Bharfot

Kioskfolkene har ei diger gummirotte som de gjemmer på stadig nye steder for å skremme oss. Den snerrer fra kaffemaskinen, glor ut av brusskapet, sitter på stolen til ei av kassererne når hun kommer fra do. Rotta er stor som en huskatt og ørene ligger flatt bakover hodet, kjeften er åpen med blodig tannkjøtt og helsvarte tenner. Kassereren hyler og Fredrik flirer fra kaffedisken, han har dragning mot både practical jokes og polaroids. I april leide han kjelleren til utstillingsplass, monterte familiens feriebilder, ekte og falske, på søttitallstapet, og stilte dem ut bak glass og ramme til kinopublikums forvirring. Jeg likte de blasse bildene fra nordnorske campingferier, og ikke minst de klønete lappene med tekst, hamret ned på en gammel reiseskrivemaskin med plenty skrivefeil, sannsynligvis både ekte og falske de også.

Aller best likte jeg lappen under to troll i en fornøyelsespark, med vorte på nesa, kjepp i hånda og feite glis i solsteiken. «Dette hadde aldri gått an i virkeligheten. Troll tåler ikke sol.»

Ei av jentene i kinokassa skal snart slutte, og den andre er bekymra for hvem hun får som ny makker. De fleste er greie, men noen liker ikke tøys, og det er slitsomt å sitte i dagevis uten å kunne tøyse. For eksempel pleier hun å muntre seg opp når hun teller vekslekassa, ved å tegne på forseglinga til pengeposen, «klingende mynt» og en liten figur. En gang spurte hun en eldre kollega: Hva tenker du når du ser at jeg har pyntet posen? Kollegaen svarte: Da tenker jeg, hvorfor gidder du det der. Men blir du ikke glad, spurte Linn, når du ser at jeg tegner… en elg? Den eldre ristet hodet: Nei.

Linn forteller meg dette mens hun skifter og skal hjem. Selv har jeg to timer igjen av vakta. Jeg kommenterer inn gjennom den åpne døra til garderoben: Det er dumt med disse menneskene som vil legge en demper på andre.

Polaroidutstillingen Harrycamping er laget av Fredrik Mortensen. Det finnes også en nettside, men ifølge fotografen er den «like ustabil og uforutsigbar som døgnrytmen». For kinofolk vil det ikke si lite. Men prøv gjerne likevel.

Hvis du lurer på om det er vår, ta en tur i Botanisk hage og hør plystrekoret. Eller lytt til denne låta med Eels, I like birds, en favoritt fra det fantastiske albumet Daisies of the Galaxy fra 2000. Eels er et amerikansk band, eller først og fremst en førtis ved navn Mark Oliver Everett, som tidlig i karrieren kalte seg Mr E, eller bare E. Etter hvert fant han ut at navnet gjorde det litt vanskelig å bli forstått ved booking av spillejobber, dessuten fikk han faste musikere som gjorde det naturlig med et felles bandnavn. Dermed ble E til Eels, som for alvor slo igjennom med to låter på soundtracket til Shrek 3 i 2007. Men I like Birds var den første hiten deres (les hele teksten her).

Fin video også, laget av den russiske animasjonskunstneren Vladimir Posokhin (bosatt i St Petersburg). Jeg liker særlig når den lille fuglen blir enormt stor og skummel, og menneskene ikke skjønner det, men lener seg til nebbet som om det var en trestamme. Eller når monsterfuglen kommer forbi tre små strutser, som skynder seg å stikke hodet i sanden mens den går forbi.

I don’t care for walkin’ downtown
Crazy autocar gonna mow me down
Look at all the people like cows in a herd
Well, I like
birds

If you’re small and on a search
I’ve got a feeder for you to perch on

(Eels, Daisies of the Galaxy, 2000)

Jeg har en venn som er journalist. Han sa til meg: Oda, en gyllen regel er å ikke skrive om vennene sine. Da kan du ikke være nøytral. Jeg svarte at blogging er motsatt, jeg skal være personlig, det er bloggingens viktigste kriterium. Men nå står jeg her og er ikke så sikker lenger. Greit nok med arrangementer hvor jeg ikke kjenner noen, kommer som en skygge, stjeler inntrykk og anmelder uten filter. Men dette? Når rommet er fullt av folk jeg kjente en gang, og barna deres myldrer omkring, leker sisten og stanger i kunstverkene, mens samtalen går om hus og hjem, som på en vanlig middag av den typen hvor jeg er som en fisk på land. Hva da? Jeg tømmer vinglasset mitt og tar en beslutning. Ærlig talt, jeg kan ikke la dette stoppe meg.

Lise Stang Lund stiller denne måneden ut i Galleri RAM. Hun er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo, gikk opprinnelig keramikklinjen, men har siden jobbet med glass og lysvirkninger. I tillegg er hun leder for Norske Kunsthåndverkere, og holder IT-kurs for kunstnere, bl.a. i webdesign.

Dette er kanskje utstillingens mest vellykkede objekt, kalt Fisheye. Her brytes lyset på en måte som skaper inntrykk av farge, eller også er det farge i prismene, og mønsteret minner om geometriske sekstitallsmønstre.

Jeg tenker på flaskebunner når jeg ser disse sirklene. Selv kaller Lise dem dråper, noe som er lettere å se i glassplata som henger fra taket midt i rommet, fordi «boblene» der har asymmetrisk form (øverste bilde). De øvrige objektene nærmer seg design i så stor grad at jeg ser dem for meg i et kontorlandskap. De kunne vært lamper, funksjonelle belysningsobjekter.

Lise er en perfeksjonist som kan sette hele familien i sving med pussefille rett før åpning, for å fjerne de siste fingeravtrykkene. Fotografiene er like utsøkte, gå gjerne til hjemmesiden og se hvordan hun selv presenterer objektene. Hos meg får du som vanlig kun smakebiter, snapshots.

Så da smeller jeg like godt til og blir personlig. Her ser du beviset på at hjem og familie ikke var eneste samtaletema på vernissagen. Lise, i svart kjole til høyre på bildet, viser en rødhåret venninne rundt på utstillingen. Kunst må jo være rocka når den best beskrives gjennom headbanging!

Galleri RAM er et ikke-kommersielt galleri med fokus på kunsthånd­verk og design. Tanken er å være sjangeroverskridende overfor «ren» kunst, noe mange kunsthåndverkere er opptatt av. Problemet er at det kunstneriske i kunsten kan bli vanskelig å få øye på. Med et uttrykk så nært opp til kommersiell design, hvordan rettferdiggjøre langsom produksjon og høye priser? Eller som min venn journalisten sa ved en annen anledning: Greit med konseptkunst. Men hvorfor holde konseptet hemmelig?

Men Lise holder ikke noe hemmelig. Hun forteller om tanker og håndverk, samarbeidet med Magnor glassverk, kampen mot ørsmå bobler i glasset, nærmest usynlige for andre enn henne selv, og en tilskuer som sa: det ser ut som det er laget av en maskin, noe som ikke gjorde henne fornærmet, men overlykkelig, fordi det viste at hun nærmet seg teknisk perfeksjon.

Anekdoten gjør meg modig, og jeg spør hva hun synes om halvfabrikata og industrigjenstander i samtidskunsten. På denne utstillingen er hvert eneste glassprisme håndlaget: en nøyaktig mengde oppvarmet glass klippes av, dryppes på en flate og får renne utover i sirkel, så blir den varmet opp igjen for å fjerne klippearr og andre skarpe kanter, og etter at dråpen har kjølnet blir den festet til ei glassplate med et helt spesielt transparent lim, som verken synes eller påvirker lysbrytningen.

Like før har jeg hørt henne snakke med en fetter, som stilte usjenerte spørsmål på den måten familie kan gjøre. Han sa: Når jeg ser på disse rundingene dine – altså, for meg ser de helt like ut. Og jeg mener, helt like. Så hva er vitsen? Men Lise bare lo og forklarte at likheten er ønsket, det er fine nyanser hun vil oppnå, ikke det åpenbare eller spektakulære.

Men dermed blir spørsmålet: Hvorfor ikke heller kjøpe helt like, fabrikklagde prismer, istedenfor å lage dem selv? Jeg venter meg et ideologisk svar, om at kunst skal lages fra bunnen, men nei, Lise har ingen motforestillinger, hvis prismene fantes, i nøyaktig den utførelsen hun ønsket, da kunne hun like gjerne kjøpt dem ferdige. Men det gjør de altså ikke, og da velger hun å lage dem selv, for å nærme seg mest mulig sin egen visjon.

At det finnes et tanker bak denne kunsten er altså klart. Og likevel. Er det ikke et problem når nyansene blir så subtile at de knapt kan skjelnes uten årelang trening, eller med nesa lenger en 10 cm unna? Eller når de mest interessante virkningene av overflate og lys oppnås fra baksiden eller sidelengs mot glasset, et perspektiv de færreste kommer på å ta?

Utstillingen Fisheye – lys gjennom glass av Lise Stang Lund kan du se i Galleri RAM (på Bankplassen) fram til 11. mai 2008.

Jeg står på brua over motorveien i Bjørvika med en hel del folk som i likhet med meg har sett for mange agentfilmer. Vi ser rett ned på en sperring satt opp av politiet, som vi bare kaller Secret Service, og hver gang de stopper en fotgjenger eller en vinglete syklist roper noen fra brua: Bombe!

Vi venter på fyrverkeriet, men ventinga trekker ut. Syklistene kommer ikke over motorveien fordi brua er for full, men politiet nekter å slippe dem bortover kaia mot innfarten til Operaen. Det er fullt av eksellenser på åpninga, og da må folket holdes unna. De latterlige bestrebelsene på å framstille det nye bygget som Folkets Opera er plutselig likegyldige. Vi hutrer i sjølufta og diskuterer om alle politifolkene er Secret Service, eller bare den skumle mannen i trenchcoat (til venstre på bildet).

Like før har jeg vært nede ved Innvik og spanet. Teaterbåten har operafest i kveld, med orkesterplass til det opplyste bygget, men det er lang kø foran landgangen, så jeg gir opp å prøve.

På kaia rundt båten står folk i klynger, klokka er blitt halv tolv, men det er fortsatt mulig å komme nær vannet.

Lenger ute mot Vippetangen ligger Statsraad Lehmkuhl. Mellom mastene er det heist trekantede stagseil som fanger den rosa flombelysningen.

Klokka nærmer seg midnatt, og folk er utålmodige. Ei gammel dame setter krykkene sammen til et slags stativ, som hun lener seg mot for å spare bein og rygg. Noen peker på en lang rekke med svarte biler, som er i ferd med å kjøre fram foran inngangen. De krabber langsomt ned den slake skråninga, som sultne biller med apetitt på kjendiser.

Samtidig står politiet og diskuterer med syklistene igjen. Flere biler har blitt vinket rett gjennom, tilsynelatende uten å bli kontrollert, og sidemannen min sier: Hvis du har en feit svart bil er det visst bare å kjøre.

Det blir stadig tydeligere at vi er Folket, mens de andre er Noe Annet. Vi står her på betryggende avstand og venter på brød og sirkus, mens de paraderer omkring i en opplyst osteklokke og elsker opera og ballett.

Hvis de er kremen, er vi opera mints.

Men så begynner fyrverkeriet, og vi glemmer alle prøvelser. Det er digre lysblomster som dekker halve himmelen, og mindre søyler av ild som reiser seg fra Sørengakaia tvers over vannet. Det drønner og buldrer, og det varer lenge, med mønstre som stiger og synker, tennes og slukner. Jeg står stille og lar meg overvelde, og likevel, midt i all skjønnheten kan jeg ikke la være å tenke, som vanlig når jeg ser fyrverkeri, ikke bare på pengene, hvor mange munner de kunne ha mettet, men også på den vanligste bruken av smell og eksplosjoner i verden, som tross alt er en helt annen.

Jeg kommer rett fra vakt på kinoen, hvor jeg har sittet og snakket med en kollega fra Irak. Han viste meg bilder fra dagens Bagdad, i en nettavis med arabisk skrift, hvor røyken fra siste bombeangrep fortsatt hang i lufta, mens folk løp fra stedet med skrekkslagne uttrykk i ansiktene. Kollegaen min forlot byen i 1994, og de neste tretten årene hadde han bare kontakt med moren og de ni søsknene sine over telefon. Ifjor traff han endelig moren og en søster igjen, da de greide å komme seg ut til en ferieuke i nabolandet Syria. Dette er en historie jeg kjenner igjen fra andre kolleger, og jeg spør om han deltok i krigen mellom Iran og Irak, det åtte år lange helvetet flere andre jeg kjenner har tjenestegjort i. Men S var heldigvis student på den tida, og greide seg såvidt unna militærtjenesten ved å utsette siste eksamen ett år, så han slapp å være soldat, men merket krigen godt likevel, gjennom drepte venner og slektninger, og raketter og flyangrep mot byen.

Samme kveld har jeg også sett filmen In the Valley of Elah, hvor Tommy Lee Jones spiller en amerikansk far som sakte oppdager hvilke grusomheter hans soldatsønn har deltatt i mens han var stasjonert i Irak. Jeg vil derfor tilegne denne posten til det hardt prøvede irakiske folket, og andre i verden som daglig opplever grusomhetens fyrverkeri.

Oppdatering: Andre bloggere har også skrevet om denne kvelden. Avil kritiserer gjestelista og spør om finanstoppene er blitt vår nye adel (få også med deg Tomas’ historikk i kommentarfeltet, om privilegier, veldedighet og velferd). Og se gjerne de flotte fyrverkeribildene til Lothiane (tatt med stativ og lang lukkertid, slik at lyset fra ulike raketter blir synlige samtidig).

Hva er det med menn og zombier? Jeg kjenner ingen jenter som er interessert i det. Derimot flere menn, bl.a. én som vil lage zombiefilm på Finnmarksvidda (Oda, vi gjør det til sommeren, bli med da, se for deg alle zombiene som raver over vidda, det blir kjempegøy!), og en annen som stiller ut zombiekunst på Akershus Kunstnersenter denne måneden.

Arne Borgan benytter en kombinasjon av teknikker: foto, tegning, lyd, video og installasjon. Han er et multitalent som gjør det meste selv, inkludert lyd, og spiller dessuten i bandet ARM, et støymusikkprosjekt. Denne utstillingen skiller seg ut med spennende iscenesettelser, glimrende tegninger, og et konsept såpass urbant at det kunne ha fortjent en mer sentral plass i byen. Nedenfor ser du Arne holde én av figurene sine, klar for brysom gjenoppstandelse. Det er samme type figur som på det øverste bildet, hvor zombiene framstår i sitt rette element, som en skummel marsjerende flokk.

Begrepet zombie kommer fra afrokaribisk voodoo-tradisjon, særlig Haiti, og betyr «levende død». Forestillingen er at mennesker kan gjenoppstå uten evne til tale eller fri vilje, mens kroppen forøvrig fungerer intakt. Zombier er mye brukt i populærkulturen, som døde kropper gjenopplivet ved overnaturlig kraft, eller mennesker gjort til viljeløse redskap gjennom svart magi. I gamle skrekkfilmer beveget zombier seg gjerne stivt og hakkete, og virket apatiske og sløve uten evne til annet enn å marsjere i flokk og drepe andre mennesker. I nyere filmer, som I Am Legend og 28 dager senere, blir de framstilt som raskere og smartere for å skape fart og spenning.

Installasjonen ovenfor leker med religionenes forestilling om en udødelig sjel, satt opp mot visjonen om de udøde kroppers trengsel. Hva om ingen av oss lenger forsvant, men gjenoppsto på jorda som zombier? «When there is no more room in hell the dead walks the earth.»

Zombie-forestillingen kan også ha et politisk aspekt. Den knyttes gjerne til apokalyptiske visjoner, hvor et virus, en mutasjon eller en annen biologisk katastrofe, ofte menneskeskapt, fører til sivilisasjonens kollaps og kanskje menneskehetens undergang. At slike fantasier får et oppsving nå, med vår tids frykt for panepidemier og klimakatastrofer, er muligens ikke så rart? I USA har det til og med oppstått en ny type protestaksjon kalt zombiemarsjen (zombie walks), hvor folk kler seg i zombiekostymer og marsjerer gjennom byen eller shoppingsenteret som et lett surrealistisk monstertog.

Arne Borgans utstilling The impossibility of getting used to constant resurrection vises i Lillestrøm fram til 4. mai. Åpningstidene er onsdag-søndag kl 12-16. Akershus Kunstnersenter viser samtidig også en utstilling av Heidi Marie Wien og Kine Lillestrøm, kalt Flash Memory.

Oppdatering: Etter kunstnerens ønske er alle bilder hvor han kan gjenkjennes fjernet fra denne bloggposten.

Hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, kommer jeg til å få med meg mer enn en setning her og der? På raden foran meg sitter Johan Harstad. Han lytter med urørlig ansikt, blikket våkent festet på poeten der framme, og når kjæresten lener seg mot ham og hvisker noe reagerer han knapt, men rykker noen millimeter unna henne, som om spørsmålet, uansett hvor kløktig det kan ha vært, gir ham et uvelkomment avbrudd.

Kanskje, hvis jeg går på mange nok diktopplesninger, vil jeg bli like fokusert som Harstad. Men foreløpig holder jeg på med mitt: fotograferer for å holde meg våken, prøver å fange én setning fra hver poet, én eneste setning som kan tjene som bildetekst hvis fotografiet blir bra. Jeg lener meg mot Streck, som sitter ved siden av meg, peker på Harstad og ber hviskende om en tegning, selv om det blir i profil og halvt bakfra. Resultatet ser du her.

Vi er på Litteraturhuset og lytter til et poesimarathon, 3 timer med tittelen Poeter til folket, i anledning Norsk Forfattersentrums 40-årsjubileum. Ved siden av Harstad ser du Tove Nilsen, som leder arrangementet. Hun gir en kort innledning før hver poet, og jeg blir uventet imponert, har alltid vært skeptisk til henne, men hun er godt forberedt, virker oppriktig glad i poesi, våger seg på litterære karakteristikker og personlige anekdoter.

Streck vil ikke tegne Tove Nilsen, hun er for pen, sier han, det er vanskelig å tegne en dukke. Derimot tegner han Henning Sommero og Edvard Hoem, som åpner det hele med en grufullt romantisk seanse. Sommero drar sågar til med allsang, vi føler oss hensatt til et eller annet tiår lenge før vår tid, eller et sted utmed havet hvor alle gynger fram og tilbake i bølgetakt. Disse gamle gutta er dyktige, ingen tvil om det, innenfor sjangeren sin, selv om jeg ikke vet hva den sjangeren bør hete: patos med natur?

Så kommer godbitene. Jeg nøyer meg med stikkord, og framhever poetenes egne ord. Kristin Auestad Danielsen, vestlandsjente med styrke i ordene, glede i blikket, det skinnende mørkebrune håret over øynene: «Eg elskar nynorsken. Eg blir som mor til ein heroinist dersom nokon er usakleg.»

Einar Økland, av Streck seinere kalt den snälla farbroren, hvithåret og rolig, med lun og dyp humor: «Møter eg ein eg ikkje kan lese tankane til unngår eg han som ein drapsmann, redd for at han skal lese mine.» (venstre over)

Torgeir Schjerven, med en ruvende fysisk størrelse det er vanskelig å tenke seg inn bak et skrivebord, bare beina ser ut til å rekke like opp i himmelen: «Vi er stille avtrykk av stjerner.» (høyre over)

Gro Dahle, den viltre barnslige kona og moren, med spedbarn og bestemor i seg, utenkelig uten relasjoner og familiealbum, og vanlige lekne bilder: «Jeg gikk ned trappa med gråten i armene.»

Pedro Carmona Alvarez, poet og essayist, snart romanforfatter, opprinnelig fra Chile. Han har samme dag refusert meg til Signaler for tredje år på rad. Kan det være derfor han ikke får noe eget sitat?

Terje Dragseth, omtalt i programmet som ekstatiker, hånda konstant hevet i et lydløst knips, mens den høy røsten insisterende gjentar: «Himmelens hester er av jern. Helvetes hester er av smør.»

Tale Næss, en performance med kontrabass og ekkosampling, deilig tett, som om alle på scenen vil omslutte oss med lyd: «Hører du husene rope? Hører du ropene husere? Se panelet forlate forskalingen. Om nettene er skuldrene kalde og hvite som porselen. Hvilket kjønn vender innover? Hvilket kjønn vender utover? Skogen luter seg. Våren er en sovende bjørn.»

Geir Gulliksen, smalt muskuløs under t-skjorta, jeg tenker alltid på ham som forlagskonsulenten så mange forfattere forlot Tiden for å følge: «Han sto under en sort paraply, og spilene var skjeve av emosjoner. Det var ihvertfall slik jeg så det, men jeg tar nesten alltid feil.»

Torgeir Rebolledo Pedersen, gråhåret forfatterbustete, og ordlekende på denne nittitallsmåten: «Jeg er som folk flest småveisfra. Jeg er som folk flest barfrostfra. Jeg er vindstilleren.»

Triztan Vindtorn, et langhåret troll i hippiekaftan, pyntet med fisker. Det er surrealistiske ord, eller kanskje psykedeliske, av Tove Nilsen kalt medisin mot hverdagsliggjøring. De fleste unnslipper, alt jeg fanger er et rocka sitat, utypisk begripelig: «Tilbake på våt asfalt ligger bare en overkjørt måne.»

Morten Wintervold til slutt, rebelsk på en utstudert høflig måte, vakker og svartkledd: «Vi bor i et land hvor nyrike bygger hytte med 17 toaletter. Finnes det nok skit og kjærlighet i ett menneske til å fylle 17 toaletter? Jeg har daglig problemer med å fylle ett.»

Tegninger: Streck. Foto: Oda Bhar, som tar forbehold om feilsitater.

Oppdatering: Streck har nettopp blitt intervjuet av svenske Bloggtidningen, både om bloggen sin og arbeidet som kunstner. Intervjuet kan du lese her.

Jeg feirer ettårs-jubileum som blogger med nytt banner, endelig selvlaget (ja, det er min egen fot), og en relevant musikkvideo: To Blog or Not to Blog med nederlandske Maurits Fondse, også kjent som Morris. Om noen dager følger et annet jubileum, som jeg like godt tar på forskudd: 28 000 treff. Fordelt over ett år kvalifiserer det neppe til betegnelsen kanonblogg, men jeg synes det er respektabelt – og langt bedre enn jeg fryktet i min aller første bloggpost, som inkluderte musikkvideoen I Started a Blog that Nobody Read. Bloggen min er ikke blitt helt slik jeg planla den gangen, men istedet får jeg stadig nye idéer, og hva er vel bedre enn det? Det siste er microblogging, som har dukket opp i margen her den siste måneden: korte oppdateringer på maks 140 tegn: hittil både tanker, sitater og aktuelle tips. Jeg har en konto på Twitter (som betyr «kvitring»), og tar gjerne imot flere venner der, men det går også an å følge feeden uten å kvitre selv. Takk til alle gamle og nye lesere, og ikke minst til dere som kommenterer, jeg håper dere kommer ofte igjen!

“But if you ask me why I blog
I really don’t like to talk
To blog or not to blog
That’s the question
And the answers are all in me”

Det pågår en bloggkampanje for menneskerettigheter i Kina, i anledning IOCs manglende vilje til å legge press på kinesiske myndigheter i forbindelse med OL i Beijing. De siste overgrepene i Tibet viser tydelig hvor brutalt regionene i Kina styres, hvor liten respekt det finnes sentralt for lokal vilje og tradisjoner, og hvor lite et menneskeliv er verdt. Mye godt og opplysende allerede blitt sagt av andre bloggere. Les hos HvaHunSa om blogg-til-blogg-kampanjen, hos Hildring om antall døde og sårete i Tibetkonflikten, hos Savageminds hvorfor det er avgjørende at kinesiske myndigheter for første gang erkjenner at det finnes protester i Tibet, hos radiohode om sponsorer du kan skrive til og evt boikotte. Et ferdig protestbrev ligger på Opprop.no, men det er nok enda mer virkningsfullt å sende noe du selv har formulert.

Til slutt vil jeg gi et ørlite bidrag på mitt eget felt, med et klipp fra spillefilmen Seven years in Tibet (1997, regi: Jean-Jacques Annaud). Selve filmen kan man si mye om: den er partisk, amerikansk, gir en ufortjent stor rolle til Brad Pitt – ja, alt dette er sikkert riktig, men denne scenen gjorde likevel enormt inntrykk på meg. Den viser kontrasten mellom det ydmyke buddhistiske perspektivet til Dalai Lama, og de brutale militærstøvlene som tramper inn over en mandala av farget sand, laget til de kinesiske generalenes ære av møysommelige munker. Det er buddhistisk tradisjon at den som snakker med Dalai Lama aldri skal ha hodet høyere enn hans (av samme grunn skal du sørge for at hodet ditt er lavere enn buddhastatuens hode i et tempel, og aldri sette buddhahodet du har kjøpt på Ikea på gulvet eller lavt i bokhylla). Generalene nekter å føye seg etter tradisjonen, og munkene blir skrekkslagne – men Dalai Lama, som ennå bare er en liten gutt, reiser seg villig fra tronen og setter seg på gulvet med generalene. Deretter taler han fred og forsoning med dem, men blir møtt av foraktelige gester og avslutningsreplikken «religion is poison».

Min oppfordring: Se filmklippet, og støtt kampanjen for Tibet!

Jeg får ikke tenkt tankene mine de neste dagene heller. På vidda blåser de rett gjennom hodet, uansett hvor tett jeg snører hetta på anorakken, og inne i hytta steker de på vedovnen eller tørker i gamle tegneseriealbum.

Vinden uler, men det er rart hvordan de beste bildene sjelden blir tatt i finvær. Er du pysete kan de til og med tas gjennom hyttevinduet.

På hovda vi ser fra kjøkkenet skinner sola samtidig som det føyker, slik at lyset samler seg i et gyllent bånd langs den slake konturen.

Men vi går turer også. Nede i lia er det nesten vindstille, og du kan fortsatt se rypesporene fra morgenbeitinga i fjellbjørkeskogen.

Sporlinja går i sikksakk, gjerne fire-fem striper parallellt, og det er slepespor ved siden av de nøyaktige fotavtrykkene. Jeg lurer på om slepinga kommer fra vingene eller de dunete fjærsokkene til rypa?

Her kan du ihvertfall se hva som skjer når den lander. Den setter ned én fot etter den andre i snøen, men har fortsatt vingene utspredt. Én vinge stryker fem fjær mot puddersnøen på ene sida av sporet, motsatt side får et liknende strøk av den andre vingen, det hele gjentar seg under neste skritt, før den rekker å samle vingene langs kroppen.

Jeg elsker presisjonen i disse sporene. Først skjønte jeg ikke hva de kunne være, stripene var så lette og smale at jeg tok dem for merker av klør. Men hva slags dyr ville laget skrapemønster med klørne mens det gikk?

Hvis du vil studere hvordan rypa lager spor, og se den beite, kikk på denne franske amatørvideoen fra det svenske Lappland. Her ser du godt de dunete beina, mot slutten av filmen når den klatrer opp på kvisten. Det ser ut som om sokkene eller tærne lager slepesporet i snøen.

I Norge finnes det to rypearter, fjellrype og lirype, men jeg veit ikke hvordan du ser forskjell på dem. En morsom ting er at de graver seg ned for å sove, ligger i ei grop og er usynlige på snøhuletur, et snøfall er bare bonus, det er både varmere og relativt trygt, selv om reven veit om taktikken.

Når du går i lia kan du iblant se disse gropene, gjerne ved rota på en busk eller et lite tre. Er det ei bjørk ser jeg for meg at rypa står opp neste morgen, rister av seg snøen og beiter maten av taket.

Les også de forrige påskepostene mine fra Telemark:
1. Fjelltanker (langfredag)
2. Gaustayama (påskeaften)

Dette landskapet har en spesialitet: Gaustatoppen er synlig nesten overalt. Du klatrer opp på en høyde, nærmer deg kanten av et fjellplatå, kikker ut mellom greinene på et tre, og der ligger den, majestetisk og hvit, med loddrette kløfter og en krateraktig skål, som en død vulkan.

Turkameraten min er fascinert av Japan, og sier den minner ham om Fujiyama. Seinere kaller han den Gaustayama, Telemarks hellige fjell.

Gaustatoppen strekker seg 1883 m.o.h og ligger rett ovenfor industristedet Rjukan i Tinn kommune. Den er Telemarks høyeste fjell, og fra toppen har du kanskje den mest vidstrakte utsikten i landet. Under ideelle forhold ser du et område på 60 000 kvm, dvs en sjettedel av fastlands-Norge.

Ovenfor ser du Tinnsjøen som en dyp trekant til venstre, og Gaustatoppen som en høy kjegle til høyre. Kløfta i forgrunnen heter Tessungdalen, og vi befinner oss helt øst på Hardangervidda, et par snaue mil fra Numedal.

Dette er mine forfedres land, her representert ved ei løe fra 1700-tallet. Vi sitter på onkels og tantes hytteveranda med tekopp og nistemat, fordi det blåste for mye til å ta seg en rast lenger oppe i fjellet.

Men vi var der, altså. Jeg har bildebevis. Som jeg holdt på å fryse fingrene av meg for å skaffe.

Og Gaustatoppen ser du like godt fra hytta vår.

Noen ganger har jeg så mange tanker i hodet at jeg frykter jeg aldri får tenkt dem ferdig. Dette er hva jeg tenker på veien til fjellet, i bussen med vindu fra midje til tak, mens jeg lener meg bakover og ser opp i himmelen, mot toppen av åsene, når vi legger det flate bak oss og ruller oppover dalene.

Det er bratt der vi går noen timer seinere, til fots i scootersporet, fordi det er for ulendt til å klatre på ski. Fjellvåken seiler over oss, på langs gjennom lia, vi bøyer nakken og følger den svarte rovfuglsiluetten: de runde fjærbuene langs spissen av vingene, de hvite feltene på undersida.

Ettermiddag og skyggene blir lange, blå. Greinene strekker seg langs bakken, som om trærne speiler seg i snø.

Snart ser vi fjellene på motsatt side av dalen, den korte luftlinja, langsomt stigende, vi klatrer dem opp i øyenhøyde.

Det er spor i snøen etter hare og rev. En rest av nærvær, aldri rette linjer.

Det finnes en ensomhet i skogens spor.

Men så er vi oppe, og skrittene blir lettere.

Skyggene flyter som smale striper over myrdragene.

Det blå og hvite, på snøen og himmelen.

Jeg har planlagt å tenke underveis mens jeg går. Men i skogen er sporene og skyggene alt jeg tenker på.

Det eneste formildende ved dette foredraget er at mannen kaller roboter for robåt. Det holder meg våken å vente på de skrudde setningene: «I den første filmen spiller Arnold en slem robåt, men i den nesten er han snill og kjemper mot en enda verre robåt.» (Terminator) «Alle mennene i byen dreper konene sine og erstatter dem med robåter, men i remaken fra 2004 blir ikke konene drept, de får bare en chip i hodet for å oppføre seg som robåter, og dermed kan det bli happy end.» (The Stepford Wives)

Jeg er på Cinemateket for å lære om science fiction-film, i foredragsrekken «Filmhistoriens ABC». Det er vanligvis et av mine favorittkonsepter. Dyktige filmvitere snakker om en sjanger de liker, og bryter monotonien med korte filmklipp. Men i dag har vi ikke noen filmviter her, derimot Gunnar Bakke fra science fiction-festivalen. Han er et glimrende eksempel på at undervisning sjelden bør overlates til autodidakte. Såvidt jeg kan skjønne er han en typisk potetgullnerd, som entusiastisk har sett altfor mye film, men uten å tenke noe særlig over den. Bakke tror det er inspirerende å høre at «jeg gleder meg som en guttunge til dette klippet» eller «jeg skal ikke si noe mer om denne filmen enn at dere MÅ se den». Vel og bra – men jeg vil vite hvorfor. Jeg vil lære noe uten å se filmen selv. Hva gjør jeg ellers på dette foredraget?

Men la meg legge godviljen til. Historikk: Verdens første science fiction-film var En reise til månen fra 1902, regi: Georges Méliès. Videoen til Tonight Tonight med Smashing Pumpkins er svært influert av denne filmen (ovenfor). Neste høydepunkt kommer ikke før i 1927, Metropolis av den tyske ekspresjonisten Fritz Lang. På 1930-tallet dominerte superhelter som Lyn-Gordon. Etter krigen kom «gullalderen», preget av Den kalde krigens angst for atombomber og kommunistisk invasjon. På 1950-tallet fikk vi angrep fra flygende tallerkner, og monsterfilmer som Them! med muterte kjempemaur. 1960-tallet var mer filosofisk, med François Truffauts Fahrenheit 451 og Stanley Kubricks episk storslåtte, men langtekkelige 2001: A Space Odyssey. Det kom også mindre alvorlige filmer, som Roger Vadims Barbarella, hvor Jane Fonda slo igjennom, med de berømte scenene hvor hun stripper vektløs ut av en romdrakt (Kylie Minogue har laget en tribute i videoen Put Yourself In My Place, se den her), og sprenger orgasmemaskinen med sin erotiske kapasitet (nedenfor).

På 1970-tallet kom en rekke mørke dystopier, før George Lukas endret verden med Star Wars i 1977. Samme år kom Nærkontakt av tredje grad av Steven Spielberg. På 1980-tallet fulgte helteseriefilmer som Terminator, Alien og Mad Max. Mest epokegjørende var Ridley Scotts Blade Runner fra 1982, en science fiction film noir hvor stemninga ifølge regissøren var inspirert av Edvard Hoppers maleri Nighthawks fra 1942 (nedenfor).

Gunnar Bakke slutter her. Ifølge ham har det ikke blitt laget interessant science fiction-film siden midten av åttitallet. En annen potetgullnerd i salen (de tre første radene er opptatt av folk med samme kroppsfasong) kritiserer ham for å ensidig vekt på «vestlig» science fiction. Bakke gir ham rett, han skulle gjerne ha rukket noe russisk. Men hva med europeiske filmer? Hva sier du til en mann som synes Will Smith var fantastisk i fjorårets frelserfilm I Am Legend (etter Richard Mathesons roman), men ikke nevner den mye bedre britiske filmen med liknende plott, som finner sted i et folketomt London istedenfor New York, 28 Days Later fra 2003? (regi: Danny Boyle, manus: Alex Garland) Skal jeg ta alvorlig en mann som foreleser om film, men ikke husker navnet på Woody Allen? (Relevant fordi Sigourney Weaver sa nei takk til hovedrollen i Annie Hall for å spille i den første Alien-filmen fra 1979, regi: Ridley Scott.)

I det hele tatt er kunnskap utover rene handlingsreferat mangelvare i dette foredraget. Bakke nevner sjelden regissør og årstall, han trekker få linjer mellom ulike filmer, begrenser seg til såkalt teknologisk science fiction, og velger bort all fantasy. Han viser klipp fra Earth vs. the Flying Saucers fra 1956 (trailer ovenfor), og forteller at Mars Attacks fra 1996 var en parodi på denne, men nevner ikke at regissør for sistnevnte er den hyperaktuelle Tim Burton (Sweeney Todd, Corpse Bride, Edvard Saksehånd). Derimot henger han seg opp i at Tom Jones spilte i filmen, dessuten overlevde til slutt, og attpåtil sang! Bakke skjærer en grimase, «men det var på nittitallet, så jeg skjønte etterhvert at det var ironi,» og jammen gjør han ikke hermetegn i lufta.

Nå har det seg slik at Mars Attacks er min yndlingsfilm av Tim Burton. Den er laget før han ble veldig gotisk, og gir en god innføring i den absurde, lekne siden ved science fiction. Filmen er en satire over alt amerikansk, fra dumme presidenter til tåpelige talkshows, krigerske generaler og naive new agere. Jorda blir invadert av marsboere som kommer ut av romskipet og babler noe som (via en maskin) oversettes til «we come in peace». Publikum jubler og fredsduer slippes ut – men så trekker skapningene våpen og forkuller alle som er tilstede. Dette er likevel ikke nok, presidenten blir overbevist om at det sikkert var en «misforståelse», og det hele kan fortsette i utrolige vendinger, fram til den hysteriske slutten. Jeg runder av denne posten med en trailer for Mars Attacks, en film som anbefales på det varmeste.

Det er noe snodig ved dette arrangementet. De lukkede smilene. Øynene som plirer. Belysningen, snart blå, snart rosa, som bader ansiktene i livløs pastell. Den rare humringen som følger replikkene, et knirkende bakteppe fra salen, også når jeg ikke skjønner spøken. Hadde jeg enda sittet bak eller på siden, med ryggen mot veggen. Men nei, jeg har plassert meg midt i rommet, rett foran scenen, og likevel ser jeg knapt hovedpersonene, blendet av feilstilte lyskastere og overlatt til jungelens lyder.

Litteratur på Blå, første gang jeg deltar, neste gang vil jeg være klokere. Ikke komme i god tid og henge utenfor døra i kulda, tjue minutters party killer, mens folk tråkker fra side til side, røyker og slår floke, til lyden av skrapende stoler og bord som flyttes rundt inne i lokalet.

Jeg er vant til litteraturkveldene på Mono, øl i baren fra sein ettermiddag og laidback musikk, ingen sitteplass om du kommer seinere enn en halvtime før. Men Blå er annerledes. Tar jeg feil, eller er det noe vestlandsk over dette? Et samfunnshus på landet, med den bedende flokken på dørstokken som endelig stormer inn, kaster fra seg jakkene og løper til baren, stiller seg i kø og bruker resten av kvelden på å drikke seg til mot.

Samtalen begynner, det eksotiske fortsetter. Den nervøse tonen på scenen, en belest intervjuer, glimrende innledninger, men dårlige spørsmål, som om hun nettopp har forlatt lesesalen.

Forfatternes skjelvende røster, det kunne vært deres første ekspedisjon ut fra skrivestua, men jeg veit at det ikke stemmer: Ragnar Hovland er forfatter på 29ende året og har garantert vært ute ei vinterreise før. Tross nervøsiteten virker han ikke utilpass, snakker med et lurt smil, tar krokveier med tanken slik publikum forventer, og så kommer denne knirkende latteren, som får Tegnestift, den joviale svensken som er med, til å lene seg fram og spørre: Hvorfor humrer de? Det er jo ikke morsomt. Synes du ikke det er litt uhyggelig?

Fordelen med Tegnestift er at han kan tegne folk. Det kommer godt med i dette lokalet, som har elendig fotolys. Han fanger forfatterne og publikum, noen ganger som mennesker, andre ganger dyr, og det matcher forfatternes egne prosjekter. De begynner i en dagligdags situasjon, men tipper over i det magiske, absurde, surrealistiske. Ragnar Hovland er på biltur og tar opp en haiker, men forfølges av en bil som blir kjørt av djevelen. Joakim Kjørsvik er sjalu på en ny kollega i bokhandelen, som han mener setter de andre opp mot ham, og vi ler fordi han sikkert overdriver, men så henger kollegene ham opp i fiskekroker i kjelleren og bruker arbeidsdagen på å torturere ham. Hovland karakteriserer seg selv på en måte som også beskriver Kjørsvik: «Eg er ein urealistisk forfattar med realistisk fundament.»

Den mest interessante delen av samtalen handler om humor. Hvordan bli forstått som alvorlig når man bruker humor i tekst? Hovland sier at dette er «story of my life», folk misforstår og tror han bare tøyser, de går glipp av alvorlige toner. Problemet kan også gå motsatt vei, når lesere ikke skjønner at Askildsen og Kafka er morsomme. «Problemet ved meg,» sier Hovland, «kan være at jeg går fra humor til alvor uten å si fra.» Men er folk så enkle? Ender det ikke med platthet, om du alltid er nødt til å si fra? Jeg lytter til de snodige tankesprangene, og ønsker at jeg skjønte humoren bedre. Jeg får lyst til å være en innsider. Men det er jeg ikke.

Forfatterne ble intervjuet av litteraturviter Marianne Tangen Bråthen. Også Aina fra Flimre-bloggen var til stede, hun var lurere enn meg og satt i et hjørne. Hos henne kan du lese om kvelden fra et innsideperspektiv. Vil du prøve deg på den snodige vestlandshumoren, ta en titt på bloggen Fiskerens venn. Ryktene sier at Ragnar Hovland står bak.

Alle illustrasjonstegningene er laget av Tegnestift, også kalt Streck. Besøk tegnebloggen hans her! Alle foto i reportasjen: Oda Bhar.

Ligger i sofaen og tenker på alle gangene jeg har dummet meg ut. Det er noe jeg ofte tenker på når jeg er nede. Alle gangene hvor jeg var naiv og teit, altfor glad eller redd, eller tok sjansen likevel, heller ville angre på et ja enn et nei, fordi det på en måte var for seint allerede. Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, tenkte jeg, ikke bare fra andre, men også fra meg selv. Men seinere ligger jeg i sofaen og snakker til meg selv: Hva faen tenkte du på? Hva trodde du egentlig, at du skulle bli den eneste som ikke brente deg?

Her er Jenny Owen Youngs med låta som hjalp meg gjennom fjoråret: Fuck was I. Videoen er sensurert, så du må selv tenke deg til f-ordet. Jeg har funnet usensurerte versjoner, men de går ikke an å putte rett inn. Du kan høre dem her (fin tegneserie), her (statisk regnvær), her (slapp konsert), her (uinspirert manga). Forhåpentlig forsvinner ikke alle før vi rekker å si f*** Jo verre du føler deg, jo sterkere vil jeg anbefale de usensurerte. Dette er noe så sjeldent som en hjertesorg-sang som ikke gjør deg apatisk, men gir deg guts.

Love grows in me like a tumor,
parasites bent on devouring its host.
I’m developing my sense of humor,
till I can laugh at my heart between your teeth,
till I can laugh at my face beneath your feet.

Skillet on the stove is such a temptation,
maybe I’ll be the lucky one that doesnt get burned.
What the fuck was I thinking?

(Jenny Owen Young i låta «Fuck was I» fra albumet Batten the Hatches, 2005. Hele teksten her.)

Hvis jeg som publikummer får mer sympati med skurken og de ukjente politimennene i en eksploderende bil enn med de svettende og skrikende ofrene i filmens gisseldrama, har ikke da regissøren en problem? Når dette er sagt er det mange kvaliteter ved den nye norske filmen Ulvenatten. Det er en actionthriller basert på Tom Egelands bestselger fra 2005, med svensken Kjell Sundvall som regissør. Sundvall har tidligere laget Jegerne, Grabben i graven brevid, Beck-filmene og mye annet.

Forresten er det ikke helt sant at ofrene svetter. Når jeg tenker etter er det skurkene som svetter, mens ofrene gråter og skriker. Politimennene derimot har på seg utrolig mye klær, merkelig nok uten at noen av dem svetter. Bortsett fra han som blir skutt mens han kryper gjennom et ventilasjonsrør, noe som sikkert skal vise hvor trangt røret er, jeg går altså ikke glipp av intensjonen, men ærlig talt, er ikke symbolikken overtydelig?

Fra venstre: Kjell Sundvall, Tom Egeland, Anneke von der Lippe, Christian Skolmen, Dejan Cukic, Jørgen Langhelle, Ingar Helge Gimle. Foto: Oda Bhar.

Det kan sies mye om actionthrilleren som sjanger, og årsakene til at den er lite brukt i norsk film. Den vanligste forklaringen er budsjettrammene, det antas at god action må koste mye penger. På Blått Lerret for en måned siden fortalte Egeland hvordan han kuttet den ene eksplosjonen etter den andre fra manus fordi produsenten sa: Vel, vi kan godt sprenge den bilen, men det vil koste 100 000 ekstra. Vanligvis kom han til at det ikke var verdt det. Både han og Sundvall ler av dette, de virker ikke bekymret, og det trenger de heller ikke å være. Ulvenatten må ha kostet brøkdelen av en Hollywoodproduksjon, men jeg tror ikke dette er problemet. Actionscenene fungerer nemlig langt bedre enn de karakterdrevne scenene.

Problemet kan være dårlig regi, på tross av Sundvalls tidligere merittliste. Det kan være den åpenbare mangelen på star quality hos skuespillerne, eller er det så vanskelig å spille tøff på norsk? Anneke von der Lippe virker grå, matt og lidende som talkshow-vertinne. Christian Skolmen er usikker og svak som politiets forhandler, og ikke bare fordi det ligger i rollen, han overbeviser ikke engang som enkel-mann-i-vanskelig-posisjon, noe som skaper en ufrivillig komikk når skurken på et tidspunkt utbryter: Var du den beste de kunne finne!? De uunngåelige duellene er rituelle og fantasiløse – terrorist vs vertinne, terrorist vs forhandler, terrorist vs skrikende publikummer (som åpenbart er expendable). Derimot nekter manusforfatteren seg andre klassiske spill, som interne oppgjør mellom skurkene, krangel mellom politifolkene om hva som er den beste strategien (vold eller samtale), personlige forhold mellom gislene som kunne økt sympatien for dem. Mye godt stoff er dårlig håndtert, som når de latterlige russerne overspiller interne konflikter på ambassaden, eller de enda mer latterlige norske byråkratene sitter rundt et konferansebord og hamrer med stakkato stemme: Vi-har-flere-parallelle-planer.

Men det verste er selve gisselsituasjonen. Her ser vi uskyldige mennesker fanget i et fjernsynsstudio, mens tsjetsjenske terrorister støvler omkring dem. Det svettes, bannes, skytes og skrikes, glasset singler i lamper og kameraer, blodet spruter på veggene – og likevel, for meg blir det mer nerveslitende enn nervepirrende. Jeg kjeder meg, bryr meg null og niks om hvem som overlever, med mindre det er folk jeg ikke har sett på nært hold, og dermed kan tro er interessante og sympatiske.

Fra venstre: Egeland henger rundt i hjørnet av fotoshooten. Anneke, Skolmen og Langhelle prøver å se skumle ut. Foto: Oda Bhar.

Okei, dette lyder ikke bra. Men jeg lovte kvaliteter. Actionsekvensene har futt og fart. Det er minelagte riksveier, sjonglering mellom flyplasser, politibiler som kjører gjennom flammer, nestenkollisjoner i lufta mellom helikopter og fly. I tillegg glitrer to av skuespillerne. Først og fremst superskurken Ramzan, spilt av dansken Dejan Cukic (født i Montenegro), med karisma og utseende som en Bollywoodskuespiller. Han er deilig og djevelsk (men dessverre klippet han håret i grevlingfasong før pressevisningen). Innvendingen er at han gjør det nesten umulig å holde med heltene. Hvis det ikke var for Jørgen Langhelle, som virkelig har fått dreisen på den tøffe helterollen. (Men hvorfor i all verden er han så påkledd hele tida? Hva med i det minste å kaste uniformsjakka?) Men det beste er selvfølgelig Tom Egelands plott. Jeg er dessuten sikker på at jeg så ham i filmen, i en gjesteopptreden med kaffekrus foran pcen. Egeland er forøvrig en dyktig blogger, sjekk siden hans her.

La meg avslutte med noen forslag til alternativ casting, riktignok for seint for denne filmen, det innser jeg. Men for det første, hvis du har Jørgen Langhelle i en slags politilederrolle, hva skal du så med Ingar Helge Gimle som alternativ helt med nesten samme funksjon? De to figurene kunne med fordel vært slått sammen, Gimle har ihvertfall ingenting som actionhelt å gjøre. For det andre, hvis du har Christian Skolmen og Stig Henrik Hoff til disposisjon, hvorfor la Hoff krabbe inn i et rør og bli skutt etter femten sekunder, mens du lar Skolmen fortsette å skjelve rundt munnen med telefonrør i hånda gjennom resten av filmen? For det tredje, hvis du vil lage en actionfilm med tøffe menn og en eneste sexy kvinnelig heltefigur, som skal løpe rundt i kort skjørt med dyp utringing, da bør du nok velge en annen enn Anneke von der Lippe. Og sist men ikke minst lurer jeg på: Har disse gutta noe på gang?

Ulvenatten har premiere over hele landet fredag 29. februar. Bildene er tatt foran Vika kino igår, og på Parkteatret 30. januar. Alle foto: Oda Bhar.

En forkortet versjon av denne artikkelen er publisert på iNorden.

Oppdatering 1: Her er traileren også. Med Dejan Cukic uten grevlinghår.

Oppdatering 2: Nå er terningkastene kommet, og spenner fra 3 i Dagbladet og Dagsavisen, til 5 i Aftenposten og VG. Jeg ville (som noen kanskje husker fra Twitter) gitt 4. Les gjerne Reidar Spigseths anmeldelse i Dagsavisen, et utdrag: «Filmen går rett inn i gisseldramaet, og før vi vet ordet av det har terroristene tatt liv av folk. Men henrettelsene kommer uten at vi har blitt kjent med verken bifigurene eller hovedpersonen programleder Kristin Bye. Dermed går vi miste av sjokkeffekten og det gripende inntrykket som brutal terror bringer med seg. Gislene oppleves mest som en hop med statister, og kunne like gjerne vært med i en instruksjonsvideo for politiets beredskapstropp.»