kvinnelige strippere, selv om ingen av stedene strengt tatt har invitert meg.

Detalj fra «familiebildene» i verket «The Brightness of Shady Lives / The Black and White Diary» (2005/2009). Foto: Oda Bhar.

Detalj fra «familiebildene» i verket «The Brightness of Shady Lives / The Black and White Diary» (2005/2009). Foto: Oda Bhar.

Det får meg til å tenke over hva som er skjedd med det kvinnelige blikket, for er det slik at begge kjønn idag helst ser til kvinnekroppen etter skjønnhet? Bortsett fra homsene, selvsagt. Og her ligger referansen til antikkens Hellas, hvor ynglingen Elmgreen & Dragset viser fram var selve sukkertøyet for et grådig øye.

Arbeidet hvor en enorm mengde søppelsekker velter ut av en liten søppeldunk heter «The Landslide» (2002). Foto: Oda Bhar.

Arbeidet hvor en enorm mengde søppelsekker velter ut av en liten søppeldunk heter «The Landslide» (2002). Foto: Oda Bhar.

Fakta: Elmgreen og Dragset

  • Michael Elmgreen (f. 1961) er dansk.
  • Ingar Dragset (f. 1969) er norsk.
  • De har samarbeidet siden 1995 og var lenge kjærester, men forholdet tok slutt for noen år siden. Idag bor og arbeider de i Berlin og London.
  • Mange av verkene ligger i skjæringspunktet mellom kunst, arkitektur, design og teater.
  • Tematisk står homoseksuell erfaring sentralt.
  • De har stilt ut ved prestisjetunge institusjoner som Serpentine Gallery, Tate Modern og V&A i London, og representerte i 2009 Norge og Danmark på Veneziabiennalen ved å stille ut i begge paviljonger.
  • Utstillingen på Astrup Fearnley er den første i en tredelt serie, som bare delvis vil inneholde samme verker. De neste utstillingene vil finne sted på Statens Museum for Kunst i København og Tel Aviv Museum of Art.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen lørdag 22. mars 2014.

Film! Film! Film! (Fjodor Khitruk, 1968) 23. mars 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips.
Tags: , , , , , , ,
add a comment

En glimrende bivirkning av å bli kjent med folk fra andre deler av verden er at de kan presentere deg for spennende kulturuttrykk du aldri ville ha funnet av deg selv. Dere som leste min forrige post her på bloggen vil vite at jeg i forrige uke ble kjent med en filmkritikerkollega fra Armenia, Artsvi Bakhchinyan, fordi vi satt i samme jury under kortfilmfestivalen Minimalen i Trondheim. Igår sendte Artsvi meg lenken til en liten russisk animasjonsfilm han fortalte om i Trondheim, og den ble jeg så begeistra for at jeg bare må dele den med dere.

Historien handler om alle prøvelsene du kan komme ut for mens du lager film, og det er ingen dialog, så det er ikke vanskelig å følge med. Den heter Film! Film! Film! og er lagd i 1968 av den russiske regissøren Fjodor Khitruk, som er kjent for sine satiriske arbeider. Det fantastiske med denne animasjonen er blandingen av slapstick og bakgrunner som er rene mesterverk, med visuelle referanser til en rekke verdensberømte malere fra 1900-tallet, som Vasilij Kandinskij, Paul Klee og Marc Chagall, samt de berømte ekspresjonistiske filmkulissene fra gamle tyske filmer som Dr. Caligaris kabinett. Jeg tenker derfor at dette må være noe for både mine kunstinteresserte lesere og dere som først og fremst leser bloggen pga filminnleggene.

Tusen takk til kollega Artsvi for tipset, og god fornøyelse til dere!

Eurodok, Minimalen og Fotokunstprisen 2014 22. mars 2014

Posted by Oda in Film, Kulturtips, Kunst, Rushprint.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,
1 comment so far

De siste to ukene har jeg vært veldig travel, med én tur til Trondheim for å sitte i jury på kortfilmfestivalen Minimalen, og et juryoppdrag i Oslo, hvor jeg var med på å dele ut Fotokunstprisen 2014 (som er på hele 100.000 kroner), i tillegg til at jeg har begynt et vikariat som redaksjonssjef i Rushprint (varer fram til sommeren). Alt dette har jeg selvsagt også skrevet om, noe som betyr at jeg allerede er i ferd med å bryte årets nyttårsforsett om å legge ut lenker til at jeg skriver her på bloggen. Derfor et lite sammendrag nå.

Fra filmen «Sepideh – Reaching for the Stars» som er regissert av danske Berit Madsen og handler om ei iransk jente som kikker på stjerner og vil bli astronom – eller helst astronaut.

Fra filmen «Sepideh – Reaching for the Stars» som er regissert av danske Berit Madsen og handler om ei iransk jente som kikker på stjerner og vil bli astronom – eller helst astronaut.

Lenken som haster mest er mine anbefalinger til Eurodok, dokumentarfestivalen som finner sted i Oslo denne helgen. Tipsene kan sikkert vært til nytte senere også, særlig for dere som leter etter gode dokumentarer på TV og nett, men for å være sikker på å få sett disse er det lureste altså å kaste seg avgårde til Filmens Hus idag og imorgen. Lenke og ingress på artikkelen min hos Rushprint:

Eurodok 2014: Jenter som kikker på stjerner og andre anbefalinger

Årets Eurodok-festival er i gang på Cinemateket, med nærmere 30 filmer fra fjern og nær. Oda Bhar gir deg noen trender og anbefalinger, med blant annet norske ballettgutter, burmesiske sjønomader, filminnspilling i Afghanistan og iranske jenter som kikker på stjerner.

Her er programmet, og en liten trailer festivalen har satt sammen:

Forrige uke tilbrakte jeg altså på kortfilmfestivalen Minimalen i Trondheim, hvor jeg satt i den nordiske juryen sammen med Roger Sellberg fra Sverige (filmregissør og lærer ved Den norske filmskolen på Lillehammer) og Artsvi Bakhchinyan fra Armenina (filmhistorier, kritiker og forfatter av flere bøker om film). Vi fikk velge ut hele fem priser, i tillegg til tre hederlige omtaler, og hadde mange utrolig hyggelige filmsamtaler underveis.

Artavazd Pelesjan flankert av sin kone Aida Galstyan og tolken Julia Zazhigiova. Til venstre regissørens landsmann Artsvi Bakhchinyan, som satt i festivalens nordiske jury sammen med meg. Foto: Oda Bhar.

Artavazd Pelesjan flankert av sin kone Aida Galstyan og tolken Julia Zazhigiova. Til venstre regissørens landsmann Artsvi Bakhchinyan, som satt i festivalens nordiske jury sammen med meg. Foto: Oda Bhar.

Etterpå skrev jeg en artikkel i Rushprint med prisene og begrunnelsene våre, samt litt bakgrunn om vinnerne. Det ble også plass til et avsnitt om hovedgjesten på festivalen, den legendariske armensk-sovjetiske filmskaperen Artavazd Pelesjan (f. 1938) som i Frankrike og Russland er like berømt Tarkovskij og Eisenstein. Han var en ganske fryktinngytende fyr, men kona hans var superhyggelig. Lenke og ingress:

Minimalen 2014: Armensk regissørlegende og nordiske vinnere

Kortfilmfestivalen Minimalen ble i år arrangert for 26. gang, og markerte seg med et solid og variert program. Hovedgjest i år var den armenske legenden Artavazd Pelesjan, som i Frankrike er like berømt som Tarkovskij og Eisenstein. Rushprint gir deg stemning, kontekst og prisvinnere.

Sist men ikke minst har jeg denne uka vært med på å dele ut Fotokunstprisen, en pris som hvert år går til et verk på den tradisjonsrike Vårutstillingen i Fotogalleriet. Foruten meg besto juryen av bildekunstner Maren Juel Kristensen (juryleder) og Stina Högkvist (kurator ved Museet for samtidskunst). Fotokunstprisen gikk i år til Ole Hagen (f. 1967) som bor i London og arbeider med video, skulptur, tegning og performance.

Glad vinner av Fotokunstprisen 2014 ble Ole Hagen. Foto: Oda Bhar.

Glad vinner av Fotokunstprisen 2014 ble Ole Hagen. Foto: Oda Bhar.

Hos Rushprint skrev jeg en liten artikkel om vinnerfilmen, med juryens begrunnelse og et lite sitat fra Ole Hagens egen tekst i katalogen.

Fotokunstprisen til kortfilm

Ikveld ble Fotokunstprisen delt ut på Fotogalleriet i Oslo. Prisen er på 100.000 kroner og gikk i år til en kortfilm av Ole Hagen. Filmen Universets opprinnelse er en leken blanding av dokketeater, live action og bevegelig skulptur, filmet i én eneste tagning på seks minutter.

Nedenfor kan du se filmen i sin helhet:

Tilværelsens abstrakte spor (Aase Texmon Rygh) 9. mars 2014

Posted by Oda in Dagsavisen, Kulturtips, Kunst.
Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,
2 comments

Den norske modernismens grand old lady Aase Texmon Rygh framstår på Museet for Samtidskunst med et formspråk som er personlig, renskåret og grasiøst. Hun inntar plassen som en av våre aller største skulptører.

KUNSTUTSTILLING

Aase Texmon Rygh
Modernisme for alltid!

Museet for samtidskunst
7. mars – 28. september 2014

Å se så mange av skulpturene fra Aase Texmon Ryghs 60 år lange karriere på ett sted er en opplevelse som overvelder og vekker til ettertanke. Hvordan kan det ha seg at denne nestoren innen norsk modernisme ikke er mer kjent i allmennheten? Kanskje handler det om den lange kampen hennes for å bli akseptert, som førte til at hun lenge gikk glipp av utsmykningsoppdrag og utførte de fleste av sine tidlige verker i relativt små formater. En annen faktor kan være kjønnsaspektet, siden kvinnelige kunstnere som markerer seg i sin samtid likevel ikke nødvendigvis blir innkjøpt til museene. Det er å håpe at årets utstilling på Museet for samtidskunst bidrar til å trekke henne fram i lyset og gi henne sin rettmessige plass i publikums bevissthet.

Aase Texmon Rygh har kommet i skyggen av de mannlige modernistene, og har ikke fått den plassen i offentligheten hun fortjener, til tross for at hun i dag er en anerkjent klassiker. Nå vises hennes verker i en stor utstilling på Samtidskunstmuseet. FOTO: ANNAR BJØRGLI / NASJONALMUSEET

Aase Texmon Rygh har kommet i skyggen av de mannlige modernistene, og har ikke fått den plassen i offentligheten hun fortjener, til tross for at hun i dag er en anerkjent klassiker. Nå vises hennes verker i en stor utstilling på Samtidskunstmuseet. FOTO: ANNAR BJØRGLI / NASJONALMUSEET

Skulpturene er gjerne det vi kan kalle ekte tredimensjonale, i den forstand at de ofte ser helt ulike ut fra nye vinkler. Et lite skritt til siden og du oppdager en ny linje, gå til motsatt side og du kjenner dem knapt igjen. Som mange modernister legger Texmon Rygh formen like mye i mellomrommet som i materialet, og overraskelsene kan like gjerne oppstå av luft som av bronse og tre. Små forskyvninger og dreininger av elementer skaper et forbløffende inntrykk av bevegelse, uten at figuren mister slutning eller balanse. To myke trekanter kan minne om en piruett, selv om det bare handler om to enkle former hektet i hverandre. Det vi ser er ikke menneskekroppen, men spor etter den, lik en metafor for grasiøs koreografi.

Aase Texmon Rygh: «Piruett» (1951/2003). FOTO: NASJONALMUSEET/BØRRE HØSTLAND.

Den enkleste måten å visualisere en bevegelse på kan være gjennom geometriske grunnformer. Aase Texmon Rygh: «Piruett» (1951/2003). FOTO: NASJONALMUSEET / BØRRE HØSTLAND.

Det var på tide vi fikk en større utstilling av Aase Texmon Ryghs arbeider på et offentlig kunstmuseum i Norge, over tjue år etter at Henie Onstad viet henne en retrospektiv i 1992. Hun er en av våre største modernister, og har i motsetning de fleste kollegene vært tro mot det abstrakte formspråket gjennom hele karrieren.

Aase Texmon Rygh: «Sittende piker» (1974). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «Sittende piker» (1974). FOTO: ODA BHAR.

Det går an å snakke om to hovedfaser, én hvor hun jobbet med forenkling av menneskelig figur, og én hvor hun jobber mer formalt med konstruksjon etter en geometrisk idé. Begge er godt representert på årets utstilling i Museet for Samtidskunst, som tar for seg kunstnerskapet på en bred og redelig, om enn noe tradisjonell måte. For meg var det en særlig glede å møte de tidligste skulpturene ansikt til ansikt, for ikke å si «live», for de kommer til liv når du sirkler rundt dem, som om de trenger en partner for å hengi seg til dansen.

Aase Texmon Rygh, noen verker fra den tidlige delen av karrieren. Foran: «Dans» (1955). Bak til venstre: «Reinlender» (1958). Bak til høyre: «Stor trepike» (1953). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh, noen verker fra den tidlige delen av karrieren. Foran: «Dans» (1955). Bak til venstre: «Reinlender» (1958). Bak til høyre: «Stor trepike» (1953). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh (født 1925) var den første norske kunstneren som satset på abstrakt skulptur, noe som ga henne problemer med å bli anerkjent i samtida. Riktignok fikk hun gode kritikker, og vakte en viss oppsikt utenlands, men kunne ikke få utsmykningsoppdrag i Norge så lenge den naturalistisk orienterte billedhuggerforeningen avslo søknadene hennes om medlemsskap.

Om de stadige refusjonene skal en kollega ha sagt til Aase Texmon Ryghs mann: «Slipper vi henne inn, godtar vi en retning!» Her en faksimile fra Morgenbladet, 1959. (Foto fra utstillingen: Oda Bhar.)

Om de stadige refusjonene skal en kollega ha sagt til Aase Texmon Ryghs mann: «Slipper vi henne inn, godtar vi en retning!» Her en faksimile fra Morgenbladet 1959. Foto: Oda Bhar.

Idag er vi så vant til det modernistiske formspråket at motstanden på 1950-tallet er vanskelig å forstå, men Texmon Rygh slapp ikke inn i foreningen før i 1963. Senere kom hun i skyggen av mannlige modernister som Arnold Haukeland, som skal ha fått æren for mye hun var først ute med. Idag er hun for lengst anerkjent som klassiker, og ble i 2001 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. I 2012 representerte hun Norge på kunstmønstringen dOCUMENTA i Kassel.

Aase Texmon Rygh: «TV-tittere» (1961). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «TV-tittere» (1961). FOTO: ODA BHAR.

Møbiusbåndet er kanskje den formen Texmon Rygh sterkest forbindes med idag. Den ble oppdaget på 1800-tallet av en tysk matematiker, August Ferdinand Möbius, og kjennetegnes ved at en og samme flate både vender utover og innover. Ta et flatt bånd, vri det en halv gang og før endene sammen, så blir det mulig å følge overflaten med fingeren fra en side til en annen. Texmon Rygh oppdaget møbiusbåndet på 1980-tallet, og siden har arbeidene blitt mer formalt abstrakte og inspirert av matematikk.

Aase Texmon Rygh: «Rampejente» (1951). FOTO: ODA BHAR.

Aase Texmon Rygh: «Rampejente» (1951). FOTO: ODA BHAR.

Hun har fjernet seg fra slektskapet med skulptører som tar utgangspunkt i menneskefiguren, som Henry Moore, Constantin Brancusi og Hans Arp, og nærmet seg uttrykket til konstruktivister som Antoine Pevsner. Det handler ikke lenger om avskalling og forenkling, men om geometrisk renhet og estetisering av matematiske symboler.

Flere av møbius-skulpturene til Aase Texmon Rygh har fått plass på utstillingen. Foto: Oda Bhar.

Flere av møbius-skulpturene til Aase Texmon Rygh har fått plass på utstillingen i Samtidskunstmuseet. Foto: Oda Bhar.

For meg kan disse senere formene virke kjedeligere, men jeg skjønner jo at kjedsomheten baserer seg på en basal misforståelse. Jeg har problemer med å se objektene som annet enn fysiske gjenstander, men disse er egentlig ikke gjenstander, de er tanker. Tidligere var Aase Texmon Rygh opptatt av jordnære fenomener som dans, mens hun idag orienterer seg mot tilværelsens store sammenhenger, som evigheten og kosmos. Ved å vri og vende på en form som allerede er perfekt er det som om hun prøver ut universets egenskaper. Mens de tidlige skulpturene var spor etter bevegelse, er de senere spor etter tanker.

At Aase Texmon Rygh kan tegne er det ingen tvil om. Her noen skisser fra salen med de eldre verkene. Foto: Oda Bhar.

At Aase Texmon Rygh også kan tegne er det ingen tvil om. Her noen skisser fra salen med eldre, mer figurative verker. Foto: Oda Bhar.

Fakta: Aase Texmon Rygh

  • Født 1925 i Langhamn i Troms.
  • Begynner på Statens håndverks- og industriskole i Oslo.
  • Får stipend og begynner ved Kunstakademiet i København.
  • Gifter seg i 1949 med industridesigner Thorbjørn Rygh.
  • Debuterer på Høstutstillingen i 1950.
  • Første separatutstilling i Galleri Moderne Kunst i Oslo 1952.
  • Deltar på skulpturbiennalen i Antwerpen 1957.
  • Blir i 1963 endelig medlem av Norsk billedhuggerforening, etter flere avslåtte søknader. Stiller samme år ut ved kunstbiennalen i São Paulo, Brasil.
  • Oppdager møbiusprinsippet i Paris 1981, men stiller ikke ut sin første møbiusskulptur før i 1989.
  • Stor retrospektiv utstilling på Henie Onstad Kunstsenter i 1992.
  • Blir utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 2001.
  • Representerte Norge på kunstmønstringen dOCUMENTA 13 i Kassel i 2012.

Anmeldelsen ble publisert i Dagsavisen fredag 7. mars 2014.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 56 andre følgere